Pål Morten Hverven driver Fiksern AS, et firma som er totalleverandør av spesialeffekter til film, TV og teater. Effektmakeren hjelper Snømannen-produksjonen primært med snø, men leverer også våpen og andre effekter til rekvisitt- og kostymeavdelingen. Han kan fortelle om filmproduksjon som har bydd på helt nye utfordringer.

– Den er større enn noen annen produksjon jeg har vært med på i Norge. Det har vært gøy og lærerikt å se fra innsiden hvordan den er organisert.

Anne Pedersen har jobbet på en lang rekke norske filmproduksjoner. Hun ble i oktober oppringt av den norske produksjonslederen som sjekket tilgjengelighet og lurte på om hun ville komme på intervju med den engelske medprodusenten.

– Noen uker senere, da det var bestemt hvem som skulle være kostymedesigner, og etter en samtale på telefon med kostymedesigner Julian Day, ble jeg ansatt som Costume Supervisor. Jeg begynte å jobbe i midten av november.

Pedersen kan fortelle at kostymeavdelingen på denne produksjonen er sammensatt på en annen måte enn det vi er vant til i Norge.

– I samarbeid med Costume Designer og Assistent Costume Designer har vi bygget opp avdelingen og jeg har funnet folk til de forskjellige stillingene. Det er totalt fem engelske og seks norske fulltidsansatte, men i lange perioder har vi vært mange fler, opptil sytten på det meste. Det er flere på sett hver dag enn vi er vant til, hovedrollene har sin egen settkostymør og det er egne folk som bare jobber med statister. Fra England har det kommet en stor kostymebil/vogn, som er basen for alle rollekostymer under opptak. Dette er en selvstendig enhet, som blir drevet av den engelske staben og en norsk settkostymør. Vognene har alle fasiliteter med vaskemaskin og så videre. Alle kostymer er med hele tiden og man slipper flyttingen som vi alltid har så mye av på norske produksjoner. Dette er noe vi har etterspurt og virkelig ønsker oss i Norge, selv om vi selvsagt også hadde vært fornøyd med en langt mindre enn den vi har her. Vi har også egen koordinator i avdelingen, som har ansvar for oppdatering av budsjett, bestillinger, innlevering av oppgjør med mer.

Tord Moberg har jobbet i filmbransjen som snekker, byggeleder, rekvisitør, rekvisittmaker, siden 2003. Han var i ferd med å ferdigstille den første bolken av den kommende TV-serien Valkyrien da han ble kontaktet av den norske produksjonslederen på Snømannen, Bjørn Fjærestad.

– Vi har jobbet sammen ved flere anledninger tidligere og han ville gjerne ha med meg på Snømannen som Construction Manager. Etter litt betenkningstid takket jeg ja til dette, da det virket som en sjanse til å være med på noe spesielt, en mulighet til å utfordre meg selv.

Det skulle etter hvert vise seg at utfordringen var enda større enn Moberg hadde forestilt seg på forhånd.

– Min rolle så ganske annerledes ut enn det jeg vanligvis er vant med på norske prosjekter. Størrelsen og ambisjonsnivået på prosjektet alene tilsa at jeg i mye større grad ville ha en administrativ lederrolle i en avdeling med etterhvert rundt 30 ansatte til og fra.

Mangel på ekspertise i Norge

For Moberg var det mest utfordrende i starten misforholdet mellom dette maskineriets forventninger til infrastruktur og norsk films manglende sådan.

– Det er rett og slett ikke nok folk som driver med bygging av filmkulisser i Norge, mye på grunn av at norske studiofilmer de siste ti årene i all hovedsak har blitt filmet i utlandet. Så der tilsvarende filmer i utlandet er vant til å benytte seg av store staber av snekkere og malere tilknyttet de store studioene, var vi nødt til å starte fra scratch med å finne folk.

Men ved hjelp av gode kolleger og vårt felles nettverk, fikk vi etterhvert samlet et meget bra team bestående av snekkere både fra film, TV, event  og utelivsbransjen. Folk som er vant til å jobbe utradisjonelt og kreativt, og blir værende til jobben er gjort.

 Norsk filmbransje har for tiden svært få filmmalere og dekoratører. Dermed ble løsningen å hente ekspertise fra utlandet.

– Så vår norske sjefsdekoratør Kathrine Solhoff fikk, i tillegg til noen svært dyktige norske medarbeidere, etterhvert selskap av fire italienske dekoratører fra Roma og en fra Sverige. Snømannen-produksjonens ambisjon har vært å gjøre så mye som mulig i Norge, og gjennom insentivordningen med så mange norske filmarbeidere som mulig. Men der det ikke har latt seg gjøre å finne ekspertise i Norge har vi måttet hente inn hjelp fra utlandet. Både Sverige, Italia og England er godt representert, forteller Moberg.

For kostymebransjen har Snømannen gitt jobb til mange norske arbeidere over ganske lang tid.

– Det er et veldig godt miljø og samarbeid mellom kostymefolk i Norge og det har vært fantastisk å få samarbeide med mange på samme film. Vi har hatt store ”statistdager” hvor seks av Norges mest brukte kostymedesignere har jobbet sammen. Det har vært kjempegøy! Vi har også hatt mulighet til å ha med to praktikanter som vil være godt skikket til å ta egne selvstendige jobber etter alt de har lært her, sier Pedersen.

Mer hierarki

Pedersen påpeker at det er helt andre rutiner for økonomi, varig verdi, og mange andre rapporteringer.

– Dette er tidkrevende og dermed må vi være flere ansatte. Noen rutiner virker gammeldagse og unødvendige, mens andre er nyttige og noe vi absolutt vil ta med oss videre til norske filmer. Jeg synes det har vært både spennende og lærerikt å få være med på Snømannen. Det har vært hard jobbing og lange dager, men det er det på de fleste filmer. Den største forskjellen er at alt er mye større, og at vi som nevnt er mange, mange flere i alle avdelinger.

Moberg er heller ikke i tvil om at Snømann-prosjektet representerer en annen måte å lage film på enn det vi er vant med her hjemme.

– Det er langt flere involverte og det er en mer hierarkisk struktur. Budsjettene er betraktelig større og det stilles større krav til løpende kartlegging av utgifter gjennom et system basert på internt genererte innkjøpsordre. Et uvant og tungvint system for oss og for mange av våre leverandører, noe som har ført til mye ekstra byråkrati. Men nødvendigheten av et slikt system er allikevel tydelig i en så stor produksjon.

Byggelederen tror det er i møtet mellom disse to organisasjonsmodellene at forbedringspotensialet ligger.

– Den mer direkte kommunikasjonen jeg opplever på de fleste norske produksjoner savner jeg her. Samtidig ser jeg nytten av tydeligere rollefordelinger representert på Snømannen. Jeg håper det blir rom for en god evalueringsrunde i etterkant, slik at vi kan ta lærdom for fremtidige prosjekter.

Forutsigbare rammer nødvendig

Som Rushprint tidligere har skrevet, blir Alexander Paynes Downsizing den neste store internasjonale produksjonen som legger opptak til Norge. Ifølge NFI og Filmkommisjonen snuser også andre store produksjoner på Norge.

Hverven håper å kunne jobbe på flere store produksjoner, men etterlyser forutsigbarhet fra myndighetene.

– Det jeg sitter igjen med av tanker etter noen måneder i denne produksjonen er: Hva skal til for at våre politikere og bidragsytere til film i Norge skal forstå hvilke prosesser de er med å skape? Måten det bevilges penger til film på i Norge har konsekvenser for hvordan den norske filmbransjen ser ut! Mitt dilemma er hvor stort firma jeg skal drive. I de senere årene har jeg nedbemannet og justert firmaet tilpasset en situasjon der norske filmprodusenter produserer så mye som mulig i lavkostland. Forståelig nok. Slik lager de en solid bunnlinje for seg selv og kan tjene godt. Vi har klart oss ved å tilpasse bedriften. Men det blir jo ikke særlig utvikling av det innen min del av bransjen. Det koster å ha store vindmaskiner på tilhengere, stort våpenlager, bredde innen pyroteknikk og så videre. Snømannen er en annen verden. De ønsker å produsere i Norge og har økonomi til å betale hva det koster. De oppleves som profesjonelle i forhandlinger, og er samtidig forståelsesfulle overfor valutautfordringene og at vi er et lite filmland.

Effektmakeren mener insentivordningen vil bidra til å heve filmbransjen i Norge.

– Om insentivordningen beholdes, og aller helst økes to-tre ganger slik at det er rammer for å ha to-tre slike produksjoner i Norge hvert år, så vil filmbransjen vokse og se helt annerledes ut i løpet av kort tid. Ringvirkningene vil også bli store for andre næringer. Vi benytter et stort antall underleverandører på Snømannen for levering av mekanisk arbeid, liftleie, transport, hotell og så videre. Min oppfordring til bevilgende myndigheter er: skap forutsigbare rammer! Vi bør ha en filmbransje med så stor produksjon at det lønner seg å tenke størrelse, videreutvikling og investeringer. Det tar veldig mange år å bygge opp en solid bedrift innen mitt fag. Jeg ønsker at kompetanse blir ført videre av kommende generasjoner. For å få til det er vi avhengig av forutsigbarhet og en viss omsetning.

Moberg håper det kommer flere prosjekter av denne størrelsen i tiden som kommer, men peker også på flere mulige utfordringer.

– Det blir avgjørende at vi ivaretar den standarden som er satt av Filmforbundet og andre ildsjeler i forhold til rettigheter. Vi bør også være oppmerksomme på at produksjoner av denne størrelsen får stor innvirkning på den tradisjonelle filmbransjen. Miljøet er fortsatt såpass lite at de vanlige norske produksjonene fort kan bli skadelidende hvis de internasjonale produksjonene legger beslag på folk, utstyr, leiebiler og så videre. Over tid vil dette forhåpentligvis føre til vekst både økonomisk og faglig, men man bør være forberedt på utfordringene dette kan føre til i en overgangsfase.

 Pedersen kan fortelle at filmens kostymedesigner har vært veldig positivt overrasket over kvaliteten på norske fagfolk og ikke minst over det sjenerøse samarbeidet de norske kostymefolkene har seg i mellom.

– De er også mektig imponert over Norsk Film Kostyme. Vi har leid mange kostymer fra kostymelageret på Jar. Det er utrolig viktig at vi også kan tilby norske kostymer til utenlandske filmer som kommer hit gjennom insentivordningen. På Snømannen har det vært fokus på å ha et norsk og skandinavisk uttrykk, og det har vært helt avgjørende for kostymedesignen å ha tilgang på både gammel og ny norsk design og håndverk. Dette viser igjen hvor skandaløst det ville være å legge ned Filmparken og dermed også Norsk Film Kostyme. Utlendinger som kommer for å filme i Norge er ikke bare interessert i fjell og fjorder! Vi må kunne tilby andre viktige deler av filmproduksjon også.