– Det er kunnskapsløst og uryddig når Stenberg Eriksen forsøker å blande finansiering av tv-drama med kvinners representasjon i tv-produksjon, mener Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund. Ukens Aftenposten-kronikk fra serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen får flere bransjeaktører til å reagere.
– Dette er en utidig bruk av retoriske grep fra Stenberg Eriksen for å sette fokus på at tv-drama trenger mer penger, sier Sverre Pedersen, leder i Norsk Filmforbund.
De retoriske grepene han protesterer mot, er ukens Aftenposten-kronikk av Mammon-serieskaper og manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen. Eriksen mener at hvis man vil ha større mangfold og bedre kjønnsfordeling i tv, trengs det mer penger og flere serier. Pedersen mener det er en uheldig sammenblanding av diskusjoner.
– Han bruker andel kvinner som brekkstang når realiteten er slik at bransjen systematisk forskjellsbehandler. Vi mener det er klare mekanismer som gjør at det er flest hvite menn mellom 30 og 45 som forteller historiene i dag. Grunnen til at det blir så mye metadiskusjon rundt dette, er fordi man ikke vil erkjenne at problemet er en tung tradisjon i bransjen som har skapt systematisk skjevfordeling.
Totalt bomskudd
Aftenposten har fulgt opp kronikken med flere saker om hvor godt norske tv-serier går i utlandet, men at seriesatsningen går på sparebluss. Den gjennomgående argumentasjonen er at det brukes for få statlige midler til serier, særlig nå som disse går så godt.
Pedersen medgir at å gi statlig støtte til tv-drama er en god måte å utløse mer penger.
– I 2010 besluttet daværende kulturminister Anniken Huitfeldt at NFIs budsjetter for tv-drama skulle heves fra 10 til 40 millioner i løpet av de påfølgende årene. Dette førte til samme utvikling innen annen finansiering, og det ble produsert tv-drama for mye mer penger. Det skjedde en økning fra 100 millioner i 2010 til cirka 400 millioner i 2013. Så av alle tilskuddsordninger i NFI er det tv-drama som bidrar til at det skaffes mest finansiering fra andre kilder.
Han har ikke noe mot at det brukes mer penger på tv-drama fra NFIs budsjett.
– Nettopp fordi denne effekten også skaper mye ekstra finansiering, mange produksjoner, mange arbeidsplasser og ikke minst mye godt tv-drama til det norske publikum. Men jeg synes det er en veldig kunnskapsløs og uryddig debatt at Stenberg Eriksen forsøker å blande finansiering av tv-drama med kvinnerepresentasjonen i tv-produksjon. Det er totalt bomskudd, slik Filmforbundet ser det.
Kanibalisering av statens kulturinvesteringer
Men ikke alle er enige i Eriksens premiss om at serier bør få mer statlig støtte. Frederick P.N. Howard, leder av Spillefilmprodusentene og Virke Produsentforeningen stiller seg svært kritisk til Stenberg Eriksens forslag om at en tredjedel av offentlig tilskudd fra filmfondene bør gå til tv-serier.
– Det er uheldig når seriøse aktører som Stenberg Eriksen går ut offentlig med ønske om å kannibalisere statens kulturinvesteringer. Det har vi ikke tradisjon for i vår sektor. Vi har kjempet for en bredde i kulturelle uttrykk og en felles vekst i hele den audiovisuelle sektoren. Folk ser mer manusdrevne produksjoner enn noensinne. Vi kan nå enda lenger. Dette bør være målet også for Stenberg Eriksen.
Ifølge Howard jobber bransjeorganisasjonene for en bedre organisert og mer samlet bransje, noe som inkluderer både spillefilm og tv.
– At enkeltmennesker jobber for å få mer støtte til sitt format er forståelig, men det er ikke hensiktsmessig å ha denne debatten i nasjonale medier. Det er i stor grad de samme menneskene som jobber i film og tv, i hvert fall på prosjekter med høy kvalitet.
Viktig å se på tallene
– Jeg mener det er viktig at vi ser på tallene før vi går for hardt ut med påstander om at spillefilmen er dyret som holder norsk tv-drama tilbake, sier Howard, før han utdyper:
– NRK har hvert år mellom 150 og 200 millioner til tv-drama. NFI setter hvert år av om lag 35 millioner til tv-drama og insentivordningen gir refusjon av 25 prosent av midler brukt i Norge opp til 45 millioner. Vi har også Nordisk Film & TV Fond. Samlet sett er NRKs offentlige finansieringspotensiale i underkant av 300 millioner. Altså det samme som norsk spillefilm totalt.
– Men NRK tildeles hvert år 5,5 milliarder kroner, og gjør selv fordelingen av disse midlene. Er veksten i forbruket eventyrlig bør man rette seg mot NRKs ledelse for å sikre at en større andel av lisenspengene går til tv-drama, mener han.
Med eksterne produksjoner regner Howard med at NRK har tilgang til en norsk, nordisk og internasjonal finansiering i hundremillionersklassen. Han fremhever også at det finnes mye penger i andre kanaler. TV 2 hadde i fjor hadde en omsetning på cirka 3,7 milliarder, og et resultat på omlag 700 millioner kroner. TVNorge hadde et resultat på rundt 500 millioner.
– Tv-bransjen har om lag 10 milliarder kroner i omsetning i året og en samlet avkastning på over en milliard. Her er det potensial for å styrke investeringene i drama dersom det stemmer at veksten er stor.
Samtidig presiserer Howard at han ønsker at tv-drama skal lykkes og vokse.
– Jeg vil ha en sterk audiovisuell sektor. Jeg tar hatten av for Stenberg Eriksen både nummer en og to, sier Howard, om manusforfatter Gjermund, og hans bror Vegard, produsent av Mammon.
– Men slik økonomien er i tv-drama i dag bør den kunne vokse og trives sammen med, og ved siden av spillefilmen, uten å frarøve en tilstøtende kunstforms livsviktige offentlige investeringer. La oss bygge en sterk audiovisuell sektor, og la oss leve for en bredde i formater og kulturuttrykk i landet vårt.
Nok snakk
Sverre Pedersen mener på sin side at Eriksens utspill viser det er på høy tid at diskusjonen rundt kjønnsfordeling blir en politisk kamp, og ikke bare bransjesnakk.
– Bransjens organisasjoner har bidratt til flere rapporter som tar for seg dette. I disse rapportene har det blitt satt fokus på mer enn bare tall – vi ser også på hvilke mekanismer som ligger bak. Hvorfor er det slik at flere menn enn kvinner lager film og tv? Konklusjonen i rapporten «Hvorfor menn velger menn og kvinner velger menn» er forenklet sagt at det kommer av en forestilling om at det er «tryggere» å velge menn enn kvinner.
Tallene fra de siste tiårene viser ifølge Pedersen at langvarige diskusjoner i bransjen ikke alene kan føre til en endring.
– Fra 80-tallet frem til 2005 lå kvinneandelen mellom 18 og 20 prosent. Veldig stabilt, og veldig lavt. Bransjen økte fokus på dette fra 2000, men til tross for det, og til tross for at Stortingsmeldingen «Veiviseren» ble vedtatt av Stortinget i 2007 med en klar marsjordre til bransjen, skjedde det lite.
– Myndighetene ga bransjen tiden ut 2010 for å rydde opp i dette selv, som vi ikke greide, så Huitfeldt begynte å kreve resultater. Derfor startet Filminstituttet en mild kjønnskvotering med et poengsystem, hvor tanken var at om to filmer hadde den samme poengsum etter vurdering, så skulle pengene gå til prosjektet med flest kvinner i nøkkelposisjoner. Det er en veldig mild form for kvotering for å forsøke å skape balanse, mener Pedersen.
– Skuespillerutdanningen har en mer progressiv ordning der det skal være samme antall kvinner og menn blant studentene, selv om det er tre ganger så mange kvinner som søker.
Politisk kamp
– Om dette skal bli bedre, må vi ha drahjelp fra det politiske miljøet, mener han.
– Det er slik med alle viktige reformer i Norge i moderne tid. De har alle kommet gjennom politisk kamp. Det er ingen grunn til å tro at likestilling på kunst- og kulturfeltet skal være noe annerledes.
Pedersen fremhever at vi trenger både kvinnelige og mannlige historiefortellere, som kommer fra alle deler av landet, med ulike etniske bakgrunner.
– Derfor er vi glade for at Stortingsflertallet nå ga klar melding i forbindelse med filmmeldingen, at kravet om 40 prosent kvinneandel er tilbake.
Den evige diskusjonen rundt kjønnsfordelingen er hvordan man faktisk teller hvor mange kvinner og menn som jobber i bransjen. Pedersen mener dette kan defineres bedre. Men at det uansett ikke holder å bare be om flere penger for å lage mer.
– Bransjerådet foreslo i 2010 at kvinnelige hovedroller også skulle medregnes når man regner på hvor mange kvinner det er i nøkkelposisjoner. Den gang fikk vi ikke medhold, men vi mener det er viktig å se på rollene som finnes, i tillegg til å telle manusforfattere, regissører og produsenter. Det er en kamp for anstendighet og likeverd for de som velger å gå inn i bransjen å fortelle historier. Da blir det tullete som Stenberg Eriksen skriver i sin kronikk, at det er den totale pengesummen som er avgjørende for om vi får en bedre representasjon fra begge kjønn.
– Det er kunnskapsløst og uryddig når Stenberg Eriksen forsøker å blande finansiering av tv-drama med kvinners representasjon i tv-produksjon, mener Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund. Ukens Aftenposten-kronikk fra serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen får flere bransjeaktører til å reagere.
– Dette er en utidig bruk av retoriske grep fra Stenberg Eriksen for å sette fokus på at tv-drama trenger mer penger, sier Sverre Pedersen, leder i Norsk Filmforbund.
De retoriske grepene han protesterer mot, er ukens Aftenposten-kronikk av Mammon-serieskaper og manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen. Eriksen mener at hvis man vil ha større mangfold og bedre kjønnsfordeling i tv, trengs det mer penger og flere serier. Pedersen mener det er en uheldig sammenblanding av diskusjoner.
– Han bruker andel kvinner som brekkstang når realiteten er slik at bransjen systematisk forskjellsbehandler. Vi mener det er klare mekanismer som gjør at det er flest hvite menn mellom 30 og 45 som forteller historiene i dag. Grunnen til at det blir så mye metadiskusjon rundt dette, er fordi man ikke vil erkjenne at problemet er en tung tradisjon i bransjen som har skapt systematisk skjevfordeling.
Totalt bomskudd
Aftenposten har fulgt opp kronikken med flere saker om hvor godt norske tv-serier går i utlandet, men at seriesatsningen går på sparebluss. Den gjennomgående argumentasjonen er at det brukes for få statlige midler til serier, særlig nå som disse går så godt.
Pedersen medgir at å gi statlig støtte til tv-drama er en god måte å utløse mer penger.
– I 2010 besluttet daværende kulturminister Anniken Huitfeldt at NFIs budsjetter for tv-drama skulle heves fra 10 til 40 millioner i løpet av de påfølgende årene. Dette førte til samme utvikling innen annen finansiering, og det ble produsert tv-drama for mye mer penger. Det skjedde en økning fra 100 millioner i 2010 til cirka 400 millioner i 2013. Så av alle tilskuddsordninger i NFI er det tv-drama som bidrar til at det skaffes mest finansiering fra andre kilder.
Han har ikke noe mot at det brukes mer penger på tv-drama fra NFIs budsjett.
– Nettopp fordi denne effekten også skaper mye ekstra finansiering, mange produksjoner, mange arbeidsplasser og ikke minst mye godt tv-drama til det norske publikum. Men jeg synes det er en veldig kunnskapsløs og uryddig debatt at Stenberg Eriksen forsøker å blande finansiering av tv-drama med kvinnerepresentasjonen i tv-produksjon. Det er totalt bomskudd, slik Filmforbundet ser det.
Kanibalisering av statens kulturinvesteringer
Men ikke alle er enige i Eriksens premiss om at serier bør få mer statlig støtte. Frederick P.N. Howard, leder av Spillefilmprodusentene og Virke Produsentforeningen stiller seg svært kritisk til Stenberg Eriksens forslag om at en tredjedel av offentlig tilskudd fra filmfondene bør gå til tv-serier.
– Det er uheldig når seriøse aktører som Stenberg Eriksen går ut offentlig med ønske om å kannibalisere statens kulturinvesteringer. Det har vi ikke tradisjon for i vår sektor. Vi har kjempet for en bredde i kulturelle uttrykk og en felles vekst i hele den audiovisuelle sektoren. Folk ser mer manusdrevne produksjoner enn noensinne. Vi kan nå enda lenger. Dette bør være målet også for Stenberg Eriksen.
Ifølge Howard jobber bransjeorganisasjonene for en bedre organisert og mer samlet bransje, noe som inkluderer både spillefilm og tv.
– At enkeltmennesker jobber for å få mer støtte til sitt format er forståelig, men det er ikke hensiktsmessig å ha denne debatten i nasjonale medier. Det er i stor grad de samme menneskene som jobber i film og tv, i hvert fall på prosjekter med høy kvalitet.
Viktig å se på tallene
– Jeg mener det er viktig at vi ser på tallene før vi går for hardt ut med påstander om at spillefilmen er dyret som holder norsk tv-drama tilbake, sier Howard, før han utdyper:
– NRK har hvert år mellom 150 og 200 millioner til tv-drama. NFI setter hvert år av om lag 35 millioner til tv-drama og insentivordningen gir refusjon av 25 prosent av midler brukt i Norge opp til 45 millioner. Vi har også Nordisk Film & TV Fond. Samlet sett er NRKs offentlige finansieringspotensiale i underkant av 300 millioner. Altså det samme som norsk spillefilm totalt.
– Men NRK tildeles hvert år 5,5 milliarder kroner, og gjør selv fordelingen av disse midlene. Er veksten i forbruket eventyrlig bør man rette seg mot NRKs ledelse for å sikre at en større andel av lisenspengene går til tv-drama, mener han.
Med eksterne produksjoner regner Howard med at NRK har tilgang til en norsk, nordisk og internasjonal finansiering i hundremillionersklassen. Han fremhever også at det finnes mye penger i andre kanaler. TV 2 hadde i fjor hadde en omsetning på cirka 3,7 milliarder, og et resultat på omlag 700 millioner kroner. TVNorge hadde et resultat på rundt 500 millioner.
– Tv-bransjen har om lag 10 milliarder kroner i omsetning i året og en samlet avkastning på over en milliard. Her er det potensial for å styrke investeringene i drama dersom det stemmer at veksten er stor.
Samtidig presiserer Howard at han ønsker at tv-drama skal lykkes og vokse.
– Jeg vil ha en sterk audiovisuell sektor. Jeg tar hatten av for Stenberg Eriksen både nummer en og to, sier Howard, om manusforfatter Gjermund, og hans bror Vegard, produsent av Mammon.
– Men slik økonomien er i tv-drama i dag bør den kunne vokse og trives sammen med, og ved siden av spillefilmen, uten å frarøve en tilstøtende kunstforms livsviktige offentlige investeringer. La oss bygge en sterk audiovisuell sektor, og la oss leve for en bredde i formater og kulturuttrykk i landet vårt.
Nok snakk
Sverre Pedersen mener på sin side at Eriksens utspill viser det er på høy tid at diskusjonen rundt kjønnsfordeling blir en politisk kamp, og ikke bare bransjesnakk.
– Bransjens organisasjoner har bidratt til flere rapporter som tar for seg dette. I disse rapportene har det blitt satt fokus på mer enn bare tall – vi ser også på hvilke mekanismer som ligger bak. Hvorfor er det slik at flere menn enn kvinner lager film og tv? Konklusjonen i rapporten «Hvorfor menn velger menn og kvinner velger menn» er forenklet sagt at det kommer av en forestilling om at det er «tryggere» å velge menn enn kvinner.
Tallene fra de siste tiårene viser ifølge Pedersen at langvarige diskusjoner i bransjen ikke alene kan føre til en endring.
– Fra 80-tallet frem til 2005 lå kvinneandelen mellom 18 og 20 prosent. Veldig stabilt, og veldig lavt. Bransjen økte fokus på dette fra 2000, men til tross for det, og til tross for at Stortingsmeldingen «Veiviseren» ble vedtatt av Stortinget i 2007 med en klar marsjordre til bransjen, skjedde det lite.
– Myndighetene ga bransjen tiden ut 2010 for å rydde opp i dette selv, som vi ikke greide, så Huitfeldt begynte å kreve resultater. Derfor startet Filminstituttet en mild kjønnskvotering med et poengsystem, hvor tanken var at om to filmer hadde den samme poengsum etter vurdering, så skulle pengene gå til prosjektet med flest kvinner i nøkkelposisjoner. Det er en veldig mild form for kvotering for å forsøke å skape balanse, mener Pedersen.
– Skuespillerutdanningen har en mer progressiv ordning der det skal være samme antall kvinner og menn blant studentene, selv om det er tre ganger så mange kvinner som søker.
Politisk kamp
– Om dette skal bli bedre, må vi ha drahjelp fra det politiske miljøet, mener han.
– Det er slik med alle viktige reformer i Norge i moderne tid. De har alle kommet gjennom politisk kamp. Det er ingen grunn til å tro at likestilling på kunst- og kulturfeltet skal være noe annerledes.
Pedersen fremhever at vi trenger både kvinnelige og mannlige historiefortellere, som kommer fra alle deler av landet, med ulike etniske bakgrunner.
– Derfor er vi glade for at Stortingsflertallet nå ga klar melding i forbindelse med filmmeldingen, at kravet om 40 prosent kvinneandel er tilbake.
Den evige diskusjonen rundt kjønnsfordelingen er hvordan man faktisk teller hvor mange kvinner og menn som jobber i bransjen. Pedersen mener dette kan defineres bedre. Men at det uansett ikke holder å bare be om flere penger for å lage mer.
– Bransjerådet foreslo i 2010 at kvinnelige hovedroller også skulle medregnes når man regner på hvor mange kvinner det er i nøkkelposisjoner. Den gang fikk vi ikke medhold, men vi mener det er viktig å se på rollene som finnes, i tillegg til å telle manusforfattere, regissører og produsenter. Det er en kamp for anstendighet og likeverd for de som velger å gå inn i bransjen å fortelle historier. Da blir det tullete som Stenberg Eriksen skriver i sin kronikk, at det er den totale pengesummen som er avgjørende for om vi får en bedre representasjon fra begge kjønn.
Legg igjen en kommentar