– Syriavideo heller bensin på bålet

– Syriavideo heller bensin på bålet

– Den fiktive norske Syria-videoen har bidratt til å så ekstra tvil om de mange ekte – og tragiske – videoene, sier Ole Solvang i E-Team som dokumenterer overgrep i væpnede konflikter. – Videoen heller bensin på bålet og gir våre kritikere ammunisjon.

Dokumentaren E-team, som kan sees på Netflix, følger Human Rights Watch sitt Emergency team på reiser til Syria og Libya under den arabiske våren. Her dokumenterer de Bashar al-Assads og Muam­mar Gaddafis forbrytelser mot egen befolkning, og jobber målrettet for å spre informasjon om grusomhetene til internasjonale medier og beslutningstakere. Ole Solvang (til venstre i foto) utgjør en fjerdedel av teamet, sammen med blant annet partner Anna Neistat (til høyre i foto). I forbindelse med Movies on War-festivalen snakket vi med Solvang om å jobbe midt oppe i pågående væpnede konflikter – og hvordan det påvirket deres hverdag å ha et dokumentarkamera på slep.

Human Rights Watch består av rundt 400 personer som arbeider med å dokumentere overgrep mot menneskerettigheter over hele verden. De er aktive i over 90 land, og jobber bredt med alt fra kvinne- og barnerettigheter, tradisjonelle overgrep, rettigheter forbundet med helse og i forbindelse med miljø i noen tilfeller.

– Hos Human Rights Watch er det en liten divisjon som heter Emergency-divisjonen. Vi er per dags dato fire stykker i den divisjonen, og vår spesialitet er å dokumentere menneskerettighetsovergrep i væpnede konflikter rundt omkring i verden. Det vi kort fortalt gjør er at hvis det bryter ut krig et sted sender Human Rights Watch en eller flere av oss for å dokumentere eventuelle brudd på menneskerettigheter i feltet. Jobben vår er da å avsløre og publisere bruddene, og til syvende og sist prøve å få stoppet overgrepene, forteller Solvang.

Ole Solvang og Anna Neistat. Foto: Skjermdump  fra 'E-team'.
Ole Solvang og Anna Neistat. Foto: Skjermdump fra ‘E-team’.

Det er mange faktorer som spiller inn når Human Rights Watch bestemmer hvem som drar hvor og hvor store ressurser som skal settes inn. Det viktigste er om de kan skape en endring i konflikten, forteller Solvang.

– Det avgjøres av overgrepenes omfang som vi tror – eller få rapportert om – foregår. Kort fortalt avhenger det av hvor mange ledige ressurser vi har på gjeldende tidspunkt. I sommer eksempelvis, med Ukraina, Syria, Irak, Israel, Palestina, Sudan og Den sentralafrikanske republikk, var vi ganske tynt spredd – det har vært en travel sommer. Den viktigste faktoren er at vi prøver å vurdere hvorvidt vi kan gjøre en forskjell, om vi kan ha et impact. Har vi en mulighet til å gjøre slutt på menneskerettighetsovergrep? Kan vi få en eller flere av krigspartene til å oppføre seg? Det er dette det dreier seg om. I sommer har emergency-teamet vært involvert i samtlige av konfliktene jeg nettopp nevnte.

E-teamet første betingelse er å få dokumentert hva som foregår, og skaffe bevis for overgrep de vil ta tak i gjennom en tredelt metodologi, forteller Solvang.

– Det krever at vi i de fleste tilfeller reiser til de aktuelle stedene, og intervjuer ofre eller vitner. Vi undersøker åsteder for angrep, dokumenterer fysiske skader og hvor mange som har blitt drept gjennom undersøkelser av krater og bygningsskader for å finne ut hvem som var ansvarlig – og hvorvidt dette var et lovlig eller ulovlig angrep. Dette er første stadiet – investigate. Vår metodologi består av tre nivåer hvor andre nivå er: expose, hvor vi publiserer funn gjennom rapporter og pressemeldinger, og i det siste også gjennom foto og video. Tredje og siste stadiet er change hvor vi prøver å forandre på situasjonen. Dette går ut på å nå beslutningstagere som kan ha innflytelse på situasjonen. Dette er alt fra myndigheter som deltar i konflikten, til andre land som kan sette press krigspartene.

Solvang forteller at teamet var veldig skeptiske til å ha med seg et kamera ut i felt når det ble klart at det skulle lages en dokumentar om arbeidet deres. Human Rights Watch hadde blitt kontaktet av flere filmskapere som ønsket å lage film om E-teamet før det endelig ble gitt klarsignal – med visse forbehold.

– Vi var som sagt ganske skeptiske, og det var ikke før regissørene Ross Kauffman og Katy Chevigny tok kontakt at vi følte oss komfortable med et slikt prosjekt. Det var fordi Human Rights Watch kjente til Ross og Katy fra før – begge hadde hatt filmer på filmfestivaler som Human Rights Watch hadde arrangert. Vår ledelse satte veldig pris på filmene de allerede hadde gjort. Det som var vanskelig for oss var først og fremst det logistiske. Ville det være mulig å sende ekstra folk med et sånt team inn i en krigssone? Der stilte vi én betingelse: de kunne bare sende én person – ikke noe team. Et annet moment var at vi var litt skeptisk til å ha et kamera med oss hele tiden. Ville det forandre dynamikken mellom oss og de vi snakket med? I den sammenheng hadde vi en avtale om at hvis vi følte at det var nødvendig å ikke filme i enkelte situasjoner, kunne vi gi beskjed om det og bli respektert.

  • Trailer, E-team:

– For Human Rights Watch er det viktig at vi får alt riktig – et kontrollert miljø hvor vi skal gi et korrekt bilde av situasjonene. Det er klart at det å ha et kamera på deg hele tiden var fryktinngytende – et kamera som tar opp alt du sier og hvor en del ikke er ment for allmennheten. Det eneste unntaket fra å gi full kontroll til filmskaperne var at vi hadde rett til å be om endringer dersom vi følte at noe kunne sette liv i fare. Før dokumentaren ble sluppet gikk vi tilbake til alle som endte opp i filmen og spurte de en siste gang om de var villige til å være med. I tillegg var det én scene vi ba om at skulle bli tatt ut: vi intervjuet en person som var i fengsel. Vi følte at hans situasjon var så sårbar at vi ikke mente det var riktig å vise det.

Solvang forteller at det var en avgjørende faktor for å si ja til filmen at den kan være med på å informere om jobben de gjør.

– Vi har veldig mange folk rundt om i verden som følger oss, men vi håper filmen vil trekke et nytt publikum – folk som kanskje egentlig ikke er så interessert i menneskerettigheter til vanlig. Kanskje de vil skjønne litt mer av hvordan vi jobber og hvilket arbeid som ligger bak våre konklusjoner.

Nylig sprakk nyheten om at en mye omtalt video fra Syria, som viser to barn som nesten blir drept før de unnslipper kuleregnet, var fiktiv. Filmen ble spilt inn på Malta med regissør Lars Klevberg bak roret. Human Rights Watch har uttalt at videoen er «disgusting». Solvang forteller at filmen har gjort dokumentasjonsarbeidet til E-team mye vanskeligere.

– Siden filmingen av dokumentaren om oss endte har kidnappingsrisikoen i nord-Syria økt betraktelig. En av kamerafolkene – James Foley – ble kidnappet i Syria på et annet oppdrag og var det første vestlige gisselet som ISIS henrettet. Dette betyr at det i dag er vanskeligere for oss og journalister å dra til dette området. Dette betyr igjen at vi må bruke andre metoder for å dokumentere overgrep, som for eksempel å intervjue flyktninger og  analysere satellittbilder og videoer fra området. Det er nettopp derfor filmen som nylig ble laget av en norsk regissør var så problematisk. Det syriske regimets støttespillere bruker allerede enhver sjanse til å så tvil om overgrep som vi dokumenterer i Syria. Når en av disse videoene faktisk viser seg å ha vært regissert så heller det bensin på bålet og gir våre kritikere ammunisjon. Det kan hende intensjonen var god, men det er vanskelig å se hvordan prosjektet har ført til mer diskusjon om barn i krig. I stedet så har diskusjonen fokusert på hvor vanskelig det er å få verifisert informasjon fra Syria, og filmen har nå bidratt til å så ekstra tvil om de mange ekte – og tragiske – videoene som kommer ut av Syria, avslutter han.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Syriavideo heller bensin på bålet

– Syriavideo heller bensin på bålet

– Den fiktive norske Syria-videoen har bidratt til å så ekstra tvil om de mange ekte – og tragiske – videoene, sier Ole Solvang i E-Team som dokumenterer overgrep i væpnede konflikter. – Videoen heller bensin på bålet og gir våre kritikere ammunisjon.

