«Seinfeld» var den første serien som gjorde en sitcom stuerein for kultureliten. I sommer fyller serien 25 år. Har den tålt tidens tann?
“A show about nothing”. George Costanzas pitch til “serien i serien” er blitt stående som et monument over hva som gjorde Seinfeld så unik: Ikke bare utfordret serien våre forestillinger om hva en sitcom kunne handle om, den krevde en ironi og kynisme vi kanskje ikke var blitt avkrevet siden M.A.S.H. Det var en periode på 90-tallet da Seinfeld var tv-komediens ubestridte konge, og serien var vår vestlige hemisfæres populærkulturelle smørgåsbord for de som vanligvis ikke fulgte en sitcom. Seinfeld var kanskje den første serien som gjorde en sitcom stuerein for kultureliten. Her ble det usentimentale og lett kyniske kombinert med en uovertruffen komisk timing. Det var som om Woody Allens urbane nevroser hadde parret seg med Billy Crystal og Meg Ryans liksom-orgasme i Da han møtte henne og gjenoppstått for en ny tidsepoke.
Det du snakker om i morgen, kalte tv-kanalene slike kollektive tv-fenomener, før sosial medier var en realitet. Eller som amerikanerne pleide å si det: Det du snakker om “by the water cooler” dagen etter.
Seinfeld ga oss noe enda mer revolusjonerende: Det du ikke hadde forestilt deg at du kunne dele med en kollega på jobben etter en episode som kunne inneholde alt fra Den store masturbasjons-testen (“I’m master of my Domain”), Det store Schindlers Liste-spørsmålet (kan man – særlig som jøde – kline med kjæresten når man ser filmen?) eller definisjonen av den ultimate muffin (“Top of the Muffin to You!”).
Det virker nesten som en evighet siden nå. For etter siste episoden i 1998 skulle tidsånden ta en dramatisk vending: Terroranslaget på Manhattan, som fant sted rett utenfor Jerrys stuevindu, og den påfølgende krigen mot terror og finansverdenens kollaps, skulle få Seinfelds selvsentrerte nevrotikere til å framstå som både litt uskyldige og forhistoriske. Det var som vi hadde forlatt den urbane, ironiske komediens tidsalder til fordel for Jack Bauers paranoide og voldelige verden i 24.
Istedenfor nye sesonger med Seinfeld, fikk vi etter årtusenskiftet en slags erstatning som var mer tilpasset de nye, barske tidene: Curb your enthusiasm. Her var universet skrudd sammen mer etter Seinfeld-medskaper Larry Davids syn på verden, og om noen skulle være i tvil: Davids talerør i Seinfeld var alltid den mest nevrotiske og uspiselige av dem alle, George Costanza.
David har alltid ment at en gjenforening av Seinfeld var dømt til å mislykkes, og i Curb your enthusiasm gjentar han det flere ganger. Samtidig lar han de andre fra Seinfeld slippe til med sine beklagelser over at siste episoden av Seinfeld verken var morsom eller en verdig avslutning.
Derfor kom det ikke som noen overraskelse da det ble annonsert en slags gjenforening med hele Seinfeld-casten i syvende sesongen av Curb your enthusiasm. Larry går med på gjenforeningen med høyst tvilsomme motiver: Han håper på å gjenforenes med eks-kjæresten som han har lovet rollen som Jerrys kjæreste. Problemet er bare at Jerry ønsker Meg Ryan i rollen.
Som i en virkelige Seinfeld-sesong oppstår forviklinger vi kjenner igjen, der Jerry, George, Elaine og Kramer minner oss på hva som gjorde serien så unik. Georges siste oppfinnelse er iToilet og det forfengelige bokprosjektet “Acting without acting”, mens Michael Richards i rollen som Kramer får anledning til å harselere med sitt skandaliserte image. Men det er den slagferdige utvekslingen av vittigheter mellom Jerry og Larry som forteller oss at her er de to skaperne av Seinfeld i sitt ess, de har en kjemi på skjermen vi aldri fikk oppleve, men som vi ikke bør utelukke kan materialisere seg til noe i framtiden.
Kanskje er de to komikerne hva Mark Harris i NY Magazine har omtalt som siste eksemplarer av en utdøende art: den amerikansk-jødiske komikeren som fortsatt ikke føler seg helt hjemme i det amerikanske fellesskapet, og som nekter å ta amerikanske kjerneverdier for god fisk. Og kanskje var denne gjenforeningen nettopp den avslutningen siste sesongen av Seinfeld manglet. For når sant skal sies, så var ikke den grimme slutten noe annet enn en bekreftelse på alle de asosiale og uspiselige sidene ved de fire rollefigurene. Det var nesten som om episodeforfatter David satte spørsmålstegn ved om rollefigurene hadde fortjent vår oppmerksomhet gjennom alle sesongene. Istedenfor den masingen og skrikingen som David ofte henfaller til i Curb your enthusiasm når de gode ideene mangler, fikk vi en oppvisning i det beste av hva Seinfeld-gjengen ga oss under sin storhetstid, med et fabelaktig godt skrevet manus og uimotståelige seinfeldske punch lines (”Do you respect wood?”).
Men det ville aldri fungert uten Larry Davids nye serie som filter. Larry sier til Jerry at bare desperate komikere ville forsøkt seg på en gjenforening – og han har rett. Men å problematisere og dikte videre på en gjenforening ved å plassere den i en annen serie – se, det var en genial måte å knekke gjenforeningskoden på som bare får Seinfeld til å skinne enda mer gloriøst for ettertiden.
