– Skal du dekke krig må du få følelse for konflikten. Hvis du bare baserer deg på andrehåndskilder blir du veldig preget av deres informasjonsstrategi, sier dokumentarist Anders Sømme Hammer.

Hammer er frilansdokumentarist, og rapporterer fra Afghanistan og Irak. Han har skrevet bøker og laget innhold for både tv, radio og aviser. Men han bærer alltid kamera med seg når han jobber, for å signalisere hvilken rolle han har i konflikten. Han foretrekker å gjøre research ute i felten, for så å finne ut hvilket format som kler materialet.

– Det er en annen metode enn da jeg selv jobbet i avis. Men for meg er det også en reaksjon på den måten å jobbe på. Jeg synes det kan bli litt fordomsfullt at man skal sitte langt unna konflikten og lage prosjektbeskrivelser for filmer som ikke er basert på research i felt.

– Mens du studerer, lærer du om historiefortelling og kategoriseringer, men ute i en reell konflikt er det ofte litt diffust hvem som er skurker og helter.

Å komme tett på

Hammer er utdannet journalist og statsviter, og har tidligere bodd seks år i Afghanistan. I 2010 ble Hammer utnevnt til Årets frilanser av Norsk journalistlag. I 2011 fikk han Fritt Ord-prisen for sin dekning av krigen i Afghanistan og i 2014 fikk han Den store journalistprisen.

Hammers nyeste langdokumentar for NRK Brennpunkt, Fra Veitvet til IS-fronten (som du kan se på nrk.no) handler om den 24 år gamle norsk-kurderen Hosheng Kerkuki som reiser ned til Irak for å kjempe mot IS. I en måned fulgte Hammer Kerkuki i den kurdiske hæren, Peshmergaen.

– Alt dreier seg om å få tilgang. Å komme tett nok på til å kunne fortelle historier som gir mening. Jeg kan jobbe i månedsvis med å få den tilgangen.

Dokumentaren viser Kerkuki og hans medsoldater mens de fleiper med hverandre, viser frem våpnene sine og gjør narr av IS-krigerne som befinner seg på andre siden av elva. Men underveis kommer krigshandlingene tettere på.

– Det var heftig i felt, og fysisk slitsomt, forteller Hammer.

– Men jeg fikk en tilgang jeg umulig kunne fått i det norske forsvaret. De har masse regler og begrensninger basert på informasjonsstrategien deres og hvordan de vil presentere krigen. Hos den kurdiske hæren ble jeg ikke underlagt noen begrensninger. Jeg måtte få det klarert med bataljonsjefen, men det var ikke noe tungt byråkrati. De respekterte at jeg ville være der, spise maten deres og sove sammen med dem, så da fikk jeg filme og holde på som jeg ville.

Selvportrett i krig

Hammer mener det er meningsløst å vise for mye vold. Men han er samtidig opptatt av å vise effekten av krig, og at mennesker faktisk blir skadet og mister livet. Derfor mener han det i dokumentaren om Hosheng var viktig å inkludere scener hvor kurderne står over døde IS-krigere. De poserer ved siden av likene, og knipser bilder av seg selv og hverandre.

– Det er ekstremt mye fotografering i felt nå, sånn var det ikke da jeg begynte å jobbe i Afghanistan i 2007. Da var ikke mobiltelefonene så godt utviklet som nå. Nå kan jeg stå i kamper mens de jeg står ved siden av fortløpende poster bilder på Facebook. Jeg synes det er interessant å se hvordan de presenterer seg selv under ekstreme forhold.

At slike bilder og videoer spres i sosiale medier mener han har ført til at folk ser drøyere bilder nå enn før.

– Det var en kvinne som ble drept i Kabul tidligere i år, som ble steinet til døde mens hun ble filmet av både demonstranter og andre tilskuere. Det er en video jeg absolutt ikke kunne tenke meg å se, men når jeg sjekker Facebook på mobilen starter videoene automatisk. Og jeg fikk se hendelsen fra mange ulike vinkler. Så selv om man ikke klikker på alt, er det ofte i sosiale medier at man ikke har noe valg.

Hammer har opplevd å miste både venner og kjente, og folk han har intervjuet har blitt drept som følge av krigshandlinger eller terror.

– Da jeg flyttet til Afghanistan ble det en del av livet der. Det var et spørsmål om tid før noen du kjente ble rammet, forteller han.

Som frilanser står man friere til å bestemme hvor man vil reise, og hvordan man jobber. Men man er også mer alene om noe traumatisk skulle skje. Hammer mener det er viktig å være oppmerksom på hvordan man reagerer.

– Jeg har en grei føling med hvordan jeg har det personlig, og har ikke fått noen problemer som gjør at jeg ikke har lyst til å jobbe også i konfliktområder. Men det er ikke gitt at alle blir rammet på samme måte, det er individuelt. Jeg har løst det ved å snakke med venner som jobber på samme måte som meg. Jeg bodde sammen med en spansk journalist i Afghanistan i tre år som kjenner meg veldig godt. Vi diskuterte ofte erfaringer fra feltturene.

 En frilansers sikkerhet

Frilanstilværelsen spiller også inn når det kommer til sikkerhet. Hammer forteller at der fast ansatte sendes på kurs som arbeidsgiver betaler, er det for frilanseren opp til dem selv å finne en løsning.

– Broren min er lege, så jeg lærte noe av ham. I Afghanistan tok jeg kurs og fikk opplæring av hjelpearbeidere og militæret. Da jeg reiste med militæret i den første perioden var det også en forutsetning i noen av områdene at jeg gjennomførte deres sikkerhetskurs. Jeg ville ordentlig ut i felt, og du kan ikke lære alt på egenhånd. Du må få hjelp av andre.

Etter at frilanseren Tim Hetherington ble drept i Libya i 2011, opprettet hans kompanjong Sebastian Junger organisasjonen RISC for å kurse frilansere i sikkerhet og førstehjelp. Hammer møtte dem i Øst-Afghanistan mens de laget dokumentaren Restrepo i 2007. Han mener Jungers organisasjon er høyst nødvendig.

– Livet til Hetherington kunne kanskje vært reddet hvis noen hadde hatt den nødvendige førstehjelpskunnskapen der og da. Skaden han fikk var ikke nødvendigvis dødelig.

Da Hammer først dro til Afghanistan var han opptatt av å ikke bli revet med i øyeblikket.

– Jeg ønsket ikke å bli fristet til å gjøre noe jeg egentlig hadde bestemt meg for ikke å gjøre. Jeg ville være rasjonell hele veien. Men mye går på magefølelsen. Og du må ha mennesker du stoler på, mener Hammer.

– Jeg jobber ikke så mye med det som blir kalt fiksere, for eksempel. Da føler jeg at jeg kan miste kontroll. Hvis jeg skal møte opprørere må jeg vite i detalj hvordan kontakten etableres. Hvem som har gitt tillatelser og så videre. Det kan høres litt spionromanaktig ut, men sånn er det.

Hammer ser dessuten på mange av disse oppgavene som journalistens fundamentale ansvar. – Du kan outsource veldig mye av det journalistiske arbeidet hvis du har penger til det og hyrer en fikser til å gjøre en journalists basisoppgaver. Moralsk synes jeg ikke noe om det. Men alle som er ute i konflikt er avhengige av hjelp fra fiksere fra tid til annen.

Viktig for norsk politikk

Opptakene til Fra Veitvet til IS-fronten begynte i januar i 2015. Filmen ble sendt på NRK noen måneder senere. Hammer mener kortere formater og raskere publisering er viktig for dekningen fremover.

– Det skjer for mye i områdene jeg jobber med til at det kan vente med å publiseres til neste år. Og endringene er viktige også for norsk politikk. Norske myndigheter sender soldater til Irak akkurat nå, så det er viktig å få ut skildringer fra felt både i forkant og mens de er der. I stedet for å ta en diskusjon lenge i etterkant om hva det egentlig var krigen gikk ut på.

Han skulle gjerne sett at kortdokumentarer på mellom ti og tjue minutter var et mer etablert format i Norge, slik at han kunne publisert kortere og fortere, direkte fra felt (se for eksempel Hammers kortdokumentar om PKK-geriljaen, også laget for NRK).

– Jeg tror det vil komme mye mer av det, særlig på nett. Hadde det vært opp til meg kunne jeg godt jobbet mye for nett hvis det hadde vært skikkelig betalt – og bare publisert fortløpende, forteller han.

– Det er fint med de som kan bruke tre-fire år på å lage en kinodokumentar. Men det er de færreste som får slike produksjoner til å gå rundt, og med så mange raske endringer i konflikter, tror jeg det er mer fornuftig å få skildringer ut fortere.

– Verden brenner nå, så jeg har bare lyst til å jobbe på.

Dette intervjuet ble først publisert i papirutgaven av Rushprint (nummer 2 – 2015).