Pinlighetsprosessen

Pinlighetsprosessen

– Du vet jo hvor du skal lete, sier Thomas Giertsen til humorforsker Kai Schwind i en samtale om norsk, konfliktsky pinlighetshumor. Jon Inge Faldalen er tredje hjulet på vogna som ordstyrer inn i norsk nybrottsland.

Sesong seks av Thomas Giertsen: Helt perfekt er i gang på TVNorge, og Rushprint samlet komiker, serieskaper og skuespiller Thomas Giertsen og humorforsker Kai Schwind for å diskutere den særegne norske varianten av pinlighetshumor.

Schwind (heretter S) har doktorgrad med avhandlingen Found in Translation: The Office – a hybrid sitcom as blueprint for successful transnational television format adaption fra Universitetet i Oslo og er førsteamanuensis på Westerdals Oslo ACT. Han forteller at pinlighet lenge har preget audiovisuell humor.

S: – Jeg begynte med å se på The Office som den første serien som tok opp pinlighet basert på sosial nedsmelting. Men Curb Your Enthusiasm var jo enda tidligere, hvis vi ser på hybridsitcom-tidsalderens begynnelse fra slutten av nittitallet. Og en viss type pinlighetshumor finnes jo i oeuvren til Woody Allen: amerikansk, New York-intellektuell, jødisk inspirert humor om å gå på restaurant og tipse, ting som kan gå galt, som i Annie Hall, som er strukturert rundt pinlighet. Allen dekonstruerer pinligheten: Hva om McLuhan kommer fra bak en søyle og kan irettesette et asshole. Man kan jo også si at slapstick tar for seg noe av det samme, autoritetstapet når man ikke klarer å gå og faller. Så pinlighet har alltid vært en del av humoren, sier Schwind. 

Giertsen og Schwind

Sex, bæsj, død og konfliktskyhet

– Hva sier humorvitenskapen om pinligheten?

S: – Pinligheten finnes også i de store humorteoriene, som overlegenhetsteorien, med røtter tilbake til Platon. I hovedsak ler vi på grunn av et sosialt hierarki, enten oppover eller nedover, ved å peke og le av noen enten opp eller ned. En annen teori, ventilteorien, er basert på Freud, som sier at vi trenger humor til å takle de grunnleggende tingene vi er redd for: sex, bæsj og død. Disse tingene er så forferdelig at vi bare må le av dem og dermed slippe ut luften.

Hva kjennetegner dagens pinlighetshumor?

S: – Siden 2000 har pinlighetshumoren forandret seg litt. Den var kaldere før, med Larry David og Seinfeld-kynismen og The Office. Du finner litt av dette i Parks and Recreations, Modern Family og Louie, men humoren har fått en annen og varmere tone. Louis CK er jo selvutleverende og peker mest på seg selv: jeg må bæsje foran døtrene mine, jeg promper når jeg ronker.

– Er det noe særegent norsk ved serier som Helt perfekt?

S: – De fleste land har et sånt format som gjør narr av sosiale koder med kjendiser som dekonstrueres. Det er flott at TVNorge satser på dette fortsatt etter seks år med Helt perfekt. Pinlighetshumor kan tilpasses, forandres og justeres i et format som bare fortsetter og fortsetter, siden den grunnleggende humoren kommer fra de pinlige situasjonene. En særlig spennende ting med pinlighetshumoren i Norge er den norske konfliktskyheten, en hverdagsting som definerer samfunnet. Linn Skåber-serien Hjerte til hjerte og Thomas Giertsen: Helt perfekt tar opp dette. Da jeg nettopp hadde kommet til Norge, lærte jeg meg faktisk en del om det norske samfunnet og humoren her gjennom Hjerte til Hjerte.

Hva tenker du er de fremste egenskapene til de nye episodene av Helt perfekt?

S: – Jeg synes Helt perfekt har pendlet litt frem og tilbake mellom de kalde og de mer varme utleverende tonene. I de to første sesongene var situasjonene litt konstruerte, hvor man blåste i plausibilitet. Jeg likte det ikke så mye i begynnelsen, som da han går på en kunstutstilling etter å ha drukket for mye vann – da vet du hva som kommer til å skje. Dette kan man selvfølgelig gjøre, men det er litt mer uelegant. Nå har de funnet gullet særlig i konstellasjonen mellom «Ine» og «Thomas», spesielt siden hun er en så flink skuespiller. Med såpelinjen for å veve dem som par har pinlighetshumoren blitt bedre og varmere, siden man får et forhold til dem som seer. Man kunne jo bare ha gått for han priviligerte 40+ – for et asshole, liksom – og klart å få sympati for ham og, men det er muligens motivert av den norske konfliktskyheten at «Thomas» er varmere enn «Larry» David, «David Brent» og Klovn-fyrene. Serien sier for eksempel noe om mainstream norsk maskulinitet, som i første episode av sesong seks med de barna på loppemarked, da de heller vil på swingershelg. «Larry» David er mer alien fra samfunnet enn «Thomas», som er nærmere. Det er spennende med en serie som får lov til gå lenge, og jeg tror den først blir stoppet når du ikke vil lenger, ikke at den blir kansellert av TVNorge.

Thomas Giertsen: Helt perfekt redaksjonsmøte

Fra medier og samfunn til det personlige

Giertsen (heretter G) gjorde et sprang fra standup og tv-show til situasjonskomedie.

G: – Jeg hadde gjort mye medie-samfunnskommentarhumor, som panelshowet Torsdagsklubben, og jeg følte meg litt ferdig med det. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Det første jeg gjorde var på en ferie, da jeg begynte å skrive på en serie hvor jeg skulle bruke en del personlige erfaringer inn i en karakter, en fyr som drev et reklamebyrå. Det var egentlig det som var tanken. Så kom jeg hjem og begynte å diskutere på kontoret og med venner og sånn, og en venn av meg sa: Kan du ikke bare si at det er deg, da? Og så tenkte jeg, men er det noe gøy, liksom? Jeg var usikker på om det bare ble klamt.

– Når var dette?

G: – I 2009. Først tenkte jeg, her er det noe gøy, her er det noe materiale, en karakter. Det må ikke være meg, og hvis det er gøy at noen andre gjør det, så er det greit. Men så var det igjen noen som sa: Det må være deg. Og noen andre på kontoret spurte: Har du sett Klovn? Og så sa jeg nei, jeg har jo hørt om Klovn, men dansk humor, det høres bare ikke noe gøy ut.

S: – Et program som heter Klovn i tillegg.

G: – Ja, det hørtes bare så døvt ut. Men så sa de: Det er akkurat det du presenterer nå. Ok, så får jeg se på det da. Og så så jeg det, og syntes det var helt fantastisk morsomt, som alle andre. Så da var det bare å sette i gang.

S: – Da dere hadde bestemt at det skulle være deg, var det jo en selvfølge at du måtte spille. Men før det, hadde du en motivasjon basert på at du ville spille, eller var du mest idé- og plottmotivert?

G: – Nei, det var mer at jeg tenkte at jeg har en del egenskaper og erfaringer som kunne være morsomme å utforske, et mer personlig materiale å ta tak i og jobbe med. Etter å ha jobbet med media og samfunn, så tenkte at i det personlige er det noe gøy, så det var egentlig utgangspunktet. Og hvis jeg skulle fortsette og lage tv, så var det det feltet. Det føltes også litt mer risikabelt: Nå må jeg slenge mer i potten. Det var en del av motivasjonen. Hvis det ikke var noen risk, så var det ikke interessant for meg. Så da ble det: La oss gå litt grundigere til verks, ta en personlighetstest, gå til en psykolog, få analysert dette, og finne ut hva det er man kan bruke, og hva er det som ikke er så gøy? Ta med seg analysen på et seminar med manusforfattere, og så bare dele alt. Du leter etter det som har gått gærent opp gjennom livet. Alt det som gjør at du ikke skinner, stort og smått av hendelser, og følelser og betraktninger knyttet til disse.

