Foto: Stig Andersen. Fotograf: Carsten Aniksdal.

Livet er ikke lett, men det er det eneste vi har. Dette fryktinngytende faktum gjelder også for dokumentarister. Vi kan saktens syte, men likevel vil vi ikke noe annet enn å lage god film. Ja, vi er kjempepriviligerte som kan gi vår opplevelse og vår tolkning av verden, og vi blir stadig mer faglig kompetente når det gjelder kvaliteten både på dokumentarene vi lager og på det filmpolitiske planet. Hva er da galt?

Speile virkelighet

Dokumentar innebærer å dokumentere – vise hvor mangfoldig alt er. Det vi filmer i dag er arkivmateriale i morgen. Dess bedre vi dokumenterer virkeligheten på skjerm og lerret, dess mer verdifullt for ettertiden. En god film drives alltid av vilje til å fortelle. Dette er krevende på alle vis. Dokumentarfilm som tør å ta virkeligheten inn over seg er dermed et nødvendig korrektiv til et lettflytende, pseudo-personlig reportasje-tv der jeg’et i form av en programleder blir både fortelleren og fortellingen.

Spennende, liksom…

Den saksrettede, undersøkende dokumentaren har fått vanskeligere kår. Tv-kanalene vil at dokumentaristene skal tilfredsstille det ulne klisjébegrepet Den gode historie, godt fortalt. Den leksa har vi hørt en million ganger og den gjentas – senest i februar under NRKs informasjonsmøte. Jeg vil ha en god kake som smaker godt! Værsågod, bak den.

Det andre aksiomet er at det skal være «ungt». Jeg vet om 20-åringer med hoder som sløve oldinger. De konsumerer den kommerse overflatekulturen som er styrt av kynisk pengegriskhet. P3s glatte, formaterte musikkprofil avspeiler grådig vilje til en gøyal måte å tjene penger på, og Miley Cyrus ler hele veien til banken.

Så galt er det ikke med våre fjernsynskanaler. NRK sender tross alt masse og god dokumentar, og det skjer også på TV2. Det blir et demokratisk problem for landet og et identitetsproblem for oss, hvis vi mister norske filmer som røsker opp og kan gi korrektiv og gjenkjennelse til hjemlige forhold. Seerne liker fortellinger fra vårt eget land. Men utfordringen det er å gi genuin opplevelse, refleksjon og ettertanke koster tid og penger å produsere, og det vil tv-kanalene ikke betale for. Og hvorfor skulle de, når innkjøp av utmerkede, internasjonale dokumentarer gir billig sendetid.

Nå betales det riktignok heller ikke stort for en visningsrett for norsk dokumentar. Knapt 1/10 del av produksjonskostnadene, og verre enda hvis dokumentaren tar opp ikke-norsk tematikk. Da kan resultat bli latterlige 2% av budsjettene. Resten må produsentene skaffe gjennom f.eks. Norsk filminstitutt, regionale filmfond og Fond for lyd og bilde – alle statsstøttede. I tillegg kommer Fritt Ord og andre velgjørere. Resultatet er at tv-kanalene får kraftig subsidierte sendeflater, og den kanalen som sender flest dokumentarer tjener mest på dette. Det skulle vært interessant å vite om timeprisen en kanal betaler for sport og underholdningsprogrammer står i forhold til antall seere – et antall som i stor grad bestemmes gjennom kanalens trailing og plassering i sendeskjemaet.

Så langt er NRK uansett det beste vi har, og det verste som kan skje er at kanalen strupes ved reduksjon eller bortfall av lisensen. NRK har en gylden mulighet til å bli enda viktigere for distribusjon av film, takket være stadig flere kanaler og tilbud på nettspilleren, men hva vil økt bruk og lisensperioder innebære når det gjelder betaling for dokumentar? I NRKs tilfelle trolig fortsatt gjennom den statlige lisensordning som igjen subsidieres med betydelige andre statlige midler. Bransjen befinner seg i realiteten i statens økonomiske lomme. Altså: statsdokumentar i Norge.

Sendeflatefyll

Mange mener imidlertid lisenskanalen NRK undervurderer kvalitetsdokumentaren. Andre lands filmskapere har som oftest med seg sin statskanal når de pitch’er i utlandet. Er NRK – og for den saks skyld TV2 – like ofte med?

Selv når de skulle ha lest prosjektene og sett promoene, klager mange over at det tar lang tid å få svar fra NRK. Enda lenger tid før en beslutning tas og til produsenten endelig mottar LOC (Letter of  Commitment/tilsagnsbrev). NRK ønsker eksklusivitet når det gjelder premièrer, noe som kan gi katastrofale følger for en films økonomiske fremtid og distribusjon. En festivalvisning for et par hundre mennesker burde ikke ha noe å si for en tv-visning. Snarere tvert imot gjennom at filmen også får ekstern oppmerksomhet.

Byråkratene blir sittende – filmskapere gir seg i pengelens utmattelse. Lett fordøyelig sendeflatefyll blir gjerne behandlet annerledes fordi underholdning disponerer sendeflater med større økonomiske rammer. Paradoksalt oppnår bransjen forholdsvis god betaling for lettkjøpte produksjoner sammenliknet med de marginale beløp som i regelen tilbys den seriøse dokumentaren. Et resultat er at kvalitetsfilmen tvinger produsent og stab til å stille med drepende stor egenkapital. Penger som ytterst sjelden kommer på plass i ettertid. Som en siste fornærmelse kan tv-kanalene kreve at produktet klippes i og tilrettelegges før servering. Et ikke-problem for flatefyllet fordi her kan det alltids kuttes i fillebiter uten at noen merker særlig forskjell.

Målløse mål

Når kulturministeren snakker om «mer frihet» og «færre føringer» klages det i avisene over målløse mål. Vi er en liten nasjon der viktige deler av kulturlivet må få støtte. Ellers ender alt i en kommersiell søtsuppe. Regjeringens visjon om spleiselag med private bidragsytere til kulturformål frister neppe næringslivet i vår sammenheng, samtidig som det redaksjonelt vil være helt uholdbart når det gjelder kritisk dokumentar. Flere i bransjen uttrykker frykt for at insentiv-ordninger som skattelettelser også skal kunne gå på bekostning av produksjonsstøtten. Slike insentiv-ordninger vil ligge under Finansdepartementet siden det ikke er snakk om tilskuddsordning. Her kan det være penger å spare for Kulturdepartementet. I så fall er vi like langt – om ikke kortere.

Den såkalte blå-blå regjeringen ønsker å fordele midler til film mer regionalt, samtidig som kvalitetskravene skal skjerpes og Norsk filminstitutt får redusert tilskudd. Det er sjelden at «rettferdig» geografisk spredning av midler fører til høynet kvalitet – særlig hvis dokumentaren betraktes som næring og ikke som et filmatisk, «kunstnerisk» uttrykk. Sistnevnte begrep er imidlertid farlig. Hvis utgangspunktet for en dokumentarist er å skape kunst går det som regel til helvete. Derimot kan unntaksvis og ved lykkelige sammentreff en dokumentarfilm bli stor kunst. Det handler om å fortelle en historie fra virkeligheten, og ikke om å fortolke seg selv.

«Se hva som skjer»

Det har vært klart lenge at tradisjonelle sendeflater i tv taper terreng. På få år har TV2s seerandel sunket fra rundt 30% til 14,5 % i januar i år. Dokumentaristene har fått nettet som ett alternativ, men der finnes ikke penger i dag. På sikt ligger det økonomiske muligheter her, men inntil videre er tv en helt nødvendig finansieringskilde og distributør. TV2s betal-tv (Sumo) og kamp for reklameinntekter har ført til en frenetisk støvsuging etter de mest populære, internasjonale serieformatene. Ikke rart at Monsters Trond Kvernstrøm er blitt programdirektør for å «redde» kanalen. En dokumentar i ny og ne vil neppe kunne redde noe som helst –  bortsett fra troverdighet.

Dokumentaristene må forberede seg på en ny fremtid. Slik det ser ut – både før og etter regjeringsskiftet – er det et alvorlig misforhold når det gjelder finansiering av kvalitetsdokumentar i Norge. Det finnes en hel del støtteordninger, men er forvaltningsleddene tilpasset et system til beste for filmskaperne og filmene? Satt på spissen kan det sies at de som klarer seg best i filmbransjen er byråkratene. Jeg har selv hatt utmerkede dager som dokumentarfilmkonsulent i NFI og vært en del av den velfødde krets som spiser av statens satsing på film.

Grelle eksempler

I 2012 gikk totalomsetningen i Filmkraft ned til kr 12.690.000. Lønnskostnadene gikk opp til 3.989.000 og andre driftskostnader ned til 2.321.000. Det utgjør totalt 6.310.000. Ganske nøyaktig 50% av midlene i Filmkraft går til administrasjon og lønn til de ansatte (6.310.000 av 12.690.000 tilsvarer 49.7%). Filmcamp i Nord-Norge finansieres ved kommunale og statlige tilskudd, og det er nesten umulig å etterspore hvor mye av pengene som er gått til film. Det er sendt bekymringsmelding til Økokrim i Tromsø og saken er nå til behandling i departementet. Tilskuddet fra staten forutsetter at dokumentarfilm skal støttes, men er det skjedd? Hvem kontrollerer forvalterne i norsk film? Det satses millioner på skolering og rekruttering av unge filmskapere, men til hva? Det kan bli tragisk når det demrer for en ny filmgenerasjon at bak glamourens overflate er et liv i vedvarende slit for elendig timebetaling. Alle har et evig håp om at det skal bli bedre, men det skjer knapt før de finner seg en jobb i byråkratiet. 

Vaudeville-teater

Dokumentaristenes lidelser er likevel begrenset. Selvsagt er likviditeten i mange produksjonsselskaper tidvis svært utfordrende og gjør dem helt avhengig av at neste prosjekt får statlige midler. Ellers går de konkurs. Du tror kanskje at situasjonen ikke er så gal når Norsk filminstitutt melder at det ved siste søknadsrunder har mottatt forholdsmessig få søknader. Er det kravet om full-finansiering av prosjektene som hindrer filmer i å bli igangsatt? Er det fordi filmskaperne får en mer verdig inntekt ved å produsere underholdningsserier? Eller skyldes det at stadig flere gir opp å være dokumentarfilmskapere? Kanskje produksjonsselskapene har hendene for fulle med internasjonal finansiering?

Det er et stort paradoks å se hvordan vi reiser og reiser. En endeløs rekke av norske festivaler og konventer koster penger for arrangører og deltakere, og i enkelte tilfeller er disse to funksjonene sammenfallende. Enda mer forbausende er det å møte de samme dokumentaristene på alskens internasjonale festivaler fra IDFA i Amsterdam til Hot Docs i Toronto. Der sitter de samme finansiørene og seansene modereres av de samme moderatorene på alle sider av verdenshavene. Dokumentaristene pitch’er de samme prosjektene til de samme menneskene for å få samme svar: «Interessant, men vi har dessverre ingen sendeflate som passer til ditt utmerkede prosjekt». – Et omreisende vaudeville-teater der alle spiller skuespill. Godt det kun er til internt bruk. Rett skal være rett: Noen får selvsagt penger og muligheter til co-produksjon, men kunne det ikke gjøres enklere, billigere og ikke minst mer miljøvennlig? 

Suksess

Mye av dette høres jo fælt ut, men på tross av grusomme omstendigheter har norsk dokumentar høynet nivået betydelig de seneste årene. Det var bl.a. IDFA i 2013 et lysende bevis for. Vi kan virkelig snakke om en norsk suksessbølge vi alle bør være stolte av. Det har skjedd en påfallende profesjonalisering – særlig markant i Stavanger, Bergen og Oslo. Kanskje et bevis for at det er de større produksjonsenhetene som klarer å løfte kvalitet på lengre sikt, og at ikke alt foregår fra hånd til munn – som matnæring.

Hvis bransjen selv ikke forstår hvilken fremtid som venter og forbereder seg på den, vil garantert myndighetene gjøre det. Hvis vi dikteres en løsning vil det neppe bli til dokumentarfilmens fordel. 

Stig Andersen

Filmprodusent/regissør. Dokumentarfilmkonsulent, NFI (2008-2012).