«Er det alt? Nei, det er verre enn døden, det er abort, det er sykdom, det er drukkenskap, det er gatepiker…. Moralske lidelser malt med fylle-oppkast! » (William Ritter om Munchs kunst, 1905)

 «Originale i sin pøbelaktighet er i alle fall nordmennene». (Edvard Munch)

Han skapte verdens mest reprodusert kunstverk: «Skrik». Likevel, det var ikke uten grunn vårt største malergeni kunne kalle sine landsmenn pøbelaktige. Respektert og verdsatt utenfor landets grenser har Edvard Munch – før og etter sin død – fått en ganske annen og stemoderlig behandling i Norge. Helt uforståelig når man tenker på at maleren testamenterte historiens største gave fra en enkeltkunstner til hjembyen Oslo.

Ved hans død 23. januar 1944 mottok hovedstaden 1100 malerier, 20.000 tegninger og grafiske blad samt Munchs filmer, fotografier og en mengde brev og litterære utkast. Når vi vet at en versjon av «Skrik» for få år siden ble solgt for 119.900.000 dollar forstår vi fort hvilke verdier dette dreier seg om.

Å få stablet dokumentaren med arbeidstittelen Munch i helvete på beina har vært en langdryg prosess for oss i Indie Film. Til tross for svært stor internasjonal interesse med en lang rekke forsalg måtte det en dansk dokumentarfilmkonsulent til for at Norsk filminstitutt skulle gi produksjonsmidler. Typisk nok og typisk norsk når det gjelder Edvard Munch. Tidligere filmer har stort sett repetert den tradisjonelle fremstillingen om den lidende kunstneren.

Motstanden mot Munch startet allerede da han som ung maler stilte ut sine første arbeider og det har på ulike måter fortsatt frem til i dag. Slik sett er det nok å ta av. Munch var et funksjonsdyktig menneske med enorm, ustoppelig arbeidskapasitet og dette til tross for at han tidlig i sin karriere ble angrepet av kritikere og gode borgere som amoralsk grisemaler. Senere ble han tilsidesatt av kolleger, plaget av naboer og kommunalt byråkrati. Og til slutt: Hvordan kunne hans storslåtte testament bli så dårlig forvaltet av Oslo kommune? I Munch i helvete går vi bak det som kan oppfattes som klisjeer og leter etter årsaker til hvorfor det kunne skje.

Spørsmålet har opptatt meg helt siden jeg studerte kunsthistorie på Universitetet i Oslo og registrerte grafikk på Munchmuseet. Interessen for vår store maler gikk over til irritasjon. Ja, jeg ble kort og godt forbanna ettersom årene gikk og jeg erfarte den i mange tilfeller skjødesløse og ignorante behandlingen som er blitt Munch til del i Norge. Alt fra rivning av boligen hans for å gi parkeringsplass, til forfalskninger, en rekke tyverier og vannlekkasjer i museets oppbevaringsmagasiner osv. osv. For ikke å snakke om respektløsheten når det gjaldt hva man gjorde med hans jordiske levninger. Dette og mer til vil filmen fortelle om. Bare å vente og se – og bli opprørt. Her kommer de harde fakta på bordet og ikke følsomt føleri. Hadde det ikke vært for Fritt Ord og NRK som begge ga utviklingsmidler – og senere til produksjon – ville denne dokumentasjonen neppe blitt lagt frem.

Film om avdøde personer som det ikke det foreligger lydopptak av kan fort oppleves distansert, men det finnes en del «selfies» og filmklipp av Edvard Munch. Noen sekunder tatt av ham selv mens han kikker inn i kameraet. Best kjent med hans tanker blir vi kanskje likevel gjennom det skriftlige materialet han etterlot seg. Munch skrev sitt liv. Ofte omtalte han seg selv i tredjeperson for å kunne se seg selv utenfra. Det samme gjaldt for hans kunst. Bare slik kunne han gi bildene et allment uttrykk og distansere dem fra rent privat følelsesgyteri.

Edvard Munch kunne være humoristisk, krass og ikke uten en selvironisk snert. Likevel har resepsjonen av ham i alt for stor grad vært knyttet til en kunstnermytisk forståelse –  at han var traumatisert av morens og søsterens tuberkuløse død – av familiens sykdom og galskap. Selvsagt var dette helt vesentlige hendelser i hans liv, men han ble ikke sittende med hodet i hendene i sorg. Tvertimot viste han seg som et livsdyktig, energisk og morsomt menneske som ustoppelig kastet seg over det som betydde alt for ham: kunsten.

Pen og kjekk som Munch var, slapp han ikke unna kvinners oppmerksomhet. Han hadde selv også en skrekkblandet dragning mot det annet kjønn, men noe fast forhold var det ikke plass til. Spesielt ikke etter den dramatiske hendelsen der han fikk skutt av seg fingeren under en krangel med «forloveden» Tulla Larsen. Historien fortsatte å hjemsøke ham i over 40 år. Når han senere i livet vendte tilbake til opplevelser og motiver fra årene før skuddet i 1902 var det like mye for å utforske de maleriske sidene og slik bearbeide og skape avstand til de personlige, psykiske minnene. Som han selv sa det var kunsten som var hans barn. Andre barn fikk han da heller ikke.

Dette er antakelig den mest utfordrende filmen jeg har arbeidet med som regissør. Munch etterlot et enormt livsverk. Materialet er på samme tid utrolig omfattende, morsomt, rikt og selvmotsigende. Research-arbeidet er derfor tidkrevende. Lett å miste fokus – vanskelig å begrense seg. Det blir en personlig dokumentar med en tydelig stemme som driver handlingen. Munch selv vil komme til orde gjennom egne tekster. Disse gir et enestående innblikk hans tenkning og følelsesliv – og praktiske liv som hittil har vært viet liten oppmerksomhet. Vi vil oppleve at han iscenesatte seg selv på en mangetydig måte og brukte følelsen av å bli forfulgt som kunstnerisk motor. Gjennom hele livet malte han selvportretter – fra å være en selvbevisst ung mann til reisen til helvete og nervesammenbruddet, og frem til et usminket bilde av seg selv som innsunken olding. Hadde han bare ant hva som kom til å skje etter sin død. Det blir det ikke minst viktig å fortelle om. Munchs arv representerer et av kunsthistoriens betydeligste livsverk – på verdensbasis.

Dokumentaren følger steder Munch oppholdt seg i Norge, og også i Tyskland der han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i årene rundt 1905. Det har vært tankevekkende å erfare hvilken stor påvirkning han hadde på tysk kunst. Han ble omtalt som unsere Munch – vår Munch – og innkjøpt av museer og samlere mens han her hjemme stadig mottok skamløs kjeft.

I denne kontrasten ligger spennet i filmen: Var Norge for lite for en stor kunstner? Og hvordan er situasjonen i dag? Riktig nok bygger Oslo nå et stort, nytt museum for hans kunst – det omstridte bygget Lambda. Det kan avslutte en lang og trist historie om forvaltningen av den storslåtte arven. Det betyr likevel ikke at Munch for all fremtid blir forskånet. Å bygge A House to die in for kunstneren Bjarne Melgård ved Munchs gamle eiendom på Ekely ble heldigvis gitt opp, men nye farer kan stadig true. Munch kan brukes til mye, men skal aldri brukes slik at andre kunstnere kan leve som parasitter på hans navn.

I dag er Edvard Munchs hytte i Åsgårdstrand det eneste med spor av levd liv. Han kjøpte sommerhuset av en fisker for 800 kroner i 1898. Dette ble stedet der han gjennomlevde både himmel og helvete, og som han alltid lengtet tilbake til. Munch i helvete tar oss inn i Munchs verden – og ut i verden. Han forutsa at han skulle tale over graven… Det er nettopp dette dokumentaren Munch i helvete skal gjøre.

«Skal det skrives en bok om meg, Er det ikke riktig å være så pyntelig. Jeg er ikke noen frøken» (Edvard Munch).

Munch i helvete får norsk tv/kino-premiere i 2018. Produksjonsselskap: Indie Film Produsent: Carsten Aanonsen Assisterende produsent: Sarah Winge-Sørensen Regi: Stig Andersen Uvurderlig ressurs: August B. Hanssen Kamera: Lars Erlend Tubaas Øymo Klipp: Erik Andersson Co-produsent: NRK