– Var det vanskelig å finne sånne ting?

G: – Nei, det var det jo ikke. Du vet jo hvor du skal lete. Det er bare å tenke på ting du har opplevd som gjør at du føler deg skamfull og liten, de tingene som er det vi behandler i serien.

S: Så agendaen, den røde tråden, var pinlighet og latterliggjøring?

G: – Jeg har tenkt at det var mye å tulle med fra mitt liv, og at det er gøy å bruke det, at komedien kommer tettere på livet.

– Det er vel også kimer til dette i standupkomikken din?

G: – Det høres helt rart ut, men da jeg skulle begynne som standup-komiker, tenkte jeg at en som kommer med en sånn vellykket barndom på Oslo vest, hvem bryr seg om det, hvem har sympati med det? Så helt i begynnelsen tenkte jeg at jeg måtte skjule hvor jeg kom fra. Jeg var opptatt av komedie og revy og hadde vokst opp med det, men jeg hadde en veldig naiv forestilling om at det måtte jeg ikke opplyse om. Da er det jo kjørt, liksom. Så begynte jeg å jobbe med en manager og produsent som heter Knut Skodvin, som sa med en gang at det er jo det du skal bruke. Ja, men er det noe morsomt da, er det noe interessant, er det noen som bryr seg om det? Det høres rart og naivt ut, og det var det jo, men sånn var det. Så det startet allerede der. De tingene som var med i standup-en handlet mye om barndom, men sett i dag ser du jo at det henger sammen. Men i dag er det mye tettere på nåtiden. Det opplevdes for meg som en ny og større inngripen i ens eget liv, men sett i ettertid har det ikke vært noen belastning, men det var jo litt skummelt i starten av dette prosjektet.

– Jeg skjønner at du er dust

S: – Føler du at Helt perfekt er en forlengelse av standup-personligheten, som du trengte for å komme dit? Eller kunne du begynt med Helt perfekt?

G: – Jeg tenker at den opplevelsen av hvor mye det baserer seg på det som er «ekte» er kanskje dere bedre til å bedømme. Når vi spiller det og gjør scenene så prøver jeg å gå inn i følelsene og være i de situasjonene, og det har ikke den standup-performancen innbefattet. Der refererer man mer uten å være så lenge til stede i følelsene, og er en annen type øvelse sånn sett. Men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle gjerne hatt ennå mer oversikt over de perspektivene og sett det hele med et utvendig blikk. Man er litt inne i en sånn boble. Hvis jeg skulle hentet noe av dette over i standupen, så føler jeg ikke at jeg helt har funnet koden på det ennå. Det er ikke helt løst, og kan ikke uten videre bare oversettes og brukes rundt på alle arenaene.

– Mange tenker at «Thomas»-karakteren ligger veldig nær deg?

G: – Jeg synes det er kjedelig å dementere for mye av det og.

S: – Larry David sier jo om Curb your enthusiasm at han har seg selv som lerret og kan teste ut ting og si de tingene han har så lyst til å si, som da personen foran i kø aldri blir ferdig med å bestille is. Slike tankespill, er det en motivasjon hos deg? Ta noe som fins, utvide og teste det?

G: – Jeg synes det vi jobber med må ta utgangspunkt i noe reelt og ha en eller annen slags sannhet i seg. I tillegg kommer at vi behandler de tingene som ikke blir snakket om og ikke blir behandlet i noen særlig grad sosialt eller i andre typer serier, sette lyset og kameraet og fokuset på andre steder i tilværelsen. Og i den grad man synes det er gøy å se på, så kan det vel være fordi det oppleves som at det her er noe jeg som seer kan identifisere meg med, eller kjenne igjen, men som jeg ikke snakker så mye med med andre om.

HP 606 Dannelsesreisen

– Så seeren må kunne relatere hendelsene til eget liv?

G: – For det første bør utgangspunktet for historien alltid være noe som folk kan relatere seg til. Av og til kommer det forslag, særlig når folk skal prøveskrive, som handler mest om det å være kjendis. Vi må jo forholde oss til det aspektet, men det er ikke det vi prøver å si noe om. Det må være noen mer allmennmenneskelige følelser som er bærende, som utspiller seg i det universet vi lever i. Folk må kunne tenke: Da hadde jeg og følt meg sånn. Du må ha sympati og forståelse for at han går i gang. Ofte handler det om noe som er litt sosialt uakseptabelt å innrømme, for eksempel at man enten føler seg tråkka på, eller føler seg liten eller ydmyket. Da blir du litt med på reisen, i stedet for at det er et usympatisk startpunkt hvor alle bare tenker: Du er bare dust. Du må tenke: Du er dust, men jeg skjønner at du er dust.

S: – Jeg gjenkjenner min indre dust og.

G: – Vi har jo alle de tingene der, og vi vet hva vi ikke skal gjøre. Vi skjønner det.

– Da du blir dumpet midt i swingingen i «Venner med barn» (S6E1) så vil du stoppe den andre seansen, det er jo forståelig?

G: – Ja, du har jo ikke lyst til å la henne gjennomføre. Å sitte i bilen på vei hjem fra hytta, det er jo døden for et forhold.

– Hvordan ble karaktergalleriet utviklet?

G: – Vi tenkte at vi trengte noen sånn som «Eivind», en som er en helt annen type en «Thomas», unevrotisk, mye mer ubekymret, full gass, som sier sett utfor hoppkanten, det går bra. Du ser i livet også, når sånne gir råd til noen med et helt annet utgangspunkt og med helt andre forutsetninger og egenskaper, så blir det jo feil.

– Han minner jo litt om Casper i Klovn, hvis du og blander inn den veldig kåte Jon Øigarden-karakteren.

S: – De er jo skikkelig sånn «alpha male», ikke-nevrotiske, men det virker noen ganger som om de bruker «Thomas» også som en prøvekanin, at de gir ham noen råd bare for å erte litt? De hadde jo kanskje ikke gjort det selv.

– Litt sånn tenåringskamerat.

G: – Du ser jo «Jon», for eksempel, han synes det er gøy å dytte litt.

– Han er en veldig fin karakter, fri, barnslig og politisk ukorrekt. Hvordan foregår skrivingen?

G: – Det er jo i utgangspunktet en storyline og ikke dialog. Noen ganger skriver du nøkkelreplikker, noen ting som må sies fordi det er forslag til akkurat hvordan vendepunktet skal løses, eller det er planting av informasjon som er viktig, for å holde historielinjen sammen.

– Hvor mange manusforfattere er det?

G: – Det har jo vært mange. Nå er vi fem-seks forfattere pluss meg og produsent. Vi har spilt inn en ny sesong nå i høst, og den har vi ikke begynt å klippe ennå. I det siste har vi jobbet med «Sommerhuset», den med flåtten, og så har jeg jobbet med swingersepisoden, som er åpningen, og Frank Kjosås som Hitler i «Ines kamp». «Klabb og Babb»-episoden er det en stund siden vi gjorde ferdig. Vi har 10 ganger 2 episoder i klippen, pluss nye ting, så mange ting jobbes med samtidig.

HP 603 Klabb og Babb

Tydeligere fokus

S: – Er det noen strategi bak å ligge et år i forkant med produksjonen? TVNorge vet hva som blir kjøpt, og så setter dere i gang?

G: – Dette har vært for å lage en modell som både sikrer kontinuitet og kvalitet og bemanning. Og det har vært viktige faktorer, og som TVNorge har vært med på å anerkjenne, og vi har derfor laget den modellen. De skal til enhver tid se og godkjenne, de skal være trygge på at det er den kvaliteten de ønsker seg. Men vi har fått veldig tillit til at vi klarer å gjøre det vi skal.

S: – Når kommer redaktører inn i prosessen? Er de med i manusdelen?

G: – Vi sender over de relativt gjennomarbeidede manusene, historielinjene, og da går vi noen runder. Men vi går mange runder internt først. For eksempel nå har det kommet tre nye manus til utkast. Da begynner vi å jobbe med for eksempel enkle ting, som at hvis det er over 20 scener, så går det bare ikke. Det spiller ingen rolle om det morsomt eller ikke, det er for mange scener. Det må være mellom 16 og 19 scener, ideelt sett, pluss epilog. Hvis det er mer enn det, da er det ikke ferdig. I vår serie starter vignetten nesten alltid etter maks tre scener. I vignetten kommer også tittelen. Summen av tittel og de tre første scenene gjør at du skjønner hva du skal følge med på, da vet du hva historien er: Ok, «Ine» skal ha det sommerhuset. Da er det det vi skal se, får hun det eller ikke? Episoden er ikke avklart før du vet hvordan det gikk. Det kan være det er noe som skjer senere i episoden som kan være fristende å bruke som tittel, men det går ikke, fordi jeg vil at tittelen skal være med på å bevisstgjøre seeren på hva episoden handler om. Det er ganske enkelt pedagogisk: Hva er det jeg ser på? Hva skal jeg følge med på? Det er en mulighet vi har som du ikke har i en del andre serier, at episodetittelen kommer tydelig frem, i stedet for bare en serieplakat og så ruller det. Det er en tydeliggjøring, du ser et lite oppspark, og så: Ok, da er det det som er storyen.

S: – Og det er fint med en cold opening-tilnærming som drar folk inn fra programflowen.

– Det er jo også få subplott, mindre enn før?

S: – Ja, ikke så mange A-, B- og C-plott.

G: – Ja, det har vi nok hatt oppe, at vi bør spisse og fokusere, at det oppleves som at du da har driven igjennom. Jeg synes jo samtidig når jeg ser andre serier, at det er deilig at de er litt annerledes.

S: – Swingersepisoden er jo så intens og bra, man er «stuck» med dem.

G: – Enkelte tidligere episoder har slike, som episoden da «Thomas» bæsjer inne i en gjennomsiktig ball i hagen til Buchardt. Den episoden startet med ideen fra en av manusforfatterne: Har du sett sånne baller, jeg har lyst til at «Thomas» skal bæsje på seg inne i en sånn en? Jeg tenkte det var gøy, men det er også litt sånn vel plumpt, muligens, men hvordan løser vi det, liksom? Der endte vi med flere små historier. Jeg synes den episoden er så deilig fordi den er så triviell. Den er et eksempel på en vellykket annen type episode. Jeg liker godt at den er så tilforlatelig. Men som hovedregel synes jeg det er best med ett fokusert spor, hvor man har en vilje, en mission og et mål. Det er 21 minutter vi får lov til å bruke. Hadde vi hatt 25 eller 30 minutter, som i Curb eller Klovn, fem eller ti minutter mer, ville nok vært med på å påvirke her. Og i motsetning til Seinfeld, hvor det er fire forskjellige karakterer, og du følger alle fire, som så veves sammen, er du hos oss med én person. «Thomas» må være med i alle scenene og må vite alt som skjer. Seerne vet aldri noe som ikke jeg vet.

S: – Du kan bruke de andre ettersom det passer. De må ikke være med i hver episode.

G: – Nei, det må de ikke. Så det er litt tilfeldig hvem som på en måte gir deg det sparket du trenger.

– Ja, plutselig dukker Trond Espen Seim opp i butikken og forteller at kvinner blir kåte når de er gravide.

G: – Man kunne for eksempel tenkt seg, i forhold til karakterens utgangspunkt, at Eivind i den swingers-episoden kunne dukket opp og sagt: Selvfølgelig må du prøve det, du må leke litt. Det gjør han vel i en annen episode i sesong 2, der «Ine» og jeg prøver å få med Ingrid Bjørnov fra Dollie på trekant («Trekant», S2E7). Der tror jeg at Eivind er inne og mener noe om det.

– Alle disse «mannemennene» – Jon, Eivind, Trond Espen og Henrik – kunne vel hatt alle mulige seksuelle forslag.

G: – Alle de er jo mer «sånn» enn meg.

Delekultur

S: – I forhold til TVNorge, er det en utfordring at flere folk har meninger? For selv om du er blant de siste som sier at sånn gjør vi det eller ikke, kan det oppstå problemer?

G: – Nei, det har jeg aldri opplevd. Min rolle er nok nærmest det man kommer en showrunner. Jeg er med i hele prosessen. Manuset er jo ikke ferdig før klippen er ferdig, med blant annet replikker som blir lagt til. Og vi gjør om på ting og strukturer helt til siste slutt. Vi har et unikt kreativt lag av manusforfattere, regissører, fotografer og klippere. Og de har ulike styrker. Noen er gode på struktur og form, og noen er gode på det menneskelige eller psykologiske. Prosjektet har vært velsignet med helt fantastiske manusforfattere hele veien, med innsikt og fornemmelse for de interessante tingene. Og som kan historiefortelling. De har evne til både å ta ideer som de får, eller å komme opp med egne ting. Det som skjedde i starten i skriverommet da jeg begynte å dele, og som har blitt en tradisjon som har vedvart, var at alle begynte å dele. Da skjønte jeg at vi var på sporet av noe: «Du synes det var pinlig, men vet du hva jeg gjorde, jeg bæsjet på meg …»

S: – Var det en vanskelig castingprosess av manusforfatterne?

G:  Noen som var med fra begynnelsen er ikke med nå, og noen har kommet til. Det har også litt med hvor vi vil ha fokuset. Serien er mer fokusert på det psykologiske enn det fysiske nå enn den var i starten  Så er det også sånn at vi jobber alltid med flere episoder enn vi spiller inn, så for eksempel den diaréballen i sesong fire («Omgangssyken», S4E2) ble egentlig skrevet til sesong en, men ble ikke spilt inn da. Vi legger den til side enten på grunn av cast, location, at man rett og slett ikke føler seg helt ferdig, eller at den ikke passer i miksen den sesongen. Er det veldig mye sex eller underliv i denne sesongen, hadde det vært gøy med noe mer psykologisk? Vi lager en matrise, som er helt skjematisk der vi ser sesongen under ett og avklarer i forhold til flere parametere: Ok, hvor mye har vi med «Eivind» og «Jon»? Hvor mye har vi sånne og sånne temaer? Hvor mange spektakulære, fysiske øyeblikk har vi? Så vi har en systematisk oversikt over hvordan denne sesongen blir.

S: – Er det å karikere en viss type maskulinitet, aldersmessig og miljømessig, knagger dere kan henge plottet på?

G: – Den type mannlighet er gøy i kontrast med meg, jeg er jo ikke en sånn mann. Det føles lett å tenke seg det pinlige i slike situasjoner. Du har jo for eksempel den episoden på SATS hvor Trond Espen og Henrik bærer meg. Den starter med en sånn mannegarderobe, hvor de gutta slår hverandre nakne med håndkle og løper rundt. Og jeg tenker: Kan dere ikke være litt stille, liksom? Ta det litt piano. Så det har absolutt vært et temafelt. Og vi har hatt overskrifter av og til for sesongene, som i sesong fire, da «Ine»s karriere er på vei opp, eller sesong 6 om graviditet og fødsel og sesong 5 var parforhold. Det gir noe. Men det jeg skulle si i sted, det jeg synes var interessant med fødselsepisoden, er noe vi har vært innom ved et par anledninger. Aller første gang på merkelig vis er slutten av sesong fire, hvor det er den dildofødselsepisoden («Samboerkontrakt», S4E10). Det er komisk, men løst nesten som drama, da «Thomas» sier til «Ine»: Hvis jeg får utlagt tarm, du går ikke fra meg? I den slutten er han i nærheten av å erkjenne noe om hvem han er, som han aldri selv har sett eller skjønt. Utgangspunktet er at karakteren ikke kan få slike åpenbaringer, lære noe, han må ha sin «blind spot» intakt, være like dum når vi begynner neste episode.

– Homer Simpson?

G: – Ja. I alle serier må det være sånn, ellers så er det slutt på komedien hvis han får øye på sin egen «blind spot» eller kommer til en erkjennelse. I denne sluttscenen må det være en balanse, det skal være dramatisk og du skal touche det, men strikken må ikke ryke. Og andre hendelser, store begivenheter, i livet selv, eller i litteratur eller film, som bryllup eller å få barn, er ofte livsforandrende og man kommer til nye erkjennelser. Utfordringen med å dra inn den type tema og hendelser er på den ene siden ikke å la karakterene være så kalde, kyniske og kjipe at de ikke berøres av dette, samtidig på den annen side så må vi ikke la dem lære noe eller erkjenne noe som ødelegger for komedien videre. Den balansen der har det vært viktig å ha bevissthet rundt. Jeg håper og tror at vi har klart det. Hvis du ser på fødselen, hva har skjedd da de har fått barnet? Epilogen sier jo at they are still the same, da han er mest opptatt av fingeren sin. Vi skal ta inn at de har fått barn, at det er rørende og fint, men de skal fortsatt være like selvopptatte.

– Hva skjer da videre i neste sesong?

G: – Da har de et barn, og vi har skapt oss et problem. Noe tematikk gir det jo, og noe er gøy, men det er også mye pes. Det er lettere rent praktisk å lage episoder uten et barn.

– Der synder dere vel mot regelen i situasjonskomedier om ikke å endre rollebesetningen?

G: – Men serien er fortsatt den samme. Det forandrer ikke mye, selv om vi noen ganger bruker det som inngang til et tema, og forholder oss til det, som i episoden «Venner med barn», for å behandle en typisk Helt perfekt-situasjon.

S: – Dere kan bruke det til metastatements om hvor selvopptatte de er.

G: – Helt riktig. En venn av meg fortalte dette, om da de skulle ha en barnepasser. En person virket veldig flink, sa opp en annen jobb, og så kommer hun og har herpes. Og så tenker de: Faen, hun kan jo være innpå og gi ungen herpes i første leveår, liksom. Skal du sparke personen, eller skal du la ungen få herpes? Det er jo reelle vurderinger som må tas. Det kunne vært et interessant utgangspunkt for en episode. Serien er ikke forandret selv om det er et barn som er kickeren eller igangsetteren.

Drama i komedien

S: – Det er jo veldig viktig for at pinlighetshumoren skal fungere å ha de dramatiske elementene. Det kan ikke bare være klassisk komedieestuff, men og forsonlige øyeblikk, som da «Ine» spooner «Thomas» i senga.

HP 602_Ines_kamp_Regi_Witzoe

G: – Jeg synes at utgangspunktet må være en sann emosjonell historie som er skjelettet, og så kan vi legge på komedie på toppen, men det må ligge noe reellt under der. I denne episoden er det fint at de to sammen er i dette og spooner mens de andre ligger og knuller. Her er vi to, men vi har hverandre, og det er viktig, fordi du skal være med på at de er et par. Så det å ta de sammen der og si både at det er noe fint, men og noe trist at de er sammen oppi den søpla eller gjørma.

S: – Swingersepisoden sier noe om par og hvordan de får en slags bekreftelse. De liker oss! Det fungerer veldig bra og er troverdig.

G: – Det er gøy du sier. Og apropos ubehagelige ting, de scenene er verre å se enn den rævva alle har sett hundre ganger. Det skammelige i å bli tatt inn i en sånn scene, hvor de er så rusa på seg selv, gjør jævlig vondt å se på.

S: – Må det gjøre vondt for deg selv for at det skal være pinlig for oss?

G: – Jeg fniser og ler mye på opptak, det er mange bloopers når jeg begynner å le. Jeg har en fornemmelse for det, både fordi jeg ser det fra utsiden og er i det. Men det er en fin styrestang, den magefølelsen.

S: – Du er aldri så teknisk at du er fjernet fra det?

G: – Vi bruker lite merker og lite av de tingene, jeg prøver å slippe det. Det er min holdning at det er nettopp den tilstedeværelsen som gjør at du finner detaljer, de gøye replikkene, slik at ting tipper over og vi klare løfter det hele noen hakk til, i stedet for å bare holde seg til «skissen». Det kan være noen små øyeblikk, som da Frank har vært Hitler og jeg går ned backstage på teateret til «Ine», hvor hun forteller at han sier at hun ikke er forløst som menneske og kunstner, og jeg kommer med den fattigste trøsten: «Du er forløst, du.» Jeg prøver å støtte henne, men det er så hjelpeløst. Så jeg er i det og prøver ikke å være teknisk og vitse det opp. Vi har hele veien hatt den samme fotografen, Roger Haugen, som sørger for at vi slipper å tenke så mye på plassering i forhold til merker og så videre, og det er en uttalt enighet om at det er innholdet som styrer. Av og til dytter han på meg mens jeg spiller, fordi jeg står midt i døra i veien eller noe, og da kjenner jeg en hånd i siden.

S: – Regissørenes rolle, er den tilbakeholden?

G: – Det er ganske satt hvordan vi må filme en scene, som alltid har «Thomas’» point of view, en total av situasjonen, og en sånn shot/reverse shot. Dette legger fotografen opp sammen med regi. Med de innstillingene kan du klippe en scene. Og med noen tagninger på hver. Regissøren må se på spillet og samspillet, og om bildeutsnittene funker sammen med fotografen og oss som spiller, og at vi får med det som er viktig for storyen. Du må si det og det, i den og den rekkefølgen. Som da de skal gifte seg («Nærmeste pårørende»; S5E10) og «Ine» skal fortelle foreldrene at hun ikke er syk likevel. Hvorfor er ikke det første som skjer at hun ringer dem? Jo, vi vil ta det når vi møter dem. Regien er da at da vi kommer inn, så må ganske fort situasjonen arrangeres slik at det blir umulig for oss å si hvordan det egentlig er. Venneparet som er på besøk hos foreldrene må binde «Ine», ellers så kunne hun bare fortalt dem at hun ikke var syk, at det var en feil fra sykehusets side. Skuespillerne har ikke nødvendigvis oversikt over det, siden dette kanskje ikke står i manus, og da må regissøren inn og ta det grepet.

S: – Regissøren må inn for humoren, slik at det kan bli morsommere.

G: – Helt riktig. Og de plukker mye på spill. Vi prøver å ta forskjellige valører, noen ganger frustrasjon, noen ganger litt roligere, forskjellige varianter og temperaturer. Av og til klipper vi mellom tagningene, så du får mer dynamikk i scenen, mikser mellom ulike opptak. Det er også regissørens jobb å holde oversikt og orden. Pluss at de er den første utenfor manusrommet som leser det vi har kommet frem til, så de har ofte gode innspill som vi tar inn.

– Hvis man da tenker seg en idé om en tysk humorforsker, for eksempel?

G: – Da måtte jeg ha funnet en et prosjekt og en agenda med det, enten om det bare var en type vi kunne bruke som et krydder i en eksisterende historielinje, eller at det var en større «mission», kanskje der jeg tenkte meg at han skulle publisere noe om at jeg var et internasjonalt komigeni som kunne få meg til å slå igjennom. Jeg må ha en eller annen agenda. Den må være noe viktig for meg og være troverdig og følelsemessig på plass. Kanskje han var en stjerne i et internasjonalt forskningsmiljø som hadde fått publisert artiklene sine i Variety eller noe sånt, og at han skulle trekke frem meg, og at jeg måtte hinte om dette, og så må det selvfølgelig ende et sted som er verre enn utgangspunktet.

S: – Det er interessant. Din «point of view» må være der, man kan ikke åpne døra og en morsom person kommer inn og gjør noe som ikke er relatert.

Denne artikkelen er dedikert minnet etter Birgit Hertzberg Kaare, professor emerita med blant annet humor som spesialfelt ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Pinlighetsprosessen

Pinlighetsprosessen

– Du vet jo hvor du skal lete, sier Thomas Giertsen til humorforsker Kai Schwind i en samtale om norsk, konfliktsky pinlighetshumor. Jon Inge Faldalen er tredje hjulet på vogna som ordstyrer inn i norsk nybrottsland.

Sesong seks av Thomas Giertsen: Helt perfekt er i gang på TVNorge, og Rushprint samlet komiker, serieskaper og skuespiller Thomas Giertsen og humorforsker Kai Schwind for å diskutere den særegne norske varianten av pinlighetshumor.

Schwind (heretter S) har doktorgrad med avhandlingen Found in Translation: The Office – a hybrid sitcom as blueprint for successful transnational television format adaption fra Universitetet i Oslo og er førsteamanuensis på Westerdals Oslo ACT. Han forteller at pinlighet lenge har preget audiovisuell humor.

S: – Jeg begynte med å se på The Office som den første serien som tok opp pinlighet basert på sosial nedsmelting. Men Curb Your Enthusiasm var jo enda tidligere, hvis vi ser på hybridsitcom-tidsalderens begynnelse fra slutten av nittitallet. Og en viss type pinlighetshumor finnes jo i oeuvren til Woody Allen: amerikansk, New York-intellektuell, jødisk inspirert humor om å gå på restaurant og tipse, ting som kan gå galt, som i Annie Hall, som er strukturert rundt pinlighet. Allen dekonstruerer pinligheten: Hva om McLuhan kommer fra bak en søyle og kan irettesette et asshole. Man kan jo også si at slapstick tar for seg noe av det samme, autoritetstapet når man ikke klarer å gå og faller. Så pinlighet har alltid vært en del av humoren, sier Schwind. 

Giertsen og Schwind

Sex, bæsj, død og konfliktskyhet

– Hva sier humorvitenskapen om pinligheten?

S: – Pinligheten finnes også i de store humorteoriene, som overlegenhetsteorien, med røtter tilbake til Platon. I hovedsak ler vi på grunn av et sosialt hierarki, enten oppover eller nedover, ved å peke og le av noen enten opp eller ned. En annen teori, ventilteorien, er basert på Freud, som sier at vi trenger humor til å takle de grunnleggende tingene vi er redd for: sex, bæsj og død. Disse tingene er så forferdelig at vi bare må le av dem og dermed slippe ut luften.

Hva kjennetegner dagens pinlighetshumor?

S: – Siden 2000 har pinlighetshumoren forandret seg litt. Den var kaldere før, med Larry David og Seinfeld-kynismen og The Office. Du finner litt av dette i Parks and Recreations, Modern Family og Louie, men humoren har fått en annen og varmere tone. Louis CK er jo selvutleverende og peker mest på seg selv: jeg må bæsje foran døtrene mine, jeg promper når jeg ronker.

– Er det noe særegent norsk ved serier som Helt perfekt?

S: – De fleste land har et sånt format som gjør narr av sosiale koder med kjendiser som dekonstrueres. Det er flott at TVNorge satser på dette fortsatt etter seks år med Helt perfekt. Pinlighetshumor kan tilpasses, forandres og justeres i et format som bare fortsetter og fortsetter, siden den grunnleggende humoren kommer fra de pinlige situasjonene. En særlig spennende ting med pinlighetshumoren i Norge er den norske konfliktskyheten, en hverdagsting som definerer samfunnet. Linn Skåber-serien Hjerte til hjerte og Thomas Giertsen: Helt perfekt tar opp dette. Da jeg nettopp hadde kommet til Norge, lærte jeg meg faktisk en del om det norske samfunnet og humoren her gjennom Hjerte til Hjerte.

Hva tenker du er de fremste egenskapene til de nye episodene av Helt perfekt?

S: – Jeg synes Helt perfekt har pendlet litt frem og tilbake mellom de kalde og de mer varme utleverende tonene. I de to første sesongene var situasjonene litt konstruerte, hvor man blåste i plausibilitet. Jeg likte det ikke så mye i begynnelsen, som da han går på en kunstutstilling etter å ha drukket for mye vann – da vet du hva som kommer til å skje. Dette kan man selvfølgelig gjøre, men det er litt mer uelegant. Nå har de funnet gullet særlig i konstellasjonen mellom «Ine» og «Thomas», spesielt siden hun er en så flink skuespiller. Med såpelinjen for å veve dem som par har pinlighetshumoren blitt bedre og varmere, siden man får et forhold til dem som seer. Man kunne jo bare ha gått for han priviligerte 40+ – for et asshole, liksom – og klart å få sympati for ham og, men det er muligens motivert av den norske konfliktskyheten at «Thomas» er varmere enn «Larry» David, «David Brent» og Klovn-fyrene. Serien sier for eksempel noe om mainstream norsk maskulinitet, som i første episode av sesong seks med de barna på loppemarked, da de heller vil på swingershelg. «Larry» David er mer alien fra samfunnet enn «Thomas», som er nærmere. Det er spennende med en serie som får lov til gå lenge, og jeg tror den først blir stoppet når du ikke vil lenger, ikke at den blir kansellert av TVNorge.

Thomas Giertsen: Helt perfekt redaksjonsmøte

Fra medier og samfunn til det personlige

Giertsen (heretter G) gjorde et sprang fra standup og tv-show til situasjonskomedie.

G: – Jeg hadde gjort mye medie-samfunnskommentarhumor, som panelshowet Torsdagsklubben, og jeg følte meg litt ferdig med det. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Det første jeg gjorde var på en ferie, da jeg begynte å skrive på en serie hvor jeg skulle bruke en del personlige erfaringer inn i en karakter, en fyr som drev et reklamebyrå. Det var egentlig det som var tanken. Så kom jeg hjem og begynte å diskutere på kontoret og med venner og sånn, og en venn av meg sa: Kan du ikke bare si at det er deg, da? Og så tenkte jeg, men er det noe gøy, liksom? Jeg var usikker på om det bare ble klamt.

– Når var dette?

G: – I 2009. Først tenkte jeg, her er det noe gøy, her er det noe materiale, en karakter. Det må ikke være meg, og hvis det er gøy at noen andre gjør det, så er det greit. Men så var det igjen noen som sa: Det må være deg. Og noen andre på kontoret spurte: Har du sett Klovn? Og så sa jeg nei, jeg har jo hørt om Klovn, men dansk humor, det høres bare ikke noe gøy ut.

S: – Et program som heter Klovn i tillegg.

G: – Ja, det hørtes bare så døvt ut. Men så sa de: Det er akkurat det du presenterer nå. Ok, så får jeg se på det da. Og så så jeg det, og syntes det var helt fantastisk morsomt, som alle andre. Så da var det bare å sette i gang.

S: – Da dere hadde bestemt at det skulle være deg, var det jo en selvfølge at du måtte spille. Men før det, hadde du en motivasjon basert på at du ville spille, eller var du mest idé- og plottmotivert?

G: – Nei, det var mer at jeg tenkte at jeg har en del egenskaper og erfaringer som kunne være morsomme å utforske, et mer personlig materiale å ta tak i og jobbe med. Etter å ha jobbet med media og samfunn, så tenkte at i det personlige er det noe gøy, så det var egentlig utgangspunktet. Og hvis jeg skulle fortsette og lage tv, så var det det feltet. Det føltes også litt mer risikabelt: Nå må jeg slenge mer i potten. Det var en del av motivasjonen. Hvis det ikke var noen risk, så var det ikke interessant for meg. Så da ble det: La oss gå litt grundigere til verks, ta en personlighetstest, gå til en psykolog, få analysert dette, og finne ut hva det er man kan bruke, og hva er det som ikke er så gøy? Ta med seg analysen på et seminar med manusforfattere, og så bare dele alt. Du leter etter det som har gått gærent opp gjennom livet. Alt det som gjør at du ikke skinner, stort og smått av hendelser, og følelser og betraktninger knyttet til disse.

– Var det vanskelig å finne sånne ting?

G: – Nei, det var det jo ikke. Du vet jo hvor du skal lete. Det er bare å tenke på ting du har opplevd som gjør at du føler deg skamfull og liten, de tingene som er det vi behandler i serien.

S: Så agendaen, den røde tråden, var pinlighet og latterliggjøring?

G: – Jeg har tenkt at det var mye å tulle med fra mitt liv, og at det er gøy å bruke det, at komedien kommer tettere på livet.

– Det er vel også kimer til dette i standupkomikken din?

G: – Det høres helt rart ut, men da jeg skulle begynne som standup-komiker, tenkte jeg at en som kommer med en sånn vellykket barndom på Oslo vest, hvem bryr seg om det, hvem har sympati med det? Så helt i begynnelsen tenkte jeg at jeg måtte skjule hvor jeg kom fra. Jeg var opptatt av komedie og revy og hadde vokst opp med det, men jeg hadde en veldig naiv forestilling om at det måtte jeg ikke opplyse om. Da er det jo kjørt, liksom. Så begynte jeg å jobbe med en manager og produsent som heter Knut Skodvin, som sa med en gang at det er jo det du skal bruke. Ja, men er det noe morsomt da, er det noe interessant, er det noen som bryr seg om det? Det høres rart og naivt ut, og det var det jo, men sånn var det. Så det startet allerede der. De tingene som var med i standup-en handlet mye om barndom, men sett i dag ser du jo at det henger sammen. Men i dag er det mye tettere på nåtiden. Det opplevdes for meg som en ny og større inngripen i ens eget liv, men sett i ettertid har det ikke vært noen belastning, men det var jo litt skummelt i starten av dette prosjektet.

– Jeg skjønner at du er dust

S: – Føler du at Helt perfekt er en forlengelse av standup-personligheten, som du trengte for å komme dit? Eller kunne du begynt med Helt perfekt?

G: – Jeg tenker at den opplevelsen av hvor mye det baserer seg på det som er «ekte» er kanskje dere bedre til å bedømme. Når vi spiller det og gjør scenene så prøver jeg å gå inn i følelsene og være i de situasjonene, og det har ikke den standup-performancen innbefattet. Der refererer man mer uten å være så lenge til stede i følelsene, og er en annen type øvelse sånn sett. Men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle gjerne hatt ennå mer oversikt over de perspektivene og sett det hele med et utvendig blikk. Man er litt inne i en sånn boble. Hvis jeg skulle hentet noe av dette over i standupen, så føler jeg ikke at jeg helt har funnet koden på det ennå. Det er ikke helt løst, og kan ikke uten videre bare oversettes og brukes rundt på alle arenaene.

– Mange tenker at «Thomas»-karakteren ligger veldig nær deg?

G: – Jeg synes det er kjedelig å dementere for mye av det og.

S: – Larry David sier jo om Curb your enthusiasm at han har seg selv som lerret og kan teste ut ting og si de tingene han har så lyst til å si, som da personen foran i kø aldri blir ferdig med å bestille is. Slike tankespill, er det en motivasjon hos deg? Ta noe som fins, utvide og teste det?

G: – Jeg synes det vi jobber med må ta utgangspunkt i noe reelt og ha en eller annen slags sannhet i seg. I tillegg kommer at vi behandler de tingene som ikke blir snakket om og ikke blir behandlet i noen særlig grad sosialt eller i andre typer serier, sette lyset og kameraet og fokuset på andre steder i tilværelsen. Og i den grad man synes det er gøy å se på, så kan det vel være fordi det oppleves som at det her er noe jeg som seer kan identifisere meg med, eller kjenne igjen, men som jeg ikke snakker så mye med med andre om.

HP 606 Dannelsesreisen

– Så seeren må kunne relatere hendelsene til eget liv?

G: – For det første bør utgangspunktet for historien alltid være noe som folk kan relatere seg til. Av og til kommer det forslag, særlig når folk skal prøveskrive, som handler mest om det å være kjendis. Vi må jo forholde oss til det aspektet, men det er ikke det vi prøver å si noe om. Det må være noen mer allmennmenneskelige følelser som er bærende, som utspiller seg i det universet vi lever i. Folk må kunne tenke: Da hadde jeg og følt meg sånn. Du må ha sympati og forståelse for at han går i gang. Ofte handler det om noe som er litt sosialt uakseptabelt å innrømme, for eksempel at man enten føler seg tråkka på, eller føler seg liten eller ydmyket. Da blir du litt med på reisen, i stedet for at det er et usympatisk startpunkt hvor alle bare tenker: Du er bare dust. Du må tenke: Du er dust, men jeg skjønner at du er dust.

S: – Jeg gjenkjenner min indre dust og.

G: – Vi har jo alle de tingene der, og vi vet hva vi ikke skal gjøre. Vi skjønner det.

– Da du blir dumpet midt i swingingen i «Venner med barn» (S6E1) så vil du stoppe den andre seansen, det er jo forståelig?

G: – Ja, du har jo ikke lyst til å la henne gjennomføre. Å sitte i bilen på vei hjem fra hytta, det er jo døden for et forhold.

– Hvordan ble karaktergalleriet utviklet?

G: – Vi tenkte at vi trengte noen sånn som «Eivind», en som er en helt annen type en «Thomas», unevrotisk, mye mer ubekymret, full gass, som sier sett utfor hoppkanten, det går bra. Du ser i livet også, når sånne gir råd til noen med et helt annet utgangspunkt og med helt andre forutsetninger og egenskaper, så blir det jo feil.

– Han minner jo litt om Casper i Klovn, hvis du og blander inn den veldig kåte Jon Øigarden-karakteren.

S: – De er jo skikkelig sånn «alpha male», ikke-nevrotiske, men det virker noen ganger som om de bruker «Thomas» også som en prøvekanin, at de gir ham noen råd bare for å erte litt? De hadde jo kanskje ikke gjort det selv.

– Litt sånn tenåringskamerat.

G: – Du ser jo «Jon», for eksempel, han synes det er gøy å dytte litt.

– Han er en veldig fin karakter, fri, barnslig og politisk ukorrekt. Hvordan foregår skrivingen?

G: – Det er jo i utgangspunktet en storyline og ikke dialog. Noen ganger skriver du nøkkelreplikker, noen ting som må sies fordi det er forslag til akkurat hvordan vendepunktet skal løses, eller det er planting av informasjon som er viktig, for å holde historielinjen sammen.

– Hvor mange manusforfattere er det?

G: – Det har jo vært mange. Nå er vi fem-seks forfattere pluss meg og produsent. Vi har spilt inn en ny sesong nå i høst, og den har vi ikke begynt å klippe ennå. I det siste har vi jobbet med «Sommerhuset», den med flåtten, og så har jeg jobbet med swingersepisoden, som er åpningen, og Frank Kjosås som Hitler i «Ines kamp». «Klabb og Babb»-episoden er det en stund siden vi gjorde ferdig. Vi har 10 ganger 2 episoder i klippen, pluss nye ting, så mange ting jobbes med samtidig.

HP 603 Klabb og Babb

Tydeligere fokus

S: – Er det noen strategi bak å ligge et år i forkant med produksjonen? TVNorge vet hva som blir kjøpt, og så setter dere i gang?

G: – Dette har vært for å lage en modell som både sikrer kontinuitet og kvalitet og bemanning. Og det har vært viktige faktorer, og som TVNorge har vært med på å anerkjenne, og vi har derfor laget den modellen. De skal til enhver tid se og godkjenne, de skal være trygge på at det er den kvaliteten de ønsker seg. Men vi har fått veldig tillit til at vi klarer å gjøre det vi skal.

S: – Når kommer redaktører inn i prosessen? Er de med i manusdelen?

G: – Vi sender over de relativt gjennomarbeidede manusene, historielinjene, og da går vi noen runder. Men vi går mange runder internt først. For eksempel nå har det kommet tre nye manus til utkast. Da begynner vi å jobbe med for eksempel enkle ting, som at hvis det er over 20 scener, så går det bare ikke. Det spiller ingen rolle om det morsomt eller ikke, det er for mange scener. Det må være mellom 16 og 19 scener, ideelt sett, pluss epilog. Hvis det er mer enn det, da er det ikke ferdig. I vår serie starter vignetten nesten alltid etter maks tre scener. I vignetten kommer også tittelen. Summen av tittel og de tre første scenene gjør at du skjønner hva du skal følge med på, da vet du hva historien er: Ok, «Ine» skal ha det sommerhuset. Da er det det vi skal se, får hun det eller ikke? Episoden er ikke avklart før du vet hvordan det gikk. Det kan være det er noe som skjer senere i episoden som kan være fristende å bruke som tittel, men det går ikke, fordi jeg vil at tittelen skal være med på å bevisstgjøre seeren på hva episoden handler om. Det er ganske enkelt pedagogisk: Hva er det jeg ser på? Hva skal jeg følge med på? Det er en mulighet vi har som du ikke har i en del andre serier, at episodetittelen kommer tydelig frem, i stedet for bare en serieplakat og så ruller det. Det er en tydeliggjøring, du ser et lite oppspark, og så: Ok, da er det det som er storyen.

S: – Og det er fint med en cold opening-tilnærming som drar folk inn fra programflowen.

– Det er jo også få subplott, mindre enn før?

S: – Ja, ikke så mange A-, B- og C-plott.

G: – Ja, det har vi nok hatt oppe, at vi bør spisse og fokusere, at det oppleves som at du da har driven igjennom. Jeg synes jo samtidig når jeg ser andre serier, at det er deilig at de er litt annerledes.

S: – Swingersepisoden er jo så intens og bra, man er «stuck» med dem.

G: – Enkelte tidligere episoder har slike, som episoden da «Thomas» bæsjer inne i en gjennomsiktig ball i hagen til Buchardt. Den episoden startet med ideen fra en av manusforfatterne: Har du sett sånne baller, jeg har lyst til at «Thomas» skal bæsje på seg inne i en sånn en? Jeg tenkte det var gøy, men det er også litt sånn vel plumpt, muligens, men hvordan løser vi det, liksom? Der endte vi med flere små historier. Jeg synes den episoden er så deilig fordi den er så triviell. Den er et eksempel på en vellykket annen type episode. Jeg liker godt at den er så tilforlatelig. Men som hovedregel synes jeg det er best med ett fokusert spor, hvor man har en vilje, en mission og et mål. Det er 21 minutter vi får lov til å bruke. Hadde vi hatt 25 eller 30 minutter, som i Curb eller Klovn, fem eller ti minutter mer, ville nok vært med på å påvirke her. Og i motsetning til Seinfeld, hvor det er fire forskjellige karakterer, og du følger alle fire, som så veves sammen, er du hos oss med én person. «Thomas» må være med i alle scenene og må vite alt som skjer. Seerne vet aldri noe som ikke jeg vet.

S: – Du kan bruke de andre ettersom det passer. De må ikke være med i hver episode.

G: – Nei, det må de ikke. Så det er litt tilfeldig hvem som på en måte gir deg det sparket du trenger.

– Ja, plutselig dukker Trond Espen Seim opp i butikken og forteller at kvinner blir kåte når de er gravide.

G: – Man kunne for eksempel tenkt seg, i forhold til karakterens utgangspunkt, at Eivind i den swingers-episoden kunne dukket opp og sagt: Selvfølgelig må du prøve det, du må leke litt. Det gjør han vel i en annen episode i sesong 2, der «Ine» og jeg prøver å få med Ingrid Bjørnov fra Dollie på trekant («Trekant», S2E7). Der tror jeg at Eivind er inne og mener noe om det.

– Alle disse «mannemennene» – Jon, Eivind, Trond Espen og Henrik – kunne vel hatt alle mulige seksuelle forslag.

G: – Alle de er jo mer «sånn» enn meg.

Delekultur

S: – I forhold til TVNorge, er det en utfordring at flere folk har meninger? For selv om du er blant de siste som sier at sånn gjør vi det eller ikke, kan det oppstå problemer?

G: – Nei, det har jeg aldri opplevd. Min rolle er nok nærmest det man kommer en showrunner. Jeg er med i hele prosessen. Manuset er jo ikke ferdig før klippen er ferdig, med blant annet replikker som blir lagt til. Og vi gjør om på ting og strukturer helt til siste slutt. Vi har et unikt kreativt lag av manusforfattere, regissører, fotografer og klippere. Og de har ulike styrker. Noen er gode på struktur og form, og noen er gode på det menneskelige eller psykologiske. Prosjektet har vært velsignet med helt fantastiske manusforfattere hele veien, med innsikt og fornemmelse for de interessante tingene. Og som kan historiefortelling. De har evne til både å ta ideer som de får, eller å komme opp med egne ting. Det som skjedde i starten i skriverommet da jeg begynte å dele, og som har blitt en tradisjon som har vedvart, var at alle begynte å dele. Da skjønte jeg at vi var på sporet av noe: «Du synes det var pinlig, men vet du hva jeg gjorde, jeg bæsjet på meg …»

S: – Var det en vanskelig castingprosess av manusforfatterne?

G:  Noen som var med fra begynnelsen er ikke med nå, og noen har kommet til. Det har også litt med hvor vi vil ha fokuset. Serien er mer fokusert på det psykologiske enn det fysiske nå enn den var i starten  Så er det også sånn at vi jobber alltid med flere episoder enn vi spiller inn, så for eksempel den diaréballen i sesong fire («Omgangssyken», S4E2) ble egentlig skrevet til sesong en, men ble ikke spilt inn da. Vi legger den til side enten på grunn av cast, location, at man rett og slett ikke føler seg helt ferdig, eller at den ikke passer i miksen den sesongen. Er det veldig mye sex eller underliv i denne sesongen, hadde det vært gøy med noe mer psykologisk? Vi lager en matrise, som er helt skjematisk der vi ser sesongen under ett og avklarer i forhold til flere parametere: Ok, hvor mye har vi med «Eivind» og «Jon»? Hvor mye har vi sånne og sånne temaer? Hvor mange spektakulære, fysiske øyeblikk har vi? Så vi har en systematisk oversikt over hvordan denne sesongen blir.

S: – Er det å karikere en viss type maskulinitet, aldersmessig og miljømessig, knagger dere kan henge plottet på?

G: – Den type mannlighet er gøy i kontrast med meg, jeg er jo ikke en sånn mann. Det føles lett å tenke seg det pinlige i slike situasjoner. Du har jo for eksempel den episoden på SATS hvor Trond Espen og Henrik bærer meg. Den starter med en sånn mannegarderobe, hvor de gutta slår hverandre nakne med håndkle og løper rundt. Og jeg tenker: Kan dere ikke være litt stille, liksom? Ta det litt piano. Så det har absolutt vært et temafelt. Og vi har hatt overskrifter av og til for sesongene, som i sesong fire, da «Ine»s karriere er på vei opp, eller sesong 6 om graviditet og fødsel og sesong 5 var parforhold. Det gir noe. Men det jeg skulle si i sted, det jeg synes var interessant med fødselsepisoden, er noe vi har vært innom ved et par anledninger. Aller første gang på merkelig vis er slutten av sesong fire, hvor det er den dildofødselsepisoden («Samboerkontrakt», S4E10). Det er komisk, men løst nesten som drama, da «Thomas» sier til «Ine»: Hvis jeg får utlagt tarm, du går ikke fra meg? I den slutten er han i nærheten av å erkjenne noe om hvem han er, som han aldri selv har sett eller skjønt. Utgangspunktet er at karakteren ikke kan få slike åpenbaringer, lære noe, han må ha sin «blind spot» intakt, være like dum når vi begynner neste episode.

– Homer Simpson?

G: – Ja. I alle serier må det være sånn, ellers så er det slutt på komedien hvis han får øye på sin egen «blind spot» eller kommer til en erkjennelse. I denne sluttscenen må det være en balanse, det skal være dramatisk og du skal touche det, men strikken må ikke ryke. Og andre hendelser, store begivenheter, i livet selv, eller i litteratur eller film, som bryllup eller å få barn, er ofte livsforandrende og man kommer til nye erkjennelser. Utfordringen med å dra inn den type tema og hendelser er på den ene siden ikke å la karakterene være så kalde, kyniske og kjipe at de ikke berøres av dette, samtidig på den annen side så må vi ikke la dem lære noe eller erkjenne noe som ødelegger for komedien videre. Den balansen der har det vært viktig å ha bevissthet rundt. Jeg håper og tror at vi har klart det. Hvis du ser på fødselen, hva har skjedd da de har fått barnet? Epilogen sier jo at they are still the same, da han er mest opptatt av fingeren sin. Vi skal ta inn at de har fått barn, at det er rørende og fint, men de skal fortsatt være like selvopptatte.

– Hva skjer da videre i neste sesong?

G: – Da har de et barn, og vi har skapt oss et problem. Noe tematikk gir det jo, og noe er gøy, men det er også mye pes. Det er lettere rent praktisk å lage episoder uten et barn.

– Der synder dere vel mot regelen i situasjonskomedier om ikke å endre rollebesetningen?

G: – Men serien er fortsatt den samme. Det forandrer ikke mye, selv om vi noen ganger bruker det som inngang til et tema, og forholder oss til det, som i episoden «Venner med barn», for å behandle en typisk Helt perfekt-situasjon.

S: – Dere kan bruke det til metastatements om hvor selvopptatte de er.

G: – Helt riktig. En venn av meg fortalte dette, om da de skulle ha en barnepasser. En person virket veldig flink, sa opp en annen jobb, og så kommer hun og har herpes. Og så tenker de: Faen, hun kan jo være innpå og gi ungen herpes i første leveår, liksom. Skal du sparke personen, eller skal du la ungen få herpes? Det er jo reelle vurderinger som må tas. Det kunne vært et interessant utgangspunkt for en episode. Serien er ikke forandret selv om det er et barn som er kickeren eller igangsetteren.

Drama i komedien

S: – Det er jo veldig viktig for at pinlighetshumoren skal fungere å ha de dramatiske elementene. Det kan ikke bare være klassisk komedieestuff, men og forsonlige øyeblikk, som da «Ine» spooner «Thomas» i senga.

HP 602_Ines_kamp_Regi_Witzoe

G: – Jeg synes at utgangspunktet må være en sann emosjonell historie som er skjelettet, og så kan vi legge på komedie på toppen, men det må ligge noe reellt under der. I denne episoden er det fint at de to sammen er i dette og spooner mens de andre ligger og knuller. Her er vi to, men vi har hverandre, og det er viktig, fordi du skal være med på at de er et par. Så det å ta de sammen der og si både at det er noe fint, men og noe trist at de er sammen oppi den søpla eller gjørma.

S: – Swingersepisoden sier noe om par og hvordan de får en slags bekreftelse. De liker oss! Det fungerer veldig bra og er troverdig.

G: – Det er gøy du sier. Og apropos ubehagelige ting, de scenene er verre å se enn den rævva alle har sett hundre ganger. Det skammelige i å bli tatt inn i en sånn scene, hvor de er så rusa på seg selv, gjør jævlig vondt å se på.

S: – Må det gjøre vondt for deg selv for at det skal være pinlig for oss?

G: – Jeg fniser og ler mye på opptak, det er mange bloopers når jeg begynner å le. Jeg har en fornemmelse for det, både fordi jeg ser det fra utsiden og er i det. Men det er en fin styrestang, den magefølelsen.

S: – Du er aldri så teknisk at du er fjernet fra det?

G: – Vi bruker lite merker og lite av de tingene, jeg prøver å slippe det. Det er min holdning at det er nettopp den tilstedeværelsen som gjør at du finner detaljer, de gøye replikkene, slik at ting tipper over og vi klare løfter det hele noen hakk til, i stedet for å bare holde seg til «skissen». Det kan være noen små øyeblikk, som da Frank har vært Hitler og jeg går ned backstage på teateret til «Ine», hvor hun forteller at han sier at hun ikke er forløst som menneske og kunstner, og jeg kommer med den fattigste trøsten: «Du er forløst, du.» Jeg prøver å støtte henne, men det er så hjelpeløst. Så jeg er i det og prøver ikke å være teknisk og vitse det opp. Vi har hele veien hatt den samme fotografen, Roger Haugen, som sørger for at vi slipper å tenke så mye på plassering i forhold til merker og så videre, og det er en uttalt enighet om at det er innholdet som styrer. Av og til dytter han på meg mens jeg spiller, fordi jeg står midt i døra i veien eller noe, og da kjenner jeg en hånd i siden.

S: – Regissørenes rolle, er den tilbakeholden?

G: – Det er ganske satt hvordan vi må filme en scene, som alltid har «Thomas’» point of view, en total av situasjonen, og en sånn shot/reverse shot. Dette legger fotografen opp sammen med regi. Med de innstillingene kan du klippe en scene. Og med noen tagninger på hver. Regissøren må se på spillet og samspillet, og om bildeutsnittene funker sammen med fotografen og oss som spiller, og at vi får med det som er viktig for storyen. Du må si det og det, i den og den rekkefølgen. Som da de skal gifte seg («Nærmeste pårørende»; S5E10) og «Ine» skal fortelle foreldrene at hun ikke er syk likevel. Hvorfor er ikke det første som skjer at hun ringer dem? Jo, vi vil ta det når vi møter dem. Regien er da at da vi kommer inn, så må ganske fort situasjonen arrangeres slik at det blir umulig for oss å si hvordan det egentlig er. Venneparet som er på besøk hos foreldrene må binde «Ine», ellers så kunne hun bare fortalt dem at hun ikke var syk, at det var en feil fra sykehusets side. Skuespillerne har ikke nødvendigvis oversikt over det, siden dette kanskje ikke står i manus, og da må regissøren inn og ta det grepet.

S: – Regissøren må inn for humoren, slik at det kan bli morsommere.

G: – Helt riktig. Og de plukker mye på spill. Vi prøver å ta forskjellige valører, noen ganger frustrasjon, noen ganger litt roligere, forskjellige varianter og temperaturer. Av og til klipper vi mellom tagningene, så du får mer dynamikk i scenen, mikser mellom ulike opptak. Det er også regissørens jobb å holde oversikt og orden. Pluss at de er den første utenfor manusrommet som leser det vi har kommet frem til, så de har ofte gode innspill som vi tar inn.

– Hvis man da tenker seg en idé om en tysk humorforsker, for eksempel?

G: – Da måtte jeg ha funnet en et prosjekt og en agenda med det, enten om det bare var en type vi kunne bruke som et krydder i en eksisterende historielinje, eller at det var en større «mission», kanskje der jeg tenkte meg at han skulle publisere noe om at jeg var et internasjonalt komigeni som kunne få meg til å slå igjennom. Jeg må ha en eller annen agenda. Den må være noe viktig for meg og være troverdig og følelsemessig på plass. Kanskje han var en stjerne i et internasjonalt forskningsmiljø som hadde fått publisert artiklene sine i Variety eller noe sånt, og at han skulle trekke frem meg, og at jeg måtte hinte om dette, og så må det selvfølgelig ende et sted som er verre enn utgangspunktet.

S: – Det er interessant. Din «point of view» må være der, man kan ikke åpne døra og en morsom person kommer inn og gjør noe som ikke er relatert.

Denne artikkelen er dedikert minnet etter Birgit Hertzberg Kaare, professor emerita med blant annet humor som spesialfelt ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY