Tor ”de force” og hans ekspanderende BIFF

Tor ”de force” og hans ekspanderende BIFF

– Vi må ikke være redde for å utfordre publikum, sier BIFF-sjef Tor Fosse som i år har utvidet programmet til seks ulike kategorier. – Vi skal serve mange målgrupper på mer enn 500 forestillinger. Mest spent er jeg på mottakelsen av ‘Stammen’ – en fiksjonsfilm fra Ukraina på tegnspråk, uten oversettelse og undertekster!

Bergen internasjonale filmfestival, BIFF, har etablert seg som en av Nordens ledende dokumentarfilmfestivaler under ledelse av Tor Fosse. Litt av et sprang for den filmgale studenten som kjørte taxi i helgene og feriene for å finansiere besøk til festivalene i London, Berlin og Cannes. Nå går trafikken motsatt vei – fra hele verden kommer filmfolk til BIFF i Bergen for å vise sine filmer.

Etter å ha distribuert arthousefilmer gjennom Tour de Force havnet Tor Fosse i ledelsen for Tromsø Internasjonale Filmfestival, der hans varemerke var den kunstnerisk ambisiøse filmen. Etter åtte år i Tromsø startet han BIFF i Bergen, der han gjorde noe helt annet. Han var så dristig – dumdristig, sa mange – at han satte den samfunnsengasjerte og debattskapende dokumentarfilmen i fokus. Resten er historie. 

BIFF oppsto i 2000, hvordan begynte det? 

– Det begynte i forbindelse med millenniumsfeiringen, der Bergen var en av 9 byer som ble nominert til å være «europeisk kulturhovedstad», og da ble en rekke nye tiltak satt i gang. BIFF er en av de få initiativene som ble videreført, de fleste av de andre ble nedlagt. Det har å gjøre med at BIFF eies av den nå halvkommunale Bergen kino, slik at festivalen har hatt en økonomisk garantist for driften.

Du kom fra ledelsen av Tromsø-festivalen?

– Ja, kinosjef Hans Henrik Berg og jeg satte i gang en slags «opprørsfestival» i 1991 da Tromsø ikke fikk være vertskap for Den norske filmfestivalen, som var blitt vedtatt permanent lagt til Haugesund av Kommunale Kinematografers Landsforbund.

– De siste årene i Tromsø-festivalen hadde jeg med de to bergenserne Oddleiv Vik og Birgit Pihl i innspurten, så vi tre var erfarne med å arrangere filmfestival da vi startet BIFF. Men vi la opp til et altfor ambisiøst og omfattende program allerede første gangen, og ble veldig skuffet over oppslutningen. Vi fikk vel en 9000 besøk og var vant til ca. 30 000 i Tromsø. Det tar tid å innarbeide noe nytt, dessuten var vi for dårlige på markedsføring.  Men det har gått bedre og bedre, egentlig tok det veldig kort tid før BIFF var innarbeidet som egen merkevare, så å si.

– Fra en sped begynnelse i 2000 har BIFF utviklet seg til dagens filmmaraton med et besøk på 54 000. Nå «krangler» vi med Tromsø om hvem som er Norges største filmfestival. Men vårt program er mye mer omfattende enn det Tromsø har, så vi skulle kanskje heller kalle oss Norges største filmmønstring.  I 2011 hadde vi 176 langfilmer og det viste seg å være for mye på 8 dager. I fjor hadde vi 160. 

Hvorfor fokuserte dere på dokumentarfilm? 

– Da jeg sluttet i Tromsø for å starte BIFF, sa Hans Henrik Berg til meg at nå må du finne på noe nytt, du må ikke kopiere Tromsø.  I Haugesund var de redd for kopiering der også, så da var det nærliggende med dokumentar. Vi hadde vel 10 dokumentarer det første året av et program  på noen og seksti filmer. Til vår store glede opplevde vi at dokumentarene ble godt mottatt. 

– Noe av årsaken til at det var naturlig for oss å satse på dokumentarer er også det faktum at Bergen har det største dokumentarfilmmiljøet utenfor Oslo. Du vet, med fremveksten av regionale filmsentre ble det nærmest forbudt for disse å satse på spillefilm – sentrene utenfor hovedstaden kunne kun ta seg av kort- og dokumentarfilmfeltene.  Så da var det naturlig at BIFF også engasjerte seg i dokumentarfilmfeltet i større grad enn andre.

BIFF samler et stort publikum? 

– For Bergen kino har det vært viktig at de gjennom BIFF når ut til et publikum som vanligvis ikke går på kino. Vi har også et samarbeid med fagmiljøene på universitetet, i første rekke de samfunnsfaglige studieretningene. Det vi også er kjent for er skoleprogrammene. I fjor hadde vi mer enn 18 000 elevbesøk. Vi deler filmene opp i temaer, som skolene kan velge blant, som f.eks. «demokratisk deltagelse» og «verdenshavene», i fjor var det «kvinner i kamp» som følge av stemmerettsjubileet.

– Tematikken rundt verdenshavene er et resultat av at vi satser mye på klima og miljøvern, og her har vi fått til et økonomisk samarbeid med Bergen kommunes klimasjef, samt Klima- og miljødepartementet.

– Og så presenterer vi «Checkpoints», som er en festival i festivalen, der vi viser filmer om menneskerettigheter. Det skjer i samarbeid med Rafto-stiftelsen og med økonomisk støtte fra Fritt Ord, Film & Kino og Utenriksdepartementet. 

Og i år har dere ekspandert ytterligere?

Ja, den 15. BIFF er inndelt i en rekke kategorier. De nye retningene består av hele seks ulike kategorier, hvor den mest prestisjefylte vil være BIFF Expanded – et program som skal utvikles med årene etter modell fra Forum-progammet i Berlin, med innslag både fra Sundances NeXT og New Frontiers, samt andre toneangivende festivalers innslag av Cross Over, installasjoner og Virtual Reality. BIFF Expanded blir i år bestående av et titalls filmer.

– Videre har vi et titalls American Indies å servere, samt motsatsen programmet Europeisk identitet, som er et samarbeid med Warshawas Watch Docs-festival. Programmet er også styrket med et nordisk fokus bestående av både dokumentarer og fiksjonsfilmer.

– Hele poenget er at vi server mange ulike målgrupper på en gang, over 8 dager, på mer enn 500 forestillinger. Vi tar i bruk den nye storstuen Røkeriet på Verftet i Bergen. Den er ombygget for mer enn 100 millioner kroner som konsertsal, men er i tillegg nå klar som kinosal. Blant annet skal vi vise Istanbul United her for en hel skare fotballfans, med hele BRANN-laget på plass. Og så har vi de norske dokumentarene Flink Pike og Bjørnøya som skal ut på kino etter BIFF, slik tilfellet var i fjor med Søsken til evig tid og The Act of Killing. Det blir også premiere på Bent Hamers 1001 GRAM den 24. september. Men aller mest spent er jeg på mottakelsen av Stammen – en fiksjonsfilm fra Ukraina på tegnspråk, uten oversettelse og undertekster! 

Tor Fosse_02_768
Alle fotos: Helge Hansen

Hva med ditt personlige forhold til dokumentarfilmen? Står dokumentaren deg nærmere enn fiksjonsfilmen? 

– Ja, det vil jeg faktisk si nå. Jeg er blitt mer og mer opptatt av det som påvirker vår verden og vår klode. Når man blir voksen, så er kanskje ikke fiksjonene nok lenger? I hvert fall har min interesse for fakta blitt sterkere og sterkere. Nyhetssendingene er blitt viktigere enn filmene når jeg ser på tv. Jeg tror det henger sammen med at man blir eldre.

Alder og visdom går hånd i hånd? 

– Sånn er det i hvert fall for meg, jeg har med årene blitt mer og mer opptatt av formidling av virkelighet.  Visdom kommer vel delvis av kunnskap og dét er det mye av i disse filmene.

Kan man stole på at dokumentaren formidler kunnskap uten å forfalske den? Hvor «sann» er egentlig dokumentarfilmen? 

– Det er klart et poeng at en dokumentar kan seile under falskt flagg. Jeg har mange ganger tatt meg selv i å ta for god fisk noe som senere har vist seg å ikke holde vann. Man må ha en kritisk distanse. I fjor hadde vi en film her om verdenshavenes tilstand, Revolution. Den ble en vekker for meg når det gjaldt forurensing av havet. Regissøren Rob Stewart er utdannet marinbiolog, og vi hadde vist en film av ham før, Sharkwater, en nydelig film der han svømmer med haier. Men da vi skulle vise Revolution og la opp til et helt seminar om verdenshavenes tilstand, så stilte han ikke opp. I ettertid har jeg forstått at filmen inneholder en del feil og at han kanskje ikke torde komme. Han visste nemlig at vi i Bergen har et stort og kvalifisert marint forskningsmiljø, så jeg tror han rett og slett feiget ut.

Har du flere eksempler? 

– Jeg har et skrekkeksempel fra noen år tilbake, med en britisk dokumentarist, Adam Curtis,  som laget en kompilasjonsfilm om islam, The Power of Nightmares, der han påsto at Al-Qaida nærmest var en løgn oppfunnet av ultrakonservative krefter i USA for å sverte islam. Den var faktisk i hovedprogrammet i Cannes. Den ville vi gjerne vise, men det ble det heldigvis ikke noe av, for rett etterpå ble det veldig tydelig at Al-Qaida i høyeste grad var en realitet. BBC ville ikke at filmen skulle vises, de trakk den tilbake rett og slett. Så man vet aldri, ikke engang et gyldighetsstempel fra Cannes er noen garanti, snarere tvert imot har jeg skjønt.

Må en dokumentarfilm være «sann»? Vil ikke en dokumentarist alltid manipulere virkeligheten? 

– Jo, og det ser jeg ikke noe galt i. Tvert imot, jeg synes det er fascinerende med filmer som opererer i sjiktet mellom fiksjon og virkelighet.  På BIFF gjør vi et nummer av å vise filmer som foregir å være dokumentarer selv om de faktisk er fiksjoner. En post på programmet er å finne årets «mockumentary».  Jeg synes det er et spennende farvann, for det er en gammel fordom at man kan være objektiv. Ingen dokumentarfilm er objektiv. En film som Searching for Sugar Man har fått mye bank for å være lemfeldig med fakta, men det er like fullt en fascinerende film.

For noen år siden ble Erling Borgens dokumentar Et lite stykke Norge om Norges involvering i internasjonale konflikter stoppet av NRK. Begrunnelsen var at filmen var usaklig og uetterrettelig. Sitter vi fast i et foreldet objektivitetskrav?

– Vel, Vibeke Løkkeberg ble kritisert for «manipulerende»  kryssklipping i Gazas tårer. Og i Armadillo klipper regissøren fra danske soldater i kamp til lik i en vollgrav, selv om likene er hentet fra en helt annen situasjon. Dagens dokumentarister tillater seg å gjøre ting som var utenkelige for en del år tilbake. Vi må ikke være redd for å utfordre publikum på en ny og spennende måte.  Det skjerper dem at de må analysere mer enn før.

Nevn en utfordrende film fra BIFF-programmet? 

– A Necessary Death, som begynner med at en dokumentarfilmskaper annonserer i en avis etter selvmordskandidater som filmteamet ønsker å filme siste reis til. En person med uhelbredelig hjernesvulst er en av de som melder seg, og filmen dokumenterer forberedelsene til at han skal ta sitt eget liv. Det er helt overbevisende lenge, men så begynner du å ane at noe ikke stemmer. Når hovedpersonen og regissøren til slutt dreper hverandre, forstår du at alt bare har vært løgn og forbannet dikt. Likevel kom det folk til meg etter visningen og var nærmest sjokkskadet, dette var det verste de hadde sett. Da jeg forklarte at det hele bare var oppdiktet, ble de voldsomt lettet, men de hadde hatt sitt livs sterkeste filmopplevelse.

Hva vil du si er den viktigste delen av BIFF’s virksomhet? 

– Det er nok skoleprogrammene, vi gir gratis dokumentarfilmtilbud til videregående skoler, ungdomsskoler og samarbeider med Den kulturelle skolesekken og vi arrangerer skolefilmfestivalen, som gir filmkurs for 9. og 10. klasse. Merkelig nok er det denne virksomheten vi har slitt mest med å finne sponsorer til. De eneste som har støttet oss er Fritt Ord og til dels UNESCO-kommisjonen, samt noen offentlige etater og det er vi veldig takknemlige, for ellers hadde det ikke blitt noe.

– For to år siden kom NRK til oss og sa at de ville være med på BIFF, det tok vi som en stor anerkjennelse. De lager et årlig pitche-forum for dokumentarister her.

– Videre har vi opprettet en nettportal der vi tar inn dokumentarfilmer, tekster dem og  legger dem ut med studiemateriell. Her kan alle elever i hele landet gå inn, så dette er en nasjonal satsing. Vi fikk støtte av Hordaland fylkeskommune, som var fødselshjelper, og nå har vi fått med oss alle fylkeskommunene i hele Norge. Så det er veldig bra.

Det høres ut som en storsatsing på dokumentar rettet mot skoleverket? 

– Det er det. Det er veldig givende å jobbe med skoleelever, ikke minst når filmene vises på det store lerretet og de som er med i filmen kommer inn på scenen etterpå. Det blir helt magisk stemning i salen. For noen år siden viste vi Bogotá Change, laget av danske Andreas M. Daalsgard, og da de to forhenværende ordførerne – som hadde revolusjonert Bogotá by –  kom inn på scenen, var det helt sensasjonelt. Det ga en fantastisk stemning.

– En annen film, Salma, handler om en kvinne i India som har vært innesperret store deler av sitt liv, først av faren og så av ektemannen. Hun brukte tiden i fangenskap til å skrive dikt og i dag er hun en av Indias fremste diktere. Hun kom til oss i fjor, og hun trollbandt ungdommene. Slikt styrker deres opplevelse av filmene. Jeg tror at det konkretiserer filmenes innhold for dem.

Tross bortimot 55 000 besøk er BIFF fortsatt avhengig av offentlige tilskudd? 

– Med de ambisjonene vi har, så er vi dessverre det. Selvfølgelig kunne vi laget en billigere festival, kuttet ut alle skoleprogrammene og alle seminarene, latt være å ha interessante gjester og filmskapere og bare vist film. Men det ville gitt en annen og veldig redusert festival.

Hvis tilskuddene tørker ut, da er det skoleprogrammene som ryker? Du sa tidligere at det var den viktigste delen av BIFF’s virksomhet? 

– Vi ville måtte kutte i staben og vi er allerede den mest kostnadseffektive festivalen i landet. Egentlig er vi bare to fast ansatte, med en tredje som har vært hyrt inn, riktignok nærmest på heltid. Andre blir engasjert etter behov. Skulle tilskuddene forsvinne, blir det bare et fåtall igjen. Da mister vi skoleprosjektene og vi mister fokuset på norsk dokumentar. Det ville være trist.

Tor Fosse_03_768

Du satser også på å distribuere dokumentarer gjennom Tour de Force? 

– Det er litt både og. Vi har alltid hatt noen dokumentarer, men det nye nå er at vi har tatt en del norske dokumentarer. Vi hadde The Act of Killing, som er delvis norsk, og Søsken til evig tid, som er helnorsk. Den ville ingen ta i, så vi syntes at vi måtte prøve, selv om den i utgangspunktet er veldig smal.

Men det ble suksess? 

– Det gikk over all forventning, vi fikk over 40 000 besøk. Det er ti ganger det estimatet Filminstituttet satte som forutsetning for å gi produsenten etterhåndsstøtte. Vi kan kanskje si at Folk ved fjorden, som Filminstituttet sa nei til å gå inn i, beredte grunnen for Søsken-filmen. Førstnevnte gikk jo et helt år på kino i Bergen – det ble nærmest en gimmick å holde den gående fra BIFF til BIFF. Etter hvert kom Oslo og andre byer etter, så den endte på 32.000 besøk. NFI følte vel at det var en tabbe å ikke støtte den, den blemma hadde de ikke lyst til å gjenta, så de sa ja da vi kom med Søsken til evig tid.

Hvorfor går disse litt trauste og tradisjonelle dokumentarene så godt på kino? 

– Søsken til evig tid fikk veldig mye medieoppmerksomhet på forhånd, både i aviser og på tv. Og så hadde vi NRK-suksessene med «langsomfilmer» om Hurtigruten og Bergensbanen. Jeg tror folk rett og slett har et behov for å roe ned og se noe som går litt langsommere. I Førde slo langsomfilmen Søsken til evig tid knockout på The Fast and the Furious som årets mest sette film, det synes jeg er morsomt.

Dere brukte sosiale medier i markedsføringen? 

– Det har vært veldig viktig. Frode Fimland og produsent Kalle Richardsen har nærmest drevet geriljavirksomhet på Facebook og skapt et trykk på kinoer som ellers ikke hadde tenkt å vise Søsken til evig tid. Fridtjof Kjæreng og Tour de Force gjør noe av det samme med En prest og en plage, og det fører til at kinoer kontakter oss og ber om å få filmen, fordi de får et trykk nedenfra. Å bruke sosiale medier kommer bare til å bli viktigere og viktigere. Vi opplever nå at mange kinoer som vi ikke engang har hørt om og visste eksisterte, ønsker å vise prestefilmen.

Hva er den største utfordringen med å distribuere dokumentar for kino? 

– Det er nok kinosjefene, de prioriterer fiksjonsfilmen. I Oslo, Bergen og Trondheim er de noe mer positive til dokumentar, men utover landet er de veldig skeptiske. Så vi arbeider langsiktig og målrettet med å endre holdninger hos kinosjefer.

Det ligger ikke mye penger i å distribuere dokumentarfilm, det må være noe annet som driver deg?

– Jeg tente på Søsken til evig tid. Jeg synes det var så spesielt med disse to krokete søsknene som lever i pakt med dyrene og naturen. Og det at den er så langsom. Jeg tror at det der stille livet på gården er noe som ligger i de norske genene, noe som har med røttene våre å gjøre. Og så var det selvfølgelig utfordringen. Å få en slik film til å gå på kino krever både kreativitet og innsats, du har i utgangspunktet mange odds mot deg.

– Det er noe av det samme med En prest og en plage. Jeg har ikke noe forhold til avdøde Børre Knudsen og abortkampen, men jeg tenner på denne mannens vilje til å ofre alt for det han tror på. Han er et individ som står på sitt «to the bitter end». Det er noe urnorskt i denne staheten, noe av kjerringa mot strømmen og Ibsens Brand.

Ja, man må vel ha noe av kjerringa mot strømmen i seg for å drive en dokumentarfestival opp til å bli landets største filmfestival? 

– Jeg vet ikke det. Vi gjør det bra fordi det finnes en stor interesse for dokumentar ute blant folk, og det bygger vi på.

– Kombinasjonen BIFF som festival og distributøren Tour de Force har vist seg å ha mange fordeler, spesielt for BIFF, men også for Bergen som sådan. Etter søskenfilmen og nå prestefilmen strømmer nye norske dokumentarprosjekter til fra hele landet uke etter uke til innboksen i Tour de Force, og en del av disse er det naturlig å holde igjen til BIFF i slutten av september og gjøre ekstra stas på dem før de får kinodistribusjon.

– Det har tidligere vært snakk om å gjøre Bergen til dokumentarhovedstad, men det har Bergen allerede blitt. Så kommunens og fylkets politikere bør jo være glad for alt som skjer av seg selv.

Hvor stor er BIFF internasjonalt sett? 

– I nordisk sammenheng er vi en av de største dokumentarmønstringene, selv om BIFF ikke er en ren dokumentarfestival. DocPoint i Helsinki mener de er størst, men jeg tviler på det. Jeg er ikke sikker på hvor stor Tempo i Stockholm er – de viser også mye korte dokumentarer. Men CPH: DOX i København er større, men de er mer opptatt av det kunstneriske uttrykket, mindre av samfunnsengasjementet. BIFF har mye mer fokus på å skape engasjement og debatt. Så vi utfyller hverandre.

Betyr det at BIFF ikke er så opptatt av film som kunst? 

– Jovisst er vi det. Men vi ser ikke noen vits i å lage en festival der filmene blir møtt med et skuldertrekk. Derfor har vi satt engasjert film i høysetet. Men vi er levende opptatt av filmen som kunstart, og det manifesterer seg gjennom at vi i år planlegger en ny serie med kunstfilmer og videoer. En slags kunstbiennale for ikke-kommersielle filmer og videoer, som vi håper å få støtte til fra Kulturrådet.

– Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å falle ut. Det er viktig å gjøre noe nytt, man må ikke stivne i en form. Skal en festival overleve, må den fornye seg hele tiden.

Så du vender tilbake til kunstfilmen, som opprinnelig var din hovedinteresse? Gjennom selskapet Arthaus, hvor du var første daglige leder, importerte du vel mest arthouse-filmer og i Tromsø var du kjent som en stor tilhenger av amerikansk indiefilm? 

– Vel, i Arthaus var jo selve mandatet å få opp turtallet med hensyn til antall arthouse-filmer på kino, men jeg vil ikke si at American Independents var spesielt fremtredende i Tromsø under mine år der. Det er faktisk mer av den slags på BIFF.  Vi var vel mest opptatt av filmkunsten i Tromsø, fra mange land, slik det har fortsatt til nå.

– Jeg befinner meg nok som programsjef i Bergen langt fra der jeg var i Tromsø med hensyn til smak og interesse.  For 20 år siden var jeg mye mer opptatt av de regissørene som lagde film som prøvde å tangere nivået til Kieslowski, Angelopoulos og ikke minst Tarkovskij. I dag er jeg mer utålmodig og har det travelt med å komme til poengene.

Er du optimistisk eller pessimistisk fremover? 

– Jeg er optimist i den forstand at det virker som om de som støtter oss forstår de argumentene vi kommer med, selv om man i departementet håper at næringslivet skal se med begeistring på det vi driver med og gi oss millioner. Statsråden sa vel at det kunne vel ikke være noe problem i Bergen, som har så mange skipsredere? Men dét er det. Vi har noe som heter Festspillene som støvsuger sponsormarkedet og har gjort det siden 1950-tallet. Det viktigste for næringslivet i Bergen er å vise seg fram der, og da blir det ikke mye igjen til resten av kulturlivet. Dessuten har vi Brann, som alltid trenger økonomisk påfyll. BIFF kommer langt ned på listen.

– Det virker som om departementet tror at vi ikke jobber med å skaffe sponsorer, men det gjør vi iherdig og hele tiden. Problemet er at det ikke er så mye midler å hente som myndighetene later til å tro. Vi blir ikke amerikanske på dette området selv om vi har fått en konservativ regjering.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Tor ”de force” og hans ekspanderende BIFF

Tor ”de force” og hans ekspanderende BIFF

– Vi må ikke være redde for å utfordre publikum, sier BIFF-sjef Tor Fosse som i år har utvidet programmet til seks ulike kategorier. – Vi skal serve mange målgrupper på mer enn 500 forestillinger. Mest spent er jeg på mottakelsen av ‘Stammen’ – en fiksjonsfilm fra Ukraina på tegnspråk, uten oversettelse og undertekster!

Bergen internasjonale filmfestival, BIFF, har etablert seg som en av Nordens ledende dokumentarfilmfestivaler under ledelse av Tor Fosse. Litt av et sprang for den filmgale studenten som kjørte taxi i helgene og feriene for å finansiere besøk til festivalene i London, Berlin og Cannes. Nå går trafikken motsatt vei – fra hele verden kommer filmfolk til BIFF i Bergen for å vise sine filmer.

Etter å ha distribuert arthousefilmer gjennom Tour de Force havnet Tor Fosse i ledelsen for Tromsø Internasjonale Filmfestival, der hans varemerke var den kunstnerisk ambisiøse filmen. Etter åtte år i Tromsø startet han BIFF i Bergen, der han gjorde noe helt annet. Han var så dristig – dumdristig, sa mange – at han satte den samfunnsengasjerte og debattskapende dokumentarfilmen i fokus. Resten er historie. 

BIFF oppsto i 2000, hvordan begynte det? 

– Det begynte i forbindelse med millenniumsfeiringen, der Bergen var en av 9 byer som ble nominert til å være «europeisk kulturhovedstad», og da ble en rekke nye tiltak satt i gang. BIFF er en av de få initiativene som ble videreført, de fleste av de andre ble nedlagt. Det har å gjøre med at BIFF eies av den nå halvkommunale Bergen kino, slik at festivalen har hatt en økonomisk garantist for driften.

Du kom fra ledelsen av Tromsø-festivalen?

– Ja, kinosjef Hans Henrik Berg og jeg satte i gang en slags «opprørsfestival» i 1991 da Tromsø ikke fikk være vertskap for Den norske filmfestivalen, som var blitt vedtatt permanent lagt til Haugesund av Kommunale Kinematografers Landsforbund.

– De siste årene i Tromsø-festivalen hadde jeg med de to bergenserne Oddleiv Vik og Birgit Pihl i innspurten, så vi tre var erfarne med å arrangere filmfestival da vi startet BIFF. Men vi la opp til et altfor ambisiøst og omfattende program allerede første gangen, og ble veldig skuffet over oppslutningen. Vi fikk vel en 9000 besøk og var vant til ca. 30 000 i Tromsø. Det tar tid å innarbeide noe nytt, dessuten var vi for dårlige på markedsføring.  Men det har gått bedre og bedre, egentlig tok det veldig kort tid før BIFF var innarbeidet som egen merkevare, så å si.

– Fra en sped begynnelse i 2000 har BIFF utviklet seg til dagens filmmaraton med et besøk på 54 000. Nå «krangler» vi med Tromsø om hvem som er Norges største filmfestival. Men vårt program er mye mer omfattende enn det Tromsø har, så vi skulle kanskje heller kalle oss Norges største filmmønstring.  I 2011 hadde vi 176 langfilmer og det viste seg å være for mye på 8 dager. I fjor hadde vi 160. 

Hvorfor fokuserte dere på dokumentarfilm? 

– Da jeg sluttet i Tromsø for å starte BIFF, sa Hans Henrik Berg til meg at nå må du finne på noe nytt, du må ikke kopiere Tromsø.  I Haugesund var de redd for kopiering der også, så da var det nærliggende med dokumentar. Vi hadde vel 10 dokumentarer det første året av et program  på noen og seksti filmer. Til vår store glede opplevde vi at dokumentarene ble godt mottatt. 

– Noe av årsaken til at det var naturlig for oss å satse på dokumentarer er også det faktum at Bergen har det største dokumentarfilmmiljøet utenfor Oslo. Du vet, med fremveksten av regionale filmsentre ble det nærmest forbudt for disse å satse på spillefilm – sentrene utenfor hovedstaden kunne kun ta seg av kort- og dokumentarfilmfeltene.  Så da var det naturlig at BIFF også engasjerte seg i dokumentarfilmfeltet i større grad enn andre.

BIFF samler et stort publikum? 

– For Bergen kino har det vært viktig at de gjennom BIFF når ut til et publikum som vanligvis ikke går på kino. Vi har også et samarbeid med fagmiljøene på universitetet, i første rekke de samfunnsfaglige studieretningene. Det vi også er kjent for er skoleprogrammene. I fjor hadde vi mer enn 18 000 elevbesøk. Vi deler filmene opp i temaer, som skolene kan velge blant, som f.eks. «demokratisk deltagelse» og «verdenshavene», i fjor var det «kvinner i kamp» som følge av stemmerettsjubileet.

– Tematikken rundt verdenshavene er et resultat av at vi satser mye på klima og miljøvern, og her har vi fått til et økonomisk samarbeid med Bergen kommunes klimasjef, samt Klima- og miljødepartementet.

– Og så presenterer vi «Checkpoints», som er en festival i festivalen, der vi viser filmer om menneskerettigheter. Det skjer i samarbeid med Rafto-stiftelsen og med økonomisk støtte fra Fritt Ord, Film & Kino og Utenriksdepartementet. 

Og i år har dere ekspandert ytterligere?

Ja, den 15. BIFF er inndelt i en rekke kategorier. De nye retningene består av hele seks ulike kategorier, hvor den mest prestisjefylte vil være BIFF Expanded – et program som skal utvikles med årene etter modell fra Forum-progammet i Berlin, med innslag både fra Sundances NeXT og New Frontiers, samt andre toneangivende festivalers innslag av Cross Over, installasjoner og Virtual Reality. BIFF Expanded blir i år bestående av et titalls filmer.

– Videre har vi et titalls American Indies å servere, samt motsatsen programmet Europeisk identitet, som er et samarbeid med Warshawas Watch Docs-festival. Programmet er også styrket med et nordisk fokus bestående av både dokumentarer og fiksjonsfilmer.

– Hele poenget er at vi server mange ulike målgrupper på en gang, over 8 dager, på mer enn 500 forestillinger. Vi tar i bruk den nye storstuen Røkeriet på Verftet i Bergen. Den er ombygget for mer enn 100 millioner kroner som konsertsal, men er i tillegg nå klar som kinosal. Blant annet skal vi vise Istanbul United her for en hel skare fotballfans, med hele BRANN-laget på plass. Og så har vi de norske dokumentarene Flink Pike og Bjørnøya som skal ut på kino etter BIFF, slik tilfellet var i fjor med Søsken til evig tid og The Act of Killing. Det blir også premiere på Bent Hamers 1001 GRAM den 24. september. Men aller mest spent er jeg på mottakelsen av Stammen – en fiksjonsfilm fra Ukraina på tegnspråk, uten oversettelse og undertekster! 

Tor Fosse_02_768
Alle fotos: Helge Hansen

Hva med ditt personlige forhold til dokumentarfilmen? Står dokumentaren deg nærmere enn fiksjonsfilmen? 

– Ja, det vil jeg faktisk si nå. Jeg er blitt mer og mer opptatt av det som påvirker vår verden og vår klode. Når man blir voksen, så er kanskje ikke fiksjonene nok lenger? I hvert fall har min interesse for fakta blitt sterkere og sterkere. Nyhetssendingene er blitt viktigere enn filmene når jeg ser på tv. Jeg tror det henger sammen med at man blir eldre.

Alder og visdom går hånd i hånd? 

– Sånn er det i hvert fall for meg, jeg har med årene blitt mer og mer opptatt av formidling av virkelighet.  Visdom kommer vel delvis av kunnskap og dét er det mye av i disse filmene.

Kan man stole på at dokumentaren formidler kunnskap uten å forfalske den? Hvor «sann» er egentlig dokumentarfilmen? 

– Det er klart et poeng at en dokumentar kan seile under falskt flagg. Jeg har mange ganger tatt meg selv i å ta for god fisk noe som senere har vist seg å ikke holde vann. Man må ha en kritisk distanse. I fjor hadde vi en film her om verdenshavenes tilstand, Revolution. Den ble en vekker for meg når det gjaldt forurensing av havet. Regissøren Rob Stewart er utdannet marinbiolog, og vi hadde vist en film av ham før, Sharkwater, en nydelig film der han svømmer med haier. Men da vi skulle vise Revolution og la opp til et helt seminar om verdenshavenes tilstand, så stilte han ikke opp. I ettertid har jeg forstått at filmen inneholder en del feil og at han kanskje ikke torde komme. Han visste nemlig at vi i Bergen har et stort og kvalifisert marint forskningsmiljø, så jeg tror han rett og slett feiget ut.

Har du flere eksempler? 

– Jeg har et skrekkeksempel fra noen år tilbake, med en britisk dokumentarist, Adam Curtis,  som laget en kompilasjonsfilm om islam, The Power of Nightmares, der han påsto at Al-Qaida nærmest var en løgn oppfunnet av ultrakonservative krefter i USA for å sverte islam. Den var faktisk i hovedprogrammet i Cannes. Den ville vi gjerne vise, men det ble det heldigvis ikke noe av, for rett etterpå ble det veldig tydelig at Al-Qaida i høyeste grad var en realitet. BBC ville ikke at filmen skulle vises, de trakk den tilbake rett og slett. Så man vet aldri, ikke engang et gyldighetsstempel fra Cannes er noen garanti, snarere tvert imot har jeg skjønt.

Må en dokumentarfilm være «sann»? Vil ikke en dokumentarist alltid manipulere virkeligheten? 

– Jo, og det ser jeg ikke noe galt i. Tvert imot, jeg synes det er fascinerende med filmer som opererer i sjiktet mellom fiksjon og virkelighet.  På BIFF gjør vi et nummer av å vise filmer som foregir å være dokumentarer selv om de faktisk er fiksjoner. En post på programmet er å finne årets «mockumentary».  Jeg synes det er et spennende farvann, for det er en gammel fordom at man kan være objektiv. Ingen dokumentarfilm er objektiv. En film som Searching for Sugar Man har fått mye bank for å være lemfeldig med fakta, men det er like fullt en fascinerende film.

For noen år siden ble Erling Borgens dokumentar Et lite stykke Norge om Norges involvering i internasjonale konflikter stoppet av NRK. Begrunnelsen var at filmen var usaklig og uetterrettelig. Sitter vi fast i et foreldet objektivitetskrav?

– Vel, Vibeke Løkkeberg ble kritisert for «manipulerende»  kryssklipping i Gazas tårer. Og i Armadillo klipper regissøren fra danske soldater i kamp til lik i en vollgrav, selv om likene er hentet fra en helt annen situasjon. Dagens dokumentarister tillater seg å gjøre ting som var utenkelige for en del år tilbake. Vi må ikke være redd for å utfordre publikum på en ny og spennende måte.  Det skjerper dem at de må analysere mer enn før.

Nevn en utfordrende film fra BIFF-programmet? 

– A Necessary Death, som begynner med at en dokumentarfilmskaper annonserer i en avis etter selvmordskandidater som filmteamet ønsker å filme siste reis til. En person med uhelbredelig hjernesvulst er en av de som melder seg, og filmen dokumenterer forberedelsene til at han skal ta sitt eget liv. Det er helt overbevisende lenge, men så begynner du å ane at noe ikke stemmer. Når hovedpersonen og regissøren til slutt dreper hverandre, forstår du at alt bare har vært løgn og forbannet dikt. Likevel kom det folk til meg etter visningen og var nærmest sjokkskadet, dette var det verste de hadde sett. Da jeg forklarte at det hele bare var oppdiktet, ble de voldsomt lettet, men de hadde hatt sitt livs sterkeste filmopplevelse.

Hva vil du si er den viktigste delen av BIFF’s virksomhet? 

– Det er nok skoleprogrammene, vi gir gratis dokumentarfilmtilbud til videregående skoler, ungdomsskoler og samarbeider med Den kulturelle skolesekken og vi arrangerer skolefilmfestivalen, som gir filmkurs for 9. og 10. klasse. Merkelig nok er det denne virksomheten vi har slitt mest med å finne sponsorer til. De eneste som har støttet oss er Fritt Ord og til dels UNESCO-kommisjonen, samt noen offentlige etater og det er vi veldig takknemlige, for ellers hadde det ikke blitt noe.

– For to år siden kom NRK til oss og sa at de ville være med på BIFF, det tok vi som en stor anerkjennelse. De lager et årlig pitche-forum for dokumentarister her.

– Videre har vi opprettet en nettportal der vi tar inn dokumentarfilmer, tekster dem og  legger dem ut med studiemateriell. Her kan alle elever i hele landet gå inn, så dette er en nasjonal satsing. Vi fikk støtte av Hordaland fylkeskommune, som var fødselshjelper, og nå har vi fått med oss alle fylkeskommunene i hele Norge. Så det er veldig bra.

Det høres ut som en storsatsing på dokumentar rettet mot skoleverket? 

– Det er det. Det er veldig givende å jobbe med skoleelever, ikke minst når filmene vises på det store lerretet og de som er med i filmen kommer inn på scenen etterpå. Det blir helt magisk stemning i salen. For noen år siden viste vi Bogotá Change, laget av danske Andreas M. Daalsgard, og da de to forhenværende ordførerne – som hadde revolusjonert Bogotá by –  kom inn på scenen, var det helt sensasjonelt. Det ga en fantastisk stemning.

– En annen film, Salma, handler om en kvinne i India som har vært innesperret store deler av sitt liv, først av faren og så av ektemannen. Hun brukte tiden i fangenskap til å skrive dikt og i dag er hun en av Indias fremste diktere. Hun kom til oss i fjor, og hun trollbandt ungdommene. Slikt styrker deres opplevelse av filmene. Jeg tror at det konkretiserer filmenes innhold for dem.

Tross bortimot 55 000 besøk er BIFF fortsatt avhengig av offentlige tilskudd? 

– Med de ambisjonene vi har, så er vi dessverre det. Selvfølgelig kunne vi laget en billigere festival, kuttet ut alle skoleprogrammene og alle seminarene, latt være å ha interessante gjester og filmskapere og bare vist film. Men det ville gitt en annen og veldig redusert festival.

Hvis tilskuddene tørker ut, da er det skoleprogrammene som ryker? Du sa tidligere at det var den viktigste delen av BIFF’s virksomhet? 

– Vi ville måtte kutte i staben og vi er allerede den mest kostnadseffektive festivalen i landet. Egentlig er vi bare to fast ansatte, med en tredje som har vært hyrt inn, riktignok nærmest på heltid. Andre blir engasjert etter behov. Skulle tilskuddene forsvinne, blir det bare et fåtall igjen. Da mister vi skoleprosjektene og vi mister fokuset på norsk dokumentar. Det ville være trist.

Tor Fosse_03_768

Du satser også på å distribuere dokumentarer gjennom Tour de Force? 

– Det er litt både og. Vi har alltid hatt noen dokumentarer, men det nye nå er at vi har tatt en del norske dokumentarer. Vi hadde The Act of Killing, som er delvis norsk, og Søsken til evig tid, som er helnorsk. Den ville ingen ta i, så vi syntes at vi måtte prøve, selv om den i utgangspunktet er veldig smal.

Men det ble suksess? 

– Det gikk over all forventning, vi fikk over 40 000 besøk. Det er ti ganger det estimatet Filminstituttet satte som forutsetning for å gi produsenten etterhåndsstøtte. Vi kan kanskje si at Folk ved fjorden, som Filminstituttet sa nei til å gå inn i, beredte grunnen for Søsken-filmen. Førstnevnte gikk jo et helt år på kino i Bergen – det ble nærmest en gimmick å holde den gående fra BIFF til BIFF. Etter hvert kom Oslo og andre byer etter, så den endte på 32.000 besøk. NFI følte vel at det var en tabbe å ikke støtte den, den blemma hadde de ikke lyst til å gjenta, så de sa ja da vi kom med Søsken til evig tid.

Hvorfor går disse litt trauste og tradisjonelle dokumentarene så godt på kino? 

– Søsken til evig tid fikk veldig mye medieoppmerksomhet på forhånd, både i aviser og på tv. Og så hadde vi NRK-suksessene med «langsomfilmer» om Hurtigruten og Bergensbanen. Jeg tror folk rett og slett har et behov for å roe ned og se noe som går litt langsommere. I Førde slo langsomfilmen Søsken til evig tid knockout på The Fast and the Furious som årets mest sette film, det synes jeg er morsomt.

Dere brukte sosiale medier i markedsføringen? 

– Det har vært veldig viktig. Frode Fimland og produsent Kalle Richardsen har nærmest drevet geriljavirksomhet på Facebook og skapt et trykk på kinoer som ellers ikke hadde tenkt å vise Søsken til evig tid. Fridtjof Kjæreng og Tour de Force gjør noe av det samme med En prest og en plage, og det fører til at kinoer kontakter oss og ber om å få filmen, fordi de får et trykk nedenfra. Å bruke sosiale medier kommer bare til å bli viktigere og viktigere. Vi opplever nå at mange kinoer som vi ikke engang har hørt om og visste eksisterte, ønsker å vise prestefilmen.

Hva er den største utfordringen med å distribuere dokumentar for kino? 

– Det er nok kinosjefene, de prioriterer fiksjonsfilmen. I Oslo, Bergen og Trondheim er de noe mer positive til dokumentar, men utover landet er de veldig skeptiske. Så vi arbeider langsiktig og målrettet med å endre holdninger hos kinosjefer.

Det ligger ikke mye penger i å distribuere dokumentarfilm, det må være noe annet som driver deg?

– Jeg tente på Søsken til evig tid. Jeg synes det var så spesielt med disse to krokete søsknene som lever i pakt med dyrene og naturen. Og det at den er så langsom. Jeg tror at det der stille livet på gården er noe som ligger i de norske genene, noe som har med røttene våre å gjøre. Og så var det selvfølgelig utfordringen. Å få en slik film til å gå på kino krever både kreativitet og innsats, du har i utgangspunktet mange odds mot deg.

– Det er noe av det samme med En prest og en plage. Jeg har ikke noe forhold til avdøde Børre Knudsen og abortkampen, men jeg tenner på denne mannens vilje til å ofre alt for det han tror på. Han er et individ som står på sitt «to the bitter end». Det er noe urnorskt i denne staheten, noe av kjerringa mot strømmen og Ibsens Brand.

Ja, man må vel ha noe av kjerringa mot strømmen i seg for å drive en dokumentarfestival opp til å bli landets største filmfestival? 

– Jeg vet ikke det. Vi gjør det bra fordi det finnes en stor interesse for dokumentar ute blant folk, og det bygger vi på.

– Kombinasjonen BIFF som festival og distributøren Tour de Force har vist seg å ha mange fordeler, spesielt for BIFF, men også for Bergen som sådan. Etter søskenfilmen og nå prestefilmen strømmer nye norske dokumentarprosjekter til fra hele landet uke etter uke til innboksen i Tour de Force, og en del av disse er det naturlig å holde igjen til BIFF i slutten av september og gjøre ekstra stas på dem før de får kinodistribusjon.

– Det har tidligere vært snakk om å gjøre Bergen til dokumentarhovedstad, men det har Bergen allerede blitt. Så kommunens og fylkets politikere bør jo være glad for alt som skjer av seg selv.

Hvor stor er BIFF internasjonalt sett? 

– I nordisk sammenheng er vi en av de største dokumentarmønstringene, selv om BIFF ikke er en ren dokumentarfestival. DocPoint i Helsinki mener de er størst, men jeg tviler på det. Jeg er ikke sikker på hvor stor Tempo i Stockholm er – de viser også mye korte dokumentarer. Men CPH: DOX i København er større, men de er mer opptatt av det kunstneriske uttrykket, mindre av samfunnsengasjementet. BIFF har mye mer fokus på å skape engasjement og debatt. Så vi utfyller hverandre.

Betyr det at BIFF ikke er så opptatt av film som kunst? 

– Jovisst er vi det. Men vi ser ikke noen vits i å lage en festival der filmene blir møtt med et skuldertrekk. Derfor har vi satt engasjert film i høysetet. Men vi er levende opptatt av filmen som kunstart, og det manifesterer seg gjennom at vi i år planlegger en ny serie med kunstfilmer og videoer. En slags kunstbiennale for ikke-kommersielle filmer og videoer, som vi håper å få støtte til fra Kulturrådet.

– Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å falle ut. Det er viktig å gjøre noe nytt, man må ikke stivne i en form. Skal en festival overleve, må den fornye seg hele tiden.

Så du vender tilbake til kunstfilmen, som opprinnelig var din hovedinteresse? Gjennom selskapet Arthaus, hvor du var første daglige leder, importerte du vel mest arthouse-filmer og i Tromsø var du kjent som en stor tilhenger av amerikansk indiefilm? 

– Vel, i Arthaus var jo selve mandatet å få opp turtallet med hensyn til antall arthouse-filmer på kino, men jeg vil ikke si at American Independents var spesielt fremtredende i Tromsø under mine år der. Det er faktisk mer av den slags på BIFF.  Vi var vel mest opptatt av filmkunsten i Tromsø, fra mange land, slik det har fortsatt til nå.

– Jeg befinner meg nok som programsjef i Bergen langt fra der jeg var i Tromsø med hensyn til smak og interesse.  For 20 år siden var jeg mye mer opptatt av de regissørene som lagde film som prøvde å tangere nivået til Kieslowski, Angelopoulos og ikke minst Tarkovskij. I dag er jeg mer utålmodig og har det travelt med å komme til poengene.

Er du optimistisk eller pessimistisk fremover? 

– Jeg er optimist i den forstand at det virker som om de som støtter oss forstår de argumentene vi kommer med, selv om man i departementet håper at næringslivet skal se med begeistring på det vi driver med og gi oss millioner. Statsråden sa vel at det kunne vel ikke være noe problem i Bergen, som har så mange skipsredere? Men dét er det. Vi har noe som heter Festspillene som støvsuger sponsormarkedet og har gjort det siden 1950-tallet. Det viktigste for næringslivet i Bergen er å vise seg fram der, og da blir det ikke mye igjen til resten av kulturlivet. Dessuten har vi Brann, som alltid trenger økonomisk påfyll. BIFF kommer langt ned på listen.

– Det virker som om departementet tror at vi ikke jobber med å skaffe sponsorer, men det gjør vi iherdig og hele tiden. Problemet er at det ikke er så mye midler å hente som myndighetene later til å tro. Vi blir ikke amerikanske på dette området selv om vi har fått en konservativ regjering.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY