Først må vi erkjenne noen fakta:

Filmparken AS har et økonomisk problem. Leieinntektene fra kontor- og studioutleie dekker ikke både avskrivninger, drifts- og finanskostnader. Det er et faktum Kulturdepartementet (KUD) må forholde seg til, derfor må de se etter løsninger, og bransjen må gå hånd-i-hånd med dem for å finne løsninger. Avskrivninger og driftskostnader er vanskelig å få endret, men rentekostnadene kan man gjøre noe med slik denne løsningen skisserer. Gjelden er på ca 25 mill, det ligger ingen løsning i å be om at gjelden ettergis for at Filmparken skal bevares i sin helhet. Det er ikke politisk gehør, eller aksept innenfor EØS-reglene, for at gjelden ettergis. Fokus må ligge på å løse gjeldsproblemet.

Filmstudioene er viktigere enn Filmparken. Filmparken var et viktig samlingspunkt den gang Norsk Film hadde sitt hovedkontor der, nå er situasjonen annerledes. Filminstituttet ligger i sentrum, Filmskolen ligger på Lillehammer og masterutdannelsen vil ikke bli lagt til Jar. Det er prisverdig at noen ønsker at Filmparken igjen skal bli et knutepunkt, men er det realistisk? Kontorfasiliteter vil alltid kunne skaffes andre steder, og noe nytt lokomotiv som kan bli lagt til Filmparken, og dermed trekke til seg andre virksomheter, eksistere ikke. Det er filmstudioene som er viktig å bevare, ikke kontorbygningene. Det er hvis filmstudioene forsvinner at ytterligere filmopptaksdager vil bli lagt til utenlandske studioer, og dermed forsvinner enda flere filmarbeidsplasser ut av landet. Fokus må ligge på å bevare filmstudioene

En løsning?

Eiendommen i villastrøket på Jar er på 25 mål, tomteverdien er enorm. Studioene trenger mindre enn halvparten av dette området, backlot-behovet er også minimalt siden det alltid finnes akseptable alternativer til dette. En mulig løsning er å selge alt unntatt de tre studiobygningene med tilhørende monteringshall og hjelperom. Dermed kan Filmparken AS få frigjort ca. 40-50 millioner kroner som ligger bundet i tomteverdien. Etter et slikt salg vil gjelden kunne nedbetales i sin helhet og selskapet vil sitte igjen med 15-25 mill som kan legges i et vedlikeholdsfond for dekning av et løpende vedlikeholdsbehov i uoverskuelig fremtid.

Samtidig med et slikt tomtesalg bør selskapet gjøres om til en stiftelse slik at man får en frikobling fra KUD. For KUD vil man være kvitt et problem; eiendommen og selskapet/stiftelsen vil ikke lenger være på den politiske agendaen. For Filmbransjen har man oppnådd at det fortsatt vil være et filmstudio i Norge uten at dette har gått på bekostning av andre ordninger. Man får et studio som fortsatt vil bli brukt til av alle typer produksjoner; spillefilm, reklame, musikkvideo, kortfilmer, TV-produksjoner, etc.

Et avsluttende argument, for en bevarende løsning, er at vi ikke vet hvor lenge andre europeiske land kan opprettholde sine incentivordninger, problematikken er allerede et tema i EU. Hvor står vi den dagen norske produsenter ikke får finansiert sine filmer ute gjennom incentivordninger og vi ikke lengere har et studio i Norge (som kanskje til og med kan gå inn med arbeidskreditter i filmer)?

Knud Bjørne-Larsen, tidligere adm.dir. i Filmparken AS (2002-2009) og  Norsk Filmstudio/Storyline Studios AS (2002-2014), nå COO i Dramatikkens hus