Hvordan lager man skandinavisk tv-drama, hvor tre land må bli enige om hva som er godt, morsomt og hva tonen skal være? Manusforfatter Anne-Marie Olesen Thinghuus forteller om utfordringene på «Black Widows», og Andreas Bakka Hjertø i TV3 om kanalens ferske dramaprofil.
Denne måneden hadde Black Widows premiere på TV3. En skandinavisk produksjon, basert på en finsk serie, denne gang med helskandinavisk cast, norsk regissør og dansk manusforfatter.
– Jeg ble spurt om å se på den finske serien Mustat Lesket fra 2014, og se hvordan det i stedet for å handle om tre finske venninner kunne handle om en norsk, en svensk og en dansk, forteller manusforfatter Anne-Marie Olesen Thinghuus.
– Hvordan skulle de ha møtt hverandre, og hvorfor bor de nå alle i Gøteborg? Den danske produsenten Lars Feilberg spurte om jeg kunne forsøke å finne en fungerende backstory. Vi tenkte det ville ta lang tid å finne ut av.
Thinghuus bor og jobber i Paris, og kom etter hvert frem til at de tre kvinnene møtte hverandre ved Den danske kirke der, mens alle jobbet som au pair. Svenske Rebecka blir gift med Jesper, han tar over familiebedriften, og de andre kvinnene finner ektemenn med tilknytning til samme firma. Før kvinnene begynner å se andre sider ved sine menn, og bestemmer seg for å drepe dem.
– Men slik endte de altså opp på samme sted. Det synes Feilberg var en fantastisk løsning, så han ringte videre opp til de høye herrer i kanalene – og de sa alle ja. Så da kunne vi begynne.
Mindre sauna
– Den finske serien var et riktig godt utgangspunkt, så selve plottet og konseptet beholdt vi. Men det er klart, vi måtte gjøre en del endringer fra den finske versjonen for å tilpasse kulturelle forskjeller, sier Thinghuus.
– I den finske går de riktig mye i sauna. Uten å skrive meg selv for mye ut av arbeidet – de går så mye i sauna at ved å kutte det var det ikke så vanskelig å finne plass til andre ting, ler hun.
–Som vi sier i Danmark, det er ingen grunn til å løpe over broen etter vann. Så hver gang noe fungerte i den finske serien – og det er det mye som gjør – så kunne vi bruke de situasjonene. Vi kjempet i tillegg med å fortelle bakhistorien til de tre kvinnene i vår serie – som ikke trengte noen forklaring i Finland. Er man venninner, så er man venninner, mens her krevde det mer forklaring. Men jeg har ikke satt min ære i å komme så langt fra Finland som mulig.
Thinghuus koordinerte arbeidet med å foreslå historier for åtte episoder, før MTG TV og Viaplay i Danmark, Sverige og Norge ga klarsignal for å fortsette.
– I tillegg til meg trengte vi en norsk og en svensk forfatter, både for å skrive deler av serien, og for å oversette. Nå har jeg jobbet for Nordisk film i Danmark, og der var jeg så heldig å ha vært på en workshop hvor jeg ble kjent med manusforfatterne Helena Nielsen fra Norge og Malin Marmgren fra Sverige, som jeg har blitt gode venner med.
At hun allerede kjente manusforfatterne og visste de hadde den samme humoren var viktig for å komme gjennom prosjektet.
– Hadde vi alle vært fremmede for hverandre tror jeg det ville blitt mye mer besværlig – for dette skulle lages på ultrakort tid.
Språkforvirring
– Problemet på slike prosjekter er alltid mangel på tid. John Cleese har blitt spurt hvorfor Fawlty Towers fungerte så godt, og hans svar var tid. Det var simpelthen fordi han og Connie Booth kunne bruke så lang tid på å skrive, at de visste karakterene holdt. Og regissøren hadde god tid til å jobbe – alle var glade. Når det finnes et hjerte som banker for produksjonen kan du nesten ikke unngå at det blir suksess, mener hun.
– Utfordringen er å få nok tid, og å få det ene hjertet til å begynne å banke når prosjektet spenner seg over tre land, med mange folk involert.
Serien har blitt beskrevet som en slags krysning mellom Desperate Housewives, Fargo og et humoristisk take på nordic noir.
– Jeg skrev manuset med tanker om at det skulle bli en skandinavisk Desperate Housewives. Nå har jeg ikke sett den skandinaviske serien i sin helhet enda, men man blir jo nervøs for om man har turt å gå all in, eller om man holder litt tilbake. Om det skulle være noe «fargosk» her, tror jeg det må være Peter Stormare som står for det. Jeg har fått se noen sekvenser med ham, og han tilfører noe skøyeraktig og absurd med sin karakter, som jeg godt kan like.
De tre kvinnene i serien spilles av norske Synnøve Macody Lund, svenske Cecilia Forss og danske Beate Bille, som alle snakker på sine respektive språk.
– Her var det tre land som skulle bli enige om hva som er godt, hva som er morsomt, hva tonen skulle være. Og nokså sent i prosessen kom også den norske regissøren Janic Heen inn i det. Så jeg var med i alle de tidlige samtalene om stil, sjanger og tone. Hvordan skal dette spilles, skal det spilles litt over, eller litt under?
Arbeidet med serien blir av Thinghuus beskrevet som hardt og spennende.
–Språkforvirringer alene – se bare for deg arbeidet med skuespillernes replikker. Noen kan reagere på denne svenske replikken lyder for mye dansk. I arbeidet med oversettelsen kan den som skriver det innbille seg at jo, jeg ville sagt det slik på svensk. Men kanskje er det fortsatt en smule for dansk, sier Thinghuus.
– Da står den svenske skuespilleren på settet og sier dette lyder dansk. Mens den norske kan ikke høre den nyanseforskjellen, og mener det høres helt fint ut. Og den danske synes i hvert fall det høres riktig ut. Så det er litt av et puslespill å få det til å gå opp. Men det er sjovt når det lykkes.
Win-win
Med et tverr-skandinavisk samarbeid har du en produksjon som kan gå i tre land samtidig, som Thinghuus beskriver som win-win. Men for at slike produksjoner skal fungere, understreker hun at det er viktig med god tid. Så mange fluer i en smekk trenger man ikke prøve å slå – å både få et stort publikum, og samtidig gjøre det raskt. Samtidig håper hun denne produksjonsformen har kommet for å bli.
– Og hver gang man gjør det blir man klokere – forutsatt at hele flokken kan sette seg ned og evaluerer dette til neste gang. I skrivearbeidet tenkte vi opprinnelig at den ene karakteren skulle spilles av en skuespiller med komediebakgrunn. Man skriver litt annerledes når man tenker at komikken skal ligge først. Men om det kommer en sesong til – det vet man jo ikke – men da kan man skrive meget skarpere. Da vet man hvem man skriver for og hva de kan. Det vet man ikke når man først begynner å skrive på et slik prosjekt – før noen er castet eller noen ting.
Rom for TV3 som dramaleverandør
Black Widows er en del av TV3s relativt nye satsning på norsk tv-drama. Til høsten kommer Aber Bergen, en helnorsk advokatdramaserie fra Bergensmiljøet, og kanalen samarbeider også med 4 ½ om en adapsjon av krimboken Skinndød av Thomas Enger.
Andreas Bakka Hjertø, programdirektør i MTG TV forteller at de ikke forsøker å skaffe prosjekter som like lett kunne vært hos en av de andre norske kanalene.
– Når vi ser på ideer til serier spør vi ofte hvorfor skal vi gjøre akkurat dette prosjektet? Hvis hvem som helst kan gjøre det er det ikke så aktuelt. Vi ser etter prosjekter som føles som det hører hjemme på TV3 – selv om det er litt tidlig å si helt konkret hva det er. Det må få bygge seg opp over tid.
Black Widows går på lineære TV3 på torsdager, ligger på TV3 Play (med reklame) og i betaltjenesten Viaplay. I begynnelsen er kanalen opptatt av å være realistiske, og huske atnorske seere ikke er vant med norsk drama på TV3 enda.
– Men vi mener det er et rom for oss som dramaleverandører. Vi ville lage noe annerledes og uventa. Det vil alltid være stor gambling å satse på lokalt drama, men vi ønsker å lære av prosessen.
Og seriens sterkeste kort, er ifølge Hjertø at den har tre sterke kvinner i hovedrollen.
– Det har vi ikke sett så mye av i norsk drama. Også synes vi det er gøy at de allerede før vignetten i første episode har drept ektemennene sine.
Hvordan lager man skandinavisk tv-drama, hvor tre land må bli enige om hva som er godt, morsomt og hva tonen skal være? Manusforfatter Anne-Marie Olesen Thinghuus forteller om utfordringene på «Black Widows», og Andreas Bakka Hjertø i TV3 om kanalens ferske dramaprofil.
Denne måneden hadde Black Widows premiere på TV3. En skandinavisk produksjon, basert på en finsk serie, denne gang med helskandinavisk cast, norsk regissør og dansk manusforfatter.
– Jeg ble spurt om å se på den finske serien Mustat Lesket fra 2014, og se hvordan det i stedet for å handle om tre finske venninner kunne handle om en norsk, en svensk og en dansk, forteller manusforfatter Anne-Marie Olesen Thinghuus.
– Hvordan skulle de ha møtt hverandre, og hvorfor bor de nå alle i Gøteborg? Den danske produsenten Lars Feilberg spurte om jeg kunne forsøke å finne en fungerende backstory. Vi tenkte det ville ta lang tid å finne ut av.
Thinghuus bor og jobber i Paris, og kom etter hvert frem til at de tre kvinnene møtte hverandre ved Den danske kirke der, mens alle jobbet som au pair. Svenske Rebecka blir gift med Jesper, han tar over familiebedriften, og de andre kvinnene finner ektemenn med tilknytning til samme firma. Før kvinnene begynner å se andre sider ved sine menn, og bestemmer seg for å drepe dem.
– Men slik endte de altså opp på samme sted. Det synes Feilberg var en fantastisk løsning, så han ringte videre opp til de høye herrer i kanalene – og de sa alle ja. Så da kunne vi begynne.
Mindre sauna
– Den finske serien var et riktig godt utgangspunkt, så selve plottet og konseptet beholdt vi. Men det er klart, vi måtte gjøre en del endringer fra den finske versjonen for å tilpasse kulturelle forskjeller, sier Thinghuus.
– I den finske går de riktig mye i sauna. Uten å skrive meg selv for mye ut av arbeidet – de går så mye i sauna at ved å kutte det var det ikke så vanskelig å finne plass til andre ting, ler hun.
–Som vi sier i Danmark, det er ingen grunn til å løpe over broen etter vann. Så hver gang noe fungerte i den finske serien – og det er det mye som gjør – så kunne vi bruke de situasjonene. Vi kjempet i tillegg med å fortelle bakhistorien til de tre kvinnene i vår serie – som ikke trengte noen forklaring i Finland. Er man venninner, så er man venninner, mens her krevde det mer forklaring. Men jeg har ikke satt min ære i å komme så langt fra Finland som mulig.
Thinghuus koordinerte arbeidet med å foreslå historier for åtte episoder, før MTG TV og Viaplay i Danmark, Sverige og Norge ga klarsignal for å fortsette.
– I tillegg til meg trengte vi en norsk og en svensk forfatter, både for å skrive deler av serien, og for å oversette. Nå har jeg jobbet for Nordisk film i Danmark, og der var jeg så heldig å ha vært på en workshop hvor jeg ble kjent med manusforfatterne Helena Nielsen fra Norge og Malin Marmgren fra Sverige, som jeg har blitt gode venner med.
At hun allerede kjente manusforfatterne og visste de hadde den samme humoren var viktig for å komme gjennom prosjektet.
– Hadde vi alle vært fremmede for hverandre tror jeg det ville blitt mye mer besværlig – for dette skulle lages på ultrakort tid.
Språkforvirring
– Problemet på slike prosjekter er alltid mangel på tid. John Cleese har blitt spurt hvorfor Fawlty Towers fungerte så godt, og hans svar var tid. Det var simpelthen fordi han og Connie Booth kunne bruke så lang tid på å skrive, at de visste karakterene holdt. Og regissøren hadde god tid til å jobbe – alle var glade. Når det finnes et hjerte som banker for produksjonen kan du nesten ikke unngå at det blir suksess, mener hun.
– Utfordringen er å få nok tid, og å få det ene hjertet til å begynne å banke når prosjektet spenner seg over tre land, med mange folk involert.
Serien har blitt beskrevet som en slags krysning mellom Desperate Housewives, Fargo og et humoristisk take på nordic noir.
– Jeg skrev manuset med tanker om at det skulle bli en skandinavisk Desperate Housewives. Nå har jeg ikke sett den skandinaviske serien i sin helhet enda, men man blir jo nervøs for om man har turt å gå all in, eller om man holder litt tilbake. Om det skulle være noe «fargosk» her, tror jeg det må være Peter Stormare som står for det. Jeg har fått se noen sekvenser med ham, og han tilfører noe skøyeraktig og absurd med sin karakter, som jeg godt kan like.
De tre kvinnene i serien spilles av norske Synnøve Macody Lund, svenske Cecilia Forss og danske Beate Bille, som alle snakker på sine respektive språk.
– Her var det tre land som skulle bli enige om hva som er godt, hva som er morsomt, hva tonen skulle være. Og nokså sent i prosessen kom også den norske regissøren Janic Heen inn i det. Så jeg var med i alle de tidlige samtalene om stil, sjanger og tone. Hvordan skal dette spilles, skal det spilles litt over, eller litt under?
Arbeidet med serien blir av Thinghuus beskrevet som hardt og spennende.
–Språkforvirringer alene – se bare for deg arbeidet med skuespillernes replikker. Noen kan reagere på denne svenske replikken lyder for mye dansk. I arbeidet med oversettelsen kan den som skriver det innbille seg at jo, jeg ville sagt det slik på svensk. Men kanskje er det fortsatt en smule for dansk, sier Thinghuus.
– Da står den svenske skuespilleren på settet og sier dette lyder dansk. Mens den norske kan ikke høre den nyanseforskjellen, og mener det høres helt fint ut. Og den danske synes i hvert fall det høres riktig ut. Så det er litt av et puslespill å få det til å gå opp. Men det er sjovt når det lykkes.
Win-win
Med et tverr-skandinavisk samarbeid har du en produksjon som kan gå i tre land samtidig, som Thinghuus beskriver som win-win. Men for at slike produksjoner skal fungere, understreker hun at det er viktig med god tid. Så mange fluer i en smekk trenger man ikke prøve å slå – å både få et stort publikum, og samtidig gjøre det raskt. Samtidig håper hun denne produksjonsformen har kommet for å bli.
– Og hver gang man gjør det blir man klokere – forutsatt at hele flokken kan sette seg ned og evaluerer dette til neste gang. I skrivearbeidet tenkte vi opprinnelig at den ene karakteren skulle spilles av en skuespiller med komediebakgrunn. Man skriver litt annerledes når man tenker at komikken skal ligge først. Men om det kommer en sesong til – det vet man jo ikke – men da kan man skrive meget skarpere. Da vet man hvem man skriver for og hva de kan. Det vet man ikke når man først begynner å skrive på et slik prosjekt – før noen er castet eller noen ting.
Rom for TV3 som dramaleverandør
Black Widows er en del av TV3s relativt nye satsning på norsk tv-drama. Til høsten kommer Aber Bergen, en helnorsk advokatdramaserie fra Bergensmiljøet, og kanalen samarbeider også med 4 ½ om en adapsjon av krimboken Skinndød av Thomas Enger.
Andreas Bakka Hjertø, programdirektør i MTG TV forteller at de ikke forsøker å skaffe prosjekter som like lett kunne vært hos en av de andre norske kanalene.
– Når vi ser på ideer til serier spør vi ofte hvorfor skal vi gjøre akkurat dette prosjektet? Hvis hvem som helst kan gjøre det er det ikke så aktuelt. Vi ser etter prosjekter som føles som det hører hjemme på TV3 – selv om det er litt tidlig å si helt konkret hva det er. Det må få bygge seg opp over tid.
Black Widows går på lineære TV3 på torsdager, ligger på TV3 Play (med reklame) og i betaltjenesten Viaplay. I begynnelsen er kanalen opptatt av å være realistiske, og huske atnorske seere ikke er vant med norsk drama på TV3 enda.
– Men vi mener det er et rom for oss som dramaleverandører. Vi ville lage noe annerledes og uventa. Det vil alltid være stor gambling å satse på lokalt drama, men vi ønsker å lære av prosessen.
Og seriens sterkeste kort, er ifølge Hjertø at den har tre sterke kvinner i hovedrollen.
– Det har vi ikke sett så mye av i norsk drama. Også synes vi det er gøy at de allerede før vignetten i første episode har drept ektemennene sine.
Legg igjen en kommentar