Kulturministerens offensiv for å sikre fremtidig investering fra bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene, er et stort skritt i riktig retning, skriver Elisabeth Sjaastad. Men den største utfordringen videre blir å vinne frem i den offentlige debatten og unngå en direkte avgift.
På mandagens åpningskonferanse under TIFF annonserte kulturminister Thorhild Widvey at hun nå ville ta grep for å sikre fremtidig investering i produksjon av audiovisuelt innhold fra alle aktører i verdikjeden:
”Vi ønsker en felles forståelse for at det er nødvendig med en ikke-diskriminerende politikk for nye tilbydere av innhold, men vi ønsker også forståelse for at alle bør være underlagt de samme reglene og bidra til det audiovisuelle økosystemet”, sa Widvey i Tromsø.
Nå har Widvey, sammen med næringsministeren og EØS/EU ministeren, invitert sentrale aktører fra begge leire til en rundbordskonferanse 12. februar for å diskutere mulige løsninger: ”Diskusjonen går på hvordan vi får [bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene] til å se at de tjener på å være med å finansiere denne innholdsproduksjonen”.
Deler av EUs AMT-direktiv fra 2010 har tidligere blitt innlemmet i norsk lov, men vurderingen den gang var at VOD-markedet var for lite utviklet til at artikkel 13 ble innført. Denne artikkelen gir adgang til å pålegge nettaktører en forpliktelse til å investere i innholdsproduksjon.
For ett år siden var Marianne Kleven fra Norske filmregissører og undertegnede (som daglig leder i den europeiske regissørorganisasjonen FERA) i et møte med kulturdepartementet for å be om at en slik finansieringsforpliktelse blir inkludert i den kommende filmmeldingen.
Det burde være åpenbart for alle at audiovisuelt innhold som i dag opptar 65% av all nettrafikk i Norge, har skapt en formidabel vekst for teleoperatører og andre nettselskaper. Den stadig stigende etterspørselen etter film og TV-drama via digitale plattformer gjør at det nå er rimelig å kreve at disse aktørene blir med på å investere i nye produksjoner.
Dette prinsippet er Widvey også krystallklar på i sin tale, og hun vil nå utrede forskjellige alternativer for hvordan dette kan reguleres, som f.eks en prosentsats av omsetning innbetalt til et fond, eller en bredbånds- eller strømmeavgift.
Men dersom spørsmålet om hvilken form dette bidraget skal få ikke blir raskt nok avklart og filmbransjen selv ikke definerer sine preferanser, så kan vi risikere at babyen til slutt blir kastet ut med badevannet.
For selv om kulturministerens offensiv er et stort skritt i riktig retning, blir den største utfordringen videre å vinne frem i den offentlige debatten.
I fjor høst lå alle de norske bransjeorganisasjonene i heftig diskusjon med motpartens interesseorganisasjon IKT-Norge. Deres taktikk er å tåkelegge problemstillingene ved å spre skremselspropaganda om at dette blir en internettskatt som forbrukerne må betale.
Og det tok drøye 30 timer fra ministerens tale i Tromsø til Forbrukerrådet kom på banen med samme retorikk.
Forbrukerne vil tjene på at film- og tv-bransjen er økonomisk rustet til å produsere kvalitetsinnholdet, som de jo faktisk etterspør. Forbrukerrådet er i sin fulle rett til å være imot en avgift betalt av forbrukerne, men det er, så vidt jeg vet, ingen som hevder at dette er den beste løsningen per dags dato. Dermed løper Forbrukerrådet – bevisst eller ubevisst – teleoperatørenes ærend ved å fyre opp under frykten for avgifter.
Denne paradoksale alliansen mellom teleoperatører og forbrukere har jeg sett før, på EU-nivå i Brussel, og den kan være svært effektiv i å kjøre en betimelig debatt i grøfta.
Dersom pr-strategien lykkes, så kan denne saken bli så politisk betent at Widvey mister appetitten på å innføre selv høyst rimelige forpliktelser.
I fjor ble dette det sørgelige utfallet av en lignende prosess i Danmark. I et år der det skulle fremforhandles ny filmavtale, klarte ikke partene å finne frem til omforente løsninger på nettaktørenes bidrag. Det kan synes som om de danske produsentene gapte for høyt da de gikk inn for en bredbåndsavgift.
Det bør, etter min mening, være siste utvei og et ris bak speilet. Det finnes nemlig mange andre gode løsninger som vil være til gavn for alle parter.
Et eksempel på dette er den belgiske modellen. VOD-tilbydere som har en omsetning over 300.000 euro er lovpålagt å investere minimum 2%, men har valget mellom å gi pengene til et fond eller bestille produksjoner for tilsvarende beløp. I praksis har aktørene for lengst overgått dette beløpet og opplever stor suksess med å satse på lokalt innhold.
Et kjærkomment bidrag til utviklingen av nye forretningsmodeller kommer fra danske TDC Group (som nylig kjøpte det norske kabelselskapet GET). TDC har investert et ti-talls millioner i å utvikle den nye premium VOD tjenesten Blockbuster som de mener vil fylle et hull i markedet, og som på sikt vil kunne generere betydelige inntekter til produsenter og distributører. De ser det også som en naturlig utvikling at de etterhvert vil investere direkte i originalt innhold.
Det hadde vært gledelig om de norske bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene kjente sin besøkelsestid og satte seg til bordet med konstruktive forslag til hvordan vi i fellesskap kan sikre norske forbrukere tilgang på digitalt innhold av ypperste kvalitet – også i fremtiden.
Elisabeth O. Sjaastad, regissør
Kulturministerens offensiv for å sikre fremtidig investering fra bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene, er et stort skritt i riktig retning, skriver Elisabeth Sjaastad. Men den største utfordringen videre blir å vinne frem i den offentlige debatten og unngå en direkte avgift.
På mandagens åpningskonferanse under TIFF annonserte kulturminister Thorhild Widvey at hun nå ville ta grep for å sikre fremtidig investering i produksjon av audiovisuelt innhold fra alle aktører i verdikjeden:
”Vi ønsker en felles forståelse for at det er nødvendig med en ikke-diskriminerende politikk for nye tilbydere av innhold, men vi ønsker også forståelse for at alle bør være underlagt de samme reglene og bidra til det audiovisuelle økosystemet”, sa Widvey i Tromsø.
Nå har Widvey, sammen med næringsministeren og EØS/EU ministeren, invitert sentrale aktører fra begge leire til en rundbordskonferanse 12. februar for å diskutere mulige løsninger: ”Diskusjonen går på hvordan vi får [bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene] til å se at de tjener på å være med å finansiere denne innholdsproduksjonen”.
Deler av EUs AMT-direktiv fra 2010 har tidligere blitt innlemmet i norsk lov, men vurderingen den gang var at VOD-markedet var for lite utviklet til at artikkel 13 ble innført. Denne artikkelen gir adgang til å pålegge nettaktører en forpliktelse til å investere i innholdsproduksjon.
For ett år siden var Marianne Kleven fra Norske filmregissører og undertegnede (som daglig leder i den europeiske regissørorganisasjonen FERA) i et møte med kulturdepartementet for å be om at en slik finansieringsforpliktelse blir inkludert i den kommende filmmeldingen.
Det burde være åpenbart for alle at audiovisuelt innhold som i dag opptar 65% av all nettrafikk i Norge, har skapt en formidabel vekst for teleoperatører og andre nettselskaper. Den stadig stigende etterspørselen etter film og TV-drama via digitale plattformer gjør at det nå er rimelig å kreve at disse aktørene blir med på å investere i nye produksjoner.
Dette prinsippet er Widvey også krystallklar på i sin tale, og hun vil nå utrede forskjellige alternativer for hvordan dette kan reguleres, som f.eks en prosentsats av omsetning innbetalt til et fond, eller en bredbånds- eller strømmeavgift.
Men dersom spørsmålet om hvilken form dette bidraget skal få ikke blir raskt nok avklart og filmbransjen selv ikke definerer sine preferanser, så kan vi risikere at babyen til slutt blir kastet ut med badevannet.
For selv om kulturministerens offensiv er et stort skritt i riktig retning, blir den største utfordringen videre å vinne frem i den offentlige debatten.
I fjor høst lå alle de norske bransjeorganisasjonene i heftig diskusjon med motpartens interesseorganisasjon IKT-Norge. Deres taktikk er å tåkelegge problemstillingene ved å spre skremselspropaganda om at dette blir en internettskatt som forbrukerne må betale.
Og det tok drøye 30 timer fra ministerens tale i Tromsø til Forbrukerrådet kom på banen med samme retorikk.
Forbrukerne vil tjene på at film- og tv-bransjen er økonomisk rustet til å produsere kvalitetsinnholdet, som de jo faktisk etterspør. Forbrukerrådet er i sin fulle rett til å være imot en avgift betalt av forbrukerne, men det er, så vidt jeg vet, ingen som hevder at dette er den beste løsningen per dags dato. Dermed løper Forbrukerrådet – bevisst eller ubevisst – teleoperatørenes ærend ved å fyre opp under frykten for avgifter.
Denne paradoksale alliansen mellom teleoperatører og forbrukere har jeg sett før, på EU-nivå i Brussel, og den kan være svært effektiv i å kjøre en betimelig debatt i grøfta.
Dersom pr-strategien lykkes, så kan denne saken bli så politisk betent at Widvey mister appetitten på å innføre selv høyst rimelige forpliktelser.
I fjor ble dette det sørgelige utfallet av en lignende prosess i Danmark. I et år der det skulle fremforhandles ny filmavtale, klarte ikke partene å finne frem til omforente løsninger på nettaktørenes bidrag. Det kan synes som om de danske produsentene gapte for høyt da de gikk inn for en bredbåndsavgift.
Det bør, etter min mening, være siste utvei og et ris bak speilet. Det finnes nemlig mange andre gode løsninger som vil være til gavn for alle parter.
Et eksempel på dette er den belgiske modellen. VOD-tilbydere som har en omsetning over 300.000 euro er lovpålagt å investere minimum 2%, men har valget mellom å gi pengene til et fond eller bestille produksjoner for tilsvarende beløp. I praksis har aktørene for lengst overgått dette beløpet og opplever stor suksess med å satse på lokalt innhold.
Et kjærkomment bidrag til utviklingen av nye forretningsmodeller kommer fra danske TDC Group (som nylig kjøpte det norske kabelselskapet GET). TDC har investert et ti-talls millioner i å utvikle den nye premium VOD tjenesten Blockbuster som de mener vil fylle et hull i markedet, og som på sikt vil kunne generere betydelige inntekter til produsenter og distributører. De ser det også som en naturlig utvikling at de etterhvert vil investere direkte i originalt innhold.
Det hadde vært gledelig om de norske bredbåndsleverandørene og strømmeselskapene kjente sin besøkelsestid og satte seg til bordet med konstruktive forslag til hvordan vi i fellesskap kan sikre norske forbrukere tilgang på digitalt innhold av ypperste kvalitet – også i fremtiden.
Elisabeth O. Sjaastad, regissør