Dokumentaren E-team, som kan sees på Netflix, følger Human Rights Watch sitt Emergency team på reiser til Syria og Libya under den arabiske våren. Her dokumenterer de Bashar al-Assads og Muam­mar Gaddafis forbrytelser mot egen befolkning, og jobber målrettet for å spre informasjon om grusomhetene til internasjonale medier og beslutningstakere. Ole Solvang (til venstre i foto) utgjør en fjerdedel av teamet, sammen med blant annet partner Anna Neistat (til høyre i foto). I forbindelse med Movies on War-festivalen snakket vi med Solvang om å jobbe midt oppe i pågående væpnede konflikter – og hvordan det påvirket deres hverdag å ha et dokumentarkamera på slep.

Human Rights Watch består av rundt 400 personer som arbeider med å dokumentere overgrep mot menneskerettigheter over hele verden. De er aktive i over 90 land, og jobber bredt med alt fra kvinne- og barnerettigheter, tradisjonelle overgrep, rettigheter forbundet med helse og i forbindelse med miljø i noen tilfeller.

– Hos Human Rights Watch er det en liten divisjon som heter Emergency-divisjonen. Vi er per dags dato fire stykker i den divisjonen, og vår spesialitet er å dokumentere menneskerettighetsovergrep i væpnede konflikter rundt omkring i verden. Det vi kort fortalt gjør er at hvis det bryter ut krig et sted sender Human Rights Watch en eller flere av oss for å dokumentere eventuelle brudd på menneskerettigheter i feltet. Jobben vår er da å avsløre og publisere bruddene, og til syvende og sist prøve å få stoppet overgrepene, forteller Solvang.

Ole Solvang og Anna Neistat. Foto: Skjermdump  fra 'E-team'.
Ole Solvang og Anna Neistat. Foto: Skjermdump fra ‘E-team’.

Det er mange faktorer som spiller inn når Human Rights Watch bestemmer hvem som drar hvor og hvor store ressurser som skal settes inn. Det viktigste er om de kan skape en endring i konflikten, forteller Solvang.

– Det avgjøres av overgrepenes omfang som vi tror – eller få rapportert om – foregår. Kort fortalt avhenger det av hvor mange ledige ressurser vi har på gjeldende tidspunkt. I sommer eksempelvis, med Ukraina, Syria, Irak, Israel, Palestina, Sudan og Den sentralafrikanske republikk, var vi ganske tynt spredd – det har vært en travel sommer. Den viktigste faktoren er at vi prøver å vurdere hvorvidt vi kan gjøre en forskjell, om vi kan ha et impact. Har vi en mulighet til å gjøre slutt på menneskerettighetsovergrep? Kan vi få en eller flere av krigspartene til å oppføre seg? Det er dette det dreier seg om. I sommer har emergency-teamet vært involvert i samtlige av konfliktene jeg nettopp nevnte.

E-teamet første betingelse er å få dokumentert hva som foregår, og skaffe bevis for overgrep de vil ta tak i gjennom en tredelt metodologi, forteller Solvang.

– Det krever at vi i de fleste tilfeller reiser til de aktuelle stedene, og intervjuer ofre eller vitner. Vi undersøker åsteder for angrep, dokumenterer fysiske skader og hvor mange som har blitt drept gjennom undersøkelser av krater og bygningsskader for å finne ut hvem som var ansvarlig – og hvorvidt dette var et lovlig eller ulovlig angrep. Dette er første stadiet – investigate. Vår metodologi består av tre nivåer hvor andre nivå er: expose, hvor vi publiserer funn gjennom rapporter og pressemeldinger, og i det siste også gjennom foto og video. Tredje og siste stadiet er change hvor vi prøver å forandre på situasjonen. Dette går ut på å nå beslutningstagere som kan ha innflytelse på situasjonen. Dette er alt fra myndigheter som deltar i konflikten, til andre land som kan sette press krigspartene.

Solvang forteller at teamet var veldig skeptiske til å ha med seg et kamera ut i felt når det ble klart at det skulle lages en dokumentar om arbeidet deres. Human Rights Watch hadde blitt kontaktet av flere filmskapere som ønsket å lage film om E-teamet før det endelig ble gitt klarsignal – med visse forbehold.

– Vi var som sagt ganske skeptiske, og det var ikke før regissørene Ross Kauffman og Katy Chevigny tok kontakt at vi følte oss komfortable med et slikt prosjekt. Det var fordi Human Rights Watch kjente til Ross og Katy fra før – begge hadde hatt filmer på filmfestivaler som Human Rights Watch hadde arrangert. Vår ledelse satte veldig pris på filmene de allerede hadde gjort. Det som var vanskelig for oss var først og fremst det logistiske. Ville det være mulig å sende ekstra folk med et sånt team inn i en krigssone? Der stilte vi én betingelse: de kunne bare sende én person – ikke noe team. Et annet moment var at vi var litt skeptisk til å ha et kamera med oss hele tiden. Ville det forandre dynamikken mellom oss og de vi snakket med? I den sammenheng hadde vi en avtale om at hvis vi følte at det var nødvendig å ikke filme i enkelte situasjoner, kunne vi gi beskjed om det og bli respektert.

  • Trailer, E-team:

– For Human Rights Watch er det viktig at vi får alt riktig – et kontrollert miljø hvor vi skal gi et korrekt bilde av situasjonene. Det er klart at det å ha et kamera på deg hele tiden var fryktinngytende – et kamera som tar opp alt du sier og hvor en del ikke er ment for allmennheten. Det eneste unntaket fra å gi full kontroll til filmskaperne var at vi hadde rett til å be om endringer dersom vi følte at noe kunne sette liv i fare. Før dokumentaren ble sluppet gikk vi tilbake til alle som endte opp i filmen og spurte de en siste gang om de var villige til å være med. I tillegg var det én scene vi ba om at skulle bli tatt ut: vi intervjuet en person som var i fengsel. Vi følte at hans situasjon var så sårbar at vi ikke mente det var riktig å vise det.

Solvang forteller at det var en avgjørende faktor for å si ja til filmen at den kan være med på å informere om jobben de gjør.

– Vi har veldig mange folk rundt om i verden som følger oss, men vi håper filmen vil trekke et nytt publikum – folk som kanskje egentlig ikke er så interessert i menneskerettigheter til vanlig. Kanskje de vil skjønne litt mer av hvordan vi jobber og hvilket arbeid som ligger bak våre konklusjoner.

Nylig sprakk nyheten om at en mye omtalt video fra Syria, som viser to barn som nesten blir drept før de unnslipper kuleregnet, var fiktiv. Filmen ble spilt inn på Malta med regissør Lars Klevberg bak roret. Human Rights Watch har uttalt at videoen er «disgusting». Solvang forteller at filmen har gjort dokumentasjonsarbeidet til E-team mye vanskeligere.

– Siden filmingen av dokumentaren om oss endte har kidnappingsrisikoen i nord-Syria økt betraktelig. En av kamerafolkene – James Foley – ble kidnappet i Syria på et annet oppdrag og var det første vestlige gisselet som ISIS henrettet. Dette betyr at det i dag er vanskeligere for oss og journalister å dra til dette området. Dette betyr igjen at vi må bruke andre metoder for å dokumentere overgrep, som for eksempel å intervjue flyktninger og  analysere satellittbilder og videoer fra området. Det er nettopp derfor filmen som nylig ble laget av en norsk regissør var så problematisk. Det syriske regimets støttespillere bruker allerede enhver sjanse til å så tvil om overgrep som vi dokumenterer i Syria. Når en av disse videoene faktisk viser seg å ha vært regissert så heller det bensin på bålet og gir våre kritikere ammunisjon. Det kan hende intensjonen var god, men det er vanskelig å se hvordan prosjektet har ført til mer diskusjon om barn i krig. I stedet så har diskusjonen fokusert på hvor vanskelig det er å få verifisert informasjon fra Syria, og filmen har nå bidratt til å så ekstra tvil om de mange ekte – og tragiske – videoene som kommer ut av Syria, avslutter han.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY