Foto: Amundsen-dokumentaren «Frosset hjerte» fra 1999, regissert av Stig Andersen og Kenny Sanders.

– Dette kappløpet er et prisme som kan brukes til å si noe om både Norges forvaltning av polarhistorien, og om hvorvidt formen på våre filmstøtteordninger er god nok, mener Christopher Grøndahl. Han har skrevet manus for Amundsen-prosjektet til Nordisk Film.

Tre spillefilmprosjekter om Roald Amundsen er under planlegging, og alle tre søker Norsk filminstitutts «Kinofilm etter markedsvurdering»-ordning, som har søknadsfrist 6. juni.

Grøndahl sier hans ønske er å lage et så sterkt prosjekt som mulig, ut fra hva de tror kommer til å bli en god film. Men at i dette kappløpet kommer både filmkunstneriske og filmpolitiske verdisyn til å spille inn, enten man vil eller ikke.

– Hvilken film er det mest interessant å lage, storfilmen som glir ned uten motstand eller den som engasjerer og tegner et mer nyansert psykologisk bilde av det som så langt har blitt sett som en heltefortelling?

Historien alle vil fortelle

Disse står bak de tre spillefilmprosjektene:

– Motion Blur: Espen Horn som produsent og SF som distributør. Manus av Ravn Lanesskog. Joachim Rønning og Espen Sandberg på regi.

– Friland AS: Christian Fredrik (Kifrik) Martin og Asle Vatn som produsenter, Mikael Olsen som manusforfatter og Roar Uthaug som regissør

– Nordisk Film: John Einar Hagen og Aage Aaberge som produsenter, Cristopher Grøndahl på manus og André Øvredal som regissør

I tillegg har

– Mikrofilm fått utviklingsstøtte til kinoanimasjonsfilmen Amundsen og Nobile, med Kajsa Næss som regissør og Per Schreiner på manus.

– Skofteland Film har to dokumentarprosjekt om Amundsen under utvikling

– og tidligere denne uken meldte Filter Film og TV at også TV2 utvikler en serie om Amundsen.

Se også: Norsk kappløp om Amundsens kappløp til Sydpolen

Hele historien, eller stykkevis og delt?

– Jeg pleier å si at det finnes ett prosjekt om Roald Amundsen, og det er vårt, sier Espen Horn, produsent og partner i Motion Blur.

Han mener ingen så langt har lykkes i å forklare hvem Amundsen er, og for å gjøre det, er det nødvendig å fortelle hele mannens livshistorie.

– Ikke så mange vet hvordan Amundsen var som privatperson. Når han tok på hverdagsklærne på Svartskog, i møte med familie, venner, kjæreste – hvordan han var som menneske. Og hvordan han var i møte med de som slet og døde for ham. Der må du grave og lete i det som er skrevet om ham. Og det føler jeg vi har funnet.

– Vi vil se på hvorfor han la ut på ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen, reisen til Nordpolen, hvorfor han gikk bak ryggen på Nansen da han lånte Fram og dro til Sydpolen, eller de hasardiøse flyvningene han gjorde med fly og luftballong. Og ikke minst redningsaksjonen han gjorde for å redde Umberto Nobile.

Horn mener deres prosjekt vil vise frem det han kaller «flere og nye sider» av Amundsen som eventyrer, bror, sønn og oppdager.

– Han var en sammensatt person. Mye mer sammensatt enn for eksempel Nansen. Selv om vi har sett interessant korrespondanse og bilder av ham også i nyere tid. Også han hadde sider vi ikke var klar over, sier Horn.

– Nå vet jeg ikke så mye om de andre prosjektene, men ut fra det jeg har lest tar de for seg konkrete ekspedisjoner eller hendelser. Det synes vi er begrensende.

Konkurransefortrinn

– Dette er et prosjekt vi har jobbet lenge med, vi startet i 2012. Så vi føler kanskje vi ligger et hestehode foran de andre, uten at jeg vet hva de har jobbet med den siste tiden, sier Asle Vatn, produsent i Friland AS, om deres Amundsen-prosjekt.

– Vi har holdt på lenge og intensivt med å lage en fortelling tett på Amundsens perspektiv, og hans strabasiøse kamp om å nå Sydpolen først.

Produsent Christian Fredrik (Kifrik) Martin i Friland mener de har et konkurransefortrinn ved å ha Roar Uthaug på regi.

– Han har vist gjennom flere filmer at han vet hvordan man når et publikum. Han kan å lage storslagent episk eventyr – og vet hvordan å bruke elementene for å fortelle historien, som han gjør med naturen som antagonist i Bølgen, for eksempel.

Deres tidsplan er å ha premiere i 2018. Om de får støtte og alt går etter planen vil Uthaug kunne gjøre prosjektet når han er ferdig med Tomb Raider, forteller Vatn.

– Roar er jo i en særegen posisjon, han gjør nå film i USA, men har fortsatt familie i Norge. Dette er et prosjekt og en historie han veldig gjerne ønsker å gjøre her hjemme. Vi mener det er viktig å ta vare på regissørene som kommer opp på det nivået han er i ferd med å gjøre. Ved å finne gode prosjekter også her hjemme, selv når de har en gryende karriere i Hollywood.

Helt eller psykopat?

Christopher Grøndahl er som tidligere nevnt opptatt av at historien om Amundsen viser nyansene av hvem han var.

– Jeg ble kontaktet av Friland for å skrive manus for dem på et prosjekt om erobringen av Sydpolen, og jobbet noen runder med det. Deres bestilling var at Amundsen skulle være en helt, og det satte jeg meg for øyet også. Men gjennom resarcharbeidet kom et annet bilde gradvis frem.

I likhet med de fleste store menn, var ikke Amundsen særlig plaget av empati, mener Grøndahl.

– Da sto jeg i et dilemma som forfatter. Jeg kunne glatte over det og si kjør på, eller gå inn i det og vise frem fasettene.

Friland valgte å gå videre med sin versjon av historien, og Grøndahl la stoffet ned.

– Så ble jeg kontaktet av John Einar Hagen ved Nordisk Film fordi han var på utkikk etter et kammerdrama om overlevelse i isen. Nordisk tente veldig på den retningen jeg ønsket.

Skal publikumstallene få avgjøre?

Grøndahl mener noe av grunnen til at det jobbes med flere prosjekter om Amundsen er uenigheten i hvordan han skal fremstilles. Om man forteller en ren heltehistorie, eller om man «lager flekker» på polarhistorien, slik noen er redde for.

– Min holdning er at dette stoffet er vanvittig rikt. Jeg har sittet og lest biografier og dagbøker opp mot hverandre, og her er det detaljer og nyanser som gjør at du ikke trenger å dikte eller dekke over for å skape en god historie.

Det handler ikke om å skitne til Amundsen, mener Grøndahl, men han understreker at Amundsen hadde en evne til å sette sine ambisjoner foran alt annet.

– Så har du de lojale menneskene som arbeider for ham, og som ofrer ganske mye for at han skal nå Sypolen. Deres dilemma er lettere å relatere seg til. Og det gjør det likevel til en fortelling om bragden de gjennomførte. Jeg har forsøkt å finne en mer mangefasettert inngang, ikke tjo hei, nå drar vi til Sydpolen, gutter!

Les også Grøndahls innlegg i Rushprint «Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta»?

Ikke en konkurranse å spille ut i media

– For oss er det viktig at de som skal vurdere dette får gjøre det i fred og ro, sier Martin i Friland.

– Vi ser ikke poenget i å kjøre på det faktum at tre Amundsen-prosjekter søker markedsordningen som en konkurranse som skal kjempes i media. Vi tror ikke noen av oss er tjent med en slik utvikling.

Han understreker at det heller ikke et gitt at noen av de tre spillefilmprosjektene faktisk får støtte.

– Det kan jo veldig godt være andre konkurrenter med helt andre fokus som dukker opp når markedsordningen skal fordele sine midler.

– Samtidig er det ikke tvil om at dette er en konkurranse, sier Vatn.

– Om et av prosjektene blir realisert er det ikke plass i markedet eller finansielt mulig å lage de andre prosjektene.

Horn er enig i at det ikke er rom for mer enn en historie om Amundsen, i hvert fall ikke som spillefilm.

– Selv om jeg går høyt ut og sier vi er de eneste som lager en fullstendig film om Amundsen, er det vanskelig å lage flere historier enn én. Om den ene får, får ikke de andre støtte. Da blir det i hvert fall lang tid til neste historie om Amundsen. Det blir vanskelig å presse frem tre historier på en gang. Så hvis vi ikke får støtte, så kan vi i hvert fall ikke gjøre vårt prosjekt med det første.

Riktig at NFI får avgjøre?

Grøndahl mener det er verdt å diskutere om det er riktig at avgjørelsen om hvem som får lage storfilm om Amundsen skal ligge hos NFIs markedsordning. De skal først og fremst se på publikumspotensialet i prosjektene – og ikke på hvordan Amundsen fremstilles.

– Det er en utfordring for oss som filmnasjon om vi gjentatte ganger blir sittende med en vanvittig forenkling av hendelser i norsk historie når de filmatiseres. Det tror jeg gjør oss fattigere. Jeg lurer på om markedspengene burde vært gitt til en konsulent i stedet, med mandat til å støtte én storfilm i året.

Horn har selv sittet i utvalget for markedsordningen to ganger, og fått støtte to ganger. Han mener vurdering av manus veier tyngst når de forsøker å estimere publikumspotensialet i et prosjekt.

– For å få støtte i markedsordningen, må manuset være godt. Det danner grunnlaget for et publikumsestimat. Det er det som er toneangivende for om du får støtte eller ikke.

Han antar NFI i tillegg vil benytte flere parametre for å skille prosjektene fra hverandre.

– Nå spekulerer jeg, men de må ha noe slikt for å differensiere mellom søknadene. De ser også på manus, regi, produsent, og det som står i markedsplanen din. Men mest av alt betyr hvor mange man tror kommer til å se filmen. Det henger sammen med manuset, og hva slags historie du ønsker å fortelle.

Han har ikke tidligere opplevd et tilsvarende kappløp hvor så mange ønsker å fortelle historien om samme person og tematikk.

– Men jeg synes man skal gi kreditt til sine konkurrenter: At vi alle har kommet frem til at dette er en spennende person, spennende hendelser og tidsepoke, betyr at vi må gjøre noe rett. Jeg ønsker alle lykke til. Så får vi se hvem som står igjen som den som får støtte og kan lage film.