En kortere versjon av denne teksten er tidligere publisert i Aftenposten K.
“A show about nothing”. George Costanzas pitch til “serien i serien” er blitt stående som et monument over hva som gjorde Seinfeld så unik: Ikke bare utfordret serien våre forestillinger om hva en sitcom kunne handle om, den krevde en ironi og kynisme vi kanskje ikke var blitt avkrevet siden M.A.S.H. Det var en periode på 90-tallet da Seinfeld var tv-komediens ubestridte konge, og serien var vår vestlige hemisfæres populærkulturelle smørgåsbord for de som vanligvis ikke fulgte en sitcom. Seinfeld var kanskje den første serien som gjorde en sitcom stuerein for kultureliten. Her ble det usentimentale og lett kyniske kombinert med en uovertruffen komisk timing. Det var som om Woody Allens urbane nevroser hadde parret seg med Billy Crystal og Meg Ryans liksom-orgasme i Da han møtte henne og gjenoppstått for en ny tidsepoke.
Det du snakker om i morgen, kalte tv-kanalene slike kollektive tv-fenomener, før sosial medier var en realitet. Eller som amerikanerne pleide å si det: Det du snakker om “by the water cooler” dagen etter.
Seinfeld ga oss noe enda mer revolusjonerende: Det du ikke hadde forestilt deg at du kunne dele med en kollega på jobben etter en episode som kunne inneholde alt fra Den store masturbasjons-testen (“I’m master of my Domain”), Det store Schindlers Liste-spørsmålet (kan man – særlig som jøde – kline med kjæresten når man ser filmen?) eller definisjonen av den ultimate muffin (“Top of the Muffin to You!”).
Det virker nesten som en evighet siden nå. For etter siste episoden i 1998 skulle tidsånden ta en dramatisk vending: Terroranslaget på Manhattan, som fant sted rett utenfor Jerrys stuevindu, og den påfølgende krigen mot terror og finansverdenens kollaps, skulle få Seinfelds selvsentrerte nevrotikere til å framstå som både litt uskyldige og forhistoriske. Det var som vi hadde forlatt den urbane, ironiske komediens tidsalder til fordel for Jack Bauers paranoide og voldelige verden i 24.
Istedenfor nye sesonger med Seinfeld, fikk vi etter årtusenskiftet en slags erstatning som var mer tilpasset de nye, barske tidene: Curb your enthusiasm. Her var universet skrudd sammen mer etter Seinfeld-medskaper Larry Davids syn på verden, og om noen skulle være i tvil: Davids talerør i Seinfeld var alltid den mest nevrotiske og uspiselige av dem alle, George Costanza.
David har alltid ment at en gjenforening av Seinfeld var dømt til å mislykkes, og i Curb your enthusiasm gjentar han det flere ganger. Samtidig lar han de andre fra Seinfeld slippe til med sine beklagelser over at siste episoden av Seinfeld verken var morsom eller en verdig avslutning.
Derfor kom det ikke som noen overraskelse da det ble annonsert en slags gjenforening med hele Seinfeld-casten i syvende sesongen av Curb your enthusiasm. Larry går med på gjenforeningen med høyst tvilsomme motiver: Han håper på å gjenforenes med eks-kjæresten som han har lovet rollen som Jerrys kjæreste. Problemet er bare at Jerry ønsker Meg Ryan i rollen.
Som i en virkelige Seinfeld-sesong oppstår forviklinger vi kjenner igjen, der Jerry, George, Elaine og Kramer minner oss på hva som gjorde serien så unik. Georges siste oppfinnelse er iToilet og det forfengelige bokprosjektet “Acting without acting”, mens Michael Richards i rollen som Kramer får anledning til å harselere med sitt skandaliserte image. Men det er den slagferdige utvekslingen av vittigheter mellom Jerry og Larry som forteller oss at her er de to skaperne av Seinfeld i sitt ess, de har en kjemi på skjermen vi aldri fikk oppleve, men som vi ikke bør utelukke kan materialisere seg til noe i framtiden.
Kanskje er de to komikerne hva Mark Harris i NY Magazine har omtalt som siste eksemplarer av en utdøende art: den amerikansk-jødiske komikeren som fortsatt ikke føler seg helt hjemme i det amerikanske fellesskapet, og som nekter å ta amerikanske kjerneverdier for god fisk. Og kanskje var denne gjenforeningen nettopp den avslutningen siste sesongen av Seinfeld manglet. For når sant skal sies, så var ikke den grimme slutten noe annet enn en bekreftelse på alle de asosiale og uspiselige sidene ved de fire rollefigurene. Det var nesten som om episodeforfatter David satte spørsmålstegn ved om rollefigurene hadde fortjent vår oppmerksomhet gjennom alle sesongene. Istedenfor den masingen og skrikingen som David ofte henfaller til i Curb your enthusiasm når de gode ideene mangler, fikk vi en oppvisning i det beste av hva Seinfeld-gjengen ga oss under sin storhetstid, med et fabelaktig godt skrevet manus og uimotståelige seinfeldske punch lines (”Do you respect wood?”).
Men det ville aldri fungert uten Larry Davids nye serie som filter. Larry sier til Jerry at bare desperate komikere ville forsøkt seg på en gjenforening – og han har rett. Men å problematisere og dikte videre på en gjenforening ved å plassere den i en annen serie – se, det var en genial måte å knekke gjenforeningskoden på som bare får Seinfeld til å skinne enda mer gloriøst for ettertiden.
En kortere versjon av denne teksten er tidligere publisert i Aftenposten K.
Legg igjen en kommentar