Å bygge et mentalt univers

Å bygge et mentalt univers

– Det var et så grundig og gjennomtenkt fundament bak ”Blind” at det ble enklere å leke seg, forteller produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen. Les om hans samarbeid med Eskil Vogt på ”Blind” – som nå settes opp på kino på nytt i forbindelse med nomineringen til Nordisk Råds filmpris.

Siden Jørgen Stangebye Larsen gikk ut av Den norske filmskolen i 2010 har han allerede jobbet med noen av norsk films fremste regissører.  Han ble nominert til en Amanda for både hans arbeid på Joachim Triers Oslo, 31. august og Sara Johnsens Uskyld.  Og i vinter var han aktuell med to nye prestisjeprosjekter – Eskil Vogts Blind og Hans Petter Molands Kraftidioten – hvorav den første nå er satt opp på kino på nytt og er nominert til den Nordiske filmprisen.

Vogts spillefilmdebut blander fantasi og virkelighet og berører hvordan Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) forholder seg til det å være blind.  Stangebye Larsen forteller at han på et tidlig tidspunkt fikk en henvendelse fra Eskil Vogt om å jobbe på Blind.

– Forarbeidet med Eskil var preget av mange og lange samtaler samt mange lange mailtråder. Jeg vil påstå at vi begge er perfeksjonistiske av natur, så sammen kan vi ende opp med å gå ganske langt inn i materien. På dette tidlige stadiet begynte vi å utvikle en visuell profil. Jeg tegnet et par konsepter som ble brukt i en brosjyre for å selge filmen og skaffe finansiering. Mye av samtalene gikk på graden av realisme og hvordan visualisere Ingrids makt over universet i filmen, samt hvordan hennes indre liv kunne skildres på ulike måter.

Hovedmotiv 1 kopi - versjon 2

Han var også med Vogt for å besøke noen mennesker som er blinde i virkeligheten.

– For meg var dette interessant særlig på et detaljplan, samtidig som man med disse møtene kom inn i en verden man ikke kjenner godt fra før. Jeg husker for eksempel hos den ene kvinnen vi besøkte –  vi fikk lov å gå rundt å se og undersøke huset, ta bilder og så videre. Da jeg åpnet kjøleskapet var en brunostskive falt ned og presset sammen der døren lukkes. Det var noe hun ikke kunne oppdage. Det er jo noe trist over det, men sier samtidig noe mer om små detaljer som kan dukke opp hjemme hos en blind.

Vogt inviterte tidlig til at de skulle leke seg og prøve ut ting på denne filmen.

– Jeg vil også si at manuset var ekstremt inspirerende å lese. Det var et så grundig og gjennomtenkt fundament, at det i kraft av å være en solid grunnmur inviterte til å leke seg på toppen av dette. I ettertid har jeg tenkt at alle våre samtaler om universet som blir presentert i Blind utgjør bunnen av et stort isfjell, og det vi ser i filmen er toppen av isfjellet. Det er en film man absolutt kan se flere ganger og oppdage nye ting. Det første som slo meg når vi skulle lage en film om blindhet var at publikum kanskje vil se med en ekstra oppmerksomhet på det som blir presentert for dem – vel vitende om at hovedkarakteren selv ikke kan se det. Det var noe forlokkende med denne tanken som skapte en iver for å jobbe med detaljer.

 Montasje 1 kopi - versjon 2

Sett med regler

Stangebye Larsen forteller at han og Vogt etter hvert kom frem til noen regler for universet i Blind.

– Alt vi ser i Blind er inne i Ingrids hode, så på den måten foregår filmen i et mentalt rom. Dette betyr at det vi ser er påvirket av hennes humør og sinnstilstand, samt hennes fokus. Gjør hun et praktisk gjøremål som å lage seg en kopp te, eller sitter hun og drømmer seg bort og dikter om en verden utenfor?

Ingrids leilighet er selve utgangspunktet og basen til Ingrid i filmen.

– Ironisk nok har Morten og Ingrid flyttet inn i denne leiligheten med fantastisk utsikt. Ingrid har aldri opplevd leiligheten som seende. Jeg ønsket at dette stedet skulle ha en kjølighet og avstand over seg. Det har hvite vegger og gulv og gav oss et veldig nøytralt utgangspunkt. Vi bygget blant annet inn en eksisterende peis for å sitte igjen med et veldig enkelt rom, nesten en hvit boks.

 montasje 3 kopi - versjon 2

Realistisk univers

Samtidig som de ønsket en poengtert og presis «set dressing» som til tider er helt tom og uten rekvisitter, var det også viktig at universet skulle være realistisk slik at det blir troverdig.

– Vi endte opp med et rimelig komplisert opplegg på opptak i Ingrids leilighet – der leiligheten i noen scener var helt strippet for møbler og ting, og i andre scener er dresset mer hverdagslig med bilder på veggen og CD-plater og bøker liggende på bordet. Tanken var at når Morten var hjemme, var Ingrid mer bevisst en hverdagslig setting. Da ser hun for seg et mer levende hjem. Når hun er alene er hun mer inne i sitt eget hode; konsentrerer seg om noe eller drømmer seg bort. Da er ofte leiligheten nærmest helt tom, som et hvitt lerret for Ingrids fantasier.

Målet var ikke at alt dette skulle være for prangende og ta oppmerksomheten vekk.

– Tanken var at det skulle være en subtil balanse hele veien. I den ferdige filmen føler jeg det har en god effekt som påvirker oss følelsesmessig. Det vi har erfart i etterkant var at man kan gjøre ganske enorme grep i denne retningen uten at seeren legger merke til det bevisst. Innspillingsleder Binne Thoresen og andre på sett var nok litt frustrerte på et tidspunkt. Det var ikke mange andre enn Eskil og meg som hadde full forståelse av hvorfor bilder på veggen forsvant opp og ned, og planter og gardiner skulle være med i den scenen og ikke i den neste, også videre..

 montasje 2 kopi - versjon 2

Inspirasjon fra Picasso

Det taktile, det nære og det fjerne, var noe Stangebye Larsen tenkte mye på tidlig. Om fargebruken i filmen forteller han:

– Jeg ble inspirert av Picassos «The Blind Man’s Meal» for å finne en fargepalett. Bildet viser en blind mann malt i blåtoner som holder et brød i en varm rødlig farge og som berører en krukke som også er i en varm tone.  Jeg ønsket at Ingrids omgivelser skulle domineres av kjølige blåtoner, hvitt, grått og svart som kontrast. Nærmere elementer hun kjenner godt; som tekoppen og stolen hun sitter i, er i en varm rødlig farge. Tanken er at kjølige farger representerer en avstand, en utilgjengelighet, mens varme farger gir en følelse av nærhet. Rekvisitter i Ingrids leilighet er ofte enkle og uten tekstur. Lampene er hvite og glatte; på en måte essensen av en lampe. Hos Elin derimot har lampene samme form, men der med mer detaljer, mønster og tekstur. Hos Elin er det varmere farger og mer mønster generelt. Ingrids sengetøy er blått og kjølig, Elins sengetøy er i varme toner osv.

– Elin og Einar eksisterer jo bare i Ingrids fantasi, så da vi tenkte på hvilke settinger de dukker opp i, tenkte vi på hvilke steder Ingrid har med seg fra sitt seende liv. Vi tenkte på Elins leilighet som stedet Morten og Ingrid har flyttet fra. Videre dukker møbler, som Ingrids sofa, opp i Elins leilighet også. Einars lille hybel er kanskje inspirert av en hybel Ingrid bodde på som ung student? I filmen er det viktig at disse andre karakterene blir presentert som troverdige, ekte mennesker, samtidig som deres omgivelser er en del av Ingrids univers.

picasso-met-2010-04 kopi - versjon 2
«The Blind Man’s Meal»

En annen viktig ting med universet skjer mot slutten av filmen.

– Ingrid er påvirket av alkohol, samtidig som hun blir mer og mer desperat i sin egen situasjon. Dette resulterer i at vi blir presentert for en verden der tid og rom opphører. Filmen får en mer drømmeaktig dramaturgi og logikk. Rommene og elementer vi har sett smelter sammen og overgangene tar ikke hensyn til noe realisme. Her forandrer omgivelsene seg til i mer tydelig grad å kommunisere direkte Ingrids indre destruktivitet, frustrasjon og frykt. Malingen preller av veggene og hennes stue blander seg med hennes mørke versjon av festen Morten er på. Et annet veldig tydelig grep mot slutten er pastasausen som på et tidspunkt er sprutet i overdrevet grad utover hele kjøkkenet og plantene er visnet i vinduet, som for å direkte understreke skammen hun føler over å ikke beherske selv de enkleste ting som blind.

Som så ofte ellers var den største utfordringen lite penger og lite tid.

– Samtidig som man har et svært høyt ambisjonsnivå. Vi tømte alle locations og bygget de opp fra bunnen av med hvert eneste møbel og hver minste rekvisitt. Dette gav oss full kontroll på universet, men er samtidig en fysisk utfordring for mitt lille team som skulle få alt opp å stå.

Oslo som location

Som med Oslo, 31 august, bruker også Blind Oslo som location.

– Det er jo likheter, men samtidig er alle prosjekter unike. Den realistiske delen av Blind har nok mye likheter med tankegangen bak Oslo, 31. august, der vi også tømte vi de fleste locations helt før vi bygget dem opp igjen. Det er et veldig interessant plan i det å skape en scene for en film synes jeg.

Han mener det handler om å finne balansen.

– For meg handler dette om en kombinasjon av lyset, bildekomposisjonen og de fysiske elementene vi putter inn. Videre disse elementenes form, farge, materiale og hva slags effekt dette måtte gi. En virkelighet slik vi møter den kan ofte bli rotete eller vanskelig å lese. Man må ta vekk ting for å sitte igjen med essensen av hva man ønsker å fortelle. Skal scenografien ha en fremtredende plass i denne scenen, fortelle noe direkte, eller noe parallelt, eller skal den holde seg i bakgrunnen og bidra med en stemning og så videre. Å lese en leilighet som rotete gjør man ikke nødvendigvis lettest ved å filme en rotete leilighet – det er bare en del av alle de tingene man ønsker at publikum skal følge med på. En perfekt scene er bygget opp av mange lag. Alle elementer man putter inn i et bilde er på en eller annen måte et fortellende element, samtidig som det har en visuell fremtoning i form av farger, overflater og så videre.

 

1 kommentar til Å bygge et mentalt univers

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å bygge et mentalt univers

Å bygge et mentalt univers

– Det var et så grundig og gjennomtenkt fundament bak ”Blind” at det ble enklere å leke seg, forteller produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen. Les om hans samarbeid med Eskil Vogt på ”Blind” – som nå settes opp på kino på nytt i forbindelse med nomineringen til Nordisk Råds filmpris.

Siden Jørgen Stangebye Larsen gikk ut av Den norske filmskolen i 2010 har han allerede jobbet med noen av norsk films fremste regissører.  Han ble nominert til en Amanda for både hans arbeid på Joachim Triers Oslo, 31. august og Sara Johnsens Uskyld.  Og i vinter var han aktuell med to nye prestisjeprosjekter – Eskil Vogts Blind og Hans Petter Molands Kraftidioten – hvorav den første nå er satt opp på kino på nytt og er nominert til den Nordiske filmprisen.

Vogts spillefilmdebut blander fantasi og virkelighet og berører hvordan Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) forholder seg til det å være blind.  Stangebye Larsen forteller at han på et tidlig tidspunkt fikk en henvendelse fra Eskil Vogt om å jobbe på Blind.

– Forarbeidet med Eskil var preget av mange og lange samtaler samt mange lange mailtråder. Jeg vil påstå at vi begge er perfeksjonistiske av natur, så sammen kan vi ende opp med å gå ganske langt inn i materien. På dette tidlige stadiet begynte vi å utvikle en visuell profil. Jeg tegnet et par konsepter som ble brukt i en brosjyre for å selge filmen og skaffe finansiering. Mye av samtalene gikk på graden av realisme og hvordan visualisere Ingrids makt over universet i filmen, samt hvordan hennes indre liv kunne skildres på ulike måter.

Hovedmotiv 1 kopi - versjon 2

Han var også med Vogt for å besøke noen mennesker som er blinde i virkeligheten.

– For meg var dette interessant særlig på et detaljplan, samtidig som man med disse møtene kom inn i en verden man ikke kjenner godt fra før. Jeg husker for eksempel hos den ene kvinnen vi besøkte –  vi fikk lov å gå rundt å se og undersøke huset, ta bilder og så videre. Da jeg åpnet kjøleskapet var en brunostskive falt ned og presset sammen der døren lukkes. Det var noe hun ikke kunne oppdage. Det er jo noe trist over det, men sier samtidig noe mer om små detaljer som kan dukke opp hjemme hos en blind.

Vogt inviterte tidlig til at de skulle leke seg og prøve ut ting på denne filmen.

– Jeg vil også si at manuset var ekstremt inspirerende å lese. Det var et så grundig og gjennomtenkt fundament, at det i kraft av å være en solid grunnmur inviterte til å leke seg på toppen av dette. I ettertid har jeg tenkt at alle våre samtaler om universet som blir presentert i Blind utgjør bunnen av et stort isfjell, og det vi ser i filmen er toppen av isfjellet. Det er en film man absolutt kan se flere ganger og oppdage nye ting. Det første som slo meg når vi skulle lage en film om blindhet var at publikum kanskje vil se med en ekstra oppmerksomhet på det som blir presentert for dem – vel vitende om at hovedkarakteren selv ikke kan se det. Det var noe forlokkende med denne tanken som skapte en iver for å jobbe med detaljer.

 Montasje 1 kopi - versjon 2

Sett med regler

Stangebye Larsen forteller at han og Vogt etter hvert kom frem til noen regler for universet i Blind.

– Alt vi ser i Blind er inne i Ingrids hode, så på den måten foregår filmen i et mentalt rom. Dette betyr at det vi ser er påvirket av hennes humør og sinnstilstand, samt hennes fokus. Gjør hun et praktisk gjøremål som å lage seg en kopp te, eller sitter hun og drømmer seg bort og dikter om en verden utenfor?

Ingrids leilighet er selve utgangspunktet og basen til Ingrid i filmen.

– Ironisk nok har Morten og Ingrid flyttet inn i denne leiligheten med fantastisk utsikt. Ingrid har aldri opplevd leiligheten som seende. Jeg ønsket at dette stedet skulle ha en kjølighet og avstand over seg. Det har hvite vegger og gulv og gav oss et veldig nøytralt utgangspunkt. Vi bygget blant annet inn en eksisterende peis for å sitte igjen med et veldig enkelt rom, nesten en hvit boks.

 montasje 3 kopi - versjon 2

Realistisk univers

Samtidig som de ønsket en poengtert og presis «set dressing» som til tider er helt tom og uten rekvisitter, var det også viktig at universet skulle være realistisk slik at det blir troverdig.

– Vi endte opp med et rimelig komplisert opplegg på opptak i Ingrids leilighet – der leiligheten i noen scener var helt strippet for møbler og ting, og i andre scener er dresset mer hverdagslig med bilder på veggen og CD-plater og bøker liggende på bordet. Tanken var at når Morten var hjemme, var Ingrid mer bevisst en hverdagslig setting. Da ser hun for seg et mer levende hjem. Når hun er alene er hun mer inne i sitt eget hode; konsentrerer seg om noe eller drømmer seg bort. Da er ofte leiligheten nærmest helt tom, som et hvitt lerret for Ingrids fantasier.

Målet var ikke at alt dette skulle være for prangende og ta oppmerksomheten vekk.

– Tanken var at det skulle være en subtil balanse hele veien. I den ferdige filmen føler jeg det har en god effekt som påvirker oss følelsesmessig. Det vi har erfart i etterkant var at man kan gjøre ganske enorme grep i denne retningen uten at seeren legger merke til det bevisst. Innspillingsleder Binne Thoresen og andre på sett var nok litt frustrerte på et tidspunkt. Det var ikke mange andre enn Eskil og meg som hadde full forståelse av hvorfor bilder på veggen forsvant opp og ned, og planter og gardiner skulle være med i den scenen og ikke i den neste, også videre..

 montasje 2 kopi - versjon 2

Inspirasjon fra Picasso

Det taktile, det nære og det fjerne, var noe Stangebye Larsen tenkte mye på tidlig. Om fargebruken i filmen forteller han:

– Jeg ble inspirert av Picassos «The Blind Man’s Meal» for å finne en fargepalett. Bildet viser en blind mann malt i blåtoner som holder et brød i en varm rødlig farge og som berører en krukke som også er i en varm tone.  Jeg ønsket at Ingrids omgivelser skulle domineres av kjølige blåtoner, hvitt, grått og svart som kontrast. Nærmere elementer hun kjenner godt; som tekoppen og stolen hun sitter i, er i en varm rødlig farge. Tanken er at kjølige farger representerer en avstand, en utilgjengelighet, mens varme farger gir en følelse av nærhet. Rekvisitter i Ingrids leilighet er ofte enkle og uten tekstur. Lampene er hvite og glatte; på en måte essensen av en lampe. Hos Elin derimot har lampene samme form, men der med mer detaljer, mønster og tekstur. Hos Elin er det varmere farger og mer mønster generelt. Ingrids sengetøy er blått og kjølig, Elins sengetøy er i varme toner osv.

– Elin og Einar eksisterer jo bare i Ingrids fantasi, så da vi tenkte på hvilke settinger de dukker opp i, tenkte vi på hvilke steder Ingrid har med seg fra sitt seende liv. Vi tenkte på Elins leilighet som stedet Morten og Ingrid har flyttet fra. Videre dukker møbler, som Ingrids sofa, opp i Elins leilighet også. Einars lille hybel er kanskje inspirert av en hybel Ingrid bodde på som ung student? I filmen er det viktig at disse andre karakterene blir presentert som troverdige, ekte mennesker, samtidig som deres omgivelser er en del av Ingrids univers.

picasso-met-2010-04 kopi - versjon 2
«The Blind Man’s Meal»

En annen viktig ting med universet skjer mot slutten av filmen.

– Ingrid er påvirket av alkohol, samtidig som hun blir mer og mer desperat i sin egen situasjon. Dette resulterer i at vi blir presentert for en verden der tid og rom opphører. Filmen får en mer drømmeaktig dramaturgi og logikk. Rommene og elementer vi har sett smelter sammen og overgangene tar ikke hensyn til noe realisme. Her forandrer omgivelsene seg til i mer tydelig grad å kommunisere direkte Ingrids indre destruktivitet, frustrasjon og frykt. Malingen preller av veggene og hennes stue blander seg med hennes mørke versjon av festen Morten er på. Et annet veldig tydelig grep mot slutten er pastasausen som på et tidspunkt er sprutet i overdrevet grad utover hele kjøkkenet og plantene er visnet i vinduet, som for å direkte understreke skammen hun føler over å ikke beherske selv de enkleste ting som blind.

Som så ofte ellers var den største utfordringen lite penger og lite tid.

– Samtidig som man har et svært høyt ambisjonsnivå. Vi tømte alle locations og bygget de opp fra bunnen av med hvert eneste møbel og hver minste rekvisitt. Dette gav oss full kontroll på universet, men er samtidig en fysisk utfordring for mitt lille team som skulle få alt opp å stå.

Oslo som location

Som med Oslo, 31 august, bruker også Blind Oslo som location.

– Det er jo likheter, men samtidig er alle prosjekter unike. Den realistiske delen av Blind har nok mye likheter med tankegangen bak Oslo, 31. august, der vi også tømte vi de fleste locations helt før vi bygget dem opp igjen. Det er et veldig interessant plan i det å skape en scene for en film synes jeg.

Han mener det handler om å finne balansen.

– For meg handler dette om en kombinasjon av lyset, bildekomposisjonen og de fysiske elementene vi putter inn. Videre disse elementenes form, farge, materiale og hva slags effekt dette måtte gi. En virkelighet slik vi møter den kan ofte bli rotete eller vanskelig å lese. Man må ta vekk ting for å sitte igjen med essensen av hva man ønsker å fortelle. Skal scenografien ha en fremtredende plass i denne scenen, fortelle noe direkte, eller noe parallelt, eller skal den holde seg i bakgrunnen og bidra med en stemning og så videre. Å lese en leilighet som rotete gjør man ikke nødvendigvis lettest ved å filme en rotete leilighet – det er bare en del av alle de tingene man ønsker at publikum skal følge med på. En perfekt scene er bygget opp av mange lag. Alle elementer man putter inn i et bilde er på en eller annen måte et fortellende element, samtidig som det har en visuell fremtoning i form av farger, overflater og så videre.

 

One Response to Å bygge et mentalt univers

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY