– Vi snakket med Film & Kino allerede i mai om tid til å presentere filmen vår for kinosjefene når de kommer sammen i Haugesund. Det virket som om det skulle gå i orden, før vi plutselig fikk en epost rett før festivalen om at det dessverre ikke var plass likevel, forteller Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Til høsten er han klar med sin nye film Haram, som han distribuerer selv, sammen med et lag erfarne bransjefolk. Men han er frustrert over motgangen han møter fordi han velger å gå utenom det etablerte distribusjonssystemet.

I tillegg til Rolfsens film, fikk heller ikke de kommende egendistribuerte filmene Høvdinger av Irasj Asanti, Dryads av Sten Hellevig og Verden venter av Mariken Halle rom for å presenteres.

Den norske filmfestivalens programsjef Håkon Skogrand mener dette er udramatisk, men tar selvkritikk.

– Hvert år samarbeider vi (det vil si bransjeorganisasjonen Film og Kino og filmfestivalen. Journ. anm.) med Norske Filmbyråers Forening om presentasjoner og visninger av filmer som ikke er med i festivalprogrammet, men som skal distribueres på kino senere. Mitt håp var at vi skulle klare å sette av en times tid til dette den siste dagen kinoene bruker festivalen. Den dagen har vi i samarbeid med Byråforeningen åpnet for et lukket visningsprogram for kinoene, og da det viste seg at det var ønske om å vise fem filmer, måtte jeg gå tilbake til de fire regissørene og si at dessverre, det blir ikke tid. Her kunne jeg kanskje vært tydeligere fra starten på at det kun var aktuelt å presentere disse fire filmene hvis det ble tid til det. Så om de har fått noen større forhåpninger fra meg, tar jeg selvkritikk.

For tett samarbeid?

Ulrik Imtiaz Rolfsen mener det tette samarbeidet mellom Film & Kino, hovedeier for festivalen, og Norske Filmbyråers Forening, er med på å ekskludere alle som velger å distribuere filmene sine på egen hånd.

– Jeg var under oppfatning av at Film&kino er kinoenes organisasjon, ikke distributørenes. Film & Kino forhandler for eksempel på vegne av alle småkinoene i landet, og de har signert en distribusjonsavtale for Haram. Men likevel får vi ikke vise klippene våre til kinosjefene i Haugesund. Dette stiller jeg meg undrende til. Nå må vi bruke masse tid, krefter og lanseringspenger på å nå tak i landets kinosjefer. Men dette er tross alt ikke så alvorlig for oss; vi har allerede avtale med de fleste kinoer og føler at kinoene er ivrige og engasjerte i henhold til Haram. Det er verre for flere av de andre små produsentene som risikerer å gå konkurs.

Inger Warendorph, styreleder i Norske Filmbyråers Forening og direktør i Disney, avviser at de har noen som helst innvirkning på hvem som får presentere filmene sine til kinosjefene under festivalen.

– Vi bidrar økonomisk til festivalen, og har et visst antall timer fordelt på tre dager hvor våre medlemmer får presentere sine filmer for kinoene. Hvis noen som ikke er medlemmer av foreningen ønsker tid til å presentere filmer under festivalen er det noe de må avtale direkte med festivalen. Vi har ingen råderett over festivalens tidsbruk.

Skogrand åpner for at ting kan gjøres annerledes i fremtiden, men understreker at det er mange hensyn som skal tas i festivalsammenheng.

– Det er veldig synd at det ikke ble tid til en presentasjon av disse fire filmene, men det kommer ikke av noen uvilje herfra. I mitt avslag på presentasjoner i festivalens regi skrev jeg at de var hjertelig velkomne til å markedsføre filmene på andre måter under festivalen, og jeg registrerer at Imtiaz Rolfsen har vært aktiv med bl.a. synliggjøring av plakater og intervju i TV2.

Skogrand presiserer at Film & Kino legger til rette for at filmskapere med egendistribuerte filmer skal få delta på filmtreffene i deres regi.

– Høstens første filmtreff arrangeres for eksempel på Filmens Hus i Oslo 7. – 9. oktober, og Imtiaz Rolfsen fikk god tid til en presentasjon av Haram på filmtreffet Film & Kino arrangerte i Oslo i begynnelsen av juni.

Å kjenne sitt marked

Verken Film & Kino eller Norsk Filmbyråers Forening har noe i mot at filmskapere distribuerer sine egne filmer. Men Inger Warendorph slår gjerne et slag for å at distributørenes fagkunnskap skal anerkjennes.

– Distribusjon av film er ikke noe venstrehåndsarbeid som hvem som helst kan begi seg ut på. Vi har lang fartstid og erfaring med distribusjon som profesjon. Alt kan læres, men å distribuere film handler ikke bare om å få sett den opp på kino.

I det Mariken Halle går i gang med distribusjon av Verden venter, ser hun helt klart ansvaret som ligger i å gjøre distribusjonsjobben selv.

– Gjennom møter med NFI har vi fått innprentet hvor viktig det er å ta kontakten med kinoene på alvor. Og vi ser selvsagt viktigheten av å ha et ryddig og profesjonelt fokus.

For henne har en av de viktigste grunnene til å distribuere sin egen film vært å få mer effekt i hver distribusjonskrone.

– Vi har studert hvor mye lanseringsstøtte ulike filmer får, sammenlignet med besøkstallene. Og en del filmer som får veldig lave besøkstall er også filmer som får ganske mye lanseringsstøtte. Da kan man jo lure på om de har brukt disse pengene på riktig måte, eller om pengene kunne vært brukt mer spesifikt ut fra hva slags film man har.

Der mener hun en filmskaper og hennes team kan ha mye å hente.

– Vi har jobbet intensivt med filmen vår i tre år, har mye kunnskap om akkurat vårt publikum, og mye energi til å få filmen ut. Jeg er innstilt på å bruke tid på å reise rundt med filmen, som også gir oss fleksibilitet til å styre innsatsen ettersom hvor vi merker at det finnes interesse, sier Halle.

– Dessuten virker det økonomisk klokt å gjøre så mye vi kan for å få filmen ut. Når man lager film for statelige midler (i vårt tilfelle Svensk Filminstitutt), er det viktig å gjøre så mye vi bare kan for å få filmen ut til folk. Vi kan ikke gi oss for lett, eller bare slippe filmen på kino i hele landet på en gang og bare håpe det kommer noen.