Kjære NRK, sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Kjære NRK, sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Vi har behov for en stor, god og profesjonell gruppe mennesker som har is nok i magen til å jobbe frilans. Derfor er det uforståelig at NRK ikke fullt ut anerkjenner det, skriver Jan Toreg, som selv har vært frilans i snart 50 år.

There’s something rotten in the state of …

Mediebransjen er i forandring, kanskje større enn noen av oss aner. Selv hos storebror NRK forbereder man seg på den nye tid. Blant mange grep ser vi også nedbemanning internt, et tettere samarbeid med produsenter utenfor huset og en vesentlig større bruk av frilansere. Frilansere som gjerne vil snakke med NRK om en helt nødvendig avtale. Men det vil ikke NRK, fordi de ikke skjønner eller vil forstå hva en frilanser er.

Og bakom synger disharmoniene …

La meg først si følgende; Jeg begynner å trekke på årene, ergo tilhører jeg NRK’s trofaste armada av kjernepublikum. Jeg elsker NRK for kvaliteten de streber etter (og stort sett leverer), for mangelen på reklamebrekk i filmer og programmer, for en forholdsvis edruelig produksjon fri for reklamekanalenes desperate estetikk; inneholdende klippehengere annethvert sekund, monotont innledet og avsluttet med dumpe drønn og basuner sterkere enn de som muligens rev Jerikos murer. I tillegg nevner jeg min kjærlighet til mangelen på all verdens freakshow det noen kaller mangfold i eteren gir oss. «Skit är skit, om enn pr. satelit» – sa progressive Svenske filmfolk på 1970-tallet. De hadde et poeng. Nok om det. Kjærlighet har som regel også et element av rust. Eller: For oss som produserer har medaljen også en bakside.

Den tidligere produsentforeningen har gått inn i Virke, som i dag er Norsk Filmforbunds forhandlingsmotpart. NRK er ikke med i denne konstellasjonen. NRK styrer sitt eget avtaleverk, men har pr. i dag ingen avtaler med frilansmiljøet organisert i Norsk Filmforbund. Og slik har det i regelen vært lenge. Det vil si regelen har vært usikkerhet og vakling gjennom skiftende regimer – enten vi snakker om visningsavtaler, rettighetsaspekter eller honorering av frilans arbeidskraft. Og det er sist nevnte dette skal handle om.

Pr. i dag jobber eksempelvis filmklipperne i N:F:K (Norske Filmklippere) aktivt for å få til en tariffavtale for frilansere, delvis gjennom eget utspill og delvis gjennom Norsk Filmforbund, hvor de fleste er organisert. Svaret på disse første henvendelsene lover ikke godt. Her finnes ingen kunnskap om hva frilansbegrepet innebærer. Historieløsheten er øredøvende. Det kommer jeg tilbake til.

Historikk, eller; historien om det uforutsigbare.

Undertegnede har livnært seg som frilanser i snart 50 år, i perioder også innenfor NRK-systemet. Siden 1969 og fram til ca. begynnelsen av årtusenskiftet har jeg vært innom som produsent/produksjonsleder, manusforfatter, regissør og klipper – samt på vegne av eksterne produsenter (inkl. egenprodusert) forhandlet og solgt inn materiale til NRK.

Poenget med blikket tilbake er uforutsigbarhet. Det motsatte av arbeid for produsenter tilsluttet Produsentforeningen/Virke, hvor det i hovedsak alltid i moderne tid har foreligget et avtaleverk. I dag dekkes spille- og reklamefilm, TV-drama og TV-underholdning (de to siste er pr. i dag gjenstand for forhandlinger). Mitt utgangspunkt er spillefilmavtalen, avtalenes «mor», den mest gjennomarbeidede og den som har gitt retningslinjer, dannet «sedvane» der avtaler ikke foreligger eller er uklare. Det finnes eksempler på produsenter som har forsøkt å finne omkjøringsveier, men avtalen var og er der, i dag godt etablert og akseptert, med stipulert minstelønn og en stige for ansiennitet. At ingen avtaler er signert for evigheten og må forsvares, er en helt annen sak.

NRKs manglende forutsigbarhet i bruk av frilansere har opp gjennom tiden gitt mange rare utslag. Vi har ofte vært prisgitt den enkelte avdeling, eller medarbeiders forståelse, raushet, kompetanse og/eller frihet til å forhandle. I perioder har det et sted fra de høyere sfærer kommet direktiver og nye linjer rundt det vanskelige temaet; hvordan avlønne en frilanser. Dette har ofte vært knyttet til nye kosters oppdrag rundt nytenkning og effektivisering. Nye koster finner ofte nye arenaer, eller slites, blir gamle og erstattes med et nytt sett. Et radikalt linjeskift blir da ofte resultatet.

Jeg har sett og opplevd epoker hvor Filmforbundets avtaler med produsentene i varierende grad har vært retningsgivende. Noen ganger nesten som regelen, andre ganger nærmest som hysj-hysj, initiert av enkeltmedarbeidere under paraplyen – «Dette snakker vi ikke høyt om».

I perioder har enhver skjeling til nevnte avtale vært som å banne i kjerka. Det har kommet forslag om lik betaling som fastlønte, uten forståelse for at frilansarbeid krever kompensasjon. Det har vært forslag om lønn ala stillingsbeskrivelse fjernere enn palmer på Røros, og forslag om tre ukers jobb for to ukers lønn ut fra resonnementet om at dette spesielle prosjektet kommer til å fremme din karriere så kraftig at det i seg selv er betaling god nok. Sist nevnte er en kuriositet som i vår tid nok er begravet, og har tradisjonelt hørt til bransjen ute, men har også vært observert i NRK.

En periode på 1990-tallet var faktura fra selvstendig næringsdrivende nærmest det eneste saliggjørende. Tanken bak var å hente inn frilans medarbeidere, uten å ha arbeidsgiveransvar. I seg selv ingen dum idé (til og med kanskje litt i frilansingens ånd), men så var det forutsigbarheten. Da mange frilansere hadde registrert seg som selvstendige kom et nytt regimeskifte, nå var faktura ut og lønn varmt igjen. Og på ny flammet diskusjonen opp om frilanshonorarer.

På dramaserien Brigaden (NRK/Maipo 2002) fikk de fleste medarbeiderne honorar i tråd med avtalen mellom filmforbundet og produsentene. Det er nærliggende å tro at dette var fordi serien ble produsert av Maipo, for NRK. Mange i staben her fikk tilbud om tilsvarende arbeid på dramaserien Deadline Torp (NRK 2004), men nå med et lønnskutt på nærmer 30 % i forhold til honoraret på Brigaden. NRK hadde fått helt nye retningslinjer og frilanshonoraret var nærmest klassifisert i samme kategori som fastlønn. Kommentarer burde være overflødige.

Dette kun ment som noen ganske få eksempler til underbygging av min påstand. Det er innholdet i begrepet frilans – viktigheten av frilans arbeidskraft i framtiden som opptar meg.

Hvor står vi i dag?

Så vidt jeg vet hevder fortsatt NRK at de eksisterende tariffavtalene med andre fagforeninger er fleksible og tilpasset markedet, ergo skal de dekke oss også. Her opereres blant annet med begrepet «midlertidig ansatt», og honoraret ligner mistenkelig på det en fast ansatt får pr. dag.

NRK må slutte å snakke om eksisterende tariffavtaler. Det finnes ingen tariffavtale mellom frilansere organisert i Norsk Filmforbund og NRK. Under hvilke tariffavtaler i NRK sogner f.eks. fotografer, klippere, lyddesignere, scenografer, animatører, kostymedesignere? Meg bekjent havner klipperne i journalistenes tariffavtale, men klippere er ikke journalister (og journalistene må selv svare for hvorfor de var med på å uthule frilans-rettighetene i sin streben etter å gi fast ansettelse til midlertidig ansatte, rundt årtusenskiftet). La oss slutte å bruke begrepet midlertidig ansettelse. Spesielt, som nevnt innledningsvis, i en tid hvor NRKs nye retningslinjer pålegger dem å benytte seg av den eksterne delen av bransjen i større grad enn før, hvor skillene hviskes ut og det er fullt tenkbart at en ekstern produsent legger sitt etterarbeid til NRK.

Som frilans filmarbeider er du fotograf, klipper, kostymedesigner, etc., ikke journalist eller konsulent. Som frilans går du inn og gjør en klart definert tidsbegrenset jobb. Det er karakteren i frilansbegrepet.

Frilans

I Wikipedia står å lese:

Ifølge Folketrygdlovens § 1-9[1] er en frilanser enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste og mottar lønn eller honorar for enkeltstående oppdrag uten å være fast eller midlertidig ansatt (min utheving).

Jeg regner med at det er stor enighet om at det, ved siden av faste medarbeidere, også er behov for vesentlig utvidelse av staben i forbindelse med tidsbegrensede produksjoner, og at man i kunstnerisk/uttrykksmessig sammenheng har behov for å rullere: Velge fotograf, klipper, regissør, scenograf, kostymedesigner, etc. ut fra prosjektets karakter og behov. Alt annet vil føre til konkursens klippe. Ergo har vi behov for en stor, god og profesjonell gruppe mennesker som har is nok i magen til å jobbe frilans, og det skal vi være glade for.

Tilgjengelighet av fagfolk uten bindinger må nødvendigvis koste noe mer pr. arbeidsdag enn fast ansatte, men sparer selvfølgelig produsenten for store summer i forhold til å ha vedkommende fast ansatt. Det økte dagshonoraret skal dekke tiden mellom arbeidsoppdrag. Det vil aldri være slik at en frilanser kontinuerlig går fra jobb til jobb. Det vil være venting på produksjonsstart, gjennom forhandlingsperioder, gjennom kontakt og planleggingsfaser til prosjekter som er på beddingen, men som slett ikke alltid kommer i produksjon, hvilket ofte betyr få kroner på konto. Det er dødtid mellom produksjoner; dessverre overlapper neste jobb det du nå gjør, du må si nei og da går det faktisk 3 uker før neste oppdrag går i gang. Du har faser i et frilansliv hvor du lurer på om verden har glemt deg, at du har mistet alt talent du trodde du hadde. Det kan med et annet ord kalles risiko, og vi skal være glad noen er villig til å ta denne risikoen. Det handler ikke om å spille helterollen, men er en del av frilansbegrepet og må kompenseres.

150 dager

Det er mange misforståelser knyttet til beregning av et frilanshonorar. Når dagsatsene bringes på bane ganger noen disse med normalen i et arbeidsår for fast ansatte (hadde det vært så vel!), og tror vi tjener i «bøtter og spann». Et normalår som fast ansatt arbeidstaker består ifølge skatteetaten av 230 arbeidsdager (365 – minus lørdager/søndager, 5 ukers ferie og faste helligdager).

Fra jeg engasjerte meg i fagforeningsarbeid tidlig på 1970-tallet har antall frilansdager i et arbeidsår vært 150. Noen har gjennom skiftende perioder forsøkt å stille spørsmål ved dette, men all erfaring tilser at et frilansår fortsatt er 150 arbeidsdager. Til det kan vi legge til eller trekke fra ca. 30 dager, alt ettersom året er godt eller dårlig, men snitt og mal er og bør være 150. Hvis vi tar en klipper med 6 års ansiennitet, som er nest høyeste sats, vil det ifølge spillefilm-avtalen mellom filmforbundet og Virke gi en klipper (og de fleste andre sjefsfunksjoner minus regi) et dagshonorar på 3 380,- hvilket betyr en årsinntekt på ca. 507 000,- i et normalt år, 405 000,- i et dårligere år og 630 000,- i et godt år. For ordens skyld: timesatsene for tilkallingsvikarer i NRK er mellom kr. 216,- / 262,- avhengig av ansiennitet. Det tilsvarer en dagsats på kr. 1 620,- / 1 965,-. I en frilansmal på 150 dager vil dette med topp ansiennitet gi 294 750,- i årsinntekt, – hvilket er lite å være stolt av for en arbeidsgiver.

Tallenes tale er tydelig, her finnes ingen hokus pokus. Avtaleverket Norsk Filmforbund besitter er en særdeles ryddig og bør danne mal for forhandlinger med NRK.

Til dette kan nevnes at frilansere som fakturerer normalt legger på 26 % og at det selvfølgelig er frilansvirksomhet vi snakker om. Vesentlig lengre engasjementer, utover enkeltproduksjoner, som vikariater etc., vil naturlig åpne for midlertidig ansettelse eller tidfestet kontrakt. Men det er en helt annen skål.

Egentlig burde det være helt unødvendig å definere frilansarbeid slik jeg her gjør. Dette bør være basiskunnskap for enhver arbeidsgiver med behov for frilansere. Kjære NRK, dette kan umulig være komplisert. Sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no

Les Toregs tidligere innlegg på rushprint.no

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kjære NRK, sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Kjære NRK, sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Vi har behov for en stor, god og profesjonell gruppe mennesker som har is nok i magen til å jobbe frilans. Derfor er det uforståelig at NRK ikke fullt ut anerkjenner det, skriver Jan Toreg, som selv har vært frilans i snart 50 år.

There’s something rotten in the state of …

Mediebransjen er i forandring, kanskje større enn noen av oss aner. Selv hos storebror NRK forbereder man seg på den nye tid. Blant mange grep ser vi også nedbemanning internt, et tettere samarbeid med produsenter utenfor huset og en vesentlig større bruk av frilansere. Frilansere som gjerne vil snakke med NRK om en helt nødvendig avtale. Men det vil ikke NRK, fordi de ikke skjønner eller vil forstå hva en frilanser er.

Og bakom synger disharmoniene …

La meg først si følgende; Jeg begynner å trekke på årene, ergo tilhører jeg NRK’s trofaste armada av kjernepublikum. Jeg elsker NRK for kvaliteten de streber etter (og stort sett leverer), for mangelen på reklamebrekk i filmer og programmer, for en forholdsvis edruelig produksjon fri for reklamekanalenes desperate estetikk; inneholdende klippehengere annethvert sekund, monotont innledet og avsluttet med dumpe drønn og basuner sterkere enn de som muligens rev Jerikos murer. I tillegg nevner jeg min kjærlighet til mangelen på all verdens freakshow det noen kaller mangfold i eteren gir oss. «Skit är skit, om enn pr. satelit» – sa progressive Svenske filmfolk på 1970-tallet. De hadde et poeng. Nok om det. Kjærlighet har som regel også et element av rust. Eller: For oss som produserer har medaljen også en bakside.

Den tidligere produsentforeningen har gått inn i Virke, som i dag er Norsk Filmforbunds forhandlingsmotpart. NRK er ikke med i denne konstellasjonen. NRK styrer sitt eget avtaleverk, men har pr. i dag ingen avtaler med frilansmiljøet organisert i Norsk Filmforbund. Og slik har det i regelen vært lenge. Det vil si regelen har vært usikkerhet og vakling gjennom skiftende regimer – enten vi snakker om visningsavtaler, rettighetsaspekter eller honorering av frilans arbeidskraft. Og det er sist nevnte dette skal handle om.

Pr. i dag jobber eksempelvis filmklipperne i N:F:K (Norske Filmklippere) aktivt for å få til en tariffavtale for frilansere, delvis gjennom eget utspill og delvis gjennom Norsk Filmforbund, hvor de fleste er organisert. Svaret på disse første henvendelsene lover ikke godt. Her finnes ingen kunnskap om hva frilansbegrepet innebærer. Historieløsheten er øredøvende. Det kommer jeg tilbake til.

Historikk, eller; historien om det uforutsigbare.

Undertegnede har livnært seg som frilanser i snart 50 år, i perioder også innenfor NRK-systemet. Siden 1969 og fram til ca. begynnelsen av årtusenskiftet har jeg vært innom som produsent/produksjonsleder, manusforfatter, regissør og klipper – samt på vegne av eksterne produsenter (inkl. egenprodusert) forhandlet og solgt inn materiale til NRK.

Poenget med blikket tilbake er uforutsigbarhet. Det motsatte av arbeid for produsenter tilsluttet Produsentforeningen/Virke, hvor det i hovedsak alltid i moderne tid har foreligget et avtaleverk. I dag dekkes spille- og reklamefilm, TV-drama og TV-underholdning (de to siste er pr. i dag gjenstand for forhandlinger). Mitt utgangspunkt er spillefilmavtalen, avtalenes «mor», den mest gjennomarbeidede og den som har gitt retningslinjer, dannet «sedvane» der avtaler ikke foreligger eller er uklare. Det finnes eksempler på produsenter som har forsøkt å finne omkjøringsveier, men avtalen var og er der, i dag godt etablert og akseptert, med stipulert minstelønn og en stige for ansiennitet. At ingen avtaler er signert for evigheten og må forsvares, er en helt annen sak.

NRKs manglende forutsigbarhet i bruk av frilansere har opp gjennom tiden gitt mange rare utslag. Vi har ofte vært prisgitt den enkelte avdeling, eller medarbeiders forståelse, raushet, kompetanse og/eller frihet til å forhandle. I perioder har det et sted fra de høyere sfærer kommet direktiver og nye linjer rundt det vanskelige temaet; hvordan avlønne en frilanser. Dette har ofte vært knyttet til nye kosters oppdrag rundt nytenkning og effektivisering. Nye koster finner ofte nye arenaer, eller slites, blir gamle og erstattes med et nytt sett. Et radikalt linjeskift blir da ofte resultatet.

Jeg har sett og opplevd epoker hvor Filmforbundets avtaler med produsentene i varierende grad har vært retningsgivende. Noen ganger nesten som regelen, andre ganger nærmest som hysj-hysj, initiert av enkeltmedarbeidere under paraplyen – «Dette snakker vi ikke høyt om».

I perioder har enhver skjeling til nevnte avtale vært som å banne i kjerka. Det har kommet forslag om lik betaling som fastlønte, uten forståelse for at frilansarbeid krever kompensasjon. Det har vært forslag om lønn ala stillingsbeskrivelse fjernere enn palmer på Røros, og forslag om tre ukers jobb for to ukers lønn ut fra resonnementet om at dette spesielle prosjektet kommer til å fremme din karriere så kraftig at det i seg selv er betaling god nok. Sist nevnte er en kuriositet som i vår tid nok er begravet, og har tradisjonelt hørt til bransjen ute, men har også vært observert i NRK.

En periode på 1990-tallet var faktura fra selvstendig næringsdrivende nærmest det eneste saliggjørende. Tanken bak var å hente inn frilans medarbeidere, uten å ha arbeidsgiveransvar. I seg selv ingen dum idé (til og med kanskje litt i frilansingens ånd), men så var det forutsigbarheten. Da mange frilansere hadde registrert seg som selvstendige kom et nytt regimeskifte, nå var faktura ut og lønn varmt igjen. Og på ny flammet diskusjonen opp om frilanshonorarer.

På dramaserien Brigaden (NRK/Maipo 2002) fikk de fleste medarbeiderne honorar i tråd med avtalen mellom filmforbundet og produsentene. Det er nærliggende å tro at dette var fordi serien ble produsert av Maipo, for NRK. Mange i staben her fikk tilbud om tilsvarende arbeid på dramaserien Deadline Torp (NRK 2004), men nå med et lønnskutt på nærmer 30 % i forhold til honoraret på Brigaden. NRK hadde fått helt nye retningslinjer og frilanshonoraret var nærmest klassifisert i samme kategori som fastlønn. Kommentarer burde være overflødige.

Dette kun ment som noen ganske få eksempler til underbygging av min påstand. Det er innholdet i begrepet frilans – viktigheten av frilans arbeidskraft i framtiden som opptar meg.

Hvor står vi i dag?

Så vidt jeg vet hevder fortsatt NRK at de eksisterende tariffavtalene med andre fagforeninger er fleksible og tilpasset markedet, ergo skal de dekke oss også. Her opereres blant annet med begrepet «midlertidig ansatt», og honoraret ligner mistenkelig på det en fast ansatt får pr. dag.

NRK må slutte å snakke om eksisterende tariffavtaler. Det finnes ingen tariffavtale mellom frilansere organisert i Norsk Filmforbund og NRK. Under hvilke tariffavtaler i NRK sogner f.eks. fotografer, klippere, lyddesignere, scenografer, animatører, kostymedesignere? Meg bekjent havner klipperne i journalistenes tariffavtale, men klippere er ikke journalister (og journalistene må selv svare for hvorfor de var med på å uthule frilans-rettighetene i sin streben etter å gi fast ansettelse til midlertidig ansatte, rundt årtusenskiftet). La oss slutte å bruke begrepet midlertidig ansettelse. Spesielt, som nevnt innledningsvis, i en tid hvor NRKs nye retningslinjer pålegger dem å benytte seg av den eksterne delen av bransjen i større grad enn før, hvor skillene hviskes ut og det er fullt tenkbart at en ekstern produsent legger sitt etterarbeid til NRK.

Som frilans filmarbeider er du fotograf, klipper, kostymedesigner, etc., ikke journalist eller konsulent. Som frilans går du inn og gjør en klart definert tidsbegrenset jobb. Det er karakteren i frilansbegrepet.

Frilans

I Wikipedia står å lese:

Ifølge Folketrygdlovens § 1-9[1] er en frilanser enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste og mottar lønn eller honorar for enkeltstående oppdrag uten å være fast eller midlertidig ansatt (min utheving).

Jeg regner med at det er stor enighet om at det, ved siden av faste medarbeidere, også er behov for vesentlig utvidelse av staben i forbindelse med tidsbegrensede produksjoner, og at man i kunstnerisk/uttrykksmessig sammenheng har behov for å rullere: Velge fotograf, klipper, regissør, scenograf, kostymedesigner, etc. ut fra prosjektets karakter og behov. Alt annet vil føre til konkursens klippe. Ergo har vi behov for en stor, god og profesjonell gruppe mennesker som har is nok i magen til å jobbe frilans, og det skal vi være glade for.

Tilgjengelighet av fagfolk uten bindinger må nødvendigvis koste noe mer pr. arbeidsdag enn fast ansatte, men sparer selvfølgelig produsenten for store summer i forhold til å ha vedkommende fast ansatt. Det økte dagshonoraret skal dekke tiden mellom arbeidsoppdrag. Det vil aldri være slik at en frilanser kontinuerlig går fra jobb til jobb. Det vil være venting på produksjonsstart, gjennom forhandlingsperioder, gjennom kontakt og planleggingsfaser til prosjekter som er på beddingen, men som slett ikke alltid kommer i produksjon, hvilket ofte betyr få kroner på konto. Det er dødtid mellom produksjoner; dessverre overlapper neste jobb det du nå gjør, du må si nei og da går det faktisk 3 uker før neste oppdrag går i gang. Du har faser i et frilansliv hvor du lurer på om verden har glemt deg, at du har mistet alt talent du trodde du hadde. Det kan med et annet ord kalles risiko, og vi skal være glad noen er villig til å ta denne risikoen. Det handler ikke om å spille helterollen, men er en del av frilansbegrepet og må kompenseres.

150 dager

Det er mange misforståelser knyttet til beregning av et frilanshonorar. Når dagsatsene bringes på bane ganger noen disse med normalen i et arbeidsår for fast ansatte (hadde det vært så vel!), og tror vi tjener i «bøtter og spann». Et normalår som fast ansatt arbeidstaker består ifølge skatteetaten av 230 arbeidsdager (365 – minus lørdager/søndager, 5 ukers ferie og faste helligdager).

Fra jeg engasjerte meg i fagforeningsarbeid tidlig på 1970-tallet har antall frilansdager i et arbeidsår vært 150. Noen har gjennom skiftende perioder forsøkt å stille spørsmål ved dette, men all erfaring tilser at et frilansår fortsatt er 150 arbeidsdager. Til det kan vi legge til eller trekke fra ca. 30 dager, alt ettersom året er godt eller dårlig, men snitt og mal er og bør være 150. Hvis vi tar en klipper med 6 års ansiennitet, som er nest høyeste sats, vil det ifølge spillefilm-avtalen mellom filmforbundet og Virke gi en klipper (og de fleste andre sjefsfunksjoner minus regi) et dagshonorar på 3 380,- hvilket betyr en årsinntekt på ca. 507 000,- i et normalt år, 405 000,- i et dårligere år og 630 000,- i et godt år. For ordens skyld: timesatsene for tilkallingsvikarer i NRK er mellom kr. 216,- / 262,- avhengig av ansiennitet. Det tilsvarer en dagsats på kr. 1 620,- / 1 965,-. I en frilansmal på 150 dager vil dette med topp ansiennitet gi 294 750,- i årsinntekt, – hvilket er lite å være stolt av for en arbeidsgiver.

Tallenes tale er tydelig, her finnes ingen hokus pokus. Avtaleverket Norsk Filmforbund besitter er en særdeles ryddig og bør danne mal for forhandlinger med NRK.

Til dette kan nevnes at frilansere som fakturerer normalt legger på 26 % og at det selvfølgelig er frilansvirksomhet vi snakker om. Vesentlig lengre engasjementer, utover enkeltproduksjoner, som vikariater etc., vil naturlig åpne for midlertidig ansettelse eller tidfestet kontrakt. Men det er en helt annen skål.

Egentlig burde det være helt unødvendig å definere frilansarbeid slik jeg her gjør. Dette bør være basiskunnskap for enhver arbeidsgiver med behov for frilansere. Kjære NRK, dette kan umulig være komplisert. Sett dere ned og snakk med Norsk Filmforbund!

Jan Toreg er klipper, regissør og manusforfatter. Han har skrevet to bøker om klipping; «Klipp til …» og «Klipperen – Den tredje fortelleren» (Abstrakt forlag 2002/2011). Pr. i dag manus- og klippekonsulent – www.klippekonsulenten.no

Les Toregs tidligere innlegg på rushprint.no

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY