Norske Nils Erik Nielsen har de siste 17 årene jobbet som emigrert filmprodusent i Australia i tett samarbeid med den prisbelønte nederlandske regissøren Rolf De Heer. Sammen har de laget syv spillefilmer, hvor den siste – ‘Charlie’s Country’ – nylig var i Cannes hvor hovedrolleinnehaver David Gulpilil fikk pris for beste skuespiller i Un Certain Regard.
Foto: ‘Charlie’s Country. Regi: Rolf De Heer.
Nils Erik Nielsen har bakgrunn i forretningsvirksomheter som er langt fra filmbransjen. Det var et tilfeldig møte med et TV Norge-crew og et ledig filmmanus for 17 år siden som introduserte Nielsen for regissør Rolf De Heer.
-Hvordan jeg endte opp som filmprodusent i Australia er en lang historie, men det kom gjennom noen norske forbindelser i TV Norge. De var i Adelaide i forbindelse med et matprogram, og med seg hadde de produsent Angela Amoroso. De hadde et filmmanus og spurte om jeg ville være med å lage film. Jeg svarte at jeg har ikke noe greie på film, men send gjerne historien til meg så skal jeg lese den. Jeg hadde aldri tidligere vært borti film, kun drevet med andre forretningsvirksomheter i Norge. Manuset jeg leste hadde en fin historie, og jeg ringte derfor til Rolf De Heer og spurte om vi kunne treffes slik at han kunne fortelle litt hva det innebar å lage film – det er nå 17 år siden, forteller Nielsen.
Nils Erik Nielsen. Foto: Vertigo Productions.
Nielsen og De Heer fant tonen umiddelbart, og en lang lunsj ble starten på et mangeårig samarbeid.
-Vi ble veldig gode venner under den lunsjen, som endte opp med å vare til klokken seks på kvelden. Han fortalte at han holdt på å avslutte filmen Dance Me to My Song, som også kom til Cannes. Han inviterte meg dermed til å være med slik at jeg kunne se hvordan filmbransjen tok seg ut fra den kanten. Jeg hadde ikke noe med den filmen å gjøre da, men har hatt det i ettertid. Den fikk et rikt festivalliv. Da vi kom tilbake ringte Rolf meg og spurte om jeg kunne overta styringen av produksjonsselskapet Vertigo Productions. Jeg har business-bakgrunn, så jeg takket ja til tilbudet. Siden den gangen har jeg vært med på syv spillefilmer regissert av De Heer.
Rolf De Heer. Foto: Vertigo Productions.
Flere av De Heers filmer har den australske urbefolkning som tema. Nielsen forteller at regissøren er opptatt av å være en del av samfunnsdebatten, og har involvert urbefolkningen i varierende grad i sine produksjoner.
-De Heer er litt bekymret for han kun skal bli sett på som aboriginer-filmskaper, men samtidig driver han en del rådgivende virksomhet til andre som lager aboriginer-filmer også. Den gruppen vi laget Charlie’s Country med – samme gruppe vi lagde Ten Canoes med – er mennesker fra en og samme landsby oppe i Arnhem-land i Nord-Australia, langt inne i bushen. Vi har involvert de mye mer kredittmessig i denne filmen, og de er nå med som co-produsenter. Kunstsenteret som ligger i dette området har også vært med som støttespiller til filmen. Urfolk rundt i verden har ikke mange som snakker for seg, og De Heer liker nok å være delaktig i samfunnsdiskusjoner. Det betyr nok ganske mye.
‘Charlies Country’. Regi: Rolf De Heer.
Nielsen forteller at for en nordmann var det veldig spesielt å bli en del av urfolk-problematikken i et fremmed land. Og nå er han som produsent selv med på å fremme urbefolkningens synspunkter.
-Når man er utenfor en situasjon har man lett for å kun se ting overfladisk, og orientere deg ut fra det. For meg som reisende nordmann til Australia fikk jeg et helt annet blikk på menneskene. De er helt fantastiske personer, men de har altså store problemer med å tilpasse seg den vestlige verdens levemåter. Det minner meg på at vi lager også en dokumentarfilm, som kommer ut på Melbourne International Film Festival i juli/august, som heter Still Our Country. Den er laget parallelt med Charlie’s Country. Vi prøver å lansere urbefolkningens synspunkter. Da vi lagde Ten Canoes ville de at vi skulle lage en helt annen type film enn vi laget. Når vi laget Twelve Canoes, en film bestående av tolv kortfilmer, handlet den mer om det urbefolkningen ville vi skulle fortelle – om den hvite manns innmarsj og påvirkning i deres område.
Charlie’s Country er duoens siste produksjon. Filmen var nylig i Cannes der hovedrolleinnehaver David Gulpilil fikk pris.
– Charlie’s Country fikk en fantastisk mottakelse i Cannes. Anmeldelsene har vært strålende hos The Guardian, The Hollywood Reporter og Variety – de jeg har fått med meg så langt. Hovedrolleinnehaver David Gulpilil vant også Best Actor i Un Certain Regard. Så vidt jeg vet er ikke filmen solgt til Norge enda, men det jobber vi med, avslutter Nielsen.
Norske Nils Erik Nielsen har de siste 17 årene jobbet som emigrert filmprodusent i Australia i tett samarbeid med den prisbelønte nederlandske regissøren Rolf De Heer. Sammen har de laget syv spillefilmer, hvor den siste – ‘Charlie’s Country’ – nylig var i Cannes hvor hovedrolleinnehaver David Gulpilil fikk pris for beste skuespiller i Un Certain Regard.
Nils Erik Nielsen har bakgrunn i forretningsvirksomheter som er langt fra filmbransjen. Det var et tilfeldig møte med et TV Norge-crew og et ledig filmmanus for 17 år siden som introduserte Nielsen for regissør Rolf De Heer.
-Hvordan jeg endte opp som filmprodusent i Australia er en lang historie, men det kom gjennom noen norske forbindelser i TV Norge. De var i Adelaide i forbindelse med et matprogram, og med seg hadde de produsent Angela Amoroso. De hadde et filmmanus og spurte om jeg ville være med å lage film. Jeg svarte at jeg har ikke noe greie på film, men send gjerne historien til meg så skal jeg lese den. Jeg hadde aldri tidligere vært borti film, kun drevet med andre forretningsvirksomheter i Norge. Manuset jeg leste hadde en fin historie, og jeg ringte derfor til Rolf De Heer og spurte om vi kunne treffes slik at han kunne fortelle litt hva det innebar å lage film – det er nå 17 år siden, forteller Nielsen.
Nils Erik Nielsen. Foto: Vertigo Productions.
Nielsen og De Heer fant tonen umiddelbart, og en lang lunsj ble starten på et mangeårig samarbeid.
-Vi ble veldig gode venner under den lunsjen, som endte opp med å vare til klokken seks på kvelden. Han fortalte at han holdt på å avslutte filmen Dance Me to My Song, som også kom til Cannes. Han inviterte meg dermed til å være med slik at jeg kunne se hvordan filmbransjen tok seg ut fra den kanten. Jeg hadde ikke noe med den filmen å gjøre da, men har hatt det i ettertid. Den fikk et rikt festivalliv. Da vi kom tilbake ringte Rolf meg og spurte om jeg kunne overta styringen av produksjonsselskapet Vertigo Productions. Jeg har business-bakgrunn, så jeg takket ja til tilbudet. Siden den gangen har jeg vært med på syv spillefilmer regissert av De Heer.
Rolf De Heer. Foto: Vertigo Productions.
Flere av De Heers filmer har den australske urbefolkning som tema. Nielsen forteller at regissøren er opptatt av å være en del av samfunnsdebatten, og har involvert urbefolkningen i varierende grad i sine produksjoner.
-De Heer er litt bekymret for han kun skal bli sett på som aboriginer-filmskaper, men samtidig driver han en del rådgivende virksomhet til andre som lager aboriginer-filmer også. Den gruppen vi laget Charlie’s Country med – samme gruppe vi lagde Ten Canoes med – er mennesker fra en og samme landsby oppe i Arnhem-land i Nord-Australia, langt inne i bushen. Vi har involvert de mye mer kredittmessig i denne filmen, og de er nå med som co-produsenter. Kunstsenteret som ligger i dette området har også vært med som støttespiller til filmen. Urfolk rundt i verden har ikke mange som snakker for seg, og De Heer liker nok å være delaktig i samfunnsdiskusjoner. Det betyr nok ganske mye.
‘Charlies Country’. Regi: Rolf De Heer.
Nielsen forteller at for en nordmann var det veldig spesielt å bli en del av urfolk-problematikken i et fremmed land. Og nå er han som produsent selv med på å fremme urbefolkningens synspunkter.
-Når man er utenfor en situasjon har man lett for å kun se ting overfladisk, og orientere deg ut fra det. For meg som reisende nordmann til Australia fikk jeg et helt annet blikk på menneskene. De er helt fantastiske personer, men de har altså store problemer med å tilpasse seg den vestlige verdens levemåter. Det minner meg på at vi lager også en dokumentarfilm, som kommer ut på Melbourne International Film Festival i juli/august, som heter Still Our Country. Den er laget parallelt med Charlie’s Country. Vi prøver å lansere urbefolkningens synspunkter. Da vi lagde Ten Canoes ville de at vi skulle lage en helt annen type film enn vi laget. Når vi laget Twelve Canoes, en film bestående av tolv kortfilmer, handlet den mer om det urbefolkningen ville vi skulle fortelle – om den hvite manns innmarsj og påvirkning i deres område.
Charlie’s Country er duoens siste produksjon. Filmen var nylig i Cannes der hovedrolleinnehaver David Gulpilil fikk pris.
– Charlie’s Country fikk en fantastisk mottakelse i Cannes. Anmeldelsene har vært strålende hos The Guardian, The Hollywood Reporter og Variety – de jeg har fått med meg så langt. Hovedrolleinnehaver David Gulpilil vant også Best Actor i Un Certain Regard. Så vidt jeg vet er ikke filmen solgt til Norge enda, men det jobber vi med, avslutter Nielsen.
Legg igjen en kommentar