På Nasjonalbiblioteket kan man spore en del av historien om et stort krigs- og kostymedrama som aldri ble til, men som Tancred Ibsen jobbet med gjennom hele sin karriere. Her forteller masterstudentene Ane Vestby Øiesvold og Mari Ringnes Gløtberget om sine funn i NBs arkiver, ikke minst om den dårlige behandlingen Ibsen fikk av NRK.
Forestill deg dette, som et av de minneverdige øyeblikkene i norsk filmhistorie: Premiere 12. november 1970 på Tancred Ibsens film Tordenskiold på Colosseum kino. I anledningen var det også 250 år siden den norske sjøheltens død. Det var en gallapremiere, selvsagt, med kongefamilien, en håndfull statsråder, den danske forsvarsminister og flere ledende personligheter innenfor kulturlivet til stede. Ikke nok med det, men en rekke betydningsfulle norske, svenske og danske skuespillere fra den lange rollelisten kastet glans over kvelden. En usedvanlig sprek 77-åring var det naturlige midtpunktet. Tancred Ibsen, berømt for en gullalder i norsk film med Fant (1937), Gjest Baardsen (1939) og Tørres Snørtevold (1940), satte kronen på verket i en filmkarriere som hadde vart siden stumfilmen.
Dette er imidlertid bare et scenario. Tancred Ibsen fikk aldri sin store Tordenskiold-premiere på Colosseum – verken i minneåret eller senere.
Fra Dag Lutros dødsbo til Nasjonalbiblioteket
Som en av de mest fremtredende personlighetene innenfor det norske filmmiljøet, brukte filmhistorikeren Dag Lutro mye av sin tid på studier av virksomheten til Norges mest kjente filmregissør Tancred Ibsen. Dette førte blant annet til et spesialnummer av tidsskriftet Film & Kino i 1980, viet hans filmer. I forbindelse med studiene havnet en gang i tiden noe av Tancreds arkivmateriale hos Lutro. Dette har nå, som en del av Lutros arkiv, funnet veien fra hans dødsbo til Nasjonalbibliotekets kjellermagasin.
Vår første oppgave som praktikanter ble å fortsette den påbegynte jobben med å ordne dette materialet og å føre en arkivliste. Vi oppdaget tidlig at vi var et par generasjoner for sent ute til å ha mye kjennskap til Tancred Ibsen, til tross for hans status som anerkjent filmskaper. Ikke desto mindre ble vi både imponert over og nysgjerrige på hans store mengde av både fullførte og uferdige prosjekter.
Utviklet prosjektet gjennom flere tiår
Arbeidet ble rene skattejakten. Ikke bare måtte vi forsøke å fastslå hva slags materiale vi hadde med å gjøre. Mens vi satt bøyd over arbeidsbordet dukket det også opp mange perler. Det var tydelig at Tancred hadde vært ambisiøs når det kom til hva han ville lage film om. Som barnebarn av Henrik Ibsen falt det seg naturlig at han ville videreføre farfarens arv gjennom filmen. Deriblant fant vi filmmanus til både Peer Gynt, Fru Inger til Østråt og En folkefiende; skuespill som aldri ble film i Tancreds regi, men senere i andres.
I mengden av manus, synopsis, produksjonsplaner og korrespondanse, kom vi også over en god del materiale tilknyttet en Tordenskiold-film. Sporene etter dette arbeidet ble mange og vi skjønte at det måtte ha vært et omfattende prosjekt.
Vi fant både manus, brev mellom Ibsen og NRK og treatment som mest sannsynlig hadde blitt sendt ut til diverse produksjonsselskaper i et forsøk på å få støtte til å lage filmen. I vår uvitenhet om Tancred Ibsens liv og virke føyde dette seg imidlertid bare inn i en lang rekke av andre interessante arbeider.
Lite visste vi om at vi stod overfor materiale tilhørende et av Tancreds mest berømte prosjekter, men som aldri hadde blitt fullført. Da vi ble gjort oppmerksomme på dette økte ikke bare vår begeistring for hans idé. Heller ikke timingen kunne vært bedre, med tanke på at den dansk-norske filmen Tordenskjold og Kold, ført i pennen av Erlend Loe, nettopp hadde hatt norgespremiere.
Etter å ha fått oversikt over materialet og dokumentenes dateringer, kom det fram at Tancred hadde jobbet mot produksjonen av en Tordenskiold-film over flere tiår. I sin selvbiografi Tro det eller ei (1976) beskriver han tiden, innsatsen og forhåpningene han hadde investert i å få den laget. Han startet arbeidet med å få ideen ned på papiret etter i 1925 å ha kommet hjem fra sin læretid ved Hollywoods store filmproduksjonsselskap Metro-Goldwyn-Mayer. Etter 30 lange år var resultatet blitt et 190 siders manuskript. Dette var basert på Tordenskiold-kjenneren Olav Bergersens omfattende militærhistoriske verk, deriblant en brevsamling på 1000 brev. Tancred hadde med andre ord lagt ned mye arbeid i å få til et solid utgangspunkt for filmen sin. En av grunnene til at ferdigstillelsen av manuskriptet hadde tatt så lang tid var at Tancred i mellomtiden hadde vært opptatt med mange andre produksjoner.
En rekke hindre
Til tross for å ha jobbet som både regissør og produksjonssjef for Norsk Film A/S i en årrekke, lyktes ikke Tancred i å få dem til å satse på de filmideene han presenterte for dem etter å ha blitt pensjonist. Likevel ga han ikke opp. Han tok nå kontakt med NRK i et forsøk på å få Tordenskiold på skjermen som en filmserie. Etter vanskeligheter med å imøtekomme NRKs ønske om kun to episoder, ble det hele foreløpig skrinlagt. Seks år senere ble det tatt opp igjen, men nå som et større prosjekt, slik Tancred hadde sett for seg. Likevel ble han raskt tilsidesatt når daværende programdirektør Otto Nes hovedsakelig ønsket programsekretær Harald Tusberg som manusforfatter og regissør. I selvbiografien kommer det klart fram hva Tancred mente om denne avgjørelsen: «Jeg setter stor pris på Harald Tusberg som menneske og løfter hatten høyt for ham som moromann – men kunsten å skrive for film kan han ikke.» Fast bestemt på at han selv kunne yte Tordenskiold mest rettferdighet, fortsatte Tancred å skrive egne manuskripter, men uten å få Nes’ respons.
Det skulle vise seg at Otto Nes ikke lenger ville ha Tancred med i prosessen. Beviset på dette kom til Tancred i form av en postgiro på 3000 kroner; en uoffisiell avskjed fra NRK, uten verken en beklagelse eller forklaring. I boka greier han ikke å skjule sin ergrelse over at hans synspunkter ikke ble tatt hensyn til. Han langer ut mot Nes med en tydelig underliggende bitterhet over ikke en gang å ha fått et redelig svar på forslagene til tv-serien og sine gjentatte henvendelser til programdirektøren.
Selv uten Tancred med på laget, tok det likevel ikke lang tid før det ble kroken på døra for NRKs Tordenskiold. I et brev fra Otto Nes til Norsk Tordenskiold-Forbund den 29.november 1976 forklarer programdirektøren at produksjonen har vist seg å bli for kostbar og at prosjektet er lagt på is. Nes påpeker i det samme brevet at han ikke kan si seg enig i framstillingen av saken i Tancreds bok. Ut ifra korrespondansen mellom disse to å dømme, var det mange underliggende konflikter som stod i veien for et godt samarbeid og dermed hindret dem i å få Tordenskiold på filmlerretet.
En mann uten sidestykke
I ettertid kan vi ikke gjøre annet enn å beundre Tancred Ibsens enestående stahet og engasjement for å få historien om Tordenskiold ut til publikum. Selv kun to år før han dør forvisser han oss i selvbiografien om at «Nå er efter alt å dømme hele planen lagt bort – det vil si av Fjernsynet, ikke av meg». Denne sterke viljen står det respekt av. Samtidig er det ikke vanskelig å forestille seg skuffelsen over at filmdrømmen, basert på en livslang beundring for Tordenskiold, aldri ble slik han hadde forestilt seg. Det viser seg imidlertid at Tancred ikke har vært alene om å ville hedre Tordenskiold, men at krigshelten fortsatt er en aktuell og mangefasettert karakter som flere synes det er verdt å utforske (blant annet kinoaktuelle Tordenskjold og Kold, avbildet nedenunder).
Ane Vestby Øiesvold og Mari Ringnes Gløtberget er masterstudenter fra idéhistorie og kulturhistorie ved Universitetet i Oslo som for tiden er praktikanter i filmseksjonen ved Nasjonalbiblioteket.
På Nasjonalbiblioteket kan man spore en del av historien om et stort krigs- og kostymedrama som aldri ble til, men som Tancred Ibsen jobbet med gjennom hele sin karriere. Her forteller masterstudentene Ane Vestby Øiesvold og Mari Ringnes Gløtberget om sine funn i NBs arkiver, ikke minst om den dårlige behandlingen Ibsen fikk av NRK.
Forestill deg dette, som et av de minneverdige øyeblikkene i norsk filmhistorie: Premiere 12. november 1970 på Tancred Ibsens film Tordenskiold på Colosseum kino. I anledningen var det også 250 år siden den norske sjøheltens død. Det var en gallapremiere, selvsagt, med kongefamilien, en håndfull statsråder, den danske forsvarsminister og flere ledende personligheter innenfor kulturlivet til stede. Ikke nok med det, men en rekke betydningsfulle norske, svenske og danske skuespillere fra den lange rollelisten kastet glans over kvelden. En usedvanlig sprek 77-åring var det naturlige midtpunktet. Tancred Ibsen, berømt for en gullalder i norsk film med Fant (1937), Gjest Baardsen (1939) og Tørres Snørtevold (1940), satte kronen på verket i en filmkarriere som hadde vart siden stumfilmen.
Dette er imidlertid bare et scenario. Tancred Ibsen fikk aldri sin store Tordenskiold-premiere på Colosseum – verken i minneåret eller senere.
Fra Dag Lutros dødsbo til Nasjonalbiblioteket
Som en av de mest fremtredende personlighetene innenfor det norske filmmiljøet, brukte filmhistorikeren Dag Lutro mye av sin tid på studier av virksomheten til Norges mest kjente filmregissør Tancred Ibsen. Dette førte blant annet til et spesialnummer av tidsskriftet Film & Kino i 1980, viet hans filmer. I forbindelse med studiene havnet en gang i tiden noe av Tancreds arkivmateriale hos Lutro. Dette har nå, som en del av Lutros arkiv, funnet veien fra hans dødsbo til Nasjonalbibliotekets kjellermagasin.
Vår første oppgave som praktikanter ble å fortsette den påbegynte jobben med å ordne dette materialet og å føre en arkivliste. Vi oppdaget tidlig at vi var et par generasjoner for sent ute til å ha mye kjennskap til Tancred Ibsen, til tross for hans status som anerkjent filmskaper. Ikke desto mindre ble vi både imponert over og nysgjerrige på hans store mengde av både fullførte og uferdige prosjekter.
Utviklet prosjektet gjennom flere tiår
Arbeidet ble rene skattejakten. Ikke bare måtte vi forsøke å fastslå hva slags materiale vi hadde med å gjøre. Mens vi satt bøyd over arbeidsbordet dukket det også opp mange perler. Det var tydelig at Tancred hadde vært ambisiøs når det kom til hva han ville lage film om. Som barnebarn av Henrik Ibsen falt det seg naturlig at han ville videreføre farfarens arv gjennom filmen. Deriblant fant vi filmmanus til både Peer Gynt, Fru Inger til Østråt og En folkefiende; skuespill som aldri ble film i Tancreds regi, men senere i andres.
I mengden av manus, synopsis, produksjonsplaner og korrespondanse, kom vi også over en god del materiale tilknyttet en Tordenskiold-film. Sporene etter dette arbeidet ble mange og vi skjønte at det måtte ha vært et omfattende prosjekt.
Vi fant både manus, brev mellom Ibsen og NRK og treatment som mest sannsynlig hadde blitt sendt ut til diverse produksjonsselskaper i et forsøk på å få støtte til å lage filmen. I vår uvitenhet om Tancred Ibsens liv og virke føyde dette seg imidlertid bare inn i en lang rekke av andre interessante arbeider.
Lite visste vi om at vi stod overfor materiale tilhørende et av Tancreds mest berømte prosjekter, men som aldri hadde blitt fullført. Da vi ble gjort oppmerksomme på dette økte ikke bare vår begeistring for hans idé. Heller ikke timingen kunne vært bedre, med tanke på at den dansk-norske filmen Tordenskjold og Kold, ført i pennen av Erlend Loe, nettopp hadde hatt norgespremiere.
Etter å ha fått oversikt over materialet og dokumentenes dateringer, kom det fram at Tancred hadde jobbet mot produksjonen av en Tordenskiold-film over flere tiår. I sin selvbiografi Tro det eller ei (1976) beskriver han tiden, innsatsen og forhåpningene han hadde investert i å få den laget. Han startet arbeidet med å få ideen ned på papiret etter i 1925 å ha kommet hjem fra sin læretid ved Hollywoods store filmproduksjonsselskap Metro-Goldwyn-Mayer. Etter 30 lange år var resultatet blitt et 190 siders manuskript. Dette var basert på Tordenskiold-kjenneren Olav Bergersens omfattende militærhistoriske verk, deriblant en brevsamling på 1000 brev. Tancred hadde med andre ord lagt ned mye arbeid i å få til et solid utgangspunkt for filmen sin. En av grunnene til at ferdigstillelsen av manuskriptet hadde tatt så lang tid var at Tancred i mellomtiden hadde vært opptatt med mange andre produksjoner.
En rekke hindre
Til tross for å ha jobbet som både regissør og produksjonssjef for Norsk Film A/S i en årrekke, lyktes ikke Tancred i å få dem til å satse på de filmideene han presenterte for dem etter å ha blitt pensjonist. Likevel ga han ikke opp. Han tok nå kontakt med NRK i et forsøk på å få Tordenskiold på skjermen som en filmserie. Etter vanskeligheter med å imøtekomme NRKs ønske om kun to episoder, ble det hele foreløpig skrinlagt. Seks år senere ble det tatt opp igjen, men nå som et større prosjekt, slik Tancred hadde sett for seg. Likevel ble han raskt tilsidesatt når daværende programdirektør Otto Nes hovedsakelig ønsket programsekretær Harald Tusberg som manusforfatter og regissør. I selvbiografien kommer det klart fram hva Tancred mente om denne avgjørelsen: «Jeg setter stor pris på Harald Tusberg som menneske og løfter hatten høyt for ham som moromann – men kunsten å skrive for film kan han ikke.» Fast bestemt på at han selv kunne yte Tordenskiold mest rettferdighet, fortsatte Tancred å skrive egne manuskripter, men uten å få Nes’ respons.
Det skulle vise seg at Otto Nes ikke lenger ville ha Tancred med i prosessen. Beviset på dette kom til Tancred i form av en postgiro på 3000 kroner; en uoffisiell avskjed fra NRK, uten verken en beklagelse eller forklaring. I boka greier han ikke å skjule sin ergrelse over at hans synspunkter ikke ble tatt hensyn til. Han langer ut mot Nes med en tydelig underliggende bitterhet over ikke en gang å ha fått et redelig svar på forslagene til tv-serien og sine gjentatte henvendelser til programdirektøren.
Selv uten Tancred med på laget, tok det likevel ikke lang tid før det ble kroken på døra for NRKs Tordenskiold. I et brev fra Otto Nes til Norsk Tordenskiold-Forbund den 29.november 1976 forklarer programdirektøren at produksjonen har vist seg å bli for kostbar og at prosjektet er lagt på is. Nes påpeker i det samme brevet at han ikke kan si seg enig i framstillingen av saken i Tancreds bok. Ut ifra korrespondansen mellom disse to å dømme, var det mange underliggende konflikter som stod i veien for et godt samarbeid og dermed hindret dem i å få Tordenskiold på filmlerretet.
En mann uten sidestykke
I ettertid kan vi ikke gjøre annet enn å beundre Tancred Ibsens enestående stahet og engasjement for å få historien om Tordenskiold ut til publikum. Selv kun to år før han dør forvisser han oss i selvbiografien om at «Nå er efter alt å dømme hele planen lagt bort – det vil si av Fjernsynet, ikke av meg». Denne sterke viljen står det respekt av. Samtidig er det ikke vanskelig å forestille seg skuffelsen over at filmdrømmen, basert på en livslang beundring for Tordenskiold, aldri ble slik han hadde forestilt seg. Det viser seg imidlertid at Tancred ikke har vært alene om å ville hedre Tordenskiold, men at krigshelten fortsatt er en aktuell og mangefasettert karakter som flere synes det er verdt å utforske (blant annet kinoaktuelle Tordenskjold og Kold, avbildet nedenunder).
Ane Vestby Øiesvold og Mari Ringnes Gløtberget er masterstudenter fra idéhistorie og kulturhistorie ved Universitetet i Oslo som for tiden er praktikanter i filmseksjonen ved Nasjonalbiblioteket.
Ja ja da skjønner jeg hvorfor min far lagde 27episoder historisk korrekt og spennende, Om Tirdenskjolds bedrifter denne serien kunne de fint ha gjennomført idag med animasjonsmulighetene. Moro nå vite i ettertid er at min fars store begeisting for tordenskjold strakk seg like langt som Tancred Ibsen sine ideer. Jeg må swi janteloven i Norge er kålaktig latterlig, Ser jo det nå , Ibsen tok av seg hatten forn min far som moromaqnn men ikke nfilmmanusforfatter . Dette er jeg ikke enig i. Talen på Tancred Ibsen sine overhypa filmer står ikke i nørheten verbalt ,samtalemessig og manusmessig iforhold til det jeg har sett av Tanccred Filmgeni en gammal sur gubbe som ikke likte folk med krefter oog ideer.
Ja ja da skjønner jeg hvorfor min far lagde 27episoder historisk korrekt og spennende, Om Tirdenskjolds bedrifter denne serien kunne de fint ha gjennomført idag med animasjonsmulighetene. Moro nå vite i ettertid er at min fars store begeisting for tordenskjold strakk seg like langt som Tancred Ibsen sine ideer. Jeg må swi janteloven i Norge er kålaktig latterlig, Ser jo det nå , Ibsen tok av seg hatten forn min far som moromaqnn men ikke nfilmmanusforfatter . Dette er jeg ikke enig i. Talen på Tancred Ibsen sine overhypa filmer står ikke i nørheten verbalt ,samtalemessig og manusmessig iforhold til det jeg har sett av Tanccred Filmgeni en gammal sur gubbe som ikke likte folk med krefter oog ideer.