Det er moro når alle elsker tv-drama og mener noe om Mammon, konstaterer Berg & Diesen. Men det får da være grenser?
– Du Trygve? Dei siste par gongene vi har ytra oss, fekk vi liksom god fagleg fundamentering via intervjuobjektene våre (HBOs Ilene Landress og Danmark Radios Piv Bernth), men no står vi igjen ansvarlege for substansen aleine. Eg kjenner eg kvier litt.
– Du er redd for å bli avslørt som fusker i faget?
– Eg meiner at vi ser klare teikn til at den TV-dramatiske ekspertisen er usedvanleg breidt og rikeleg fordelt. På langt fleire enn vi anar.
– Da særlig journalister, tenker jeg. En gammelt hollywood-jungelord er jo “nobody knows anything” (W. Goldman) – nå virker det som “anybody knows everything”.
– Nettopp – bombastisk og belærande. Men så er spørsmålet – er det bra eller dårleg? Det vinar i det minste om interesse. Kanskje ikkje akkurat for faget, men for fenomenet. TV-drama får ei merksemd no som vi aldri har opplevd maken til. Og all PR osv….
– Mammon har vært usedvanlig flinke til å holde pressekoken.
– Der kom den, ja…
– Hva da?
– Det er faktisk komplett umogleg å kommentere norsk TV-dramatikk for tida utan å nemne Mammon. Og all ære til dei for det, eigentleg.
– Jepp. Til tider hadde de 3-4 saker gående på VG-Nett sin forside. Ikke alle hyggelige, men de skapte garantert interesse. På TV-drama-konventet på Losby snakket Keshet-produsent Karni Ziv svært mye om viktigheten av å være i nyhetsbildet. Det handler ikke bare om seriens kvalitet – men enda mer om seriens synlighet. Den skal ha en kant som engasjerer og skaper omtale, genererer interesse og bråk. Friksjon mot tidsånden. Den gode tv-serie kan selvsagt stille problemer under debatt, for å parafrasere salig Georg Brandes – men det viser seg minst like effektivt å sørge for å sette kaffen i vranghalsen på twitteriatet. Kraft = motkraft -> seere?
– Og der lukkest dei jo. Noko av det beste med Mammon er nettopp samfunnskommentaren. Men kva er det som gjer at så mange toneangivande stemmer velger å sjå bort frå det for heller å kappast om å avdekke tilkortekommande forteljarteknikk – på grensa til det kirurgiske. Og – for å hente opp igjen det eg starta med – med kvakksalverens skråsikre diagnoseiver.
– Nå skjønner jeg ikke helt hvor du skal hen? Gjør du det?
– Eg lurar berre på korfor dei blir takla så hardt. Så nådelaust – det er ein slags lokal spesialøvelse, kjennes det som. Å snakke ned. Kategorisk. Til og med i vår eigen bransje, der ein kanskje skulle forvente ein slags kollegial solidaritet. Eg snakka med Anne Østerud og Janus Billeskov Jansen her i sommar (dei som mellom anna klipte Jakten og Jeg er din). Dei bemerka kor mykje spalteplass norske kritikarar vier til negative karakteristikkar av dei norske filmane dei anmeldte. Ein retorikk dei var heilt ukjende med frå Danmark. Og det er jo enkelte av kollegaene våre som faktisk meiner vi blir betre til å fortelje om vi berre er nådelause nok mot kvarandre når vi ikkje strekk til.
– Vel, en viss nådeløs ærlighet kan være et nyttig korrektiv. Det er når det blir blodtåke det blir usmakelig. Generelt tror jeg mest på positiv forsterkning, å se det som er bra og sørge for mer av det. Det fungerer gjerne bedre enn nedsabling.
– Dette er jo gjengs prestasjonsteori. Men det er kanskje for mykje forlangt at alle skal føle ansvar for å gi norske serieskaparar positive læringsmønster.
– Mer bransjestrukturelle saker pleier vi jo å sette bort til Staten her hos oss. Vi trenger sikkert enda en øremerkeordning på NFI. Det er visst alltid bedre å snakke om TV enn å lage TV, akkurat som om det sikkert går to frisører eller fotpleiere på hver oljearbeider.
– Men der er du faktisk inne på noko. No som TV-Drama er inne i varmen som kunstnareg kredibelt – korfor i all verda er det ikkje ei VIP-ordning for serieskaparar? Når ein først skal drive talentpleie, meiner eg.
– Er du seriøs, Ståle?? Skal også dette, superkommerse som TV, inn under instituttforpleining?
– Eg vil berre ha tilgang til meir pengar. Mammon – igjen.
– Da roper jeg “hallelujah”!
– Til kva?
– Mammon. La det skje.
Ståle Stein Berg ([email protected]) og Trygve Allister Diesen ([email protected]) er erfarne film- og TV-skapere, og møttes som doktorgradsstipendiater på Filmskolen. Nå er de hodene bak produksjonsselskapet tenk.tv sammen med Frode Søbstad, hvor de kun lager ting de selv liker.
Tidligere innlegg:
Berg & Diesen: Reglene i Broen
– Du Trygve? Dei siste par gongene vi har ytra oss, fekk vi liksom god fagleg fundamentering via intervjuobjektene våre (HBOs Ilene Landress og Danmark Radios Piv Bernth), men no står vi igjen ansvarlege for substansen aleine. Eg kjenner eg kvier litt.
– Du er redd for å bli avslørt som fusker i faget?
– Eg meiner at vi ser klare teikn til at den TV-dramatiske ekspertisen er usedvanleg breidt og rikeleg fordelt. På langt fleire enn vi anar.
– Da særlig journalister, tenker jeg. En gammelt hollywood-jungelord er jo “nobody knows anything” (W. Goldman) – nå virker det som “anybody knows everything”.
– Nettopp – bombastisk og belærande. Men så er spørsmålet – er det bra eller dårleg? Det vinar i det minste om interesse. Kanskje ikkje akkurat for faget, men for fenomenet. TV-drama får ei merksemd no som vi aldri har opplevd maken til. Og all PR osv….
– Mammon har vært usedvanlig flinke til å holde pressekoken.
– Der kom den, ja…
– Hva da?
– Det er faktisk komplett umogleg å kommentere norsk TV-dramatikk for tida utan å nemne Mammon. Og all ære til dei for det, eigentleg.
– Jepp. Til tider hadde de 3-4 saker gående på VG-Nett sin forside. Ikke alle hyggelige, men de skapte garantert interesse. På TV-drama-konventet på Losby snakket Keshet-produsent Karni Ziv svært mye om viktigheten av å være i nyhetsbildet. Det handler ikke bare om seriens kvalitet – men enda mer om seriens synlighet. Den skal ha en kant som engasjerer og skaper omtale, genererer interesse og bråk. Friksjon mot tidsånden. Den gode tv-serie kan selvsagt stille problemer under debatt, for å parafrasere salig Georg Brandes – men det viser seg minst like effektivt å sørge for å sette kaffen i vranghalsen på twitteriatet. Kraft = motkraft -> seere?
– Og der lukkest dei jo. Noko av det beste med Mammon er nettopp samfunnskommentaren. Men kva er det som gjer at så mange toneangivande stemmer velger å sjå bort frå det for heller å kappast om å avdekke tilkortekommande forteljarteknikk – på grensa til det kirurgiske. Og – for å hente opp igjen det eg starta med – med kvakksalverens skråsikre diagnoseiver.
– Nå skjønner jeg ikke helt hvor du skal hen? Gjør du det?
– Eg lurar berre på korfor dei blir takla så hardt. Så nådelaust – det er ein slags lokal spesialøvelse, kjennes det som. Å snakke ned. Kategorisk. Til og med i vår eigen bransje, der ein kanskje skulle forvente ein slags kollegial solidaritet. Eg snakka med Anne Østerud og Janus Billeskov Jansen her i sommar (dei som mellom anna klipte Jakten og Jeg er din). Dei bemerka kor mykje spalteplass norske kritikarar vier til negative karakteristikkar av dei norske filmane dei anmeldte. Ein retorikk dei var heilt ukjende med frå Danmark. Og det er jo enkelte av kollegaene våre som faktisk meiner vi blir betre til å fortelje om vi berre er nådelause nok mot kvarandre når vi ikkje strekk til.
– Vel, en viss nådeløs ærlighet kan være et nyttig korrektiv. Det er når det blir blodtåke det blir usmakelig. Generelt tror jeg mest på positiv forsterkning, å se det som er bra og sørge for mer av det. Det fungerer gjerne bedre enn nedsabling.
– Dette er jo gjengs prestasjonsteori. Men det er kanskje for mykje forlangt at alle skal føle ansvar for å gi norske serieskaparar positive læringsmønster.
– Mer bransjestrukturelle saker pleier vi jo å sette bort til Staten her hos oss. Vi trenger sikkert enda en øremerkeordning på NFI. Det er visst alltid bedre å snakke om TV enn å lage TV, akkurat som om det sikkert går to frisører eller fotpleiere på hver oljearbeider.
– Men der er du faktisk inne på noko. No som TV-Drama er inne i varmen som kunstnareg kredibelt – korfor i all verda er det ikkje ei VIP-ordning for serieskaparar? Når ein først skal drive talentpleie, meiner eg.
– Er du seriøs, Ståle?? Skal også dette, superkommerse som TV, inn under instituttforpleining?
– Eg vil berre ha tilgang til meir pengar. Mammon – igjen.
– Da roper jeg “hallelujah”!
– Til kva?
– Mammon. La det skje.
Ståle Stein Berg ([email protected]) og Trygve Allister Diesen ([email protected]) er erfarne film- og TV-skapere, og møttes som doktorgradsstipendiater på Filmskolen. Nå er de hodene bak produksjonsselskapet tenk.tv sammen med Frode Søbstad, hvor de kun lager ting de selv liker.
Tidligere innlegg:
Berg & Diesen: Reglene i Broen
Legg igjen en kommentar