Er dette filmene Hollywood fortjener?

Er dette filmene Hollywood fortjener?

To kinoaktuelle filmer viser for en gangs skyld et selvransakende Hollywood: i «Hail, Caesar!» svinger Coen-brødrene pisken med lett hjerte og visuelt mesterskap; i «Trumbo» tas et oppgjør med forfølgelsen av radikale filmarbeidere.

Selvpisking er ingen yndet disiplin i Hollywood, men det skjer iblant, og nå i februar vises to filmer på kino som på hver sin måte gransker baksiden av drømmefabrikkens fasade. Mens den biografiske Trumbo med stort alvor skildrer forfølgelsen av radikale filmarbeidere i Hollywood på 50-tallet, svinger Coen-brødrene i Hail, Caesar! pisken med lettere hjerte og langt større vidd. Her er vi tilbake i samme studioet som i Barton Fink, om lag ti år senere, med voksende kald krig-paranoia og et studiomaskineri som behandler skuespillerne som veddeløpshester (og ikke som kveg, slik Hitchcock formulerte det).

Hail, Caesar!

Eddie Mannix (Josh Brolin) har jobben med å se til at alt går for seg i henhold til den moralsk oppbyggelige produksjonskoden, og kan være hard i klypa når filmstjernene trosser grensene. I en tidlig scene ser vi ham i møte med religiøse ledere om et kommende Ben-Hur-aktig epos om Jesus fra Nasaret, der studioets største stjerne Baird Whitlock (George Clooney) har hovedrollen som romersk soldat. Det ender i en absurd krangel om hvem Jesus egentlig var, og sekvensen er et perfekt uttrykk for hvordan denne filmen er sydd sammen. Den handler ikke om krimplotet der Clooney blir kidnappet av radikale manusforfattere som vil ha en omfordeling av produksjonsmidlene (selv om det er en fornøyelig sidehistorie). Nei, filmens hovedanliggende, selve grunnen til at de virtuose brødrene har laget den, er at de får anledning til å gjenskape gylne filmøyeblikk fra Hollywoods gullalder som deres etterkrigsgenerasjon er flasket opp med. Og der maktet ikke brødrene å skjule sin kjærlighet, enten det er til episke sandalfilmer, snuskete film noir eller optimistiske musikaler. Det er scener her som fikk meg til å glemme – ja, til og med tilgi – all den dårskapen Hollywood har produsert. For som Coen-brødrene så klart får fram i denne filmen, var det stålarmerte studiomaskineriet også en forutsetning for mange av klassikerne som ble laget.

Hail, Caesar!

Men ingen fare: satiren er ikke så sukret med inderlige filmøyeblikk at den ikke har brodd. Kjennerne av studioepoken og Hollywood-folklore får her mye å humre over, men Coen-brødrene maler også med bredere pensel. Scarlett Johanssons veksling mellom Esther Williams-aktig nymfe foran kamera og bråkjefta arbeiderklassejente utenfor, bærer i seg uttallige klassiske divaer. Å  spille en dårlig skuespiller er noe av det vanskeligste, hevdes det gjerne, men George Clooney og Alden Ehrenreich får det til å virke forbausende lett. Clooney er Dean Martin verdig i den uanstrengte måten han spaserer gjennom sin rolle på, mens Alden rett og slett er strålende i det som sannsynligvis blir hans store gjennombrudd. Josh Brolin blir på sin side vår moralske samvittighet i vandringen blant selvopptatte og hedonistiske filmfolk. Selv om jeg aldri blir helt engasjert av hans rollefigurs religiøse anfektelser, avdramatiserer Coen-brødrene hans moralske krise med sedvanlig knusktørr humor. Det er ingen som kan amputere et melodrama som dem.

Heksejakten på Hollywoods radikale filmarbeidere som ble utløst da den kalde krigen frøs til på slutten av 1940-tallet, tilhører filmkoloniens aller dystreste kapittel. Som Dalton Trumbo, spilt av Bryan Cranston, formulerer det i Trumbo, var det ingen helter eller skurker i dette dramaet – bare ofre. Alle i Hollywood ble berørt av det, og det dukker opp stadig nye kapitler i denne mørke historien.

Trumbo var den mest kjente av ”the Hollywood ten” som nektet å vitne overfor kongresskomiteen for såkalt ”uamerikansk virksomhet” (HUAC). Dermed ble de dømt for forakt for kongressen, tildelt fengselsstraffer og et yrkesforbud som skulle forfølge dem helt fram til 60-tallet. Trumbo var den mest profilerte fordi han hadde vunnet Oscar og var den best betalte forfatteren i Hollywood. Dermed ble fallet desto større. Men han var også mannen som nesten på egen hånd fikk avsluttet svartelistingen: som en trojansk hest anvendte han pseudonym som forfatter av Oscar-vinnerne Spartacus og The Brave One, for så å stå fram som filmenes forfatter. Dermed raknet svartelisten.

Trumbo

Det er denne intense perioden, fra straffeprosessen i 1949 og fram til yrkesforbudet opphørte for Trumbos del i 1960, som regissør Jay Roach konsentrerer seg mest om i sin løse adaptasjon av en biografi av Bruce Cook. Tidligere filmer om Mccarthyismen i Hollywood har ofte gitt oss godt med kontekst, men denne gangen er det familiesfæren og forholdet mellom enkelte av de forfulgte forfatterne som tar mest plass. De fleste av de som fikk yrkesforbud måtte finne seg annet å gjøre, men Trumbos strategi var å skrive på spreng under andre navn.

I flere herlige scener ser vi ham møte King-brødrene, to myteomspunnede skikkelser fra Hollywoods b-film-verden, som var både modige og grådige nok til å la ham jobbe for dem. Med rollen som Frank King inngår John Goodman i filmens rike galleri av legender, og er ved siden av Helen Mirren som datidens mektige sladrespaltist Hedda Hopper, ofte så overveldende at han står i fare for å overskygge Cranston.

Trumbo

Vi er blitt så fortrolig med Cranston som den uforutsigbare antihelten Walter White i tv-serien Breaking Bad at det tar tid å tilpasse seg hans noe pertentlige, intellektuelle Trumbo. Men Cranston forsvarer rollen godt ved å få fram verdigheten i måten Trumbo kjemper på, ofte framført med en særegen, skarp humor han var beryktet for.

Filmskaperne er svært respektfulle overfor Trumbos kamp mot overmakten, og det skulle bare mangle. Men skildringen av hva det kostet for familie og venner, blir noen ganger litt for pyntelig. Jeg savner nyanser, noen flere interessante sprekker i fasaden. Flere av de forfulgte var kommunister som strebet etter en omveltning av det amerikanske samfunnet, men det nevnes ikke. Trumbo var erklært kommunist på 40-tallet, men det avfeies som noen slags svermerier. Hva arbeidet som manusforfatter betydde for Trumbo behandles også med lett hånd, selv om han ga oss klassikere som Gun Crazy og Spartacus og fylte filmuniversene sine med en god del radikalt tankegods.

Heldigvis får filmskaperne med en av filmhistoriens mest kjente replikker, ”Jeg er Spartacus!”, der Trumbos heroiske kamp endelig smelter sammen med forfatterskapet. Men jeg skulle gjerne sett en mer fordypende utforsking av hvordan forfatterskapet ble stadig mer selvbiografisk.

Derfor blir ikke Trumbo den filmen Hollywood-legenden fortjener. Trumbo selv ville nok blitt rørt av at en mainstreamfilm velger å få fram hans perspektiv på hva som skjedde under heksejakten. Men som fagmann tror jeg han ville hatt noe å utsette på gjennomføringen.

Omtalen av begge filmer har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er dette filmene Hollywood fortjener?

Er dette filmene Hollywood fortjener?

To kinoaktuelle filmer viser for en gangs skyld et selvransakende Hollywood: i «Hail, Caesar!» svinger Coen-brødrene pisken med lett hjerte og visuelt mesterskap; i «Trumbo» tas et oppgjør med forfølgelsen av radikale filmarbeidere.

Selvpisking er ingen yndet disiplin i Hollywood, men det skjer iblant, og nå i februar vises to filmer på kino som på hver sin måte gransker baksiden av drømmefabrikkens fasade. Mens den biografiske Trumbo med stort alvor skildrer forfølgelsen av radikale filmarbeidere i Hollywood på 50-tallet, svinger Coen-brødrene i Hail, Caesar! pisken med lettere hjerte og langt større vidd. Her er vi tilbake i samme studioet som i Barton Fink, om lag ti år senere, med voksende kald krig-paranoia og et studiomaskineri som behandler skuespillerne som veddeløpshester (og ikke som kveg, slik Hitchcock formulerte det).

Hail, Caesar!

Eddie Mannix (Josh Brolin) har jobben med å se til at alt går for seg i henhold til den moralsk oppbyggelige produksjonskoden, og kan være hard i klypa når filmstjernene trosser grensene. I en tidlig scene ser vi ham i møte med religiøse ledere om et kommende Ben-Hur-aktig epos om Jesus fra Nasaret, der studioets største stjerne Baird Whitlock (George Clooney) har hovedrollen som romersk soldat. Det ender i en absurd krangel om hvem Jesus egentlig var, og sekvensen er et perfekt uttrykk for hvordan denne filmen er sydd sammen. Den handler ikke om krimplotet der Clooney blir kidnappet av radikale manusforfattere som vil ha en omfordeling av produksjonsmidlene (selv om det er en fornøyelig sidehistorie). Nei, filmens hovedanliggende, selve grunnen til at de virtuose brødrene har laget den, er at de får anledning til å gjenskape gylne filmøyeblikk fra Hollywoods gullalder som deres etterkrigsgenerasjon er flasket opp med. Og der maktet ikke brødrene å skjule sin kjærlighet, enten det er til episke sandalfilmer, snuskete film noir eller optimistiske musikaler. Det er scener her som fikk meg til å glemme – ja, til og med tilgi – all den dårskapen Hollywood har produsert. For som Coen-brødrene så klart får fram i denne filmen, var det stålarmerte studiomaskineriet også en forutsetning for mange av klassikerne som ble laget.

Hail, Caesar!

Men ingen fare: satiren er ikke så sukret med inderlige filmøyeblikk at den ikke har brodd. Kjennerne av studioepoken og Hollywood-folklore får her mye å humre over, men Coen-brødrene maler også med bredere pensel. Scarlett Johanssons veksling mellom Esther Williams-aktig nymfe foran kamera og bråkjefta arbeiderklassejente utenfor, bærer i seg uttallige klassiske divaer. Å  spille en dårlig skuespiller er noe av det vanskeligste, hevdes det gjerne, men George Clooney og Alden Ehrenreich får det til å virke forbausende lett. Clooney er Dean Martin verdig i den uanstrengte måten han spaserer gjennom sin rolle på, mens Alden rett og slett er strålende i det som sannsynligvis blir hans store gjennombrudd. Josh Brolin blir på sin side vår moralske samvittighet i vandringen blant selvopptatte og hedonistiske filmfolk. Selv om jeg aldri blir helt engasjert av hans rollefigurs religiøse anfektelser, avdramatiserer Coen-brødrene hans moralske krise med sedvanlig knusktørr humor. Det er ingen som kan amputere et melodrama som dem.

Heksejakten på Hollywoods radikale filmarbeidere som ble utløst da den kalde krigen frøs til på slutten av 1940-tallet, tilhører filmkoloniens aller dystreste kapittel. Som Dalton Trumbo, spilt av Bryan Cranston, formulerer det i Trumbo, var det ingen helter eller skurker i dette dramaet – bare ofre. Alle i Hollywood ble berørt av det, og det dukker opp stadig nye kapitler i denne mørke historien.

Trumbo var den mest kjente av ”the Hollywood ten” som nektet å vitne overfor kongresskomiteen for såkalt ”uamerikansk virksomhet” (HUAC). Dermed ble de dømt for forakt for kongressen, tildelt fengselsstraffer og et yrkesforbud som skulle forfølge dem helt fram til 60-tallet. Trumbo var den mest profilerte fordi han hadde vunnet Oscar og var den best betalte forfatteren i Hollywood. Dermed ble fallet desto større. Men han var også mannen som nesten på egen hånd fikk avsluttet svartelistingen: som en trojansk hest anvendte han pseudonym som forfatter av Oscar-vinnerne Spartacus og The Brave One, for så å stå fram som filmenes forfatter. Dermed raknet svartelisten.

Trumbo

Det er denne intense perioden, fra straffeprosessen i 1949 og fram til yrkesforbudet opphørte for Trumbos del i 1960, som regissør Jay Roach konsentrerer seg mest om i sin løse adaptasjon av en biografi av Bruce Cook. Tidligere filmer om Mccarthyismen i Hollywood har ofte gitt oss godt med kontekst, men denne gangen er det familiesfæren og forholdet mellom enkelte av de forfulgte forfatterne som tar mest plass. De fleste av de som fikk yrkesforbud måtte finne seg annet å gjøre, men Trumbos strategi var å skrive på spreng under andre navn.

I flere herlige scener ser vi ham møte King-brødrene, to myteomspunnede skikkelser fra Hollywoods b-film-verden, som var både modige og grådige nok til å la ham jobbe for dem. Med rollen som Frank King inngår John Goodman i filmens rike galleri av legender, og er ved siden av Helen Mirren som datidens mektige sladrespaltist Hedda Hopper, ofte så overveldende at han står i fare for å overskygge Cranston.

Trumbo

Vi er blitt så fortrolig med Cranston som den uforutsigbare antihelten Walter White i tv-serien Breaking Bad at det tar tid å tilpasse seg hans noe pertentlige, intellektuelle Trumbo. Men Cranston forsvarer rollen godt ved å få fram verdigheten i måten Trumbo kjemper på, ofte framført med en særegen, skarp humor han var beryktet for.

Filmskaperne er svært respektfulle overfor Trumbos kamp mot overmakten, og det skulle bare mangle. Men skildringen av hva det kostet for familie og venner, blir noen ganger litt for pyntelig. Jeg savner nyanser, noen flere interessante sprekker i fasaden. Flere av de forfulgte var kommunister som strebet etter en omveltning av det amerikanske samfunnet, men det nevnes ikke. Trumbo var erklært kommunist på 40-tallet, men det avfeies som noen slags svermerier. Hva arbeidet som manusforfatter betydde for Trumbo behandles også med lett hånd, selv om han ga oss klassikere som Gun Crazy og Spartacus og fylte filmuniversene sine med en god del radikalt tankegods.

Heldigvis får filmskaperne med en av filmhistoriens mest kjente replikker, ”Jeg er Spartacus!”, der Trumbos heroiske kamp endelig smelter sammen med forfatterskapet. Men jeg skulle gjerne sett en mer fordypende utforsking av hvordan forfatterskapet ble stadig mer selvbiografisk.

Derfor blir ikke Trumbo den filmen Hollywood-legenden fortjener. Trumbo selv ville nok blitt rørt av at en mainstreamfilm velger å få fram hans perspektiv på hva som skjedde under heksejakten. Men som fagmann tror jeg han ville hatt noe å utsette på gjennomføringen.

Omtalen av begge filmer har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY