– Filmskolen bør nå gripe sjansen

– Filmskolen bør nå gripe sjansen

Mange av konfliktene på filmskolen er blitt håndtert i lukkede rom og forsøkt dysset ned. Dette harmonerer ikke med Høgskolens grunnverdi om åpenhet, skriver Finn Gjerdrum som mener de syv søkerne til dekanstillingen er en mulighet for HiL å komme ut av uføret.

Den 28. oktober publiserte Rushprint et innlegg skrevet av studenter i kull 9 ved Den norske filmskolen. Det er en hyllest av dekanen Thomas Stenderup. Samtidig vet vi at skolen er midt oppe i en konflikt der registudenter er blitt utestengt fra undervisningen og flere opplever sin situasjon som veldig utsatt («Varslere kan ikke føle seg trygge på filmskolen»). I lys av det kan denne og andre støtteerklæringer oppfattes som usolidariske. Retorikken og tonen i disse innleggene gir meg assosiasjoner til hyllester og erklæringer som publiseres i land vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. Disse landene kjennetegnes bl.a. ved glorifiserte lederskikkelser av despotisk karakter, lukkede maktsentra, angiverkultur osv. Dette er elementer som vi ikke forbinder med demokratiske prinsipper, og der konsekvensen for individer som ikke stiller seg opp i koret og bejubler den store leder, oftest er fatale.

Jeg opplever at denne skjønnmalingen krever noen ekstra saksopplysninger:

Penneprøver

Penneprøver, som nevnes i innlegget, er ikke en undervisningsmetode som Thomas Stenderup har funnet opp eller skapt. Det er en velprøvd metode som er brukt på Den danske filmskolen gjennom mange år, og ble der sterkt frontet av den avdøde og svært avholdte Mogens Rukov.

Han ble etter hvert verdenskjent for sin metode med «den naturlige historien» og skrev også manus till Festen. Han hentet inspirasjon til penneprøvene fra andre europeiske filmskoler.

Metoden var derfor godt kjent for ledelsen som startet Den norske filmskolen. Men den måtte forandres under de opprinnelige pedagogiske planmøtene fordi penneprøvene i Danmark ikke omfattet manusstudentene som på den tiden bare gikk to år ved skolen, isteden for fire som studentene på de andre linjene gikk.

På Den danske filmskolen har de også forandret en hel del på metodikken og i større grad også gått over til den såkalte «six-packen» (som nå er en ”seven-pack”) i hele fire år. Det har ført til at penneprøvenes vekt er svekket.

Studentundersøkelser

Når man har fått innsikt i hvordan Den norske filmskolen gjennomfører sine studieundersøkelser (som i innlegget fra 25 uteksaminerte toneangivende studenter som ble publisert i Rushprint den 29. august under tittelen: «Et problematisk lederskap ved Filmskolen»), og undervisningsleder Fredrik Graver hevder at dette er grunnleggende fakta som dokumenterer undervisningens fortreffelighet, så bør man også stille kritiske spørsmål.

Undersøkelsen vil neppe passere eksamen i metode og anonymitet på et av høgskolens øvrige bachelorstudier. Og den lever i hvert fall ikke opp til Høgskolen i Lillehammers verdier om intellektuell redelighet.

”Verdens 5. beste filmskole”

Fredrik Graver bruker også en rangering som bransjetidsskriftet Hollywood Reporter gjorde i 2014, der skolen ble rangert som 5. beste filmskolen i verden, som dokumentasjon for at alt går bra på filmskolen.

Begrunnelsen for rangeringen er i hovedsak at skolen ligger i byen som dannet bakteppe for tv-serien Lilyhammer. I samme kåring nådde Den danske filmskolen også høyt opp, bl.a. på grunn av sin idylliske plassering i København. Hva slags prestisje ligger det i en slik rangering?

Allerede i 2002 ble Den norske filmskolen rangert og utnevnt til Europas Beste Filmskole med kull to og tres filmer under studentfilmfestivalen i München. Roar Uthaugs avgangsfilm Regjeringen Martin ble tatt ut til Student-Oscar,  og filmene fra skolen vant mange priser. At Filmskolen gjør det godt i rangeringer av filmutdanninger, er derfor hverken enestående eller noe nytt, og at studentenes filmer gjør det bra på festivaler skyldes kanskje aller mest studentenes eget talent og ambisjoner.

Svekket kontakt med bransjen

Flere toneangivende bransjefolk opplever at Den norske filmskolen under den sittende ledelsen har fjernet seg fra bransjen. De opplever at det er lite informasjon som kommer ut fra skolen og at utvekslingen mellom bransjen og skolen er lav. Skolen er blitt mer lukket. Her vil nok skolens ledelse hevde at dens ekspansive bruk av tilsatte i delstillinger sikrer dette. Men faktum er at bransjen opplevde en bedre og bredere kontakt med skolen under den forrige ledelsen. Denne voksende avstanden kan reverseres ved at det i ledelsen tilsettes personer med bredere tilknytning til bransjen.

Thomas Stenderup har sittet i dekanstolen i 8 år. De siste måneders skriverier og debatt viser at det har vært langt mer turbulens og konflikter i løpet av denne perioden, enn både Filmskolen og Høgskolens ledelse har gitt inntrykk av. Mange av konfliktene er blitt håndtert i lukkede rom og forsøkt dysset ned. Dette harmonerer ikke med Høgskolens grunnverdi om åpenhet.

Gredeutvalget som skrev «Grønneboken», som dannet fundamentet for Den norske filmskolen, gikk sterkt inn for begrensede åremålsstillinger (jeg satt selv i utvalget). Vi ønsket å begrense muligheten for å kunne fornye åremålet utover to perioder. Der måtte vi bøye av for statens reglement. Vår hensikt var å åpne for utskiftninger for å få friske krefter inn i viktige stillinger på skolen, slik at tankemåter og tilnærminger ikke ble for fastlåste. Er det da ikke på tide å la mannen i den varme stolen få fred, både for ham selv og for skolen?

Søknadsfristen for stillingen som dekan til Den norske filmskolen gikk ut den 20. oktober. Søkerlisten er offentliggjort, og det er totalt syv kvalifiserte søkere til stillingen. Deriblant fire kvinner.

Komiteen som skal finne dekanen for den neste åremålsperioden har dermed fått et bredt og godt felt å velge fra for å finne en kandidat som kan bringe filmskolen ut av uføret den har kommet opp i. Det vil kunne gi den ro til å fokusere på hva den sårt trenger, og sist men ikke minst, gi den et godt ansikt utad!

Finn Gjerdrum, professor ved Høgskolen i Lillehammer/Den norske TV-skolen.

Relaterte innlegg:

– Den norske filmskolen trenger en ny dekan

– Gjerdrum er injurierende

Et problematisk lederskap på filmskolen

– Vi føler oss godt ivaretatt på filmskolen

Tillitsvalgt og verneombud slo alarm om filmskolen i 2013

– Vi er fornøyd med vårt faglige utbytte

En filmskole som er seg selv nok

– Filmskolen bør nå gripe sjansen

– Filmskolen bør nå gripe sjansen

Mange av konfliktene på filmskolen er blitt håndtert i lukkede rom og forsøkt dysset ned. Dette harmonerer ikke med Høgskolens grunnverdi om åpenhet, skriver Finn Gjerdrum som mener de syv søkerne til dekanstillingen er en mulighet for HiL å komme ut av uføret.

Den 28. oktober publiserte Rushprint et innlegg skrevet av studenter i kull 9 ved Den norske filmskolen. Det er en hyllest av dekanen Thomas Stenderup. Samtidig vet vi at skolen er midt oppe i en konflikt der registudenter er blitt utestengt fra undervisningen og flere opplever sin situasjon som veldig utsatt («Varslere kan ikke føle seg trygge på filmskolen»). I lys av det kan denne og andre støtteerklæringer oppfattes som usolidariske. Retorikken og tonen i disse innleggene gir meg assosiasjoner til hyllester og erklæringer som publiseres i land vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. Disse landene kjennetegnes bl.a. ved glorifiserte lederskikkelser av despotisk karakter, lukkede maktsentra, angiverkultur osv. Dette er elementer som vi ikke forbinder med demokratiske prinsipper, og der konsekvensen for individer som ikke stiller seg opp i koret og bejubler den store leder, oftest er fatale.

Jeg opplever at denne skjønnmalingen krever noen ekstra saksopplysninger:

Penneprøver

Penneprøver, som nevnes i innlegget, er ikke en undervisningsmetode som Thomas Stenderup har funnet opp eller skapt. Det er en velprøvd metode som er brukt på Den danske filmskolen gjennom mange år, og ble der sterkt frontet av den avdøde og svært avholdte Mogens Rukov.

Han ble etter hvert verdenskjent for sin metode med «den naturlige historien» og skrev også manus till Festen. Han hentet inspirasjon til penneprøvene fra andre europeiske filmskoler.

Metoden var derfor godt kjent for ledelsen som startet Den norske filmskolen. Men den måtte forandres under de opprinnelige pedagogiske planmøtene fordi penneprøvene i Danmark ikke omfattet manusstudentene som på den tiden bare gikk to år ved skolen, isteden for fire som studentene på de andre linjene gikk.

På Den danske filmskolen har de også forandret en hel del på metodikken og i større grad også gått over til den såkalte «six-packen» (som nå er en ”seven-pack”) i hele fire år. Det har ført til at penneprøvenes vekt er svekket.

Studentundersøkelser

Når man har fått innsikt i hvordan Den norske filmskolen gjennomfører sine studieundersøkelser (som i innlegget fra 25 uteksaminerte toneangivende studenter som ble publisert i Rushprint den 29. august under tittelen: «Et problematisk lederskap ved Filmskolen»), og undervisningsleder Fredrik Graver hevder at dette er grunnleggende fakta som dokumenterer undervisningens fortreffelighet, så bør man også stille kritiske spørsmål.

Undersøkelsen vil neppe passere eksamen i metode og anonymitet på et av høgskolens øvrige bachelorstudier. Og den lever i hvert fall ikke opp til Høgskolen i Lillehammers verdier om intellektuell redelighet.

”Verdens 5. beste filmskole”

Fredrik Graver bruker også en rangering som bransjetidsskriftet Hollywood Reporter gjorde i 2014, der skolen ble rangert som 5. beste filmskolen i verden, som dokumentasjon for at alt går bra på filmskolen.

Begrunnelsen for rangeringen er i hovedsak at skolen ligger i byen som dannet bakteppe for tv-serien Lilyhammer. I samme kåring nådde Den danske filmskolen også høyt opp, bl.a. på grunn av sin idylliske plassering i København. Hva slags prestisje ligger det i en slik rangering?

Allerede i 2002 ble Den norske filmskolen rangert og utnevnt til Europas Beste Filmskole med kull to og tres filmer under studentfilmfestivalen i München. Roar Uthaugs avgangsfilm Regjeringen Martin ble tatt ut til Student-Oscar,  og filmene fra skolen vant mange priser. At Filmskolen gjør det godt i rangeringer av filmutdanninger, er derfor hverken enestående eller noe nytt, og at studentenes filmer gjør det bra på festivaler skyldes kanskje aller mest studentenes eget talent og ambisjoner.

Svekket kontakt med bransjen

Flere toneangivende bransjefolk opplever at Den norske filmskolen under den sittende ledelsen har fjernet seg fra bransjen. De opplever at det er lite informasjon som kommer ut fra skolen og at utvekslingen mellom bransjen og skolen er lav. Skolen er blitt mer lukket. Her vil nok skolens ledelse hevde at dens ekspansive bruk av tilsatte i delstillinger sikrer dette. Men faktum er at bransjen opplevde en bedre og bredere kontakt med skolen under den forrige ledelsen. Denne voksende avstanden kan reverseres ved at det i ledelsen tilsettes personer med bredere tilknytning til bransjen.

Thomas Stenderup har sittet i dekanstolen i 8 år. De siste måneders skriverier og debatt viser at det har vært langt mer turbulens og konflikter i løpet av denne perioden, enn både Filmskolen og Høgskolens ledelse har gitt inntrykk av. Mange av konfliktene er blitt håndtert i lukkede rom og forsøkt dysset ned. Dette harmonerer ikke med Høgskolens grunnverdi om åpenhet.

Gredeutvalget som skrev «Grønneboken», som dannet fundamentet for Den norske filmskolen, gikk sterkt inn for begrensede åremålsstillinger (jeg satt selv i utvalget). Vi ønsket å begrense muligheten for å kunne fornye åremålet utover to perioder. Der måtte vi bøye av for statens reglement. Vår hensikt var å åpne for utskiftninger for å få friske krefter inn i viktige stillinger på skolen, slik at tankemåter og tilnærminger ikke ble for fastlåste. Er det da ikke på tide å la mannen i den varme stolen få fred, både for ham selv og for skolen?

Søknadsfristen for stillingen som dekan til Den norske filmskolen gikk ut den 20. oktober. Søkerlisten er offentliggjort, og det er totalt syv kvalifiserte søkere til stillingen. Deriblant fire kvinner.

Komiteen som skal finne dekanen for den neste åremålsperioden har dermed fått et bredt og godt felt å velge fra for å finne en kandidat som kan bringe filmskolen ut av uføret den har kommet opp i. Det vil kunne gi den ro til å fokusere på hva den sårt trenger, og sist men ikke minst, gi den et godt ansikt utad!

Finn Gjerdrum, professor ved Høgskolen i Lillehammer/Den norske TV-skolen.

Relaterte innlegg:

– Den norske filmskolen trenger en ny dekan

– Gjerdrum er injurierende

Et problematisk lederskap på filmskolen

– Vi føler oss godt ivaretatt på filmskolen

Tillitsvalgt og verneombud slo alarm om filmskolen i 2013

– Vi er fornøyd med vårt faglige utbytte

En filmskole som er seg selv nok

MENY