20. september går Bergen internasjonale filmfestival av stabelen for 17. gang. Festivalleder Tor Fosse kan love et omfattende dokumentarfilmprogram, et nytt hybridfilmprogram og kommer med et stikk til regjeringen om å følge opp lovnader om å satse mer på filmformidling.

– Vi er en av de største dokumentarfestivalene i Norden. De siste årene har vi hatt vel 100 dokumentarer på programmet, og vi ligger rundt der i år også, sier festivallederen og programsjefen.

– Vi gjør så godt vi kan for å gjøre folk oppmerksom på norske dokumentarer resten av året også, mens vi er på andre festivaler. Vi har forsøkt å få inn filmer i for eksempel Sundance og Berlins Panorama som er festivaler vi kjenner godt. Men det er vanskelig å komme gjennom på internasjonale filmfestivaler, mener han.

– For norske dokumentarer er det enklere på IDFA og Hot Docs i Toronto – slike rene dokumentarfestivaler. Og det skulle bare mangle at det ikke var norske bidrag der. Men på festivaler som mikser dokumentar og fiksjon er nåløyet ganske mye mindre.

Til den norske dokumentarkonkurransen under BIFF har de denne gang fått inn over seksti bidrag, hvorav de har valgt ut elleve. En av filmene i konkurransen er den kontroversielle The Magnitsky Act – Behind the scenes som Gunnar Iversen har anmeldt for Rushprint tidligere.

– Vi tar sjansen på å vise den på tross av trusselen om rettslige skritt som rammet Kortfilmfestivalen – vi synes vi har en informasjonsplikt overfor vårt publikum, sier Fosse.

– Det har vært så mye skriverier og diskusjon rundt den filmen. Regissøren Andrej Nekrasov kommer også, direkte fra Malmø hvor han deltar på Nordisk Panorama.

Hybridfilmer

Nytt av året er også programmet Dokumentar Extraordinaire, med ti hybriddokumentarer. Hybridfilmtrenden har ifølge Fosse vært merkbart økende internasjonalt, som gjorde det naturlig å sette søkelys på filmene i et eget program.

– Jon Haukelands Barneraneren er et eksempel på en slik film. Filmer som utgir seg for å være dokumentarer, men er iscenesatt, ofte med gjenfortellinger eller re-enactments. Da de viste Bahman Ghobadis A Flag Without a Country under Sundance-festivalen ble den kategorisert som dokumentar, men den er samtidig en spillefilm. Noen er opptatt av at dokumentar skal være fakta og kun fakta, men grensene mellom fiksjon og fakta i disse kreative dokumentarene blir mer og mer utvisket. Det synes vi er spennende og kanskje ender de opp som en egen sjanger, sier han.

Av fiksjonsfilm viser festivalen blant annet Woody Allens Café Society som har norsk kinopremiere 7. oktober, Maren Ades Toni Erdmann som var med i hovedkonkurransen i Cannes tidligere i år og Yarden av Måns Månsson basert på den kritikerroste boka skrevet av Kristian Lundberg. På programmet står også Paul Verhovens Elle og Hunt for the Wilderpeople av Taika Waititi, som spilte i og regisserte What We Do in the Shadows (med Jermaine Clement), og som har regi på den kommende Thor: Ragnarök.

Festivalen åpnes med førpremiere av Kongens nei av Erik Poppe, mens Oliver Stones Snowden er avslutningsfilm.

Vanligvis har filmfestivalen i Haugesund vært startskuddet for den norske filmhøsten. Dere starter festivalen med Kongens nei – er det en indikasjon på at dere tar opp kampen med dem?

– Vi har jobbet nokså målrettet for å kunne vise Kongens nei som åpningsfilm, siden vi ble klar over at premieren kunne sammenfalle noenlunde med BIFF, sier Fosse.

– Og det er ikke noen kamp. Før skulle Haugesund ha rubbel og bit av norske premierer, men kinosjefene sa til slutt stopp. De ønsket ikke at alle norske filmer skulle komme på en gang. Nå har det gått ganske galt med både Cave, Magnus og Løvekvinnen på en og samme gang så langt i høst. Da kan det være en fordel at norske produksjoner kommer mer spredt enn de har vært tidligere.

Bransjetreff

Det finnes ikke en femårsplan for BIFF. Fosse er mer opptatt av å identifisere trendene internasjonalt, og inkludere dem i festivalen etter hvert som de dukker opp.

– Vi forsøker hele tiden å fornye oss. Det store som kom i fjor var Virtual Reality. Det viderefører vi i år også, og forsøker å utvide. Det foregår utenfor kinosalene, med blant annet installasjoner på Verftet i Bergen. Og så vil en del av programmet vårt være førpremierer, legger han til.

Av filmene de viser kommer blant annet Barneranerne på kino 21. oktober og Weiner – om Anthony Weiner, kongressmannen som prøvde å bli guvernør i New York – kommer på kino 7. oktober i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Life, Animated skal også opp på norske kinoer – en dokumentar om en autistisk gutt, hvor faren finner ut at han kan kommunisere med ham gjennom Disney-filmer.

– Det er sikkert nærmere 30 filmer på programmet vårt som skal opp på kino. Det er nesten like mange førpremierer som Haugesund hadde, sier Fosse.

Som i Haugesund er filmtreff også en del av programmet under BIFF.

– Der kommer bransjefolk for å treffes, men vårt hovedanliggende er at de skal se film, og ikke prate politikk. Vi er mer opptatt av å rendyrke de formmessig spennende spillefilmene og dokumentarene.

Men litt filmpolitikk kommer han ikke utenom. Skal vilkårene for norske filmfestivaler bli bedre mener han kulturdepartementet må følge opp filmmeldingen og stortingsinnstillingen for å vise at de mener alvor med å satse mer på filmformidling og ikke bare på produksjon.

– NFI må få mer midler som de kan bevilge til filmformidling. Det kan gi festivaler mulighet til å satse mer på internasjonale gjester, som vi ikke klarer nå med knappe ressurser. Vi har mye film, men jeg skulle gjerne hatt flere gjester fra filmene, sier Fosse.

De gangene de har kunnet invitere gjester har festivalens spesialitet vært å gi publikum en overraskelse.

– Vi har mange skoleforestillinger – i løpet av årets festival venter vi cirka 27 000 elevbesøk. Der liker vi godt å kunne presentere noen som er med i filmen – ofte dokumentarfilmen – idet visningen er ferdig, uten at elevene vet om det i forkant. Det skaper en spesiell stemning i salen når elevene får møte de de nettopp har blitt kjent med på lerretet.