Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

Levendegjøringen vil alltid trumfe det historisk korrekte, skriver Christopher Grøndahl. – I ”Nokas” kunne vi pekt på strukturelle problemer i politiet som vedvarte etter Nokas-ranet, og som den 22. juli 2011 fikk grusomme konsekvenser. Men det var ikke den sannheten vi søkte.

Under arbeidet med manuset til Nokas (2010), kom vi opp i et dilemma. Researchen viste at store deler av Stavangerpolitiets aktive styrke svirret rundt i politigarasjen i ti minutter etter at ransalarmen hadde gått. I tillegg var operasjonssentralen overveldet, og klarte ikke å koordinere responsen godt nok.

Nå sto det riktig nok en lastebil i brann rett utenfor politigarasjen, og Stavangerpolitiet var for tynt bemannet for de oppgavene de var pålagt. Men skulle vi fremstilt det som skjedde noenlunde korrekt innenfor filmens rammer, ville det skapt kontroverser, og vi ville skjøvet fra oss mennesker som hadde vist oss tillit i manusprosessen og under innspillingen.

Så er det dette: Vi hadde muligheten til å peke på strukturelle problemer i politiet som vedvarte etter Nokas-ranet, og som den 22. juli 2011 fikk langt grusommere konsekvenser.

Det har gnaget meg siden: Vi kunne laget en mer kritisk film, men lot være. Kanskje er det grandiost å tenke at en sånn film ville ha tvunget frem endringer i politiet som kunne ha reddet 30 – 40 barn på Utøya. Men i det minste hadde problemene vært eksponert, og dermed sett av en større norsk offentlighet.

Ingen SKUP-konferanse

Hvorfor fortalte vi ikke hvordan det egentlig var? Først og fremst fordi vi var på et annet spor. Filmens prosjekt var å utforske en grenseoverskridelse: Omstendighetene som ledet opp til et drap. Så nyansert og mangefasettert som mulig. Filmens lavmælte form er også en implisitt kritikk av det sirkuset mediene skapte av Nokas-saken.

Hadde vi vært tydeligere på det som skjedde i garasjen og i operasjonssentralen, ville vi fått debatten om det var riktig å fremstille politiet på den måten. Det ville ha kategorisert filmen som en avsløringsfilm. Et oppgjør med et system som trengte reform.

Kanskje burde kunsten være samfunnets lege. Filmskaperen som ser byllene og svulstene, skjærer dem bort, renser ut det stygge i samtiden. Med dét formålet, burde manusforfatterne få frie tøyler i omgangen med historiske fakta. Om vi flytter en henrettelse av allierte soldater eller gjør Kon-Tikis nestkommanderende til en tviler, er det for et større gode.

Men hverken Kampen om tungtvannet eller Kon-Tiki driver med samfunnsreform. De har andre agendaer. De vil underholde. De vil levendegjøre historiske hendelser på en sånn måte at vi kommer nærmere personene som sto midt i dem. Hadde målet vært å refse, avsløre, bedrive skup-journalistikk, ville det vært mer effektivt (og langt billigere) å kjøre en serie artikler i en avis.

Debatten som oppstår i kjølvannet av disse fiksjonsfortellingene er kjærkommen fordi den skaper medieoppmerksomhet – og dermed kan bidra til høyere besøks- og seertall. Den springer ut fra journalistkulturens behov for å avdekke, stemple, avslutte. Har du dét som agenda, kan du ikke gjøre faktafeil. «Pek på én uriktighet, og vi legger oss flate», hører du gjerne journalister si når du påstår at de har publisert tendensiøse saker.

Å utforske grensene

Det er kanskje unødvendig å si at det kunstneriske uttrykket er et annet enn det journalistiske. Journalistikken kan ikke gå inn i sjela på noen og forestille seg hva vedkommende kan ha tenkt. Fiksjonsfortellingene har muligheten til å tegne nyanserte og motsetningsfulle portretter på en sånn måte at vi føler dem på kroppen.

Har jeg dermed frikort til å vri på historiske fakta for å passe til det oppdraget jeg har gitt meg? Er kunsten høyt hevet over kravet om etterrettelighet? Kan man gjøre som man vil, så lenge man ikke kjeder sitt publikum?

Tja. Skal du unngå injuriesøksmål, må du holde seg innenfor norsk lov. Det kan selvfølgelig gå sport i å utforske den grensen. Så er det de mer vage forpliktelsene: Kampen om tungtvannet og Kon-Tiki er kraftfulle historiefortellinger, mer levende og mer synlig enn historiebøkene. Påhviler det derfor manusforfatteren et særlig etisk ansvar? Og hva med de pårørende? I hvilken grad bør en filmskaper kunne se dem i øynene etter premieren og si «Dette svir, men jeg står inne for alt»?

Når det britiske kongehuset ikke gikk til søksmål mot menneskene bak The Queen, (som skildrer hvordan dronningen baler med responsen på Dianas død), er det fordi filmen går inn i dilemmaet hun sto i. På den ene siden anså kongehuset at Dianas død var en privat sak, ettersom hun ikke lenger var kongelig, på den andre siden er monarkiet avhengig av befolkningens godvilje for å kunne eksistere. Dilemmaet gjør dronningen tilgjengelig for oss, vi kan forstå hva hun kjempet med.

Dårlig dramatisk materiale

I Tungtvannet Leif Tronstad (Espen Kloumann Høiner) sprenge en passasjerferge full av norske sivile for å stoppe den tyske atombomben. I Kon-Tiki er det Herman Watzinger (Anders Baasmo Christiansen) som får oppgaven med å tvile på balsa-flåtens beskaffenhet. Kanskje ville filmen ha vært sterkere dersom det var Heyerdahl selv som tvilte, men hovedpoenget er at dilemmaet trengs for å gi oss en følelse av hva som sto på spill.

Kjernen av en fiksjonsfortelling er ropet fra en sjel i vånde – en karakter som kaver med tilværelsens krefter, holdes over stupet og stilles overfor umulige valg: Damned if you do, damned if you don’t. Det kan være høylytt eller lavmælt, men dersom fortellingen skal engasjere oss på et dypere plan, må denne kjernen være til stede.

Hvorfor blir det ikke laget gode filmer om Vidkun Quisling? Han var lynende intelligent, hadde det beste resultatet fra Krigsskolen noen sinne, og sto midt i et av norsk histories store veikryss. Han burde være drømmemateriale for virkelighetsbasert fiksjon.

Problemet er at Quisling aldri vrir seg i tvil over det han har satt i gang, de kreftene han lar spille gjennom seg. Han har ikke refleksjonsdybden, er lukket og uten tilgang til sine egne dilemmaer. Derfor er han dårlig dramatisk materiale.

Inn i dilemmaene

De samme utfordringene vil man stå ovenfor med Roald Amundsen. Hans innsats for norsk selvfølelse burde rettferdiggjøre en hyllest. Men går du inn i dagbøkene, brevene og skildringene, finner du en mann som tilsynelatende aldri tviler på sine egne evner, aldri gir uttrykk for anger over de livene han ødela på veien mot internasjonal berømmelse. Skal du skape et engasjerende helteportrett av Amundsen, er du nødt til å dikte ham en ny personlighet.

Kanskje kunne vi ha forandret noe viktig med Nokas, men den reisen var vi ikke på. Manus løy ikke, det fortalte sannheten – én sannhet – om en rekke mennesker som sto overfor vanskelige valg en skjebnesvanger mandag i 2004.

Den store styrken til virkelighetsbasert fiksjon er nettopp at den kan følge karakterene inn i dilemmaene, inn i de områdene der det er vanskeligst å være menneske. Ofte er det også grunnen til at man vil fortelle historien: fordi vedkommende fant en vei gjennom det. Han eller hun tok noen tydelige valg som fikk konsekvenser – gode eller dårlige. Derfor interesserer de oss. Ikke fordi de kom og hadde en fasit og aldri var i tvil. I dét perspektivet vil levendegjøringen alltid trumfe det pinefullt historisk korrekte.

Christopher Grøndahl er forfatter og dramatiker av bl.a Nokas.

3 kommentarer til Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

  1. Når man hele tiden skal basere karakteroppbygging etter hollywoodmalen er det mange historier som trenger kraftige omskrivninger før det kan bli film. Tar man tak i Quisling som en landsforræder blir historien veldig rett frem, men hva om man tok tak i mennesket. Hvordan skapes holdninger, og ikke minst politiske retninger? Da har man plutselig et langt større spillerom. I tillegg kan man styre publikums forutinntatthet til karakteren. Noe av problemet med de siste års store filmer basert på sanne historier er at de følger høydepunkter i forløpet.

