Den syklende byråkrat

Den syklende byråkrat

Bare navnet Ola Hunnes kan skape panikk hos en dokumentarfilm-produsent. En mektig byråkrat som er notorisk kjent for å være pinlig nøye. – Støttesystemet er blitt langt mer byråkratisk, forteller han. – Men nivået på søknadene øker raskt og vi har oppnådd en god konkurransesituasjon – også internasjonalt.

Hvor er det blitt av sykkelhjelmen? Ola Hunnes sitter i min sofa på sitt kontor. Utenfor et lett snølag. Ola er ikke av dem man lokker ut på glattisen, så sykkelen står hjemme. Jeg trenger ikke noe svar på spørsmålet.

Men er du egentlig et Excel-regneark?

Ola lyser opp og svarer begeistret:

– Ja, et stort regneark med mange kolonner. Det er min rolle å være firkantet og tydelig. Sånn må det være. Svaret skal alltid være et ja eller et nei og alle skal behandles likt. Det er en del av jobben og det er lettere å forholde seg til en som er klar og tydelig.

Det er sikkert og visst, tenker jeg som i fire år hadde opplevelsen av å ha dette byråkratiske fenomenet som rådgiver den gang jeg var dokumentarfilmkonsulent (2008-2012). Bare navnet Ola Hunnes kunne skremme. Det oser av forskrifter, rater, periodisering og frister og kan skape panikk hos alle produsenter – og nybakte konsulenter. Jeg hadde aldri vært borti maken og ble forbauset når han fortsetter:

– Jeg har vært kritisert med rette – særlig internt i NFI. Det er mulig å gjøre feil og da må forvaltningen alltid innrømme det og rette dem opp. Derfor er det viktig at alt dokumenteres og registreres.

Ja, det er sikkert og visst. Jeg glemmer ikke da du opprettet et Excel-ark og begynte å registrere når jeg var på jobb. Maken til petimetersk overvåking. Det er ikke uvanlig at konsulenter jobber hjemme?

– Forholdet var ikke slik, kommer det irettesettende fra min sofa på hans kontor. – Forholdet var at du ba meg komme med en dokumentasjon av omfanget og derfor begynte jeg å føre liste. Jeg har den ennå hvis det i ettertid skulle bli behov.

Han vrir hendene:

– Nei, du var her ikke ofte nok. Jobben som konsulent innebærer langt mer enn å ekspedere søknader. Det handler om å skape et miljø og være med å utvikle filmpolitikken. Det er her det skjer, og da må hele avdelingen delta.

 Kom ikke her og si at jeg ikke deltok i debatten. Tror knapt du finner en konsulent som inntil da hadde skrevet mer i avisene.

– Det er riktig, men det var debatter om Mumi-trollet skulle skrives som Mumi eller Mummi og om en trafikkbom i nærmiljøet ditt som ble kjørt ned. For bedriftskulturen er det viktig at konsulentene er selvdrivende – innenfor rammene av NFI.

Sludder – jeg skrev mye om dokumentarfilm og forøvrig skal Mumi staves med én m.

Kom inn i bransjen på feil måte

Excel-arket hadde åpenbart ikke en kolonne for dette og jeg avleder: Hvilke forandringer er skjedd i Filminstituttet siden han startet her?

– Etter at Filmfondet ble slått sammen med NFI er alt blitt langt mer byråkratisk. På godt og vondt. Den gang Filmfondet forvaltet pengene var det knapt innsyn i noe. I dag er det lovpålagt med innsyn i nesten alt. Det tar svært mye tid å gjøre sakene transparente – og dermed sikrere. Bare det at en produsent skifter bankkonto er i dag en utfordring for oss.

Dette høres mildt sagt kjedelig ut, tenker jeg, og spør: Hvordan i alle dager havnet han i filmbransjen?

– Det startet en 17. mai for mange år siden. Jeg var glad og beruset i mitt første møte med filmfestivalen i Cannes og med institusjoner som Pål Bang-Hansen. Overstadig av begeistring kjøpte jeg rettighetene til den franske filmen L´Humanité  eller Mennesket som jeg kalte den på norsk – av den kjente filmregissøren Bruno Dumont. Dette var 1999.

Å ja, det var jo ham med Jesusfilmen der det ble vist en ståpikk, det – så det var kanskje ikke så rart, tenker jeg. Ingen av Dumonts senere filmer fikk kinodistribusjon i Norge før i 2013. Med andre ord en pionérinnsats av Ola.

– For meg ble kjøpet et kræsjkurs, fortsetter distributør Hunnes. -Jeg kom inn i filmbransjen på feil måte og på feil premisser. Økonomisk gikk det dårlig, men det var bra at det ble slik – en billig utdannelse som ga rike erfaringer som igjen ga mersmak. Så ble jeg produsent i Exposed Film med filmer som Alt om min far og 7. Himmel. Min inntektsgivende jobb i begynnelsen av filmkarrieren var stadig å være fagleder for luftforurensing i Oslo kommune. Jeg drev med varsling av dårlig luft hele vinteren.

Hvorfor og hvordan ble du du produksjonsrådgiver i NFI?

– Noen er produsenter, andre er byråkrater. En produsent fikser og selger. En byråkrat finner strategier. Jeg tror ikke jeg har manglet kreativitet – i alle fall ikke når det gjelder å finne løsninger. Jeg er ingen selgertype, så salg får andre ta seg av.

Rart du sier det, for du er svært overbevisende når det gjelder å fremme dine synspunkter og meninger.

– Alt skal basere seg på et grundig faktagrunnlag. Tror jeg på noe skal det gjennomføres – inntil det motsatte blir bevis.

Produksjonsrådgiver Ola Hunnes og tidligere konsulent Stig Andersen ringer inn filmbyråkratiets høyborg med en smilende selfie.

Utøver han makt over konsulentene?

Mange tenker at du har makt til å bestemme over konsulentene?

– Jeg prøver ikke å ha noen mening om enkeltvedtak. Jeg diskuterer gjerne avgjørelsene med konsulentene hvis de spør om råd, men lanserer aldri egne kandidater. Du var forresten ganske beskjeden i forhold til de etterfølgende konsulentene…

Mulig det, men jeg prøvde også å fjerne søknadsfristene, men den gang gikk det ikke fordi rådgiveren ville kunne få ødelagt sin årlige langferie i Cannes som forøvrig sjenerøst deles på Facebook – det herlige livet på sykkelsetet i de franske og italienske alper. Det måtte visst en dansk konsulent til, for nå er fristene borte.

– Ferie og fritid er for alle. Sykkelferiene i mai skal selvsagt ikke være avgjørende for om NFI skal ha frister for dokumentar eller ikke, men det skal bli en interessant øvelse å se hvordan det kommer til å fungere.

Har du aldri tenkt på at du kan virke irettesettende?

– Irettesettende? Jeg prøver bare å være direkte slik at det skal bli lettere å forstå uten å virke kontrollerende.

Ola stønner lett oppgitt, før han fortsetter:

– Kommunikasjon er vanskelig og jeg kan sikkert bli bedre.

Hva er du mest stolt av?

– Jeg svarer på alle henvendelser innen ett døgn – det er jeg stolt av. Det er mye jeg ikke har kontroll over, men akkurat der har jeg det.

– En konsulent jobber med en og en film og løpende filmpolitisk arbeid i de fire åremålsårene. En rådgivers oppgave er å jobbe mer langsiktig med bransjen som oppfordres til å arbeide som en enhet – gjennom felles løft. Strategi og planer som ivaretar enkeltindividene og helheten er viktig. Vi skal ikke være haier eller pirayaer som spiser hverandre, men stimfisk. Vi må tenke at vi står sammen.

 Slik det skjedde ved årets NFI-middag under høstens IDFA?

– Ja, svarer den opprømte middagsverten på den indonesiske restauranten Puri Mas. – Det ble en kronerulling for å støtte Oscar-kampanjen til dokumentaren Nowhere to Hide og pengene fosset inn fra svært mange av de tilstedeværende dokumentaristene.  Norsk dokumentar har oppnådd mye de siste årene og jeg er stolt over å være en del av dette.

Å nå målgruppen viktigere enn stort publikum

Ola smiler fornøyd i sofaen og klapper seg selv på hodet.

– At Norsk filminstitutt forvalter statlige midler betyr ikke at målet er å nå et størst mulig publikum. Det vi støtter skal treffe en klart, definert målgruppe. Produsent og regissør må ha en velbegrunnet tanke om hvem de lager film for, og hvordan de skal nå disse. På den måten kan vi også få våre dokumentarfilmer tilpasset flest mulig plattformer – uten at det skal være en direkte kobling til visningsplattformen. Spesielle ordninger for spesielle plattformer kommer ikke på tale.

– Et hovedprinsipp i en ny strategi er vil være bedret økonomi i bransjen, men pengene er og blir begrenset. Innenfor NFI vil jeg arbeide hardt for økte statlige midler, men vi må innse at vi ikke kan gjøre bransjen mer avhengig av offentlige tilskuddssystem. Det blir stadig viktigere at norsk dokumentar sikter internasjonalt – når det gjelder å spre kunnskap om norsk kultur – og ikke minst når det gjelder finansiering. Det er masse penger der ute og vi skal ikke nøye oss med at store aktører som f eks Netflix kun kjøper visningsrett.

Ola drar seg i bukkeskjegget, retter på brillene og passer på at skjorten sitter korrekt før han fortsetter:

– Det finnes mange gode filmprosjekter, men det er hva som skjer etter låst klipp som svært ofte skiller prosjektene i søknadsbunken. Det har med ambisjon og kunnskap å gjøre å vite hva slags visningsforløp filmen skal ha – hvilke festivaler som kan være aktuelle osv. En uerfaren produsent har neppe ressurser til dette. Det er en av grunnene til at jeg tror det blir færre produsenter som vil få støtte i årene fremover, men til gjengjeld får de mer.

– Det å ”selge” filmen – selve lanseringen – er like viktig som å lage den. Det er derfor jeg aldri skal bli produsent igjen. Jeg synes alltid det er morsomt å finne på nye måter å gjøre ting på. Det var slik jeg begynte selv om jeg aldri ble noen sagnomsust distributør. Uansett er filmen alltid viktigere en regnskapet.

Apropos regnskap, hvordan skal en stakkars produsent klare å skaffe penger?

-Pitche er nøkkelordet, kommer det henslengt fra sofaen. -Tidligere ”sparte” man på et og et land gjennom forhåndsvisningsavtaler med nasjonale kanaler. Slike avtaler vil fortsette, men i fremtiden må vi fokusere på nettdistributører som dekker store territorier. Altså søke større, men færre finansiører. Det er her vårt publikum kommer til å være – og allerede er.  Distribusjonskanaler som har et stort norsk publikum skal betale til den norske dokumentarbransjen. Men dialog med slike aktører er sannelig ikke lett og vi kan foreløpig ikke tvinge dem. Jeg ser likevel positivt på det. NRK og andre nasjonale og internasjonale aktører vil få økende fokus mot dokumentar fordi publikum vil ha det. Seertallene for dokumentar sendt på lineært TV gir ikke et riktig bilde fordi så mange velger å strømme.

Ja, svarer jeg og håper de nye seerstatistikkene NRK har varslet vil bevise dette.

Ola fortsetter foredraget:

-Innhold er – og vil alltid være – attraktivt. Det seriøse tilbudet vil bli etterspurt samtidig med at tidsbruk for lettbent fjernsyn også vil øke. Når andre nettplattformer viser økt interesse for norskprodusert dokumentar vil dette stimulere NRK og TV2. Det kan fort bli konkurranse når det gjelder betaling. Her har NRK og TV2 en gylden mulighet til å skaffe seg et fortrinn.

Hurtig levering vs lang produksjonstid

Under NRKs strategimøte med produsenter nylig ble det understreket at kanalen ønsker hurtigere levering, men hvordan skal bransjen få til det når det kan ta år å få helt nødvendige produksjonsmidler fra det som gjerne er hovedfinansiøren – nemlig NFI?-Hva sier du til det?

– Noe kan leveres hurtigere hvis NRK finansierer en større andel. På den andre siden er det slik at mange dokumentarer må modnes – slik som din film om Edvard Munch, kommer det formanende fra rådgiveren.

Takk som byr. Første søknad til NFI var i september 2013, deretter i 2016 og så 2017 – fire år! 

Ola svarer oppmuntrende:

– Det er ikke lenge for å dokumentere et helt liv!

Jo, faen heller.

– Det var kanskje ikke genialt nok eller hadde en god nok markedsplan? Hva vet jeg? Spør konsulentene, svarer Ola.

Prøver du å være morsom? Den er jo forhåndsolgt til åtte internasjonale TV-kanaler og NRK.

– Humoristisk, jeg? Nei det kan jeg ikke tenke meg. Man spøker jo ikke med Munch.

Ola tar en lang pause – taushet – og så kommer selverkjennelsen:

– Jeg prøver noen ganger å være morsom, men det komme kanskje feil ut…

Det var opplysende, og jeg avleder: Hva slags film liker du å se?

– Jeg har ingen spesialinteresse. Er mer opptatt av hvordan man gjør det enn resultatet av selve filmen. Jeg er egentlig ikke en filmfyr – men liker mange typer filmer… I speilet ser du både deg selv og omverdenen på en bedre måte. For meg er en god film noe som får oss til å forstå verden.

Får du høyt blodtrykk når du når du tenker på filmpolitikken til dagens regjering?

– Nei, høyt blodtrykket er forbeholdt interne saker i NFI.

Som hva?

– Jeg har ingen planer om å slutte…

Ola fortsetter uanfektet og diplomatisk:

– Uansett regjering blir vi mye bedre i bransjen. Flere midler kan riktignok forsterke utviklingen. Nivået på søknadene øker raskt. Det er tross alt mye godt i det norske støttesystemet og vi har oppnådd en god konkurransesituasjon – også internasjonalt. Et mediebilde med mye tull gir uante sjanser og muligheter i fremtidens mediebilde. Alt nytt åpner for refleksjon og ettertanke, og vi vil se verden og oss selv på en ny måte – ikke som erfaring, men som annerledes opplevelser.

Blir du ikke lei av Excel-arkene og kontorlivet?

– Nei, svarer byråkraten rett fra hjertet. I alle fall ikke så lenge jeg kan arbeide for dokumentarbransjens beste. Jeg har planlagt å komme på jobb i morgen og deler av neste uke… Nei, jeg har ingen planer om å slutte.

Og godt er det. Produksjonsrådgiver Ola Hunnes er en gave til den norske dokumentarfilmen. Derfor får sofaen min fortsatt stå på hans kontor – i alle fall inntil videre…

Den syklende byråkrat

Den syklende byråkrat

Bare navnet Ola Hunnes kan skape panikk hos en dokumentarfilm-produsent. En mektig byråkrat som er notorisk kjent for å være pinlig nøye. – Støttesystemet er blitt langt mer byråkratisk, forteller han. – Men nivået på søknadene øker raskt og vi har oppnådd en god konkurransesituasjon – også internasjonalt.

Hvor er det blitt av sykkelhjelmen? Ola Hunnes sitter i min sofa på sitt kontor. Utenfor et lett snølag. Ola er ikke av dem man lokker ut på glattisen, så sykkelen står hjemme. Jeg trenger ikke noe svar på spørsmålet.

Men er du egentlig et Excel-regneark?

Ola lyser opp og svarer begeistret:

– Ja, et stort regneark med mange kolonner. Det er min rolle å være firkantet og tydelig. Sånn må det være. Svaret skal alltid være et ja eller et nei og alle skal behandles likt. Det er en del av jobben og det er lettere å forholde seg til en som er klar og tydelig.

Det er sikkert og visst, tenker jeg som i fire år hadde opplevelsen av å ha dette byråkratiske fenomenet som rådgiver den gang jeg var dokumentarfilmkonsulent (2008-2012). Bare navnet Ola Hunnes kunne skremme. Det oser av forskrifter, rater, periodisering og frister og kan skape panikk hos alle produsenter – og nybakte konsulenter. Jeg hadde aldri vært borti maken og ble forbauset når han fortsetter:

– Jeg har vært kritisert med rette – særlig internt i NFI. Det er mulig å gjøre feil og da må forvaltningen alltid innrømme det og rette dem opp. Derfor er det viktig at alt dokumenteres og registreres.

Ja, det er sikkert og visst. Jeg glemmer ikke da du opprettet et Excel-ark og begynte å registrere når jeg var på jobb. Maken til petimetersk overvåking. Det er ikke uvanlig at konsulenter jobber hjemme?

– Forholdet var ikke slik, kommer det irettesettende fra min sofa på hans kontor. – Forholdet var at du ba meg komme med en dokumentasjon av omfanget og derfor begynte jeg å føre liste. Jeg har den ennå hvis det i ettertid skulle bli behov.

Han vrir hendene:

– Nei, du var her ikke ofte nok. Jobben som konsulent innebærer langt mer enn å ekspedere søknader. Det handler om å skape et miljø og være med å utvikle filmpolitikken. Det er her det skjer, og da må hele avdelingen delta.

 Kom ikke her og si at jeg ikke deltok i debatten. Tror knapt du finner en konsulent som inntil da hadde skrevet mer i avisene.

– Det er riktig, men det var debatter om Mumi-trollet skulle skrives som Mumi eller Mummi og om en trafikkbom i nærmiljøet ditt som ble kjørt ned. For bedriftskulturen er det viktig at konsulentene er selvdrivende – innenfor rammene av NFI.

Sludder – jeg skrev mye om dokumentarfilm og forøvrig skal Mumi staves med én m.

Kom inn i bransjen på feil måte

Excel-arket hadde åpenbart ikke en kolonne for dette og jeg avleder: Hvilke forandringer er skjedd i Filminstituttet siden han startet her?

– Etter at Filmfondet ble slått sammen med NFI er alt blitt langt mer byråkratisk. På godt og vondt. Den gang Filmfondet forvaltet pengene var det knapt innsyn i noe. I dag er det lovpålagt med innsyn i nesten alt. Det tar svært mye tid å gjøre sakene transparente – og dermed sikrere. Bare det at en produsent skifter bankkonto er i dag en utfordring for oss.

Dette høres mildt sagt kjedelig ut, tenker jeg, og spør: Hvordan i alle dager havnet han i filmbransjen?

– Det startet en 17. mai for mange år siden. Jeg var glad og beruset i mitt første møte med filmfestivalen i Cannes og med institusjoner som Pål Bang-Hansen. Overstadig av begeistring kjøpte jeg rettighetene til den franske filmen L´Humanité  eller Mennesket som jeg kalte den på norsk – av den kjente filmregissøren Bruno Dumont. Dette var 1999.

Å ja, det var jo ham med Jesusfilmen der det ble vist en ståpikk, det – så det var kanskje ikke så rart, tenker jeg. Ingen av Dumonts senere filmer fikk kinodistribusjon i Norge før i 2013. Med andre ord en pionérinnsats av Ola.

– For meg ble kjøpet et kræsjkurs, fortsetter distributør Hunnes. -Jeg kom inn i filmbransjen på feil måte og på feil premisser. Økonomisk gikk det dårlig, men det var bra at det ble slik – en billig utdannelse som ga rike erfaringer som igjen ga mersmak. Så ble jeg produsent i Exposed Film med filmer som Alt om min far og 7. Himmel. Min inntektsgivende jobb i begynnelsen av filmkarrieren var stadig å være fagleder for luftforurensing i Oslo kommune. Jeg drev med varsling av dårlig luft hele vinteren.

Hvorfor og hvordan ble du du produksjonsrådgiver i NFI?

– Noen er produsenter, andre er byråkrater. En produsent fikser og selger. En byråkrat finner strategier. Jeg tror ikke jeg har manglet kreativitet – i alle fall ikke når det gjelder å finne løsninger. Jeg er ingen selgertype, så salg får andre ta seg av.

Rart du sier det, for du er svært overbevisende når det gjelder å fremme dine synspunkter og meninger.

– Alt skal basere seg på et grundig faktagrunnlag. Tror jeg på noe skal det gjennomføres – inntil det motsatte blir bevis.

Produksjonsrådgiver Ola Hunnes og tidligere konsulent Stig Andersen ringer inn filmbyråkratiets høyborg med en smilende selfie.

Utøver han makt over konsulentene?

Mange tenker at du har makt til å bestemme over konsulentene?

– Jeg prøver ikke å ha noen mening om enkeltvedtak. Jeg diskuterer gjerne avgjørelsene med konsulentene hvis de spør om råd, men lanserer aldri egne kandidater. Du var forresten ganske beskjeden i forhold til de etterfølgende konsulentene…

Mulig det, men jeg prøvde også å fjerne søknadsfristene, men den gang gikk det ikke fordi rådgiveren ville kunne få ødelagt sin årlige langferie i Cannes som forøvrig sjenerøst deles på Facebook – det herlige livet på sykkelsetet i de franske og italienske alper. Det måtte visst en dansk konsulent til, for nå er fristene borte.

– Ferie og fritid er for alle. Sykkelferiene i mai skal selvsagt ikke være avgjørende for om NFI skal ha frister for dokumentar eller ikke, men det skal bli en interessant øvelse å se hvordan det kommer til å fungere.

Har du aldri tenkt på at du kan virke irettesettende?

– Irettesettende? Jeg prøver bare å være direkte slik at det skal bli lettere å forstå uten å virke kontrollerende.

Ola stønner lett oppgitt, før han fortsetter:

– Kommunikasjon er vanskelig og jeg kan sikkert bli bedre.

Hva er du mest stolt av?

– Jeg svarer på alle henvendelser innen ett døgn – det er jeg stolt av. Det er mye jeg ikke har kontroll over, men akkurat der har jeg det.

– En konsulent jobber med en og en film og løpende filmpolitisk arbeid i de fire åremålsårene. En rådgivers oppgave er å jobbe mer langsiktig med bransjen som oppfordres til å arbeide som en enhet – gjennom felles løft. Strategi og planer som ivaretar enkeltindividene og helheten er viktig. Vi skal ikke være haier eller pirayaer som spiser hverandre, men stimfisk. Vi må tenke at vi står sammen.

 Slik det skjedde ved årets NFI-middag under høstens IDFA?

– Ja, svarer den opprømte middagsverten på den indonesiske restauranten Puri Mas. – Det ble en kronerulling for å støtte Oscar-kampanjen til dokumentaren Nowhere to Hide og pengene fosset inn fra svært mange av de tilstedeværende dokumentaristene.  Norsk dokumentar har oppnådd mye de siste årene og jeg er stolt over å være en del av dette.

Å nå målgruppen viktigere enn stort publikum

Ola smiler fornøyd i sofaen og klapper seg selv på hodet.

– At Norsk filminstitutt forvalter statlige midler betyr ikke at målet er å nå et størst mulig publikum. Det vi støtter skal treffe en klart, definert målgruppe. Produsent og regissør må ha en velbegrunnet tanke om hvem de lager film for, og hvordan de skal nå disse. På den måten kan vi også få våre dokumentarfilmer tilpasset flest mulig plattformer – uten at det skal være en direkte kobling til visningsplattformen. Spesielle ordninger for spesielle plattformer kommer ikke på tale.

– Et hovedprinsipp i en ny strategi er vil være bedret økonomi i bransjen, men pengene er og blir begrenset. Innenfor NFI vil jeg arbeide hardt for økte statlige midler, men vi må innse at vi ikke kan gjøre bransjen mer avhengig av offentlige tilskuddssystem. Det blir stadig viktigere at norsk dokumentar sikter internasjonalt – når det gjelder å spre kunnskap om norsk kultur – og ikke minst når det gjelder finansiering. Det er masse penger der ute og vi skal ikke nøye oss med at store aktører som f eks Netflix kun kjøper visningsrett.

Ola drar seg i bukkeskjegget, retter på brillene og passer på at skjorten sitter korrekt før han fortsetter:

– Det finnes mange gode filmprosjekter, men det er hva som skjer etter låst klipp som svært ofte skiller prosjektene i søknadsbunken. Det har med ambisjon og kunnskap å gjøre å vite hva slags visningsforløp filmen skal ha – hvilke festivaler som kan være aktuelle osv. En uerfaren produsent har neppe ressurser til dette. Det er en av grunnene til at jeg tror det blir færre produsenter som vil få støtte i årene fremover, men til gjengjeld får de mer.

– Det å ”selge” filmen – selve lanseringen – er like viktig som å lage den. Det er derfor jeg aldri skal bli produsent igjen. Jeg synes alltid det er morsomt å finne på nye måter å gjøre ting på. Det var slik jeg begynte selv om jeg aldri ble noen sagnomsust distributør. Uansett er filmen alltid viktigere en regnskapet.

Apropos regnskap, hvordan skal en stakkars produsent klare å skaffe penger?

-Pitche er nøkkelordet, kommer det henslengt fra sofaen. -Tidligere ”sparte” man på et og et land gjennom forhåndsvisningsavtaler med nasjonale kanaler. Slike avtaler vil fortsette, men i fremtiden må vi fokusere på nettdistributører som dekker store territorier. Altså søke større, men færre finansiører. Det er her vårt publikum kommer til å være – og allerede er.  Distribusjonskanaler som har et stort norsk publikum skal betale til den norske dokumentarbransjen. Men dialog med slike aktører er sannelig ikke lett og vi kan foreløpig ikke tvinge dem. Jeg ser likevel positivt på det. NRK og andre nasjonale og internasjonale aktører vil få økende fokus mot dokumentar fordi publikum vil ha det. Seertallene for dokumentar sendt på lineært TV gir ikke et riktig bilde fordi så mange velger å strømme.

Ja, svarer jeg og håper de nye seerstatistikkene NRK har varslet vil bevise dette.

Ola fortsetter foredraget:

-Innhold er – og vil alltid være – attraktivt. Det seriøse tilbudet vil bli etterspurt samtidig med at tidsbruk for lettbent fjernsyn også vil øke. Når andre nettplattformer viser økt interesse for norskprodusert dokumentar vil dette stimulere NRK og TV2. Det kan fort bli konkurranse når det gjelder betaling. Her har NRK og TV2 en gylden mulighet til å skaffe seg et fortrinn.

Hurtig levering vs lang produksjonstid

Under NRKs strategimøte med produsenter nylig ble det understreket at kanalen ønsker hurtigere levering, men hvordan skal bransjen få til det når det kan ta år å få helt nødvendige produksjonsmidler fra det som gjerne er hovedfinansiøren – nemlig NFI?-Hva sier du til det?

– Noe kan leveres hurtigere hvis NRK finansierer en større andel. På den andre siden er det slik at mange dokumentarer må modnes – slik som din film om Edvard Munch, kommer det formanende fra rådgiveren.

Takk som byr. Første søknad til NFI var i september 2013, deretter i 2016 og så 2017 – fire år! 

Ola svarer oppmuntrende:

– Det er ikke lenge for å dokumentere et helt liv!

Jo, faen heller.

– Det var kanskje ikke genialt nok eller hadde en god nok markedsplan? Hva vet jeg? Spør konsulentene, svarer Ola.

Prøver du å være morsom? Den er jo forhåndsolgt til åtte internasjonale TV-kanaler og NRK.

– Humoristisk, jeg? Nei det kan jeg ikke tenke meg. Man spøker jo ikke med Munch.

Ola tar en lang pause – taushet – og så kommer selverkjennelsen:

– Jeg prøver noen ganger å være morsom, men det komme kanskje feil ut…

Det var opplysende, og jeg avleder: Hva slags film liker du å se?

– Jeg har ingen spesialinteresse. Er mer opptatt av hvordan man gjør det enn resultatet av selve filmen. Jeg er egentlig ikke en filmfyr – men liker mange typer filmer… I speilet ser du både deg selv og omverdenen på en bedre måte. For meg er en god film noe som får oss til å forstå verden.

Får du høyt blodtrykk når du når du tenker på filmpolitikken til dagens regjering?

– Nei, høyt blodtrykket er forbeholdt interne saker i NFI.

Som hva?

– Jeg har ingen planer om å slutte…

Ola fortsetter uanfektet og diplomatisk:

– Uansett regjering blir vi mye bedre i bransjen. Flere midler kan riktignok forsterke utviklingen. Nivået på søknadene øker raskt. Det er tross alt mye godt i det norske støttesystemet og vi har oppnådd en god konkurransesituasjon – også internasjonalt. Et mediebilde med mye tull gir uante sjanser og muligheter i fremtidens mediebilde. Alt nytt åpner for refleksjon og ettertanke, og vi vil se verden og oss selv på en ny måte – ikke som erfaring, men som annerledes opplevelser.

Blir du ikke lei av Excel-arkene og kontorlivet?

– Nei, svarer byråkraten rett fra hjertet. I alle fall ikke så lenge jeg kan arbeide for dokumentarbransjens beste. Jeg har planlagt å komme på jobb i morgen og deler av neste uke… Nei, jeg har ingen planer om å slutte.

Og godt er det. Produksjonsrådgiver Ola Hunnes er en gave til den norske dokumentarfilmen. Derfor får sofaen min fortsatt stå på hans kontor – i alle fall inntil videre…

MENY