Dette intervjuet ble gjort i 2016

Frittalende, glødende og leende.

Det er det første som slår en i møte med Charlotte Sieling, den første nordiske tv-regissør som virkelig har gjort amerikansk karriere. Det hele begynte i Danmark, med serier som Mordkommisjonen (2000–) og Krøniken (2004–), før jobben som konseptuell regissør på Broen ble katapulten som slynget henne over Atlanteren.

Hun ble en umiddelbar hit «over there», og har regissert episoder på ti forskjellige serier, fra Homeland til Guillermo del Toros horrorepos The Strain, via den hyperaktuelle Twin Peaks-inspirerte Wayward Pines til den amerikanske remaken på sin egen Broen. Sieling har også klart det alle amerikanske tv-regissører slåss for – å lage en egen pilotepisode som går til serie. Bare noen dager før vårt intervju ble tv-filmen Queen of the South, skutt i Mexico, plukket opp av USA Networks. Men når Rushprint skyper henne, er det noe annet enn euforisk tv-rus som preger den blide og gestikulerende dansken:

54 år gammel er hun endelig i gang med sin andre spillefilm, Rivalene (Mesteren).

–  Min første spillefilm kom i 2009, og jeg har jobbet på denne nye filmen siden, hele tiden.

Opptakene til Rivalene ble gjort ferdig i 2016, med Jakob Oftebro og Søren Malling i hovedrollene og Ane Dahl Torp også i en sentral rolle. Filmen er en dansk-norsk coproduksjon, med Gudny Hummelvoll som norsk coprodusent. Den skildrer en kjent kunstners relasjon til sin sønn, og konfliktene dem imellom. Filmen har norsk kinopremiere 28.juni, men vises først under Oslo Pix denne uken.

Begynte med reklamefilm

Sieling er opprinnelig skuespiller, utdannet ved Statens teaterskole i København. Etter ti år som skuespiller, mest på Det Kongelige Teater, skrev hun manus til en film hvor hun selv skulle ha hovedrollen. Selv om filmen «vel bare fikk 14 dager på kino», elsket hun skriveprosessen, og som etablert skuespiller på 35 år begynte hun på manuslinjen på Den Danske Filmskole.

Etter halvannet år ble hun med i en skrivegruppe som produserte noen reklamefilmer, som Sieling regisserte. Så, helt uventet, ringte produsent Sven Clausen fra DR og spurte om hun ville lage en episode av tv-serien Rejseholdet (Mordkommisjonen), med Mads Mikkelsen. «Gud hvor sjovt,» tenkte hun.

–  Sånn ble jeg regissør, uten noen plan – det er nesten litt slemt å fortelle det til unge regissører som virkelig kjemper for å få laget noe. Og fordi det gikk så «skide godt» på Rejseholdet, fikk jeg lage åtte episoder. Så gikk det et år, DR skulle lage Krøniken, og så var det plutselig opplagt at det var meg som skulle …

Charlotte fullfører ikke setningen, som om hun fremdeles ikke helt kan tro det. Regijobben med Krøniken, som også ble vist på NRK, strakte seg over de neste fem årene og definerte henne som regissør. Serien tar for seg fremveksten av det moderne Danmark fra 50- til 70-tallet, og ble en enorm publikumssuksess: På det meste satte 2,7 millioner dansker av søndagskvelden til serien. Sieling regisserte de første ni episodene, og til sammen 16 av 22.

–  Det var fordi Rejseholdet fungerte så bra, og produsent Sven Clausen hadde stor tillit til meg. Jeg og forfatteren Stig Thorsboe «swingede vilt godt». Dypest sett ville han vel helst gjøre alt selv. Til Dagens Nyheter sa han at han likte å jobbe med svake regissører …

Sieling sukker, og legger til:

–  Jeg ble ikke engang invitert til premieren. Og jeg var heller ikke nevnt på hjemmesiden til serien.

–  Er det sant?

Den selverklært «nyoppvåknede» feministen Sieling høres nesten ut som hun morer seg litt over det absurde i det hun forteller.  

–  Jeg hadde jobbet utrolig mye med den serien, men produsenten, forfatteren og dramasjefen var de som sto der etterpå – Krøniken var deres suksess. Jeg fikk journalister på døren som sa at de ikke kunne finne meg på hjemmesiden. Tivi Magnusson (dansk veteranprodusent) ringte plutselig og sa «a star is born». Og jeg forsto ingenting. Hele den danske produsentforeningen og alt som kunne krype og gå i Danmark var blitt invitert kvelden før sending på en stor premierevisning, men ikke meg som var regissør. Det verste er at jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg tror jeg fortsatt oppfattet meg selv som en av skuespillerne, en som bare jobbet som best jeg kunne. Dessuten var jeg ikke så flink til å slåss med produsenten – så jeg ble veldig populær!

Offer for svensk konsensus

Etter Krøniken jobbet Sieling som episoderegissør på den neste store DR-suksessen Forbrytelsen. To episoder hver i de to første sesongene, avbrutt av sin første spillefilm. Hun regisserte også to episoder av Borgen.

–  På Forbrytelsen var du ikke såkalt «konseptuell» regissør, men derimot på Broen like etter. Er forskjellen i kreditering symptomatisk? Tok du for eksempel større plass på Broen?

–  Ja, jeg var mye sterkere og fylte tydeligere rollen da vi kom til Broen. Men jobben var den samme. Jeg castet det hele, etablerte universet, og gjorde de første episodene.

Sieling hadde nettopp fått nok et avslag på spillefilmen som hun nå er i gang med, da hun ble oppringt av produksjonsselskapet bak Broen, Nimbus Film.

–  Jeg snakket med fotograf Jørgen Johansson, som jeg har jobbet med i mange år. Vi tenkte «OK, det er en jobb, og ideen er faktisk god. Men vi blir enige om at når vi har laget denne, er det ingen som vil ha oss mer!» Og slik endte det jo på et vis også. Jeg ble aldri ansatt på Broen igjen, på ingen av de neste sesongene.

–  Hvorfor ikke?

–  Den svenske produsenten (Filmlance) kunne ikke rå med meg. Det er flere grunner til det, og det handler om hvor forskjellige vi er i Skandinavia, om det samme som Karl Ove Knausgård har snakket om nylig. Vi dansker er jo så politisk ukorrekte, og på Broen var vi fotograf, produksjonsdesigner og regissør som jobbet veldig tett sammen. Vi var sterke – på settet eide vi tre prosjektet.

–  Dere gikk over budsjett, rett og slett?

–  Ja, altfor mye, men de tjente jo alt sammen inn igjen. Vi dansker er ikke så redde for å endre ting. Tenker jeg «Dette her fungerer mye bedre», så gjør jeg det. Og det tror jeg ofte fra svensk side ble oppfattet som at jeg ikke visste hva jeg ville. Men det er tvert om! For meg går det ikke på stoltheten løs om jeg må endre noe, jeg har absolutt ingen stolthet! Jeg sier bare: «Vi gjør slik og slik, er det noen som protesterer?» Og om noen faktisk gjør det, så kan jeg si «greit, men vi gjør det slik likevel». Mange svensker sliter derimot med det akutte konsensusbehovet som Knausgård beskriver.

–  Jeg har hatt lignende erfaringer fra Sverige. Man er utrolige dyktige til å lage gode planer, og følge dem, men det er vanskelig å få et helt team med på å snu på en femøring. Og konflikt er fy-fy.

–  Nettopp, der har du det. Men endringene var med på å gjøre Broen god! Det er mye Charlotte Sieling i det ferdige produktet som ikke finnes i manus. Det oppstod stadig nye ideer, også i samarbeid med skuespillerne.

One vision – en død visjon

Når Rushprint spør Charlotte Sieling om hvilken serie hun selv ble mest fornøyd med – Krøniken eller Broen – svarer hun at det er umulig å sammenlikne. Likevel understreker hun at Krøniken kunne ha blitt en enda bedre serie dersom manusforfatter Stig Thorsboe hadde villet spille mer ball med regissørene.

–  Den ble faktisk litt stiv i dialogen. Altså, jeg elsker Krøniken, og de karakterene vi skapte, og jeg vil slett ikke ta noe av æren fra forfatteren. Men jeg tror vi kunne ha løftet det mer hvis han hadde hatt interesse av å arbeide sammen med meg. For han hadde jo nærmest vetorett på manusets vegne. Slik er det jo også med forfatterne i USA noen ganger.

–  Men ikke alltid?

–  Nei, en showrunner som Alex Gansa på Homeland omgir seg med folk til å skrive for seg som er dyktigere enn ham selv. For hvis du vil sitte med makten alene, blir det bare dårligere enn hvis du åpner opp for å få hjelp til løfte det litt til.

–  Så «one vision»-ideen er ikke noe du kjemper for?

–  Jeg synes det er en «dødssyk» idé når man jobber med noe som er konstant i bevegelse. Det er vanskelig nok å fange ballen, om man ikke skal tre en sånn stiv «one vision» over det hele. Det skaper ofte en motstand som slett ikke er kreativ.

–  Men må ikke noen bestemme til slutt?

Charlotte Sieling er utypisk nok stille noen sekunder. Så kommer det:

–  Jo, den gode smaken. Og kvaliteten. Og jeg synes regissøren skal eie settet. Min viktigste kamp er alltid å få forholdet til forfatteren til å bli så rolig at jeg kan få arbeide.

At Sieling er utdannet skuespiller, påvirker hennes valg som regissør. Hun forteller at sansen for det visuelle ved en produksjon har vokst fram gradvis.

–  Men når jeg lager kameragangen, finner jeg meg selv stående på skuespillerens plass, i stedet for kameraet eller regissørens plass. Jeg fornemmer hva slags linse som er i bruk og hvor kamera står, ut fra hvor skuespilleren står. For øvrig jobber jeg gammeldags, med merker og det hele. Og for hver gang jeg sier «takk», går jeg inn og snakker med skuespillerne. Jeg sier aldri bare «vi tar en til». For hvis ikke jeg vet nøyaktig hvorfor jeg vil ha en ny tagning og hva vi skal gjøre nå, så tar jeg den ikke igjen.

Den amerikanske modellen

Etter at Broen ble en suksess verden over, fikk Sieling jobb i USA. Siden har det gått slag i slag: I tillegg til det som alt er nevnt, har hun jobbet på kjente serier for tv-buffs, så som Graceland, White Collar, Tyrant, The Americans. Samt en ny dansk serie, De som dreper. For en regissør – hva er så den største forskjellen på den amerikanske og den danske arbeidsmodellen?

–  Jeg vet ikke om det er noen forskjell, jeg gjør det jeg pleier å gjøre. Det er færre arbeidsdager i USA per produksjon, men flere timer. Den største forskjellen er innstillingen til arbeidslivet. Amerikanerne jobber hele tiden. Selv foretrekker jeg å kunne arbeide og så gå hjem, men åtte timers opptaksdager er likevel idiotisk. Det må vi endre, ellers drar alle til steder med elleve opptakstimer. Men livskvaliteten i Skandinavia er bedre.

–  Du har vært konseptuell regissør i Danmark, og er nå pilotregissør i USA. Hva er forskjellen for dine rettigheter til det du skaper?

–  Både i Danmark og USA får man rettighetspenger. Jeg har levd godt av Krøniken, Rejseholdet og Forbrytelsen. Og i USA får jeg royalties for alt jeg lager. Når jeg er pilotregissør, får jeg betalt for selve piloten, men også for hver eneste sesong og hver eneste episode «forever». For Broen har jeg ikke fått en skit … Men det er en svensk produksjon.

–  Hvordan er din typiske arbeidsdag på en serie som Homeland?

–  Du har åtte dager pre-produksjon og åtte dager opptak. Under pre-produksjon blir du kjørt av en guide fra location til location i åtte dager, i tillegg har du møter og leseprøver med skuespillere og forfatteren. Tilbake på hotellet om kvelden lager man sin skuddliste. Jeg tør aldri la være å lage skuddliste, selv om jeg aldri bruker dem.

–  Er det du eller fotografen som setter utsnittet på settet?

–  Det kommer an på. Jeg prøver å gjøre en mer overordnet avtale med fotografen – av typen «Vi gjør håndholdt i slike situasjoner, mens vi er alltid på to skinner inne hos politiet», slike ting. På Homeland jobbet jeg veldig godt med fotograf David Klein, som turte å endre ting om det ikke fungerte og jeg ville gjøre om. På settet er det dessuten ofte en produsent med – og på noen serier er de også regissører. Først tenkte jeg «for en kjedelig jobb du har, som skal sitte og se på meg jobbe …» Men på Homeland jobbet jeg med en fantastisk kvinne, Lesli Linka Glatter. Jeg spurte om råd, og hun sa: «It’s all about reality, honey». Det var den beste tilbakemeldingen en regissør kunne få, for da visste jeg at «ditt kamera skal kun registrere. Du skal selvfølgelig lage fete bilder, men ikke for spektakulært.» En annen produsent sa: «Carrie trives når det brenner. Når alt brenner og folk dør rundt henne, er hun hel. Og når hverdagen kommer, er hun fullstendig fucked up».  Slike ting er noe du kan bruke som regissør, legge inn i hver eneste scene.

–  Generelt skyter jeg ikke så mye. Noen ganger kunne jeg brukt litt mer tid, tatt litt flere innstillinger. Etter opptak klipper du i fire dager, og så overlater du det til andre. Det merkelige er at man faktisk rekker å lage sin egen versjon.

Trygve Allister Diesen er filmregissør av spillefilmer og tv-serier, blant annet norske Tyven, Tyven, amerikanske Red og svenske Winter.