    Max Manus var en person med mange ansikter. Han var en helt, men livredd og alkoholiker. I senere tid har det vel også kommet frem at han var en skrytepave som tok æren for aksjoner han ikke hadde hatt noe å gjøre med. Filmen viser en veldig typisk filmkarakter som snur seg og vender seg med plottet. En superhelt som gråter litt. Til tross for dette fungerer Max Manus godt som en actionfilm man kan se på som en nedtonet versjon av eksempelvis Ørneredet og Kanonene På Navarone.

    Kon Tiki er nok det beste eksempelet på tegneseriefremstilling av virkelige personer. Hovedkarakteren der har absolutt ingen psykologi. Vi følger hans drøm fra start til slutt. Det finnes ikke ambivalens eller motstand i den. Joseph Goebbels hadde trolig elsket filmen for dens nærmest fetisjistiske fokus på perfekte ariske mannekropper. For i det hele tatt å kunne skape friksjon på flåten har filmskaperne satt inn en karakter som er en ren pyse. Altså det motsatte av helten. Det er trist og barnslig enkelt. Noe av det som ofte er bra med sanne historier er at man kan gå i dybden på dem og skape et langt mer nyansert bilde av noen. På godt og vondt…

  2. Veldig interessant og viktig artikkel som reiser problemstillinger som vi i altfor liten grad diskuterer i vårt filmproduksjonsmiljø. Det å gjøre Heyerdahl til tviler i Kon-Tiki ville også vært feil fordi Heyerdahl som kanskje den eneste på flåten aldri ga uttrykk for tvil noe alle de andre gjorde hver på sin måte. Det var nettopp Heyerdahls usvikelige tro på sine egne teorier som gjorde ekspedisjonen mulig!

  3. Godt å få drøftet noen av dilemmaene i manusprosessen. Men jeg er ikke sikker på at det er en så naturlig opposisjon mellom ‘det journalistiske’ – i betydning kontroversielle og utfordrende fakta – og god og underholdende fiksjon. Jeg og mange andre vil betale mer for en kinobillett om vi visste at en rivende god historie også ville gi meg et nytt syn på verden, menneskenaturen, politikk eller historie.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

Levendegjøringen vil alltid trumfe det historisk korrekte, skriver Christopher Grøndahl. – I ”Nokas” kunne vi pekt på strukturelle problemer i politiet som vedvarte etter Nokas-ranet, og som den 22. juli 2011 fikk grusomme konsekvenser. Men det var ikke den sannheten vi søkte.

Under arbeidet med manuset til Nokas (2010), kom vi opp i et dilemma. Researchen viste at store deler av Stavangerpolitiets aktive styrke svirret rundt i politigarasjen i ti minutter etter at ransalarmen hadde gått. I tillegg var operasjonssentralen overveldet, og klarte ikke å koordinere responsen godt nok.

Nå sto det riktig nok en lastebil i brann rett utenfor politigarasjen, og Stavangerpolitiet var for tynt bemannet for de oppgavene de var pålagt. Men skulle vi fremstilt det som skjedde noenlunde korrekt innenfor filmens rammer, ville det skapt kontroverser, og vi ville skjøvet fra oss mennesker som hadde vist oss tillit i manusprosessen og under innspillingen.

Så er det dette: Vi hadde muligheten til å peke på strukturelle problemer i politiet som vedvarte etter Nokas-ranet, og som den 22. juli 2011 fikk langt grusommere konsekvenser.

Det har gnaget meg siden: Vi kunne laget en mer kritisk film, men lot være. Kanskje er det grandiost å tenke at en sånn film ville ha tvunget frem endringer i politiet som kunne ha reddet 30 – 40 barn på Utøya. Men i det minste hadde problemene vært eksponert, og dermed sett av en større norsk offentlighet.

Ingen SKUP-konferanse

Hvorfor fortalte vi ikke hvordan det egentlig var? Først og fremst fordi vi var på et annet spor. Filmens prosjekt var å utforske en grenseoverskridelse: Omstendighetene som ledet opp til et drap. Så nyansert og mangefasettert som mulig. Filmens lavmælte form er også en implisitt kritikk av det sirkuset mediene skapte av Nokas-saken.

Hadde vi vært tydeligere på det som skjedde i garasjen og i operasjonssentralen, ville vi fått debatten om det var riktig å fremstille politiet på den måten. Det ville ha kategorisert filmen som en avsløringsfilm. Et oppgjør med et system som trengte reform.

Kanskje burde kunsten være samfunnets lege. Filmskaperen som ser byllene og svulstene, skjærer dem bort, renser ut det stygge i samtiden. Med dét formålet, burde manusforfatterne få frie tøyler i omgangen med historiske fakta. Om vi flytter en henrettelse av allierte soldater eller gjør Kon-Tikis nestkommanderende til en tviler, er det for et større gode.

Men hverken Kampen om tungtvannet eller Kon-Tiki driver med samfunnsreform. De har andre agendaer. De vil underholde. De vil levendegjøre historiske hendelser på en sånn måte at vi kommer nærmere personene som sto midt i dem. Hadde målet vært å refse, avsløre, bedrive skup-journalistikk, ville det vært mer effektivt (og langt billigere) å kjøre en serie artikler i en avis.

Debatten som oppstår i kjølvannet av disse fiksjonsfortellingene er kjærkommen fordi den skaper medieoppmerksomhet – og dermed kan bidra til høyere besøks- og seertall. Den springer ut fra journalistkulturens behov for å avdekke, stemple, avslutte. Har du dét som agenda, kan du ikke gjøre faktafeil. «Pek på én uriktighet, og vi legger oss flate», hører du gjerne journalister si når du påstår at de har publisert tendensiøse saker.

Å utforske grensene

Det er kanskje unødvendig å si at det kunstneriske uttrykket er et annet enn det journalistiske. Journalistikken kan ikke gå inn i sjela på noen og forestille seg hva vedkommende kan ha tenkt. Fiksjonsfortellingene har muligheten til å tegne nyanserte og motsetningsfulle portretter på en sånn måte at vi føler dem på kroppen.

Har jeg dermed frikort til å vri på historiske fakta for å passe til det oppdraget jeg har gitt meg? Er kunsten høyt hevet over kravet om etterrettelighet? Kan man gjøre som man vil, så lenge man ikke kjeder sitt publikum?

Tja. Skal du unngå injuriesøksmål, må du holde seg innenfor norsk lov. Det kan selvfølgelig gå sport i å utforske den grensen. Så er det de mer vage forpliktelsene: Kampen om tungtvannet og Kon-Tiki er kraftfulle historiefortellinger, mer levende og mer synlig enn historiebøkene. Påhviler det derfor manusforfatteren et særlig etisk ansvar? Og hva med de pårørende? I hvilken grad bør en filmskaper kunne se dem i øynene etter premieren og si «Dette svir, men jeg står inne for alt»?

Når det britiske kongehuset ikke gikk til søksmål mot menneskene bak The Queen, (som skildrer hvordan dronningen baler med responsen på Dianas død), er det fordi filmen går inn i dilemmaet hun sto i. På den ene siden anså kongehuset at Dianas død var en privat sak, ettersom hun ikke lenger var kongelig, på den andre siden er monarkiet avhengig av befolkningens godvilje for å kunne eksistere. Dilemmaet gjør dronningen tilgjengelig for oss, vi kan forstå hva hun kjempet med.

Dårlig dramatisk materiale

I Tungtvannet Leif Tronstad (Espen Kloumann Høiner) sprenge en passasjerferge full av norske sivile for å stoppe den tyske atombomben. I Kon-Tiki er det Herman Watzinger (Anders Baasmo Christiansen) som får oppgaven med å tvile på balsa-flåtens beskaffenhet. Kanskje ville filmen ha vært sterkere dersom det var Heyerdahl selv som tvilte, men hovedpoenget er at dilemmaet trengs for å gi oss en følelse av hva som sto på spill.

Kjernen av en fiksjonsfortelling er ropet fra en sjel i vånde – en karakter som kaver med tilværelsens krefter, holdes over stupet og stilles overfor umulige valg: Damned if you do, damned if you don’t. Det kan være høylytt eller lavmælt, men dersom fortellingen skal engasjere oss på et dypere plan, må denne kjernen være til stede.

Hvorfor blir det ikke laget gode filmer om Vidkun Quisling? Han var lynende intelligent, hadde det beste resultatet fra Krigsskolen noen sinne, og sto midt i et av norsk histories store veikryss. Han burde være drømmemateriale for virkelighetsbasert fiksjon.

Problemet er at Quisling aldri vrir seg i tvil over det han har satt i gang, de kreftene han lar spille gjennom seg. Han har ikke refleksjonsdybden, er lukket og uten tilgang til sine egne dilemmaer. Derfor er han dårlig dramatisk materiale.

Inn i dilemmaene

De samme utfordringene vil man stå ovenfor med Roald Amundsen. Hans innsats for norsk selvfølelse burde rettferdiggjøre en hyllest. Men går du inn i dagbøkene, brevene og skildringene, finner du en mann som tilsynelatende aldri tviler på sine egne evner, aldri gir uttrykk for anger over de livene han ødela på veien mot internasjonal berømmelse. Skal du skape et engasjerende helteportrett av Amundsen, er du nødt til å dikte ham en ny personlighet.

Kanskje kunne vi ha forandret noe viktig med Nokas, men den reisen var vi ikke på. Manus løy ikke, det fortalte sannheten – én sannhet – om en rekke mennesker som sto overfor vanskelige valg en skjebnesvanger mandag i 2004.

Den store styrken til virkelighetsbasert fiksjon er nettopp at den kan følge karakterene inn i dilemmaene, inn i de områdene der det er vanskeligst å være menneske. Ofte er det også grunnen til at man vil fortelle historien: fordi vedkommende fant en vei gjennom det. Han eller hun tok noen tydelige valg som fikk konsekvenser – gode eller dårlige. Derfor interesserer de oss. Ikke fordi de kom og hadde en fasit og aldri var i tvil. I dét perspektivet vil levendegjøringen alltid trumfe det pinefullt historisk korrekte.

Christopher Grøndahl er forfatter og dramatiker av bl.a Nokas.

3 Responses to Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?

  1. Når man hele tiden skal basere karakteroppbygging etter hollywoodmalen er det mange historier som trenger kraftige omskrivninger før det kan bli film. Tar man tak i Quisling som en landsforræder blir historien veldig rett frem, men hva om man tok tak i mennesket. Hvordan skapes holdninger, og ikke minst politiske retninger? Da har man plutselig et langt større spillerom. I tillegg kan man styre publikums forutinntatthet til karakteren. Noe av problemet med de siste års store filmer basert på sanne historier er at de følger høydepunkter i forløpet.

    Max Manus var en person med mange ansikter. Han var en helt, men livredd og alkoholiker. I senere tid har det vel også kommet frem at han var en skrytepave som tok æren for aksjoner han ikke hadde hatt noe å gjøre med. Filmen viser en veldig typisk filmkarakter som snur seg og vender seg med plottet. En superhelt som gråter litt. Til tross for dette fungerer Max Manus godt som en actionfilm man kan se på som en nedtonet versjon av eksempelvis Ørneredet og Kanonene På Navarone.

    Kon Tiki er nok det beste eksempelet på tegneseriefremstilling av virkelige personer. Hovedkarakteren der har absolutt ingen psykologi. Vi følger hans drøm fra start til slutt. Det finnes ikke ambivalens eller motstand i den. Joseph Goebbels hadde trolig elsket filmen for dens nærmest fetisjistiske fokus på perfekte ariske mannekropper. For i det hele tatt å kunne skape friksjon på flåten har filmskaperne satt inn en karakter som er en ren pyse. Altså det motsatte av helten. Det er trist og barnslig enkelt. Noe av det som ofte er bra med sanne historier er at man kan gå i dybden på dem og skape et langt mer nyansert bilde av noen. På godt og vondt…

  2. Veldig interessant og viktig artikkel som reiser problemstillinger som vi i altfor liten grad diskuterer i vårt filmproduksjonsmiljø. Det å gjøre Heyerdahl til tviler i Kon-Tiki ville også vært feil fordi Heyerdahl som kanskje den eneste på flåten aldri ga uttrykk for tvil noe alle de andre gjorde hver på sin måte. Det var nettopp Heyerdahls usvikelige tro på sine egne teorier som gjorde ekspedisjonen mulig!

  3. Godt å få drøftet noen av dilemmaene i manusprosessen. Men jeg er ikke sikker på at det er en så naturlig opposisjon mellom ‘det journalistiske’ – i betydning kontroversielle og utfordrende fakta – og god og underholdende fiksjon. Jeg og mange andre vil betale mer for en kinobillett om vi visste at en rivende god historie også ville gi meg et nytt syn på verden, menneskenaturen, politikk eller historie.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY