Per Henry Borch har jobbet med film under så varierende og ekstreme forhold over hele verden at han har skrevet en overlevelsesguide for produsenter. Etter som stadig færre blir gamle i filmbransjen, må vi unngå at vi begår de samme feilene, mener han.
– Når du kommer hjem og finner ut at kaktusen er død, da har du vært borte lenge. Jeg kjøpte meg leilighet for tre år siden, men har ikke sovet der en eneste natt, ler Henry Borch. Han tilhører en voksende skare filmarbeidere som minner stadig mer om nomader. Når han ikke en sjelden gang er hjemme i Oslo, reiser han på kryss og tvers av kontinenter, på reklameoppdrag eller opptak til spillefilm. Undertegnede traff ham første gang under opptakene til Tusen ganger godnatt i Marokko, der han var på tå hev etter erfaringen med å spille inn Før snøen faller i Tyrkia og Kurdistan. Begge er produksjoner som har nytt godt av Borchs unike erfaring fra å lage film i ulike kulturer. Så internasjonalt orientert er han at han har forfattet en bok med fjellvettregler for filmprodusenter og lineproducere som vil flytte sine produksjoner til områder med lite utbygd infrastruktur. I så måte var Før snøen faller og Bekas ekstreme erfaringer.
– På spillefilmen Bekas i Kurdistan satte vi opp et hotell, vi kjøpte møbler og installerte kjøkken, vi la inn høyspentlinjer, nødaggregat, vanntilførsel, vi implementerte sikkerhet, vi lærte opp stab – ikke bare hele filmstrukturen, men hele infrastrukturen der vi var. Det resulterte i at jeg og han som var first AD, Michael «Mike» Lundin, skrev et notat på 100 sider sammen, ‘The Field Producers Manual’, en survival guide for produsenter og line producere. Den begynte som et notat, men ble utvidet etter hvert som vi fikk nye erfaringer hver eneste dag under opptak. Og så har det ballet seg på fra land til land.
For Borch er det å jobbe internasjonalt the name of the game.
– Det blir bare mer av det, slik filmer i dag finansieres. Man må bare belage seg på å dra ut. Vi blir også mer avhengige av å hente inn dyktige folk og spisskompetanse fra utlandet. Akkurat som innen andre næringer.
Når jeg møter Borch har han vært på befaring på Vestlandet med den amerikanske produsenten Barrie Osborne (bl.a Ringenes Herre-filmene) som jakter på locations til en mye omtalt vikingfilm. Han viste ham «indrefileten», som han kaller området mellom Sogndal og Molde. Men Osborne er bare én av mange aktører som melder sin interesse for Norge.
– Jeg har vært i dialog med produsentene bak en veldig stor filmserie. De vurderte Norge til vinterscenene, men ender vel opp på Island. Jeg mener at vi på et så omfattende prosjekt kunne samarbeidet med islendingene om å bruke det beste fra begge land. Så enorme produksjoner ville fort støvsugd det norske filmmiljøet, derfor ville islandske stabsfolk kunne avhjulpet den norske bransjen, for eksempel. Men så var det dette med insentivordninger da…
Han er nettopp ferdig med Alex Garlands Ex Machina, der 30 prosent av filmens eksteriøropptak ble skutt i Norge (resten i studio i London). Det samme selskapet har et konkret prosjekt med utgangspunkt i Norge for neste vinter. Men uten insentivordning ender det studio i England, med bare noen få second unit-eksteriøropptak fra Norge.
Borch er en del av et internasjonalt nettverk av filmarbeidere og fagekspertise, Global Production Network, som formidler jobber over hele verden.
– Det er mest kjent innen reklameverdenen, særlig i USA. Men nettverket er også rettet mot spillefilm. Det setter deg i kontakt med folk over hele verden og hjelper deg å finne ut hvem som kan levere det du er ute etter. Neste uke skal jeg gjøre reklamefilm ute. Da tar jeg med meg kameraavdelingen fra London som jobbet på Ex Machina og en lysmester fra Romania. Fantastiske folk.
Personlig relasjon og kjemi er det viktigste, konkluderer Borch.
– Du kan være verdens flinkeste, men om du er en idiot og ikke har sosial intelligens, hvordan skal vi kunne samarbeide?
Det er som line producer at Borch har vært mest aktiv. Men han er ute i felten, ikke i studio.
– En line producer har totalansvar for gjennomføring, i forhold til tid, penger og innhold på vegne av regissøren og produsenten. Planlegging er alfa omega. Ikke for å låse seg til innspillingsplanen, men også for å skape fleksibilitet. Film er komplekst, du skal få så mange ulike aktører til å trekke i samme retning, så sammensetningen er helt avgjørende. Under opptak er det viktig for meg å være tilstede og se at det fungerer. Jeg startet «på gulvet» selv, så jeg vet hva gripen og lysavdelingen snakker om.
Borch er bekymret på vegne av den norske bransjens spisskompetanse.
– Jeg tror det var Filmforbundet som for noen år siden spurte medlemmene om de kunne se for seg hvor lenge de ville fortsette å jobbe med film. De fleste svarte til de er 40, ikke lenger. I et sånt klima forsvinner mye kompetanse, og vi står i fare for å begå de samme feilene gang på gang. Internasjonalt møter jeg fagfolk som er 60 år og still going strong. Det blir det mindre av her hjemme.
Borch bekrefter at James Bond-produksjonen er på jakt etter nye locations, men om den ender i Norge, slik det har vært spekulert i, tviler han på. Han mener det finnes lite kunnskap om hva en filmproduksjon kan bety for et lite land som Norge.
– Jeg var i kontakt med Innovasjon Norge på et tidspunkt, og tilbød dem et crash course i filmproduksjon, fordi de har få kunnskaper om det. Det samme kunne Næringsdepartementet trengt. Om en stor Hollywood-produksjon ble lagt til Norge, ville det innebære hundrevis av ansatte og opp mot 100.000 hotelldøgn. For ikke å glemme hva dette gjør med turistnæringen i etterkant. Har først en stor film kommet, kommer det flere. Og så begynner snøballen å rulle. Film er komplekst. Folk ser bare så vidt på rulleteksten og reflekterer ikke over alle som bidrar i løpet av en produksjon.
– Vi kunne bestemt oss for å være best på vinter og snø. Det hadde vi greid å få til. Vinterproduksjoner er noe vi kan håndtere og planlegge for. Infrastrukturmessig er Norge fantastisk, ting går på skinner. Grunnen til at mange kommer tilbake til oss er at vi har vinter lenger enn de fleste andre. Skal du skyte i april er det ikke mye snø igjen på Island.
Per Henry Borch har jobbet med film under så varierende og ekstreme forhold over hele verden at han har skrevet en overlevelsesguide for produsenter. Etter som stadig færre blir gamle i filmbransjen, må vi unngå at vi begår de samme feilene, mener han.
– Når du kommer hjem og finner ut at kaktusen er død, da har du vært borte lenge. Jeg kjøpte meg leilighet for tre år siden, men har ikke sovet der en eneste natt, ler Henry Borch. Han tilhører en voksende skare filmarbeidere som minner stadig mer om nomader. Når han ikke en sjelden gang er hjemme i Oslo, reiser han på kryss og tvers av kontinenter, på reklameoppdrag eller opptak til spillefilm. Undertegnede traff ham første gang under opptakene til Tusen ganger godnatt i Marokko, der han var på tå hev etter erfaringen med å spille inn Før snøen faller i Tyrkia og Kurdistan. Begge er produksjoner som har nytt godt av Borchs unike erfaring fra å lage film i ulike kulturer. Så internasjonalt orientert er han at han har forfattet en bok med fjellvettregler for filmprodusenter og lineproducere som vil flytte sine produksjoner til områder med lite utbygd infrastruktur. I så måte var Før snøen faller og Bekas ekstreme erfaringer.
– På spillefilmen Bekas i Kurdistan satte vi opp et hotell, vi kjøpte møbler og installerte kjøkken, vi la inn høyspentlinjer, nødaggregat, vanntilførsel, vi implementerte sikkerhet, vi lærte opp stab – ikke bare hele filmstrukturen, men hele infrastrukturen der vi var. Det resulterte i at jeg og han som var first AD, Michael «Mike» Lundin, skrev et notat på 100 sider sammen, ‘The Field Producers Manual’, en survival guide for produsenter og line producere. Den begynte som et notat, men ble utvidet etter hvert som vi fikk nye erfaringer hver eneste dag under opptak. Og så har det ballet seg på fra land til land.
For Borch er det å jobbe internasjonalt the name of the game.
– Det blir bare mer av det, slik filmer i dag finansieres. Man må bare belage seg på å dra ut. Vi blir også mer avhengige av å hente inn dyktige folk og spisskompetanse fra utlandet. Akkurat som innen andre næringer.
Når jeg møter Borch har han vært på befaring på Vestlandet med den amerikanske produsenten Barrie Osborne (bl.a Ringenes Herre-filmene) som jakter på locations til en mye omtalt vikingfilm. Han viste ham «indrefileten», som han kaller området mellom Sogndal og Molde. Men Osborne er bare én av mange aktører som melder sin interesse for Norge.
– Jeg har vært i dialog med produsentene bak en veldig stor filmserie. De vurderte Norge til vinterscenene, men ender vel opp på Island. Jeg mener at vi på et så omfattende prosjekt kunne samarbeidet med islendingene om å bruke det beste fra begge land. Så enorme produksjoner ville fort støvsugd det norske filmmiljøet, derfor ville islandske stabsfolk kunne avhjulpet den norske bransjen, for eksempel. Men så var det dette med insentivordninger da…
Han er nettopp ferdig med Alex Garlands Ex Machina, der 30 prosent av filmens eksteriøropptak ble skutt i Norge (resten i studio i London). Det samme selskapet har et konkret prosjekt med utgangspunkt i Norge for neste vinter. Men uten insentivordning ender det studio i England, med bare noen få second unit-eksteriøropptak fra Norge.
Borch er en del av et internasjonalt nettverk av filmarbeidere og fagekspertise, Global Production Network, som formidler jobber over hele verden.
– Det er mest kjent innen reklameverdenen, særlig i USA. Men nettverket er også rettet mot spillefilm. Det setter deg i kontakt med folk over hele verden og hjelper deg å finne ut hvem som kan levere det du er ute etter. Neste uke skal jeg gjøre reklamefilm ute. Da tar jeg med meg kameraavdelingen fra London som jobbet på Ex Machina og en lysmester fra Romania. Fantastiske folk.
Personlig relasjon og kjemi er det viktigste, konkluderer Borch.
– Du kan være verdens flinkeste, men om du er en idiot og ikke har sosial intelligens, hvordan skal vi kunne samarbeide?
Det er som line producer at Borch har vært mest aktiv. Men han er ute i felten, ikke i studio.
– En line producer har totalansvar for gjennomføring, i forhold til tid, penger og innhold på vegne av regissøren og produsenten. Planlegging er alfa omega. Ikke for å låse seg til innspillingsplanen, men også for å skape fleksibilitet. Film er komplekst, du skal få så mange ulike aktører til å trekke i samme retning, så sammensetningen er helt avgjørende. Under opptak er det viktig for meg å være tilstede og se at det fungerer. Jeg startet «på gulvet» selv, så jeg vet hva gripen og lysavdelingen snakker om.
Borch er bekymret på vegne av den norske bransjens spisskompetanse.
– Jeg tror det var Filmforbundet som for noen år siden spurte medlemmene om de kunne se for seg hvor lenge de ville fortsette å jobbe med film. De fleste svarte til de er 40, ikke lenger. I et sånt klima forsvinner mye kompetanse, og vi står i fare for å begå de samme feilene gang på gang. Internasjonalt møter jeg fagfolk som er 60 år og still going strong. Det blir det mindre av her hjemme.
Borch bekrefter at James Bond-produksjonen er på jakt etter nye locations, men om den ender i Norge, slik det har vært spekulert i, tviler han på. Han mener det finnes lite kunnskap om hva en filmproduksjon kan bety for et lite land som Norge.
– Jeg var i kontakt med Innovasjon Norge på et tidspunkt, og tilbød dem et crash course i filmproduksjon, fordi de har få kunnskaper om det. Det samme kunne Næringsdepartementet trengt. Om en stor Hollywood-produksjon ble lagt til Norge, ville det innebære hundrevis av ansatte og opp mot 100.000 hotelldøgn. For ikke å glemme hva dette gjør med turistnæringen i etterkant. Har først en stor film kommet, kommer det flere. Og så begynner snøballen å rulle. Film er komplekst. Folk ser bare så vidt på rulleteksten og reflekterer ikke over alle som bidrar i løpet av en produksjon.
– Vi kunne bestemt oss for å være best på vinter og snø. Det hadde vi greid å få til. Vinterproduksjoner er noe vi kan håndtere og planlegge for. Infrastrukturmessig er Norge fantastisk, ting går på skinner. Grunnen til at mange kommer tilbake til oss er at vi har vinter lenger enn de fleste andre. Skal du skyte i april er det ikke mye snø igjen på Island.
Legg igjen en kommentar