Det var først langt ut i opptakene av «Now It’s Dark» at Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen forstod hvor filmen skulle. – Det har kommet overraskende sterke reaksjoner, forteller de om filmen som snart har kinopremiere.

Generisk hotellkjederestaurant i gentrifisert område. Pizza, kaffe, farris, cola. Smektende pop-opera og opera-pop fra anlegget: Søtladne tenorer, sentimentale gitar- og saksofonsoli. Anledning: Now it’s Dark, av ekteparet Arild Østin Ommundsen (manus, regi, foto) og Silje Salomonsen (hovedrolle).
Jeg vet at historien er rollefiguren til Siljes reise inn i Stavanger-natta og at filmen er spilt inn over lang tid. Ta det gjerne helt fra begynnelsen av.
Arild: Det er vanskelig å beskrive filmen. Folk har problemer med å definere den. Men nå begynner jeg i feil ende. Jeg hadde egentlig jobbet med et annet manus. Streit genre, hovedkarakterer med klart definerte mål, alt det greiene der. Manuset var sendt til NFI og jeg belaget meg på å vente et halvt år på svar. Så ramlet jeg på sykkel etter å ha vært på besøk hos Vegar. Øret delte seg i to, jeg havnet på sykehus. Blodet rant. Jeg fikk ikke lov å sove, klokka ble fire, legen sa det var såpass alvorlig at han ikke kunne operere selv, så jeg måtte komme tilbake dagen etter til en spesialist. Jeg dro hjem, satt bare der og holdt på bandasjen, reiste ned igjen tidlig lørdag morgen. På avdelingen satt det masse folk som hadde fått juling. Menn som hadde fått bank på byen. Ofre for blind vold. Hele helgen ble styrete. For en trebarnsfar som er vant til å spise boller med familien på lørdagene ble den veldig traumatisk. Det var en kombinasjon av en uventa natt …
Silje: … og så traff du vel Johan?
Arild: Ja. En fyr jeg knapt har sett siden 1986, da vi begge var en del av en gjeng som dro til London. Der hadde jeg en slik natt. Jeg hadde truffet en italiensk dame på et diskotek, jeg skulle reise hjem dagen etter, visste at vi ikke ville treffe hverandre igjen, og full av motstridende følelser spant jeg ut i London-natta. Jeg var 16 og det var ganske dramatisk. Visste ikke hvor hotellet lå, hadde ikke kart eller GPS. Jeg var lost i London og opplevde mye merkelig. En fyr ville kjøpe sex av meg. En gjeng hooligans kastet flasker på meg fra en bil. Til slutt kom jeg til Hyde Park, som jeg visste hotellet vårt lå ved siden av. Men parken er jo like stor som Stavanger. Jeg vaste rundt og til slutt møtte jeg en skremmende gammel dame som hvisket «WHO ARE YOU?» og alt føltes veldig eksistensialistisk. Da jeg kom hjem til Norge igjen den høsten så jeg to filmer på kino. After Hours av Scorsese og Into the Night av John Landis. Begge har hovedpersoner som kastes ut i dramatiske netter, og jeg kjente meg igjen. Slike opplevelser har jeg tenkt på lenge. Tingene man opplever ute, på nettene. Det er mer dramatisk enn det ville vært på dagen. Som om universet prøver å fortelle deg noe. Den stemningen der har jeg alltid hatt lyst til å lage en film som skildrer. Når natta nesten bikker over i drømmen. Ting blander seg.
Det viste seg at Arilds 1986-reisefølge husket både London-turen og hvem og hvordan Arild var drastisk annerledes.
Arild: To områder som fascinerer meg begynte å ulme sammen. Det ene er sånne natt-ting. Det andre er hvordan man husker ulike ting i livet sitt. At alle har ulike oppfatninger og minner fra ting som har skjedd. Jeg fikk en tanke, et utgangspunkt til å lage denne filmen ganske raskt. Med en dame som går rundt en natt, treffer masse folk, en litt lett film, noe vi gjorde mens vi ventet på NFI-støtte. Men jeg mistet troen på å lage en komedie etter noen uker. After Hours er allerede laget, liksom. Så den egentlige filmen ble ikke født før jeg innså at det lå noe mørkere bak der og ventet.
MINUS MANUS
Østin Ommundsen ville ikke skrive ut noe ferdig manus, i stedet filmet han en guffen kidnappingsscene på et tivoli og tok klippet med til støttemøtet i Filminstituttets Nye veier-ordning. Konsulentene var positive, dette var definitivt en ny vei til en spillefilm.
Arild: Alle filmene mine starter med en følelse, et frø. Men vanligvis sitter jeg lenge og bearbeider det til et manus. Nå gikk jeg rett ut og filmet frøet, kan du si.
Stemningen ble satt tidlig. Thomas Dybdahl lagde musikk til de første klippene, og soundtracket ble sluppet på LP før filmen var midtveis i innspillingen.
Var det opplagt at Silje skulle spille hovedrollen?
Arild: Jeg ville bruke lang tid og gå ut og skyte scener når det passet. I kronologisk rekkefølge. Det var vel egentlig liten tvil.
Silje: Jeg skulle egentlig gjøre en annen film, men den gikk i dass. «Jaja, jeg får vel komme meg hjem og jobbe da». Jeg var aldri i tvil om at jeg ville jobbe med Arild. Men det var frustrerende i starten. Ingenting av det som er avgjørende for meg som skuespiller var på plass. Det var ingen retning, ingen vilje, ingen motivasjon hos hovedpersonen. Dette var ingen sånn film, insisterte Arild, men det var fortvilende å ikke helt vite hvor vi skulle.
Arild: Du skulle spille en karakter som ikke visste hvem hun var. Publikum vet det jo heller ikke. Hun vet ikke hvor hun skal.
Silje: Jeg gikk og balte med hvor naturstridig det føltes. Men tenkte at det var en prosess, og vi hadde jo sykt god tid. Når vi gjorde de aller første scenene ante jeg ikke hva jeg drev med. Det var en forskning i uttrykk og i hvem denne personen var. Så jeg tenkte at det var en artig vei inn og at vi kom til å finne ut av det. Men det tok litt tid.
Dere fargela før brikkene var på plass, liksom?
Silje: Det er alltid frustrerende å begynne på en ny film. Men man kommer inn i tralten. Eventyrland var en kaotisk innspilling, men jeg visste hvor vi skulle og hva vi holdt på med. Det gjorde stress-situasjonene enklere. Denne gangen var vi på glattisen. Kristoffer Joner kommer fra samme skole som meg og delte frustrasjonen. Kunne vi ikke bare lage noe streit og vanlig, liksom?
Kan man si at dere har begynt med det mange filmskapere gjør til slutt, å gi filmen stemning, tekstur, menneskelighet og sjel?
Arild: Det var selvsagt overmodig. Jeg vet jo at det er smart å vite hva hovedkarakteren vil. Her ville jeg ikke være trygg på hva slags film det var. At man aldri vet hva som skjer rundt neste sving.
Og dere skulle være like mye i mørket som publikum?
Silje: Jeg var i hvert fall det, i starten, da jeg bare gikk omkring i gatene på nattetid mens Arild løp etter og filmet meg. Lene, rollefiguren min, starter ut som et nesten tomt skall, men etterhvert oppdager hun mer og mer om seg selv og sin fortid som til slutt gir henne vilje og driv. Forvirringen og usikkerheten jeg følte som skuespiller gjenspeiler hvordan karakteren har det, sånn sett var det jo perfekt.
Arild: De fleste skuespillerne hadde bare én scene. De fikk bare utdelt den scenen de selv skulle spille i og jeg fortalte LITT om hva som lå bak. Det var viktig at skuespillerne ikke kjente Siljes reise, da blir det en tendens til at de spiller det ut. Menneskene hun møter skal stå ut, ikke bare være en funksjon. De skal ikke bare være noen som peker karakteren videre, men noen man stopper opp ved. Folk som har et liv, et liv som krysser hennes.
Det ser vi ikke ofte i norsk film. At de vi ser «lever videre» utenfor lerretet.
Silje: Alle replikker er gjerne skrevet for å gi publikum informasjon. «Ringte du til politiet», liksom. Vi var ganske strenge på å unngå eksposisjon.
Arild: Vi filmet åpningsscenen der Silje gikk rundt i et fancy hus og kikket på ting. Hun hadde aldri vært i huset før. Vi viste klippet til folk og spurte hva de så. Mange følte at hun ikke hørte hjemme i huset, men at hun kanskje hadde bodd der før. Det var jo akkurat det jeg prøvde på. I stedet for å skrive ting og påstå at det funker, spilte jeg det inn først og så hva vi hadde.
Silje: Filmen starter jo egentlig ganske klassisk. Lene overrasker et par i senga, springer ut på gata i undertøyet og der er filmen i gang. Man lurer på hvilke valg hun har tatt for å havne der.
Arild: Og et stykke ut i filmen blir det klart og tydelig.
Silje: Relativt klart og tydelig.
Hvor mye visste dere da dere spilte inn, da?
Arild: Vi visste stort sett hvor vi skulle.
Silje: Men det var stor åpenhet for ideer og avsporinger. Filmen kretser rundt noen temaer: Falske minner, hva husker du egentlig og hvem er du egentlig, det er store spørsmål. Filmen har sykt mange lag og Gary (Cranner, produsent, journ. anm.), som har sett filmen 20 ganger kommer fremdeles med nye tolkninger.
PROGROCK
Silje : … og etter hvert kom vi inn i historien. Fra da og ut var innspillingen en fest og en feiring. Jeg hadde endelig overblikk over fortellingen og hvem jeg var. Da kunne jeg justere replikkene til motspillerne for å gi karakteren min en enda sterkere følelse av at alt henger sammen denne natten. «Hvorfor snakker han også om tog?», liksom. Følelsen av små tegn, noen som prøver å fortelle deg noe. Et mysterium der brikkene består av fragmenter av setninger fra et drøss bikarakterer.
Det gir kanskje filmen en drømmeaktig kvalitet?
Arild: Jeg ville at filmen skulle være uforutsigbar, at man ikke har peiling på hvor dette vil gå etter en halvtime.
Silje: Dette var noe vi snakket mye om.
Arild: Og slik ekskluderer man nok mange. Folk sier at de ønsker å se noe nytt, men foretrekker egentlig det trygge. Enkelte har blitt ekstremt frustrerte av filmen og falt av etter ti minutter.
Silje: Du har jo laget den akkurat som du vil. Vanligvis er det masse kompromisser, fra manus til klipp.
Arild: Dette er en Nye veier-film og det har gitt frihet. Det er ingen distributør som kommer med innsigelser. Og poenget har jo hele tiden vært at man ikke skal vite helt hva man ser på. Samtidig er den både konkret og tilgjengelig. Men mange sliter med å le av humoren når bakteppet er så mørkt. Filmen tar noen svinger der den kikker ned i ordentlig triste ting.
Det virker som du leier publikum pent i hånda først. Og tar dem med til ganske fæle steder.
Arild: Jeg har vært bevisst på å bygge opp en trygghet som noen ganger brytes. Jeg skal være ærlig og si at filmen ikke er for alle. Den er som progrock. Lange låter som blander mange sjangere, spor som spenner fra pop til jazz. Filmen er mye. Kanskje tretti skuespillere med talende roller. Mange locations, farger, lyd og musikk. Varighet på to timer. Det er mange inntrykk. I dag er det så mange filmer med god, ren smak, subtilt uttrykk og som holder seg pent innenfor alle grenser, som ikke fornærmer noen. De holder tilbake. For mange er denne estetiske og fortellermessige tilbakeholdenheten det viktigste når de lager film. Now It’s Dark holder ikke tilbake i det hele tatt.
Silje: Mange tar vekk alt som er stygt. Tar vekk de stygge bildene, tar vekk alt som skurrer, alt som er «feil» i manus, i prøvene, i spillet, i scenen, i klippen. Mens her er det både stygt og fint. Alt er med, morsomt og skummelt, vakkert og heslig, og sånn er jo livet også.
Arild: Nye veier-ordningen gir meg denne muligheten, så får vi bare la det stå til.
Silje: Det er bedre å forsøke å lage noe originalt, akkurat som man vil, enn å lage noe som man tror alle vil ha. Det siste risikerer å bli veldig tamt.
Arild: Min store skrekk har vært at INGEN har utbytte av filmen. Mange har likt den, mange har grått, noen har brutt sammen. Noen har hatet den. Mens andre igjen synes den er spennende. Det har aldri vært meningen å lage en film som blir 100% elsket. Meningen har vært å få så mange ulike følelser ut av publikum som mulig.
Hvis dere, at gunpoint, som det heter, måtte plassere den i en hylle i videosjappa, hvilken blir det da?
Arild: I den der nattfilmhylla. Der er det mye rart. Alt fra After Hours til Eyes Wide Shut.
Hva er den verste mottagelsen filmen kan få?
Silje: En ener på terningen er vel det verste, eller fins det noe verre? He he.
Arild: Vi har jo fått bekrefta at den er veldig polariserende. Noen mener jo at filmen er RÆL. At den må tas vekk fra meg og klippes fullstendig ned og om og bli noe helt annet. Det har kommet overraskende sterke reaksjoner, og hvis filmen trykker på knapper, så gjør den det hardt. Hver gang noen sier de hater filmen, kommer jeg til å føle meg dritt. Men jeg må prøve å lagre de gode tilbakemeldingene. Det føles så alvorlig å levere fra seg en film. Som en skoleoppgave. Men egentlig er det jo ikke så alvorlig. Det er en lek. Det er ikke en villa noen skal bo i. Det er film folk kan gjøre hva de vil med. Folk skal distraheres fra sin egen hjerne i to timer. Det er ikke mer alvorlig enn det.
Silje: Det jo en Nye veier-film og du har jo fått de pengene for å eksperimentere. Du har ikke presset en helt normal spillefilm inn i Nye veier-ordningen, akkurat.
Arild: Som lyddesigner Gisle Tveito sa siste dagen i miksen: «Hvis filmen får terningkast to, så er det en toer til personligheten din, Arild.» Det er jo skremmende. Men egentlig positivt. Det betyr at filmen kommer fra et sted. Jeg er uansett kjempefornøyd og føler ikke at jeg har inngått noen kompromisser.
Silje: Det verste er å føle at man har mislykkes med å være tro mot filmens egenart, og jeg tenker at denne filmen er hundre prosent tro mot sin egen merksnodighet.
Filmen har premiere 2.mars.
Generisk hotellkjederestaurant i gentrifisert område. Pizza, kaffe, farris, cola. Smektende pop-opera og opera-pop fra anlegget: Søtladne tenorer, sentimentale gitar- og saksofonsoli. Anledning: Now it’s Dark, av ekteparet Arild Østin Ommundsen (manus, regi, foto) og Silje Salomonsen (hovedrolle).
Jeg vet at historien er rollefiguren til Siljes reise inn i Stavanger-natta og at filmen er spilt inn over lang tid. Ta det gjerne helt fra begynnelsen av.
Arild: Det er vanskelig å beskrive filmen. Folk har problemer med å definere den. Men nå begynner jeg i feil ende. Jeg hadde egentlig jobbet med et annet manus. Streit genre, hovedkarakterer med klart definerte mål, alt det greiene der. Manuset var sendt til NFI og jeg belaget meg på å vente et halvt år på svar. Så ramlet jeg på sykkel etter å ha vært på besøk hos Vegar. Øret delte seg i to, jeg havnet på sykehus. Blodet rant. Jeg fikk ikke lov å sove, klokka ble fire, legen sa det var såpass alvorlig at han ikke kunne operere selv, så jeg måtte komme tilbake dagen etter til en spesialist. Jeg dro hjem, satt bare der og holdt på bandasjen, reiste ned igjen tidlig lørdag morgen. På avdelingen satt det masse folk som hadde fått juling. Menn som hadde fått bank på byen. Ofre for blind vold. Hele helgen ble styrete. For en trebarnsfar som er vant til å spise boller med familien på lørdagene ble den veldig traumatisk. Det var en kombinasjon av en uventa natt …
Silje: … og så traff du vel Johan?
Arild: Ja. En fyr jeg knapt har sett siden 1986, da vi begge var en del av en gjeng som dro til London. Der hadde jeg en slik natt. Jeg hadde truffet en italiensk dame på et diskotek, jeg skulle reise hjem dagen etter, visste at vi ikke ville treffe hverandre igjen, og full av motstridende følelser spant jeg ut i London-natta. Jeg var 16 og det var ganske dramatisk. Visste ikke hvor hotellet lå, hadde ikke kart eller GPS. Jeg var lost i London og opplevde mye merkelig. En fyr ville kjøpe sex av meg. En gjeng hooligans kastet flasker på meg fra en bil. Til slutt kom jeg til Hyde Park, som jeg visste hotellet vårt lå ved siden av. Men parken er jo like stor som Stavanger. Jeg vaste rundt og til slutt møtte jeg en skremmende gammel dame som hvisket «WHO ARE YOU?» og alt føltes veldig eksistensialistisk. Da jeg kom hjem til Norge igjen den høsten så jeg to filmer på kino. After Hours av Scorsese og Into the Night av John Landis. Begge har hovedpersoner som kastes ut i dramatiske netter, og jeg kjente meg igjen. Slike opplevelser har jeg tenkt på lenge. Tingene man opplever ute, på nettene. Det er mer dramatisk enn det ville vært på dagen. Som om universet prøver å fortelle deg noe. Den stemningen der har jeg alltid hatt lyst til å lage en film som skildrer. Når natta nesten bikker over i drømmen. Ting blander seg.
Det viste seg at Arilds 1986-reisefølge husket både London-turen og hvem og hvordan Arild var drastisk annerledes.
Arild: To områder som fascinerer meg begynte å ulme sammen. Det ene er sånne natt-ting. Det andre er hvordan man husker ulike ting i livet sitt. At alle har ulike oppfatninger og minner fra ting som har skjedd. Jeg fikk en tanke, et utgangspunkt til å lage denne filmen ganske raskt. Med en dame som går rundt en natt, treffer masse folk, en litt lett film, noe vi gjorde mens vi ventet på NFI-støtte. Men jeg mistet troen på å lage en komedie etter noen uker. After Hours er allerede laget, liksom. Så den egentlige filmen ble ikke født før jeg innså at det lå noe mørkere bak der og ventet.
MINUS MANUS
Østin Ommundsen ville ikke skrive ut noe ferdig manus, i stedet filmet han en guffen kidnappingsscene på et tivoli og tok klippet med til støttemøtet i Filminstituttets Nye veier-ordning. Konsulentene var positive, dette var definitivt en ny vei til en spillefilm.
Arild: Alle filmene mine starter med en følelse, et frø. Men vanligvis sitter jeg lenge og bearbeider det til et manus. Nå gikk jeg rett ut og filmet frøet, kan du si.
Stemningen ble satt tidlig. Thomas Dybdahl lagde musikk til de første klippene, og soundtracket ble sluppet på LP før filmen var midtveis i innspillingen.
Var det opplagt at Silje skulle spille hovedrollen?
Arild: Jeg ville bruke lang tid og gå ut og skyte scener når det passet. I kronologisk rekkefølge. Det var vel egentlig liten tvil.
Silje: Jeg skulle egentlig gjøre en annen film, men den gikk i dass. «Jaja, jeg får vel komme meg hjem og jobbe da». Jeg var aldri i tvil om at jeg ville jobbe med Arild. Men det var frustrerende i starten. Ingenting av det som er avgjørende for meg som skuespiller var på plass. Det var ingen retning, ingen vilje, ingen motivasjon hos hovedpersonen. Dette var ingen sånn film, insisterte Arild, men det var fortvilende å ikke helt vite hvor vi skulle.
Arild: Du skulle spille en karakter som ikke visste hvem hun var. Publikum vet det jo heller ikke. Hun vet ikke hvor hun skal.
Silje: Jeg gikk og balte med hvor naturstridig det føltes. Men tenkte at det var en prosess, og vi hadde jo sykt god tid. Når vi gjorde de aller første scenene ante jeg ikke hva jeg drev med. Det var en forskning i uttrykk og i hvem denne personen var. Så jeg tenkte at det var en artig vei inn og at vi kom til å finne ut av det. Men det tok litt tid.
Dere fargela før brikkene var på plass, liksom?
Silje: Det er alltid frustrerende å begynne på en ny film. Men man kommer inn i tralten. Eventyrland var en kaotisk innspilling, men jeg visste hvor vi skulle og hva vi holdt på med. Det gjorde stress-situasjonene enklere. Denne gangen var vi på glattisen. Kristoffer Joner kommer fra samme skole som meg og delte frustrasjonen. Kunne vi ikke bare lage noe streit og vanlig, liksom?
Kan man si at dere har begynt med det mange filmskapere gjør til slutt, å gi filmen stemning, tekstur, menneskelighet og sjel?
Arild: Det var selvsagt overmodig. Jeg vet jo at det er smart å vite hva hovedkarakteren vil. Her ville jeg ikke være trygg på hva slags film det var. At man aldri vet hva som skjer rundt neste sving.
Og dere skulle være like mye i mørket som publikum?
Silje: Jeg var i hvert fall det, i starten, da jeg bare gikk omkring i gatene på nattetid mens Arild løp etter og filmet meg. Lene, rollefiguren min, starter ut som et nesten tomt skall, men etterhvert oppdager hun mer og mer om seg selv og sin fortid som til slutt gir henne vilje og driv. Forvirringen og usikkerheten jeg følte som skuespiller gjenspeiler hvordan karakteren har det, sånn sett var det jo perfekt.
Arild: De fleste skuespillerne hadde bare én scene. De fikk bare utdelt den scenen de selv skulle spille i og jeg fortalte LITT om hva som lå bak. Det var viktig at skuespillerne ikke kjente Siljes reise, da blir det en tendens til at de spiller det ut. Menneskene hun møter skal stå ut, ikke bare være en funksjon. De skal ikke bare være noen som peker karakteren videre, men noen man stopper opp ved. Folk som har et liv, et liv som krysser hennes.
Det ser vi ikke ofte i norsk film. At de vi ser «lever videre» utenfor lerretet.
Silje: Alle replikker er gjerne skrevet for å gi publikum informasjon. «Ringte du til politiet», liksom. Vi var ganske strenge på å unngå eksposisjon.
Arild: Vi filmet åpningsscenen der Silje gikk rundt i et fancy hus og kikket på ting. Hun hadde aldri vært i huset før. Vi viste klippet til folk og spurte hva de så. Mange følte at hun ikke hørte hjemme i huset, men at hun kanskje hadde bodd der før. Det var jo akkurat det jeg prøvde på. I stedet for å skrive ting og påstå at det funker, spilte jeg det inn først og så hva vi hadde.
Silje: Filmen starter jo egentlig ganske klassisk. Lene overrasker et par i senga, springer ut på gata i undertøyet og der er filmen i gang. Man lurer på hvilke valg hun har tatt for å havne der.
Arild: Og et stykke ut i filmen blir det klart og tydelig.
Silje: Relativt klart og tydelig.
Hvor mye visste dere da dere spilte inn, da?
Arild: Vi visste stort sett hvor vi skulle.
Silje: Men det var stor åpenhet for ideer og avsporinger. Filmen kretser rundt noen temaer: Falske minner, hva husker du egentlig og hvem er du egentlig, det er store spørsmål. Filmen har sykt mange lag og Gary (Cranner, produsent, journ. anm.), som har sett filmen 20 ganger kommer fremdeles med nye tolkninger.
PROGROCK
Silje : … og etter hvert kom vi inn i historien. Fra da og ut var innspillingen en fest og en feiring. Jeg hadde endelig overblikk over fortellingen og hvem jeg var. Da kunne jeg justere replikkene til motspillerne for å gi karakteren min en enda sterkere følelse av at alt henger sammen denne natten. «Hvorfor snakker han også om tog?», liksom. Følelsen av små tegn, noen som prøver å fortelle deg noe. Et mysterium der brikkene består av fragmenter av setninger fra et drøss bikarakterer.
Det gir kanskje filmen en drømmeaktig kvalitet?
Arild: Jeg ville at filmen skulle være uforutsigbar, at man ikke har peiling på hvor dette vil gå etter en halvtime.
Silje: Dette var noe vi snakket mye om.
Arild: Og slik ekskluderer man nok mange. Folk sier at de ønsker å se noe nytt, men foretrekker egentlig det trygge. Enkelte har blitt ekstremt frustrerte av filmen og falt av etter ti minutter.
Silje: Du har jo laget den akkurat som du vil. Vanligvis er det masse kompromisser, fra manus til klipp.
Arild: Dette er en Nye veier-film og det har gitt frihet. Det er ingen distributør som kommer med innsigelser. Og poenget har jo hele tiden vært at man ikke skal vite helt hva man ser på. Samtidig er den både konkret og tilgjengelig. Men mange sliter med å le av humoren når bakteppet er så mørkt. Filmen tar noen svinger der den kikker ned i ordentlig triste ting.
Det virker som du leier publikum pent i hånda først. Og tar dem med til ganske fæle steder.
Arild: Jeg har vært bevisst på å bygge opp en trygghet som noen ganger brytes. Jeg skal være ærlig og si at filmen ikke er for alle. Den er som progrock. Lange låter som blander mange sjangere, spor som spenner fra pop til jazz. Filmen er mye. Kanskje tretti skuespillere med talende roller. Mange locations, farger, lyd og musikk. Varighet på to timer. Det er mange inntrykk. I dag er det så mange filmer med god, ren smak, subtilt uttrykk og som holder seg pent innenfor alle grenser, som ikke fornærmer noen. De holder tilbake. For mange er denne estetiske og fortellermessige tilbakeholdenheten det viktigste når de lager film. Now It’s Dark holder ikke tilbake i det hele tatt.
Silje: Mange tar vekk alt som er stygt. Tar vekk de stygge bildene, tar vekk alt som skurrer, alt som er «feil» i manus, i prøvene, i spillet, i scenen, i klippen. Mens her er det både stygt og fint. Alt er med, morsomt og skummelt, vakkert og heslig, og sånn er jo livet også.
Arild: Nye veier-ordningen gir meg denne muligheten, så får vi bare la det stå til.
Silje: Det er bedre å forsøke å lage noe originalt, akkurat som man vil, enn å lage noe som man tror alle vil ha. Det siste risikerer å bli veldig tamt.
Arild: Min store skrekk har vært at INGEN har utbytte av filmen. Mange har likt den, mange har grått, noen har brutt sammen. Noen har hatet den. Mens andre igjen synes den er spennende. Det har aldri vært meningen å lage en film som blir 100% elsket. Meningen har vært å få så mange ulike følelser ut av publikum som mulig.
Hvis dere, at gunpoint, som det heter, måtte plassere den i en hylle i videosjappa, hvilken blir det da?
Arild: I den der nattfilmhylla. Der er det mye rart. Alt fra After Hours til Eyes Wide Shut.
Hva er den verste mottagelsen filmen kan få?
Silje: En ener på terningen er vel det verste, eller fins det noe verre? He he.
Arild: Vi har jo fått bekrefta at den er veldig polariserende. Noen mener jo at filmen er RÆL. At den må tas vekk fra meg og klippes fullstendig ned og om og bli noe helt annet. Det har kommet overraskende sterke reaksjoner, og hvis filmen trykker på knapper, så gjør den det hardt. Hver gang noen sier de hater filmen, kommer jeg til å føle meg dritt. Men jeg må prøve å lagre de gode tilbakemeldingene. Det føles så alvorlig å levere fra seg en film. Som en skoleoppgave. Men egentlig er det jo ikke så alvorlig. Det er en lek. Det er ikke en villa noen skal bo i. Det er film folk kan gjøre hva de vil med. Folk skal distraheres fra sin egen hjerne i to timer. Det er ikke mer alvorlig enn det.
Silje: Det jo en Nye veier-film og du har jo fått de pengene for å eksperimentere. Du har ikke presset en helt normal spillefilm inn i Nye veier-ordningen, akkurat.
Arild: Som lyddesigner Gisle Tveito sa siste dagen i miksen: «Hvis filmen får terningkast to, så er det en toer til personligheten din, Arild.» Det er jo skremmende. Men egentlig positivt. Det betyr at filmen kommer fra et sted. Jeg er uansett kjempefornøyd og føler ikke at jeg har inngått noen kompromisser.
Silje: Det verste er å føle at man har mislykkes med å være tro mot filmens egenart, og jeg tenker at denne filmen er hundre prosent tro mot sin egen merksnodighet.
Filmen har premiere 2.mars.
Legg igjen en kommentar