Hvilke rettigheter har du som dokumentarist når PST banker på og vil beslaglegge materialet ditt? Bjørn Brem, avokat for Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører, gir her noen generelle råd.
Tidligere i juni ble filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen oppsøkt av PST som beslagla en rekke filer fra Rolfsens kommende dokumentarfilm om Ubaydullah Hussain og islamistmiljøet i Norge. Advokat for Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører Bjørn Alexander Brem mener situasjonen, på generelt grunnlag, er problematisk.
– Det kan ikke være tvil om at kildevernet også kan omfatte selvstendige dokumentarister og filmskapere som Ulrik Imtiaz Rolfsen, enten han uttrykker seg i skrift eller ved film. Det er imidlertid bare opplysninger man har blitt betrodd i sin rolle, ikke hva man observerer, som omfattes av kildevernet, forklarer han.
– Det er derfor ikke adgang til å ta beslag i materiale som skal verne en kilde. Om beslutningen om beslag er riktig eller ikke i denne konkrete sak må retten avgjøre. Det er ulike hensyn som står mot hverandre, og disse hensyn må anses grunnleggende i et moderne demokrati: Kildevernet settes opp mot samfunnsinteresser, rikets sikkerhet og lignende.
Omfattes av kildevernet
– For det første uttaler jeg meg på prinsipielt grunnlag, da jeg, som de fleste andre, ikke har tilstrekkelig innsyn i de faktiske forhold som ligger til grunn for politiets aksjon og beslag av filmmateriale hos Imtiaz Rolfsen, understreker Brem.
– Ifølge Aftenposten har PST anført at Rolfsen ikke omfattes av kildevernet, uten at jeg har sett noen nærmere argumentasjon for dette standpunktet.
– Uten å kjenne til de konkrete fakta i saken, så er dette i alle fall ikke korrekt på generelt grunnlag, sier Brem.
– Pressens kildevern er regulert i straffeprosesslovens §125. Det er en rett til å nekte å forklare seg. Videre heter det i straffeprosesslovens §204:
«Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§117–121 og 124–125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.»
Brem mener det også fremgår av loven at kildevernet ikke kan omgås ved å ta beslag i bevismateriale som røper de opplysninger man kunne ha nektet å forklare seg om.
– Det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det skal ikke være avgjørende om journalisten opptrer på vegne av en redaksjon. Det følger blant annet av rettspraksis.
Forhåndssensur
– Kildevernet er vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, som den del av ytringsfriheten. Dette ble slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen i en storkammeravgjørelse fra 1996, Goodwin vs The United Kingdom, forteller Brem.
– I saken Case Of Sanoma Uitgevers B.V. v. The Netherlands fra 2003 kom for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstolen i storkammer til at det var i strid med EMK artikkel 10 å kreve utlevert billedmateriale fra et ulovlig gate-race, bilder tatt i henhold til avtale med arrangørene.
Når det kommer til saken med Rolfsen, og PST som beslaglegger materiale, er Brem klar i sin tale.
– Dette er en forhåndssensur av regissøren og dokumentarfilmskaperens materiale. Det er meget problematisk med tanke på ytringsfriheten – det utfordrer både Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen.
Råd til andre
Når det kommer til hva andre dokumentarister kan lære av denne episoden, mener Brem det viktigste er å passe på materialet sitt.
– Det fremgår blant annet at Rolfsen hadde backup av filene, eller at han kopierte filene til politiet. Jeg bygger slike opplysninger kun på det jeg har lest i media. I den digitale tidsalder byr det ikke på noen problemer å lage backup, så det er selvsagt et enkelt, men godt råd.
Kjersti Løken Starum i Norges presseforbund har tidligere uttalt til VG at dokumentarister skal ha rettigheter på linje med journalister. Ifølge Brem skal det på generelt grunnlag svært mye til for PST å gripe inn på denne måten.
– Det bør ligge meget tungtveiende og konkrete grunner til for å tillate slike drastiske inngrep fra PST i en regissør- og dokumentarfilmskapers upubliserte materiale.
– Dersom slike inngrep tillates av retten, kan det føre til at det i fremtiden blir vanskelig å få vitner til å våge å uttale seg så fritt som de ellers ville gjort om kildevernet beskytter, mener Brem.
Tidligere i juni ble filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen oppsøkt av PST som beslagla en rekke filer fra Rolfsens kommende dokumentarfilm om Ubaydullah Hussain og islamistmiljøet i Norge. Advokat for Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører Bjørn Alexander Brem mener situasjonen, på generelt grunnlag, er problematisk.
– Det kan ikke være tvil om at kildevernet også kan omfatte selvstendige dokumentarister og filmskapere som Ulrik Imtiaz Rolfsen, enten han uttrykker seg i skrift eller ved film. Det er imidlertid bare opplysninger man har blitt betrodd i sin rolle, ikke hva man observerer, som omfattes av kildevernet, forklarer han.
– Det er derfor ikke adgang til å ta beslag i materiale som skal verne en kilde. Om beslutningen om beslag er riktig eller ikke i denne konkrete sak må retten avgjøre. Det er ulike hensyn som står mot hverandre, og disse hensyn må anses grunnleggende i et moderne demokrati: Kildevernet settes opp mot samfunnsinteresser, rikets sikkerhet og lignende.
Omfattes av kildevernet
– For det første uttaler jeg meg på prinsipielt grunnlag, da jeg, som de fleste andre, ikke har tilstrekkelig innsyn i de faktiske forhold som ligger til grunn for politiets aksjon og beslag av filmmateriale hos Imtiaz Rolfsen, understreker Brem.
– Ifølge Aftenposten har PST anført at Rolfsen ikke omfattes av kildevernet, uten at jeg har sett noen nærmere argumentasjon for dette standpunktet.
– Uten å kjenne til de konkrete fakta i saken, så er dette i alle fall ikke korrekt på generelt grunnlag, sier Brem.
– Pressens kildevern er regulert i straffeprosesslovens §125. Det er en rett til å nekte å forklare seg. Videre heter det i straffeprosesslovens §204:
«Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§117–121 og 124–125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.»
Brem mener det også fremgår av loven at kildevernet ikke kan omgås ved å ta beslag i bevismateriale som røper de opplysninger man kunne ha nektet å forklare seg om.
– Det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det skal ikke være avgjørende om journalisten opptrer på vegne av en redaksjon. Det følger blant annet av rettspraksis.
Forhåndssensur
– Kildevernet er vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, som den del av ytringsfriheten. Dette ble slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen i en storkammeravgjørelse fra 1996, Goodwin vs The United Kingdom, forteller Brem.
– I saken Case Of Sanoma Uitgevers B.V. v. The Netherlands fra 2003 kom for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstolen i storkammer til at det var i strid med EMK artikkel 10 å kreve utlevert billedmateriale fra et ulovlig gate-race, bilder tatt i henhold til avtale med arrangørene.
Når det kommer til saken med Rolfsen, og PST som beslaglegger materiale, er Brem klar i sin tale.
– Dette er en forhåndssensur av regissøren og dokumentarfilmskaperens materiale. Det er meget problematisk med tanke på ytringsfriheten – det utfordrer både Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen.
Råd til andre
Når det kommer til hva andre dokumentarister kan lære av denne episoden, mener Brem det viktigste er å passe på materialet sitt.
– Det fremgår blant annet at Rolfsen hadde backup av filene, eller at han kopierte filene til politiet. Jeg bygger slike opplysninger kun på det jeg har lest i media. I den digitale tidsalder byr det ikke på noen problemer å lage backup, så det er selvsagt et enkelt, men godt råd.
Kjersti Løken Starum i Norges presseforbund har tidligere uttalt til VG at dokumentarister skal ha rettigheter på linje med journalister. Ifølge Brem skal det på generelt grunnlag svært mye til for PST å gripe inn på denne måten.
– Det bør ligge meget tungtveiende og konkrete grunner til for å tillate slike drastiske inngrep fra PST i en regissør- og dokumentarfilmskapers upubliserte materiale.
– Dersom slike inngrep tillates av retten, kan det føre til at det i fremtiden blir vanskelig å få vitner til å våge å uttale seg så fritt som de ellers ville gjort om kildevernet beskytter, mener Brem.
Å sikre at man har kopi av eget materiale er en ting. Det store problemet er vel at når det er fritt frem for PST å skaffe seg innsyn i dokumentarfilmmateriale undergraves den skjøre tilliten mellom filmskaper og kilde/kararakter. Hvis kildevernet og praksisen av dette ikke beskytter dokumentarfilmen må vi ha et nytt regelverk. Det blir umulig å få tilgang til å dokumentere marginale/kriminelle/sterkt religiøse eller politiske miljøer om det de facto betyr at PST også sitter å ser gjennom samme materiale med sitt utgangspunkt.
I en verden der frontene mellom grupper blir stadig mer tilspisset, redusert til slagord og preget av vold er det utrolig viktig at dokumentarfilmskapere kan gå inn og fortelle historier om menneskene på den andre siden. Dypere forståelse alle veier er en forutsetning for at man på lang sikt kan få en mer positiv internasjonal utvikling. En dokumentarfilm kan ha et annet fokus enn å avsløre lovbrudd, men som er like viktige å få frem i dagen.
Det er en misforståelse å tro at å lage dokumentarfilm er det samme som å samle inn bevismateriale eller ubestridte fakta. En dokumentarfilm er et subjektivt blikk på situasjoner eller karakterer, selv der det faktisk er snakk om å avsløre lovbrudd. Filmopptakene er møter og en utvikling av relasjonen mellom filmskaperen og objektet for filmen. Denne subjektiviteten ligger i materialet, og skal behandles nensomt i klipp for å representere og fokusere filmens virkelighet. At PST bryter inn i denne relasjonen er et alvorlig overtramp.
Jeg mener at dokumentaristens forhold til sitt objekt bør respekteres i like stor grad som en leges forhold til en pasient, eller prestens taushetsløfte.
At PST betrakter vårt arbeid som overvåkningskameraer de bare kan logge seg på og betrakte som bevismateriale er hårreisende, og sier ganske mye om hvor langt vi har sklidd inn i et overvåkningssamfunn der vi alle er uvitende eller resignerte etterretningsagenter.
Å sikre at man har kopi av eget materiale er en ting. Det store problemet er vel at når det er fritt frem for PST å skaffe seg innsyn i dokumentarfilmmateriale undergraves den skjøre tilliten mellom filmskaper og kilde/kararakter. Hvis kildevernet og praksisen av dette ikke beskytter dokumentarfilmen må vi ha et nytt regelverk. Det blir umulig å få tilgang til å dokumentere marginale/kriminelle/sterkt religiøse eller politiske miljøer om det de facto betyr at PST også sitter å ser gjennom samme materiale med sitt utgangspunkt.
I en verden der frontene mellom grupper blir stadig mer tilspisset, redusert til slagord og preget av vold er det utrolig viktig at dokumentarfilmskapere kan gå inn og fortelle historier om menneskene på den andre siden. Dypere forståelse alle veier er en forutsetning for at man på lang sikt kan få en mer positiv internasjonal utvikling. En dokumentarfilm kan ha et annet fokus enn å avsløre lovbrudd, men som er like viktige å få frem i dagen.
Det er en misforståelse å tro at å lage dokumentarfilm er det samme som å samle inn bevismateriale eller ubestridte fakta. En dokumentarfilm er et subjektivt blikk på situasjoner eller karakterer, selv der det faktisk er snakk om å avsløre lovbrudd. Filmopptakene er møter og en utvikling av relasjonen mellom filmskaperen og objektet for filmen. Denne subjektiviteten ligger i materialet, og skal behandles nensomt i klipp for å representere og fokusere filmens virkelighet. At PST bryter inn i denne relasjonen er et alvorlig overtramp.
Jeg mener at dokumentaristens forhold til sitt objekt bør respekteres i like stor grad som en leges forhold til en pasient, eller prestens taushetsløfte.
At PST betrakter vårt arbeid som overvåkningskameraer de bare kan logge seg på og betrakte som bevismateriale er hårreisende, og sier ganske mye om hvor langt vi har sklidd inn i et overvåkningssamfunn der vi alle er uvitende eller resignerte etterretningsagenter.