• Foto: Er et mer dynamisk vekselbruk mellom smalt (Koselig med peis) og bredt (Himmelblå) mulig i norsk tv-drama?

Aldri før har det vært mer buzz rundt serieskaperen innen tv-drama. Det snakkes om tv-serier overalt, på seminarer og sosiale medier, ja, her om dagen hørte jeg noen på bussen nevne ”han som har laget den der Mammon-serien”. Vi befinner oss midt i tv-dramaets gullalder, og selv om vi i Norge ennå ikke tar direkte del i den (det gjenstår noe, må vi vel kunne være enige om), så har bransjen et brennende ønske om å delta.

Det snakkes vakkert om serieskaperen, eller ”den ansvarlige kreatøren”, og at forfatteren befinner seg i en nøkkelposisjon. NRK Dramas nye sjef Ivar Køhn taler ofte varmt om manusforfatterens framskutte rolle og Norsk filminstitutt har som kjent satt krav til tv-serier som søker støtte om at ”prosjektets ansvarlige kreatør skal være tydelig definert”. Nå har også TV2 kommet sterkere på banen med et tydelig ønske om å lage kvalitetsdrama. Det eneste som mangler er en egen VIP-ordning for serieskaperne, slik Trygve Diesen og Ståle Stein Berg med en viss selvironi tok til orde for i sin faste spalte på rushprint.no.

Til tross for alle disse fagre ord og mye velvilje, er det likevel lite som tyder på at status quo vil bli endret for hvordan norsk tv-drama initieres og produseres. Det er fortsatt tv-kanalene som har siste ordet, og de har så vidt jeg kan se ingen planer om å gi serieskaperne og forfatterne mer innflytelse enn de har i dag.

Kanskje er det slik serieskaperne bak Lilyhammer har hevdet overfor Rushprint, at det er vanskelig å anvende den amerikanske creator-modellen på norske forhold. Men betyr det at den norske tilnærmingen er så pragmatisk og tilpasset vår mer konsensusbaserte prosjektledelses-kultur, at det ikke er plass til viljesterke kvinner og menn med store visjoner? Må vi forsone oss med argumentet som alltid ligger i bunnen av tv-kanalenes forsvar, når de møter kritikk for sin mangel på risikovilje, om at det norske markedet er for lite til at det er plass til smalere serier?

Et av det moderne tv-dramaets paradokser er at det er de store, superkommersielle amerikanske tv-kanalene som gir serieskaperne størst handlingsrom. Disse visjonære aktørene, behørig beskrevet i boken Difficult Men: Behind the scenes of a creative revolution, har tilkjempet seg en kreativ frihet som deres fleste kolleger i Hollywood bare kan drømme om. Samtidig sitter de europeiske tv-kanalene, både de statsfinansiert og de private, fortsatt litt fast i de gamle modellene.

Danskene har riktignok vist at det går an å lage strålende tv-drama etter den gamle statsfinansierte modellen, men de har samtidig vist enkelte serieskapere en tillitt ingen norske serieskapere så langt har fått her hjemme. Ingen kan svare på hva som skal til for å avle fram fullblods serieskapere, utover å gi dem kontinuitet og tillitt, og kanskje finnes det ikke så mye mer å si om saken. En hver må finne sin metode for å forløse potensialet. Men jeg skulle ønske at særlig NRK Drama kunne vært mer konkrete på hva de egentlig ønsker å oppnå. Og med hvilke virkemidler.

Samtidig kan det paradoksalt nok virke som vi holder på å «snakke i hjel» tv-dramaet. Med lansering av tv-serier på nett, særlig gjennom HBO og Netflix, har aktiviteten i sosiale medier eksplodert. Tv-serier er også blitt godt nyhetsstoff, noe den massive responsen på Mammon er et godt eksempel på. Det tvitres om de nye episodene i de mest populære seriene underveis, og når rulleteksten, som typisk nok er umulig å få med seg, går opp, er man på vei til neste episode.

Det går så raskt i svingene at en medieviter nylig påsto i Aftenposten at tv-dramaets gullalder døde med The Wire – og det mens formatet er inne i sin mest rivende utvikling, der stadig nye tilskudd til sjangeren kommer til! Det virker som det ikke er tid til refleksjon, for utviklingen skjer så raskt. De såkalte tv-ekspertene sammenlikner tv-dramaet med langformater som romanen og forteller oss til det kjedsommelige at film er best på tv. Men skjønner vi egentlig hva det innebærer?

Ikke misforstå: jeg synes det er flott at serieformatet får så mye plass i folks mediehverdag. Det er bare sider ved debatten om den jeg mener kan bli bedre. Og kanskje kan vi i Rushprint i større grad bidra til det, særlig for bransjens del. Det finnes ingen kultur ennå for å ha en løpende, fordypende samtale om hvordan vi kan utvikle våre nye serieskapere, hvordan vi kan bli bedre. Men det er en kultur vi veldig gjerne vil være med å dyrke fram. Jeg håper også du som leser vil se verdien av å bidra til det.

Kjetil Lismoen, redaktør i RUSHPRINT (denne kommentaren står som leder i nyeste utgaven av papirutgaven)

Les også Arne Berggrens «7 ting vi fortsatt sliter med».