Bjørn Olaf Johannessen (foto av Carsten Aniksdal) har som kjent adaptert Gaute Heivolls kritikerroste bok Før jeg brenner ned til spillefilmen Pyromanen. Etter gode kritikker her hjemme er filmen blitt ettertraktet på internasjonale festivaler og var nylig shortlistet til European Film Award for beste film. Etter positiv mottakelse i forbindelse med verdenspremieren på Toronto film festival i september, er filmen i desember aktuell i hovedprogrammet på Les Arcs European film festival.

Johannessen mener likevel at å filme bøker ikke er noe han uten videre vil anbefale.

– Jeg synes i utgangspunktet det er en ganske dårlig idé å lage film av bok. En bok som har levd et godt liv i bokhandelen og er kjøpt av mange trenger egentlig ikke en film, mener Johannessen.

– Men noen ganger er historien så fristende. Og det var tydelig at det kunne bli film av Før jeg brenner ned.

Johannessen og regissør Erik Skjoldbjærg kom raskt frem til at de ville velge vekk deler av bokens parallellhistorier, og utelukkende fokusere på den unge mannen som får et kick av å brenne noe. En historie som Heivoll har basert på virkelige hendelser som fant sted på Sørlandet på slutten av 70-tallet.

– Vi ville fortelle bokens historie om Dag, denne gutten som tenner på hus i lokalsamfunnet sitt. Og vi ville ikke psykologisere ham.

Det innebar noen tidlige formvalg, forteller Johannessen. De ønsket ikke å bruke voice-over eller flashbacks. De ville unngå barndomsforklaringer, og rett og slett være med personen i halvannen time.

– Vi har forsøkt å finne en balanse: Hvor lite kan vi gi? Vil folk avkreve en forklaring på hvorfor han er som han er? Vi ville heller vise det som skjer rundt ham, så får folk konstruere årsaker selv.

Å bevare språket

– I en god roman ligger mye i språket. Så når du adapterer en bok må du prøve å finne handlingen, og finne noe som erstatter poesien i språket, sier Johannessen

– Hvis jeg kan bruke bokens bilder når jeg skriver, så liker jeg å gjøre det, fremfor å dikte noe selv. Selv om det ikke passer inn der det opprinnelig sto, kan jeg noen ganger bruke det et annet sted. Men jeg vil ikke bare skrive av boken heller. Da er det ikke noen plass igjen til meg. Så adapsjoner må bli litt egotripp også. Jeg må investere meg selv i det hvis det skal bli bra.

Når han arbeider med adapsjoner ønsker han å komme raskt til punktet hvor han kan skrive fritt.

– Først leser jeg boken veldig nøye og katalogiserer hva som står i hvert kapittel. Målet er å kunne legge boken til side og begynne å dikte. Jeg vil ikke føle meg tvunget av den, jeg vil heller begynne å lete etter en egen dramaturgi.

I Pyromanen førte arbeidet med dramaturgien til at brannforløpet skjer noe annerledes i filmen enn det gjorde da brannene faktisk ble påsatt i Finsland i 1979.

– Virkeligheten er ofte dårlig rent dramaturgisk. Vi ville tydeliggjøre at rekken av branner hadde noen vendepunkter. Og at en brann har sin egen dramaturgi. I begynnelsen er den nesten vakker, du kan bortimot slukke den med en sko. Den er innenfor et menneskes kontroll. Så eskalerer den ut av kontroll. Og til slutt må hele samfunnet trå til for å klare å slukke det.

Johannessen har også skrevet inn en brann som ikke blir slukket, som dør helt av seg selv.

– Det synes jeg ga en fin slags tomhet – en brann som ikke gir noen som helst publisitet.

Intensjonen i scenen

Flere har beskrevet manusene Johannessen skriver som nokså skjønnlitterære i tonen.

– Noen sier det anklagende, mens andre liker det. Som manusforfatter ønsker jeg å skrive manus som leser godt og som formidler en stemning – og jeg bruker et halvpoetisk språk for å gjøre det. Så er det opp til regissøren hvordan det skal løses i praksis.

Et eksempel Johannessen viser til er hvordan han har skrevet scenen hvor Dag for første gang bruker bensin for å tenne på et hus:

Vi er tett på ansiktet hans idet det hele antenner eksplosivt og lyser opp alle hans ansiktstrekk. Ingenting unnslipper dette lyset. Inntrykket er overveldende intenst. Kraften i flammene er voldsom, og makten i fyrstikken enorm. Har man opplevd dette vil man en gang vende tilbake.

– Det er ikke noe man kan regissere, men det er en slags intensjon som ligger i scenen, at det skal oppleves som et vendepunkt i manus. Som om han har prøvd en ny type dop.

Tabbe med adapsjoner

Johannessen mener det fine med bok-adapsjoner er at man ofte samarbeider på en litt annen måte.

– Når jeg kommer med et originalmanus er teksten nesten litt for viktig for meg. Samarbeidsrelasjonen kan bli preget av at jeg har for kraftige darlings. Men på adapsjoner er det et mer reelt samarbeid. Vi har en felles inngang i at vi liker boken, og har lyst til å gjøre en god film.

Tidligere har han skrevet manus av Bikubesong av Frode Grytten, Ut å stjæle hester av Per Petterson og Wonderboy av Henrik H. Langeland – uten at noen av prosjektene har blitt noe av.

– Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri mer gjøre adapsjoner. Jeg vil mye heller skrive originalmanus. Som manusforfatter er det en tabbe å ta sånne jobber. Man kommer ganske fort i gang og får opp en førsteversjon som er ganske ok. Men så begynner et kor av meninger, for alle er jo med fordi de elsker boken. Da begynner problemene vanligvis.

Ved adapsjoner er det ifølge Johannessen ofte mange som føler eierskap til boken, og dermed vil alle føle de kan mene like sterkt om manuset også. Så blir det da også langt sjeldnere film av disse prosjektene, mener han.

– Erfaringsmessig er det vanskeligere for meg å få et adapsjonsprosjekt produsert enn et originalmanus. Og en stor ulempe for meg som manusforfatter er at jeg ikke eier manuset, forklarer han.

– Hvis jeg skriver et originalmanus og det ikke fungerer med én produsent så går jeg til en annen – eller forsøker å selge det til utlandet. Men med en adapsjon er du prisgitt produsentene som har opsjonert boken, at de får prosjektet opp og stå. Vi manusforfattere burde oftere opsjonere bøker selv, for å beholde en slags kontroll. Men aller helst synes jeg at man skal skrive originalmanus.

Les også:

Hvem tjener mest på adaptasjoner – film eller bokbransjen?

Hvorfor adapterer vi?

Bøkenes vei til filmen

Pyromanen – en film om utenforskap