Alle fotos: Vidar Kolstad

– Jeg visste nesten ingenting om Whitney Houston før jeg begynte å lage filmen om henne, forteller Nick Broomfield. Vi møtte ham på Nordic/Docs, dokumentarfilmfestivalen i Fredrikstad (11.-14.mai), der han i tillegg til å ha mesterklasse for norske filmskapere, viste oss den andre siden av Whitney Houstons liv.

– Jeg var redd jeg ikke skulle like henne. Men etter å ha jobbet med filmen i to år, fant jeg et vidunderlig menneske: Nippy, som vennene hennes kaller henne, så full av humor, varme, karisma og gavmildhet. Det er sjelden jeg blir så rørt av mennesket jeg lager film om. Spesielt når det er en person jeg aldri har møtt, og som nå ikke lenger er blant oss. Det er merkelig å forelske seg på den måten.

Nick Broomfield er britisk, men har levd mesteparten av sitt virksomme liv i USA. På merittlisten finner vi en lang rekke legendariske, kontroversielle og nyskapende dokumentarfilmer, som «Biggie & Tupac» (2002), «Sarah Palin – You Betcha!» (2011) og «The Grim Sleeper» (2014). Hans mest kjente film så langt er «Kurt & Courtney» (1998), der han undersøkte Kurt Cobains dødsfall. Nå er han aktuell igjen med filmen “Whitney – Can I be me”, der han og Rudi Dolezal gjør et dypdykk i Whitney Houstons liv og miljø.

Hva er viktigst for deg når du lager filmer, sannheten eller fortellingen?

– Forhåpentligvis går de to sammen. For å fortelle en god historie, må du i alle fall tro at du forteller sannheten. Men du kan forenkle presentasjonen av den, slik at mennesker forstår den. Jeg vet ikke om den finnes én sannhet. Men når du har jobbet med noe lenge, slik jeg gjorde med filmen om Whitney, opparbeider du en sterk overbevisning. Da handler det om at folk skal forstå hvorfor du har den overbevisningen du har, at du har vist dem alle bitene i puslespillet.

Nick Broomfield vil røre oss, og han vil vise oss menneskene.

– Jeg må gjennom de usynlige veggene, for å skape en reaksjon. Hvis du ikke klarer å bevege publikummet ditt, er det noe som ikke virker. Jeg kan ikke bare lage en rapport. Jeg må ta publikum med på en følelsesmessig reise. Den kan være trist, eller den kan være morsom, men hvis den bare gir en «so-what-følelse», da har jeg mislykkes. Det var det som bekymret meg med de tidlige klippene av «Whitney – Can I be me». Vi følte ingenting. Jeg husker da klipperen, Mark Hoeferlin, og jeg fløy tilbake til USA og så på klippene vi hadde. Vi tenkte at det var ganske dårlig, og Mark sa: Jeg tror det er fordi vi egentlig ikke vet hva Whitney tenker, vi er ikke inne i hodet hennes. I filmen møter vi mange mennesker som har sine meninger om henne, men hun er ikke der. Så da begynte vi på nytt. Og etter mye jobb og mange endringer, kom hun fram. Hun ble levende. Vi fikk en mye sterkere følelse av hvem hun var – hvor morsom hun var å være sammen med, omsorgen hennes, den frekke latteren hennes.

Hva med menneskene du har portrettert på film, som du har kommet i konflikt med. Courtney Love, Sarah Palin. Hvordan opplevde du det?

– Det er mer interessant å lage filmer om mennesker du liker, også når du lager en komedie. Selv om det var humor i filmen om Sarah Palin, fungerte det aldri helt. For hun var ikke ordentlig i filmen. Jeg ville egentlig ikke valgt å lage de filmene. Det er borkastet tid.

Fordi du søker glede?

– Ja, hvis du da ikke har noe stort å avsløre, noe som løfter det til å bli noe annet. Om jeg ikke har det, er det ikke noe poeng å lage filmen – å bruke så mye tid på den. Derfor angrer jeg på at jeg lagde filmen om Sarah Palin. Det var ekstremt hardt arbeid, og jeg oppnådde ikke det jeg ville oppnå. Jeg brukte mange måneder i Alaska, og det var virkelig utrivelig å være der. Det andre som skjedde var at min far døde, og jeg ville bare forsvinne fra landet. Det påvirket nok arbeidet. Jeg tenkte at shit, jeg bare lager en film. Jeg var ikke på noe godt sted i livet, jeg ville bare bort fra England. Jeg ville i alle fall ikke gå gjennom alle tingene hans. Så Alaska var greit.

Hva liker du best i prosessen når du lager en film?

– Jeg får tilfredsstillelse når noe endelig virker. Ofte jobber jeg bare for det øyeblikket. Jeg har mange visninger av filmen før jeg gjør den ferdig, for å få en følelse av hva folk syns. Hva virker, hva virker ikke. Visningene er smertefulle. Noen gir konstruktive tilbakemeldinger, andre er kritiske, til tider brutale, onde nesten. Noen av de tidligste visningene av filmen om Whitney var ekstremt negative. Jeg måtte finne styrken til å se gjennom det, ha en visjon, finne problemet jeg kunne løse. Filmer er ofte bare en rekke med problemløsninger. I det øyeblikket du identifiserer problemet, får du en pekepinn på hvordan du skal gå videre, hva din tilnærming skal være. Ofte handler det om å isolere problemet og få det løst. Filmer gir ut en mengde informasjon, og av og til er det ikke nok til at folk forstår deg. Du vil at mennesker skal fokusere og konsentrere seg om den historien du vil fortelle. Du vil ha dem med deg i din fortelling.

I «Driving me crazy» (1970) var Nick Broomfield tidlig ute med å innlemme seg selv i filmene sine, en stil flere filmskapere tok tak i etterpå, og som senere ble kalt Les Nouvelle Egoistes.

Du har sagt at du får mye glede av å gjøre nye ting, ting du aldri har gjort før. Som i «Driving me crazy», der du inkluderte deg selv i filmen. Hvilke reaksjoner fikk du den gangen?

– Jeg jobbet for Channel 4, og jeg husker godt hvordan de pleide å ringe folk jeg jobbet med og si: Kan du prøve å holde ham bak kamera? «Driving me crazy» var også en ganske crazy film. Mange mennesker var usikre på den. Men filmen jeg lagde etterpå, «The lead of the driver», som hadde stor suksess, var folk mer fornøyde med. Og senere, i filmen «Fetishes», klippet jeg bort meg selv til å begynne med, men da ville folk ha meg tilbake i filmen.

Hvorfor likte de det?

– Det var nytt. Og det var en slagkraftig måte å fortelle en historie på. Det tok mer tak i publikum. Det var lettere å identifisere seg med, lettere å følge handlingen. Fortellerperspektivet ble også mer tydelig. Det er til stor hjelp når historien er komplisert, fordi du kan hoppe bukk over grøftene, bare ved å ha en setning her og en setning der. Og så begynte andre filmskapere å gjøre det samme. Etter hvert ble det et misbrukt format. For det er faktisk ikke en helt enkel form. Jeg mener filmen bør være mer som en dagbok. Det må være en relasjon mellom filmskaperen og personene. I tillegg er kameraposisjonen, ditt forhold til kamera og energien med deg i scenen, veldig viktig. Alt må være del av det å lage filmen, det kan ikke bare være en slags utenforstående enhet som ikke innlemmes i fortellingen. Men det er ikke interessant for meg lenger. De som finansierer filmene vil ha det, særlig de britiske. De mener det trekker et større publikum. Men for meg er det slitsomt. Det er ikke morsomt når det er en forpliktelse.

Så, hva er det nye «nye» for deg?

– Jeg tror jeg vil gjøre flere kommersielle filmer fremover. Det virker ikke som noen i Amerika vil se filmer om fattige, svarte mennesker. «The Grim sleeper» var en sterk film å lage. Jeg brydde meg virkelig om menneskene i den. Filmen om Whitney fanger mye av det samme. Lidenskapen. Følelsen for menneskene. Newark-samfunnet har mange av de samme problemene som South Central. Derfor var det mulig for meg å forstå hvor Whitney kom fra. Jeg har egentlig ikke innsett det før, men jeg vet at det var akkurat da, så fort jeg dro til Newark, at jeg visste hvem Whitney faktisk var. Det er når du oppholder deg i dette samfunnet, måned etter måned, dag etter dag, at du forstår hva menneskene der gjennomlever, du kjenner diskrimineringen på kroppen, du kjenner til dopet. Det er et slags mirakel at hun kom seg ut av det. Kom seg ut av det og ble en av verdens største stjerner. Og så dette massive fallet. Før noen visste hvem hun egentlig var.