Likestilling er ikke et mål for meg, annonserte Thorhild Widvey på et innspillsmøte 24 mars 2014:

«Vi synes ikke 40 prosent er et viktig mål, vi synes bransjen bør få fokusere på det de selv synes er viktig framover. I tildelingsbrevet til Norsk filminstitutt har vi gitt signaler om at likestilling ikke er et mål for oss å ha fokus på. Det er her vi kommer til å se den store endringen framover. Vi ønsker færre mål for at bransjen skal få en større frihet.»

Det var på bakgrunn av rapporten «Tallenes tale» og anbefalinger fra Einarssonutvalget at den rødgrønne regjeringen og kulturminister Trond Giske i 2006 satte som mål at det skulle være minst 40 prosent kvinner i nøkkelroller innen 2010. Dersom dette målet ikke ble nådd, ville det bli innført kvotering. For tallene i rapporten var ille: Fra 2002 til 2006 var det 18% kvinner i nøkkelposisjonene manus, regi og produsent.

I 2008 stod det fortsatt elendig til. Nå var det 13 prosent kvinner i nøkkelposisjonene regissør, manusforfatter og produsent.     

I 2010 kom rapporten «Ta alle talentene i bruk”. Rapporten som var utarbeidet av Bransjerådet for film inneholdt 26 konkrete tiltak for å bedre kjønnsbalansen.

I 2011 blusset debatten opp igjen på grunn av nye dårlige tall og sammen med andre bransjeaktører og forbundsledere, var jeg med å signere et krav om at reell kjønnskvotering nå måtte innføres.

Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt ga klart uttrykk for at dette var noe hun ønsket, men da de rødgrønne gikk av i 2013, var dette enda ikke i havn, selv om to kulturministre (Giske og Huitfeldt) altså hadde ment at det var nødvendig.

I 2012 var kvinneandelen økt til 33 prosent. Det er overveiende sansynlig at økningen skyldes «softkvoteringen» som ble praktisert i perioden etter at «Ta alle talentene i bruk» ble fremlagt.

Da Kulturminister Widvey annonserte sitt ikke-mål om likestilling i filmbransjen, var det få stemmer i bransjen selv som protesterte særlig høylydt. Mange av oss holdt vel pusten i spenning for hva en FRP/Høyre-regjering kunne finne på å gjøre med kulturbudsjettet.

En som reagerte på Widveys uttalelse var Likestillingsombud Sunniva Ørstadvik:

«Hvis hun tror likestilling kommer av seg selv, har hun ikke fulgt med i timen. Vi er nødt til å jobbe systematisk og målrettet med alt fra å stimulere til utdanning, til hvem man sørger for at får støtte. Når regjeringen nå tar vekk dette målet – som det har vært bred enighet om – vil det sannsynligvis ikke bli bedre, men kanskje verre», uttalte hun til Dagsavisen i mars 2014.

Ett og et halvt år senere, ser vi at hun har fått rett. En selvregulerende bransje uten føringer om likestilling, lanserer høsten 2015, 12 spillefilmer der 21 menn og 3 kvinner har kreditering som manusforfatter og/eller regissør.

Ingen kvinner har fått realisert et originalmanus. Av de to kvinnene som har manuskreditering har den ene delt kreditering med en mann og den andre skrevet en adaptasjon av en mannlig forfatters roman. Det begynner å likne yrkesforbud for kvinnelige manusforfattere og regissører.

Hvordan kan vi la dette skje når det utdannes like mange kvinner og menn fra statens egen Filmskole? Frihetsreformens manglende målstyring blir til bransjens eget selvmål i en kamp der halve laget aldri får ballen.

Jeg vil oppfordre kulturministeren til å revurdere sitt standpunkt om at bransjen vil ordne opp i dette selv.

Monica Boracco, Forbundsleder, Norske Dramatikeres Forbund