1989 er et politisk drama om kollapsen av Jernteppet. En ung og ukjent teknokrat, Miklós Neméth, blir hentet inn for å bli Ungarns nye statsminister. Hans oppdrag er å redde landets skakkjørte økonomi, og bestemmer seg raskt for å fjerne den massive – og dyre – grensekontrollen fra statsbudsjettet. Avgjørelsen setter han i søkelyset til formidable motstandere og kommunistiske ekstremister. Samtidig blir et ungt par fra Øst-Tyskland inspirert av ryktene om at den Ungarske grensen mot Østerrike vil være åpen i noen får dager i forbindelse med demonstrasjonen Den paneuropeiske picnic, og de setter fart mot grensen…

Filmen er regissert av den prisvinnende og profilerte dokumentaristen Anders Østergaard (bl.a Burma VJ og Tintin og jeg) og har norsk coprodusent i Kristian Mosvold og Substans Film. Vi tok en prat med Mosvold om erfaringen med å samprodusere 1989 som får verdenspremiere under CPH:DOX i København 6.november.

Hvilke kvaliteter ved ‘1989’ gjorde det interessant for dere å involvere dere som co-produsent?

– For det første har jeg jobbet en del med Magic Hour Films tidligere i andre sammenhenger, så jeg hadde lyst til å jobbe videre med de. Og Lise Lense-Møller er en av de mest erfarne dokumentarfilmprodusentene i verden, vil jeg si. Å få jobbe med henne var veldig bra. Regissør Anders Østergaard er også godt kjent, og Oscarnominert! Det var selvsagt viktig. Forrige filmen hans, Burma VJ, likte jeg godt.  I tillegg så jeg selvfølgelig at det var muligheter for å skaffe penger til prosjektet, som var en vesentlig årsak.

Hva betyr navnet og tidligere filmer til regissøren for deg som produsent og for prosjektets potensiale?

– Jeg har én produksjon hvor det tilnærmet ikke er noen regissør, et samarbeid med Saga Film på Island. Den co-produksjonen er det veldig lite penger fra Norge. Der var det produsentene jeg ble kjent med og hadde lyst til å hjelpe. Min oppfatning er at for å få ut penger og midler betyr regissørnavnet ganske mye. Jeg har hatt prosjekter med regissører som har vunnet noen priser, men det er ofte ikke nok. Det er gjerne store navn som er viktig, det er en viktig tag på søknaden. Da er man ofte rett igjennom CV-messig. Sett slik betyr det mye. For meg personlig betyr tema mye mer.

• Les også: Hvorfor involvere seg i nordisk samproduksjon?

– Nå – som alltid – hadde jeg egentlig ikke tid til å gå inn i en produksjon som jeg så noen venner linke til i forbindelse med Midtøsten-konflikten. Der var det en film om det Israelske samfunnet, sett fra det venstreorienterte Israel – en kritikk av det Israelske samfunnet. Da hoppet jeg på fordi det er et tema jeg har jobbet mye med, og har en annen film på gang om det samme. Der også var regissøren Emmy-vinner og Oscar-nominert faktisk. Dermed visste jeg at det var på bakgrunn av navnet jeg ville slå igjennom med den, men det var på grunn av temaet jeg gikk inn i prosjektet – midt i alt for mye annet arbeid.

Til tross for mye papirarbeid, byråkrati og lite penger å hente: Hvorfor er det viktig for dere å co-produsere?

– Det fine med dokumentar er at det alltid er lite penger å hente! Jeg er bosatt i Kristiansand, og for meg er det dermed kortere til København enn til Oslo, eksempelvis. Jeg jobber mye med co-produksjoner, og selvfølgelig med egne produksjoner hvor jeg er hovedprodusent. For meg har det vært naturlig å gå den veien fordi jeg treffer like gjerne folk fra utlandet som fra Norge når jeg reiser rundt. Videre er det klart at både nettverksmessig og i forhold til personlig utvikling er det en morsom måte å jobbe på. Man føler seg deler av et internasjonalt miljø hele veien.

Er det mer spennende dokumentartemaer å velge mellom når man ikke forholder seg til landegrenser?

Nå har jeg en annen film som har premiere på CPH:DOX. Der har vi kun fått støtte fra Sørnorsk filmsenter og NFI. Det at den har kommet med på CPH:DOX – før vi har gått ut med noe som helst markedsføring – har skapt stor interesse fra andre festivaler og salgsagenter. Så egentlig har det ikke så mye med tema å gjøre. Jeg tipset også CPH:DOX tidlig om prosjektet, så det er noe med at når du begynner å komme inn i den steamen så baller det på seg. Da nevner man eksempelvis et annet prosjekt i kontakt med en finansiør, også skapes det nye muligheter.

Utnytter vi i nordisk film potensialet til nordisk co-produksjon godt nok? Er det mer å hente?

Jeg vil si at på dokumentar ligger mye godt til rette for co-produksjoner, både med Nordisk kulturfond – som også jeg har fått støtte av til noen prosjekter, og Nordisk Panorama med fler. Mitt inntrykk er at man ser igjen de samme folkene fra norden på hvert eneste sted, og når det kommer til dokumentar – hvis man skal opp på et nytt nivå – er det co-produksjoner som gjelder. Men jeg føler meg privilegert som har råd til å jobbe med dette. Det er mye jobb i forhold til hva man sitter igjen med, og jeg ser at en del andre firmaer jobber mye med enkle tv-produksjoner mellom de større kunstneriske dokumentarene. Slik jeg ser det nå mener jeg vi utnytter mulighetene ganske godt.

Trailer, ‘1989’: