Det er gode tider for norsk tv-drama, men det er fortsatt ikke noen utpreget delingskultur. Vi som jobber med tv-drama tar på oss noen masker og opptrer under ulike personaer på seminarer og det årlige tv-dramakonventet på Losby, vi klapper hverandre på skuldrene og er blitt ganske gode på å backe hverandre, men for hver gang vi gjør øvelsen, blir det kanskje enda litt vanskeligere å si noe kritisk, uansett hvor konstruktivt det måtte være? Blir det mer politikk og innsalg, enn sårt tiltrengt kompetanseoverføring? Er vi for forsiktige blitt?

Norsk tv-drama er på vei opp, virkelig, og i forbindelse med noen forelesninger slæsj foredrag hadde jeg en kjærkommen unnskyldning for å se nærmere på noen av seriene vi har snakket mest om de siste årene. Ingen tvil om at kvaliteten stiger, men skulle man skjerpet noe, kunne det kanskje vært følgende, sier jeg forsiktig og på generell basis (for ikke å tråkke noen på tærne – for ølglassene og utskjellingen sitter fortsatt løst på norske konferansehoteller):

Utydelige karakterer. Skal vi være dønn ærlige, er det knapt en eneste karakter som virkelig står ut i norsk tv-drama. Jada, de er snille eller morsomme og lett nevrotiske, men de er ikke ekstraordinære. Vi skildrer miljøer, holdninger, situasjoner, relasjoner, forviklinger og emosjoner, men jeg tar sjansen på å påstå at få eller ingen karakterer i norsk tv-drama er ekstraordinære, selv om de kan være både sexy og kule og morsomme, alt ettersom. De er spilt av ekstraordinære skådiser til tider, men er like fordømt ganske ordinære, når alt kommer til alt. Tenk på de to tre første karakteren du kommer på, hva du egentlig vet om dem? Vet du mer om skuespilleren enn om karakteren? Og det du vet om karakteren – er det noe annet en holdninger og formuleringer? Og er ikke disse karakterene først og fremst preget av hva de ikke vil, fremfor hva som driver dem? Jeg vrir huet mitt for å komme på karakterer som vil noe utover seg selv, karakterer jeg virkelig bryr meg om og vil være sammen med. Jeg har nok av bekjentskaper som ikke vil noe særlig med livet sitt på privaten. Og folk som dumper inn i situasjoner og preges av uflaks, setter sjeldent spor, dessverre.

Svak kausalitet. Altfor mange scener fører ikke til den neste. Fortsatt er det faretruende enkelt å totalklippe om norske serier, for scenene og sekvensene lever sitt eget liv som selvstendige tablåer. Kravet om at den ene scenen sylskarpt leder til den neste, innfrir vi for sjelden. Tar du pausetesten på en norsk tv-serie, altså trykker på pauseknapen et vilkårlig sted for å se om du skjønner hva du skal være spent på og følge med på, befinner du deg lett i en tilstand av spekulativ forvirring. Jeg har ved noen anledninger skrevet både teater, bøker og tv for barn og smertelig fått erfare at det er vanskeligere å skrive enkelt og banalt enn man skulle tro. Det er lettere å lure voksne med påstått undertekst og fint lys, for å si det sånn. Men vi vet ikke hvor historien skal hen og hva vi skal følge med på. Ting bare skjer, og våre stadig dyktigere filmkomponister pisker liv og mening i scener uten retning. Det viktigste dramaturgiske grepet er dessverre stadig ettersynking av off-replikker som forteller oss hva i all verden vi skal være spente på.

Uklare vendepunkter. Vi er ikke tilstrekkelig tilstede i hovedkarakterenes vendepunkter, spesielt ikke de emosjonelle. Jeg tror vi forfattere skriver for vage scener, vi overlater til de andre og finne vendepunktene og bildene. Og om regissøren er mest opptatt av skuespillerne og må bakse med teksttolkninger på settet, og fotografene er litt for opptatt av lekre bilder og å rekke alle innstillingene og litt krysser å klippe i, går man lett glipp av akkurat det blikket, den reaksjonen, det tette bildet av den som fikk ny innsikt. Det glapp midt mellom lyssetting, tokamera eller diskusjon om tekstendringer og method acting og et eller annet. Så forsøker man desperat å mane frem noen emosjonelle vendepunkter i klippen med overtydelig score og digital zoom for å fortelle seeren at nå skjedde det noe med hovedkarakteren vår. Dette gjør ofte norsk tv-drama svakere på karaktersiden enn nødvendig.

Vasne blikk. Er det bare meg, eller er vi dårlige på blikkontakt i norsk tv-drama? Vi er jo et folkeslag som sjeldent ser hverandre i øya i utide, men er det derfor så mange scener i norsk tv-drama virker som mer eller mindre tilfeldige utsnitt av hverdagsliv? Er vi fortsatt litt redde for å ta innover oss at drama er kresent utvalgte og avgjørende vendepunkter i noens liv? Er vi blitt så redde for at noen skal kjefte på oss og bruke ”teatralsk” som skjellsord om replikkene som leveres, at vi lar karakterene få være unnvikende og slentrende? Uansett hvor digre monitorer vi har akkurat nå – Tv er i større grad ansikt, og det viktigste verktøyet en skuespiller har for å vise interesse og oppmerksomhet, er blikk, blikk og atter blikk. Det skulle vært gøy med en analyse av mengden blikkontakt pr minutt i en norsk serie sett i forhold til en dansk, amerikansk eller britisk. Én scene med Glenn Close i Damages er mer blikk og oppmerksomhet enn flere episoder til sammen av serier jeg selv har hatt ansvaret for.

Radioteater. Vi kan bli bedre til å skrive for et visuelt medium. Norske manus er stadig ekstremt dialogdrevne. Med all respekt for hørespill, og for å ta selvpiskingen enda lenger for min egen faggruppes vedkommende – så skriver vi nok for ofte radioteater. Det meste sies i dialogen, fortsatt. Er det en pistol med i bildet, ja så nevnes den. «Jasså, så du tror du kan true meg?» «Hvem er det du tror du er, komme brasende inn her, uanmeldt og bevæpnet?!»

Ingen eier scenen. Vi har lært alt dette med wants og needs, men hvor ofte blir det omsatt til noe man kan ta på og holde i? Skuespillere liker konkrete objekter i spill. Og publikum skjønner det bedre når det er en nøkkel, sigarett, kode, bil eller medalje det står om. Løsninger, informasjon, kjærlighet eller anerkjennelse blir lett vage greier på skjermen. Objekter gjør det også lettere å bestemme seg for hvem som driver scenen, kanskje til og med å unngå den feilen vi muligens gjør oftest – vi lar motstandskarakterer og hindringer drive historien i for stor grad. Det gir oss reaktive og mindre interessante hovedkarakterer. Om det er forfatteres psykologi som kommer til uttrykk, eller bare dårlig håndverk er vanskelig å si, men for mange norske karakterer eier ikke sine egne scener. Vi får ikke aktive, målrettede innganger i scenene, og vi glemmer at det skaper både fremdrift, spenning og tydeligere vendepunkter om den som eier scenen har første og siste bilde. Melodrama og såpe er ofte inn på én karakter og ut på en annen, men karakterdrevet drama har en aktiv drivende karakter som første og siste bilde. Som hovedregel.

Theme. Vi vet det så godt, men vi kan bli bedre på det. Nemlig: Hva er det det går om? Hva er det vi ser nærmere på gjennom historien? Hva er tyngdekraften i universet? Er det noe vi forfattere kan snakke om, så er det moral og dramatisk premiss. Men er det en overdrivelse å hevde at vi bare unntaksvis deler all denne tilegnede kunnskapen med dem som sitter hjemme og ser på?

Arne Berggren er serieskaper og forfatter.

Les flere innlegg av Arne Berggren