Nære relasjoner er prekære. Manusforfatter Amy Black Ndiaye har skrevet en medrivende fortelling, med en suksessiv eksposisjon som allierer oss med hovedpersonen «Amanda» i hennes gryende realisering av morsrollen hun kvier seg for å innrømme, for seg selv og for andre. Og regissør Julia Lindström instruerer de godt spilte karakterene «Amanda» (Ane Ulimoen Øverli), «Lana» (Vanessa Vuijsters), «Tove» (Marthe Germaine Christensen) og «Mike» (Esrom Kidane) med fingerspissfølelse. Fotograf Kristian Jaran Engelsens utsnitt og klipper Toril Strøms sammenstilling av dem skaper en tone og rytme som forteller mye gjennom blikk og klipp fra reaksjoner, med en særlig god bruk av nærbilder, som tåler en tidvis sterk symbolikk.

Åpningsinnstillingene viser ei ung jente som danser i mørket, og en My Little Pony-dukke stående blant flasker med alkohol på et bord. Musikken fra Ji Nilssons «Encore» har følgende tekst: «Come dance with me/Save all your tears for another time/Right here baby/You know I’m still yours/And you’re still mine/Don’t want to feel/So won’t you let my emotions be?/Come d…» Musikken avbrytes av tekstplakaten “Mamma”. Sangen byr opp til dans, men den lille jenta er alene, i en situasjon hun ikke burde vært i.

Fotograf: Kristian Jaran Engelsen

Etter tekstplakaten «Mamma» følger kameraet etter en ung kvinne, som vi kan anta er den unge jenta i nåtid (og som vi straks får vite at er «Amanda»). Hun ser seg bakover om noen følger etter henne.

Det er skapt sympati med henne i de første barndomsinnstillingene, så det er lett å identifisere seg med at hun som ung voksen har stjålet et par sko. Vi ser hun ta dem på seg, og klesstilen og de malte fingrene forteller mye om karakteren.

På vei hjem med stjålne sko å fylle utveksler hun blikk med en mann («Mike»). De har tydeligvis møtt hverandre før. At han står med en gjeng ungdommer på isen gir ham umiddelbart sympatiske trekk.

Inne i leiligheten sier «Amanda» hei til smilende «Lana», som leker med en dukke på rommet sitt.  

«Amanda» hilser så på moren («Tove»), og får raskt vite at hun må være barnevakt for «Lana» denne kvelden. Det vil hun ikke. Her fremstår hun som en furten datter.

«Lana» sitter i stillhet og hører de to krangle.

«Amanda» krever at moren tar av seg kjolen hennes, tar på seg skoene og er på vei ut.

Moren ser på henne en stund og sier: «Hvis du går ut den døra der, så trenger du ikke å komme tilbake igjen.»

«Mamma, se!» sier «Lana» med blikket rettet mot entreen.

«Amanda» setter seg ned med ryggen mot utgangsdøra. Moren setter seg ned ved siden av henne.

Moren lener seg mot «Amanda»s skulder, trekker seg så tilbake igjen og sier: «Du er mammaen hennes.»

Her er informasjon om at «Amanda» er «Lana»s mor effektivt holdt tilbake, og ikke bare for å skape et vendepunkt. Ved at vi først sannsynligvis tror at «Lana» er lillesøsteren, settes vi på et vis nær «Amanda»-karakterens situasjon, som også mentalt «tror» at datteren er lillesøsteren, som for å overbevise seg selv om at hun stadig er ung og uavhengig. Moren må derfor fortelle henne og minne henne på at «du er mammaen hennes». Her tar manusforfatteren et godt grep om tilskueren.

Men hun er ikke klar til å være mamma ute blant folk. På kebabsjappa spør «Mike»: «Er du her alene, eller» «Nei, jeg er her med lillesøstera mi», svarer hun. Hun skammer seg over løgnen og tør ikke møte «Lana»s blikk.

På vei hjem prøver «Amanda» uten hell å få naboen til å passe «Lana».

Det er tross alt nyttårsaften. I en rørende scene sittende på gangen sier «Lana»: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

«Amanda» forsøker å kjøpe henne: «Du kan få fjernkontrollen i tre dager.»

Men «Lana» bare gjentar: «Jeg vil se fyrverkeriet med deg.»

De blir sittende i trappeoppgangen for å spise.

«Er det fyrverkeri på festen?» spør «Lana».

I noen korte, ultranære bilder av hårstell vises så «Amanda»s nærhet til «Lana», og «Lana»s til dukken. Strøms klipping mellom de ulike «generasjonenes» hårstell sier effektivt og poetisk at handlinger går i arv. Og innstillingene gestikulerer mot realiseringen av at behovet for frihet er mindre enn behovet for å gi omsorg.

«Er du klar for fest?» spør «Amanda» «Ja», svarer «Lana».

I en undergang viser de to fingeren til to gutter som ler av dem. De er to tøffe jenter, den unge moren og barnet hennes.

Men ved en hesteinngjerding forsøker «Amanda» å kjøpe noen ungjenter med sigaretter og øl for å passe «Lana» noen timer.

«Gidder dere å passe på hu litt?» spør «Amanda».

«Amanda» sier så til «Lana»: «Jeg er tilbake til tolv, ok?» «Lana» svarer: «Men jeg vil være på festen.» «Amanda»: «Ja, men festen er bare for de voksne.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Jamen, se her da: Se når de to viserne er på toppen her, da er klokka tolv. Se da, det er ikke noe lenge til.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Nei, jeg må gå nå.» «Lana»: «Men jeg vil være med deg.» «Amanda»: «Ja, men du må være her nå, Lana. Det går fint.» «Amanda» går, til tross for «Lana»s gjentatte ønske om å være med henne.

Inne på festen møter hun og danser med «Mike». Gjennom stadig nærmere skudd og motskudd, og til sist inn i et toskudd, løfter bilder, musikk og lysdesign alt sammen til en eufori, som viser hva «Amanda» higer etter, og her får.

Ute fyrer de av kinaputter. «Kan jeg få prøve?» spør «Lana». «Du er for liten», sier en av jentene. «Jeg er ikke liten», svarer «Lana». «Leker man med dukker, så er man liten», sier en av de andre jentene. «Lana» tenker, senker forsiktig dukken bak ryggen og slipper den ned i snøen.

Sterkt symbolske bilder, som denne dukken i snøen, faller naturlig i den troverdige, realistiske fortellingen.

Inne på festen møter «Amanda» moren. «Hva gjør du her?» spør hun. Vi får så vite at løgnene gjelder flere generasjoner: Til kjæresten «Cato» sier «Tove» at hun og «Amanda» er søstre, og han tror også at «Lana» er «Tove»s datter.

Ute fester jentene en kinaputt til dukken, som tennes på.

Tidligere i filmen har «Amanda» skrevet «I want more» på en sigarett. Ved rakettoppskytningen midnatt spør «Mike»: «Want more?». Filmen lar her fyrverkeri, sigarett og undertekst gå opp i røyk, og «Amanda» sier til sist: ««Lana» er dattera mi.» Og så går hun.

Men ute ved hestene er verken jentene eller «Lana». «Amanda» finner den parterte dukken i snøen, og hun leter fortvilet og roper på henne gjentatte ganger: «Lana!»

«Amanda» går inn igjen på festen, og finner heldigvis «Lana» der. Gjenkjennelsen er mesterlig klippet sammen av Strøm. Vi ser først «Amanda» som voksen, så seg selv som barn (klippet fra åpningen), før hun ser «Lana» i den virkelige situasjonen. Hun skjønner at hun ikke vil at det samme skal skje med datteren som med seg selv. Hun ønsker å tre ut av denne slekters gang.

«Amanda» sier at fest bare er for voksne og at de skal gå nå. «Du er ikke mammaen min», sier «Lana». «Amanda» ser ned, tenker litt, ser opp og sier: «Jo, det er jeg.» Innrømmelsens øyeblikk er der.

«Amanda» sier: «Du kan få sitte på ryggen hele veien hjem.»

«Ok», sier «Lana» «Hopp opp», sier «Amanda», som tar datteren på ryggen og bærer henne hjemover.

«Amanda! Amanda!» roper «Mike» etter henne. «Går det fint?» spør «Amanda», og får et bekreftende «Mm» av «Lana» «Fryser du?» spør «Amanda», og får et avkreftende «Mm» av «Lana». De går hjem gjennom snødrevet.

«Come dance with me»-musikken fra åpningen gjentas over ettertekstene, og en vond og vakker fortelling er over.