Hvor redelig er Statoil?

Hvor redelig er Statoil?

– Kanskje bør den norske staten snart sette ned foten overfor Statoil, mener Astrid Schau-Larsen, som har lagd dokumentarfilm om hva selskapet egentlig driver med i oljesandområdene i Canada.

Våren 2013 reiste to unge norske kvinner tvers over det nord-amerikanske kontinentet i en bil drevet av brukt frityrolje, for å undersøke Statoils oljesandvirksomhet i Canada. Resultatet er blitt dokumentarfilmen Den gode naboen, som hadde premiere under BIFF i oktober og skal vises under Samtidsdagene på Stord i januar. Rushprint har tatt en prat med regissør Astrid Schau-Larsen om arbeidet med filmen.

– Det er et viktig spørsmål hva som skjer med selskaper når de blir internasjonale. Vi ville undersøke hvordan et statseid selskap som Statoil endrer seg når det blir multinasjonalt, og begynner å drive virksomhet i land med mindre demokratisk organisasjonskultur og mindre streng miljølovgivning enn vi har i Norge. Spesielt ville vi finne ut om Statoil er en god nabo for lokalsamfunnene, forteller Schau-Larsen.

I Norge presenteres Statoil som et seriøst energiselskap som tross sin fossile virksomhet tar hensyn til miljøet. Samtidig er selskapet blitt delprivatisert, og legger en stadig større andel av virksomheten sin til utlandet. Også der investerer de i sosiale ordninger og har som mål å behandle sine ansatte godt, men er dette mulig i en globalisert verden med stadig sterkere konkurranse? Hvor åpen er Statoil om hva de driver med i utlandet, og hvor mye ansvar har hver enkelt nordmann for det som skjer? Spørsmålene er spesielt relevante for økologisk tvilsomme prosjekter som oljesandutvinningen i Canada.

– Da vi kom til Alberta var folk opprømte over at vi var norske, fordi det på en måte betydde at vi var aksjeeiere i Statoil. Det hendte flere ganger at noen sa: «Her kommer aksjeeierne!» Iblant var det hjerteskjærende å ha det ivrige blikket deres på seg, for jeg føler jo ikke at jeg har noen direkte makt over Statoils beslutninger, sier Astrid Schau-Larsen.

Norsk filmskaper i Canada

For henne begynte filmprosjektet på en bar i Montréal, hvor hun ble kjent med Julie Strand Offerdal, som skulle bli hovedperson i filmen. Offerdal kommer opprinnelig fra Oslo, men er utdannet journalist fra Volda og har tatt en mastergrad i demokratibygging ved Universitetet i Bergen. Masteroppgaven hennes handlet om Statoils sosiale investeringer i land hvor de har virksomhet, med særlig vekt på Canada og Angola.

– Julie så på hvor mye Statoil investerte i forhold til hvor mye de produserte i ulike land, og oppdaget hvor vanskelig det var å få informasjon utover offisielle brosjyrer og rapporter. Hun fikk lyst til å dra til oljesandområdet og undersøke selv, men på en bestemt måte, ikke ved å bruke forurensende olje, men med frityrolje som drivstoff. Jeg tenkte med en gang at her var det en god historie, og spurte om å få være med.

Selv kommer Schau-Larsen opprinnelig fra Bergen, men er filmutdannet fra Danmark og har bodd i flere år i Canada. Hun flyttet til Montreal for å studere religionsvitenskap, men bor idag i Toronto. Sammen med svensk-iranske Movary Samare har hun startet produksjonsselskapet RAMZ Media, og blant lagd dokumentarene Skyggenes dal (2006) og In God We Trust (2011), som begge hadde premiere på BIFF.

– Vi har valgt å fokusere på menneskerettigheter når vi lager film. Det er kanskje en dårlig plan om du vil tjene penger, men kjennes som et privilegium fordi vi lærer så mye om hva som foregår i verden. Den gode naboen er vår sjette dokumentarfilm sammen.

Astrid Schau-Larsen har lagd filmen «Den gode naboen» om Statoils oljesandutvinning i Canada. Foto: Oda Bhar.
Astrid Schau-Larsen har lagd filmen «Den gode naboen» om Statoils oljesandutvinning i Canada. Her er hun i Bergen ved verdenspremieren. Foto: Oda Bhar.

Søkte ikke NFI

Da Julie hadde svart at hun gjerne kunne være med på reisen dro Astrid til Norge på jakt etter penger.

– Å få støttemidler fra Norge handler mye om å ha et norsk innhold, og denne gangen hadde vi jo en norsk historie. Vi pleier alltid å ha lave budsjetter, så vi ba ikke om mye, jeg tror det første budsjettet var på 350-400.000 kroner. Vi endte med 75.000 kroner fra Fritt Ord, og måtte vurdere om det lot seg gjøre. I Norge var det mange som sa til oss: Dere må søke om mye mer penger! Denne filmen burde ha et budsjett på 2 millioner kroner. De sa også: Dere kan umulig få den ferdig til BIFF. Men for meg var det viktig å ha premiere i Bergen, fordi dokumentarene på BIFF har vært en viktig inspirasjon for meg til å bli filmskaper.

De søkte også midler fra Vestnorsk filmsenter og Miljødepartementet, men ikke fra NFI.

– Søknadstidene passet ikke, for perioden hvor vi kunne reise var så kort. Vi ønsket å gjøre det i år, og det ville ha blitt for vanskelig å være der om vinteren. Julie og jeg bestemte oss for å forsøke, for vi trodde begge på prosjektet. Vi ønsket å bringe en ny stemme inn i fortellingen, i tillegg til de to ytterlighetene som vanligvis kommer til orde: miljøaktivistene og oljebransjen. Vi følte at den manglende parten var folk som bodde i området. Hvordan oppleves det når store selskaper fra hele verden tar over området hvor du bor, lar pengene flyte, bygger rørledninger og andre anlegg?

Julie-i-bilen
Julie Strand Offerdal i bilen som drives av frityrolje.

Videoblogg hos Aftenposten

Søknaden til Fritt Ord var basert på en todelt idé om en dokumentarfilm og en videoblogg, derfor publiserte de små nettreportasjer på reisen under vignetten «Fra olje til olje».

– Pengene fra Fritt Ord var avhengig av at noen ville vise innslagene, så vi tok kontakt med Aftenposten, som takket ja til å bli visningsstedet vårt. Historien i web-serien var reisen Julie gjorde, hvor vi tok med publikum på en roadtrip og lagde temabaserte episoder utfra hvor vi var og hvem vi snakket med. Webserien har en lettere tone enn filmen, siden hver episode skulle vises på nett og være på maks 8-9 minutter. De ble en anledning til gå inn på temaer jeg visste ikke ville få plass i filmen, som de omdiskuterte rørledningene.

Å lage web-innslagene underveis var krevende, men også fruktbart.

– Fordelen med å klippe serien før jeg begynte å filmen var at det gav meg god kjennskap til materialet. Vi fikk et klarere bilde av hvilket fokus vi ønsket i filmen, noe som gjorde det mulig å klippe den relativt raskt, slik at vi kunne få den ferdig til BIFF. Alle opptakene ble gjort fra april til juni, og etterarbeidet foregikk i sommer.

Oljetank under himmelen.
Oljetank under himmelen.

Frityrolje som drivstoff

I tillegg til Astrid og Julie besto reisefølget av geografen Gilbert Goulet, som fungerte som produksjonsassistent og bidro med egne kontakter.

– På reisen brukte vi så lite penger som mulig. På to måneder bodde vi kun to netter på motell, ellers overnattet vi hos venner og kjente.

Bilen var en stor Ford pickup som trengte litt diesel for å starte opp, men deretter kunne stilles om til å gå på frityrolje. Oljen ble donert av gatekjøkkener underveis, og måtte renses tre ganger for at ikke potetbiter og andre matrester skulle tette igjen forbrenningsanlegget. Uten store vanskeligheter greie de å reise miljøvennlig tvers over Canada, fra Montréal i øst til Statoils oljesandanlegg nordvest i provinsen Alberta. Provinsens største by er Calgary, for mange nordmenn mest kjent fra vinter-OL i 1988, men idag en viktig oljeby.

– I Calgary fikk vi møte kommunikasjonsdirektør Peter Symons i Statoil Canada, etter å ha vært i kontakt med den norske kommunikasjonsavdelingen i lengre tid. Dessverre ble dette vår eneste sjanse til å få noen fra selskapet i tale. Helst vil vi ha besøkt utvinningsanlegget i Alberta, men det viste seg umulig.

Oljesandområde i Alberta.
Oljesandområde i Alberta.

Nektet adgang av Statoil

Etter mer enn 4000 kilometers reise var det en stor skuffelse å bli nektet adgang til Statoils oljesandfelt Kai Kos Dehseh i Nord-Alberta. Angivelig var grunnen at byggearbeider inne på anlegget gjorde omvisning utrygt, et påskudd det ikke var lett å godta.

– Vi ville virkelig gjerne at Statoil skulle være del av filmen, for vi ønsket at alle sider skulle komme fram. Det var begrenset hvor mye vi fikk ut av kommunikasjonsdirektøren, som bare kunne svare på generell basis. Vi hadde håpet å tilbringe mer tid med dem, dra til anlegget og se på de ulike initiativene deres i området. I praksis ble det veldig kontrollert, og jeg var veldig skuffet. Samtidig viser jo resultatet hvor vanskelig det er.

De fikk også lov til å besøke et arbeidsformidlingssenter Statoil har opprettet lokalt, men også her var opplegget strengt iscenesatt.

– De fløy inn en PR-konsulent som sto bak meg mens jeg filmet, og var klar til å hoppe inn dersom noen sa noe galt. Hver gang vi prøvde å spørre hva de gjorde eller burde ha gjort av sosiale investeringer, så svarte de: «Vi forsøker.»

Oljesandområdet er viktig for urbefolkningens mulighet til å praktisere sin tradisjonelle livsstil. Her på jakt i båt.
Oljesandområdet er viktig for urbefolkningens mulighet til å praktisere sin tradisjonelle livsstil. Her på jakt i båt.

Hva er galt med oljesand?

Motviljen mot å slippe filmskaperne til gjør det nærliggende å tenke at Statoil har noe å skjule i Canada. Utvinning av oljesand blir generelt kritisert fra miljøbevegelsen. Oljesand, eller tjæresand, er en blanding av sand, leire, vann og råolje som kan utvinnes gjennom en svært energikrevende prosess. CO2-utslippene er 20% høyere enn ved annen oljeutvinning, og naturødeleggelsene blir ofte store i områder som er viktige for urbefolkningen. Verst er det der selskapene graver ut oljen i åpne miner (gjelder ikke Statoil), men også brønnboring forgifter naturen gjennom kjemikalier. Det trengs også store mengder ferskvann, for å lage vanndamp som kan myke opp den tunge oljen slik at den kan pumpes opp. Statoil hevder at de jobber med å redusere CO2-utslippene og tar ansvar for både lokalsamfunn og miljøvern, men i filmen går det fram at ikke alle naboene er enige.

– Generelt ønsker nabolaget å bli inkludert mer i prosessene. Statoil har kjøpt rettighetene til å utvinne oljen, men problemet er at pengene i liten grad kommer lokalbefolkningen til gode. Skylden ligger delvis hos canadiske myndigheter, men jeg synes det ligger en feighet i måten Statoil dekker seg bak canadisk lov på. Det er en godt etablert sannhet at oljesandutvinning er miljømessig uansvarlig, så Den gode naboen er ingen miljøverndokumentar. Det vi ønsket å vise var at oljesandutvinning også er et spørsmål om menneskerettigheter.

Hit, men ikke lenger. Astrid fikk såvidt lov av Statoils vakter til å ta bilde av Julie foran bommen foran Statoils oljesanområde i Alberta.
Hit, men ikke lenger. Astrid fikk såvidt lov av Statoils vakter til å ta bilde av Julie foran bommen foran Statoils oljesanområde i Alberta.

Reaksjoner på filmen

Det Statoil gjør i Canada framstår langt mer problematisk enn virksomheten deres i Norge, men Astrid Schau-Larsen er klar over at bildet ikke er svart-hvitt.

– Personlig mener jeg at den norske staten burde sette ned foten og kreve at Statoil trekker seg ut i Canada. Problemet er at selskapet opererer i over 40 land, de fleste med store etiske utfordringer. Hvis Statoil trekker seg ut av oljesanden, hva med resten?

Siden Den gode naboen ble ferdigstilt har Statoil gitt signaler om at de vurderer å trekke seg ut av Canadas oljesandområder, men filmskaperen har ingen illusjoner om årsaken.

– Det er gledelig å høre at Statoil revurderer deltakelsen sin i oljesanden, men det handler nok mest om store oljefunn de nylig har gjort utenfor kysten av New Foundland, hvor de regner med å gjøre en større økonomisk gevinst.

Når det gjelder filmen venter hun fortsatt på Statoils reaksjon.

– Vi har sendt filmen til alle involverte, og lokalbefolkningen har alle sagt seg veldig fornøyde, både med helhetsbildet og at filmen gir dem en stemme. Miljøverngrupper har også vist et sterkt engasjement for filmen. Derimot har vi ennå ikke hørt noe fra Statoil, noe vi synes er nærmest uforståelig.

– Siden BIFF har jeg brukt tiden til å klippe en TV-versjon, og jobbet med å få filmversjonen ut til internasjonale festivaler. Vi opplever at dette er en global historie, hvor en ung kvinne ønsker å se nærmere på hvordan nasjonen hennes oppfører seg utenfor landets grenser. Statoil eies fortsatt av folket, og det bør vi begynne å ta ansvar for, mener regissør Astrid Schau-Larsen.

Les gjerne mer om reisen på prosjektets blogg.

Den-gode-naboen-filmplakat

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvor redelig er Statoil?

Hvor redelig er Statoil?

– Kanskje bør den norske staten snart sette ned foten overfor Statoil, mener Astrid Schau-Larsen, som har lagd dokumentarfilm om hva selskapet egentlig driver med i oljesandområdene i Canada.

Våren 2013 reiste to unge norske kvinner tvers over det nord-amerikanske kontinentet i en bil drevet av brukt frityrolje, for å undersøke Statoils oljesandvirksomhet i Canada. Resultatet er blitt dokumentarfilmen Den gode naboen, som hadde premiere under BIFF i oktober og skal vises under Samtidsdagene på Stord i januar. Rushprint har tatt en prat med regissør Astrid Schau-Larsen om arbeidet med filmen.

– Det er et viktig spørsmål hva som skjer med selskaper når de blir internasjonale. Vi ville undersøke hvordan et statseid selskap som Statoil endrer seg når det blir multinasjonalt, og begynner å drive virksomhet i land med mindre demokratisk organisasjonskultur og mindre streng miljølovgivning enn vi har i Norge. Spesielt ville vi finne ut om Statoil er en god nabo for lokalsamfunnene, forteller Schau-Larsen.

I Norge presenteres Statoil som et seriøst energiselskap som tross sin fossile virksomhet tar hensyn til miljøet. Samtidig er selskapet blitt delprivatisert, og legger en stadig større andel av virksomheten sin til utlandet. Også der investerer de i sosiale ordninger og har som mål å behandle sine ansatte godt, men er dette mulig i en globalisert verden med stadig sterkere konkurranse? Hvor åpen er Statoil om hva de driver med i utlandet, og hvor mye ansvar har hver enkelt nordmann for det som skjer? Spørsmålene er spesielt relevante for økologisk tvilsomme prosjekter som oljesandutvinningen i Canada.

– Da vi kom til Alberta var folk opprømte over at vi var norske, fordi det på en måte betydde at vi var aksjeeiere i Statoil. Det hendte flere ganger at noen sa: «Her kommer aksjeeierne!» Iblant var det hjerteskjærende å ha det ivrige blikket deres på seg, for jeg føler jo ikke at jeg har noen direkte makt over Statoils beslutninger, sier Astrid Schau-Larsen.

Norsk filmskaper i Canada

For henne begynte filmprosjektet på en bar i Montréal, hvor hun ble kjent med Julie Strand Offerdal, som skulle bli hovedperson i filmen. Offerdal kommer opprinnelig fra Oslo, men er utdannet journalist fra Volda og har tatt en mastergrad i demokratibygging ved Universitetet i Bergen. Masteroppgaven hennes handlet om Statoils sosiale investeringer i land hvor de har virksomhet, med særlig vekt på Canada og Angola.

– Julie så på hvor mye Statoil investerte i forhold til hvor mye de produserte i ulike land, og oppdaget hvor vanskelig det var å få informasjon utover offisielle brosjyrer og rapporter. Hun fikk lyst til å dra til oljesandområdet og undersøke selv, men på en bestemt måte, ikke ved å bruke forurensende olje, men med frityrolje som drivstoff. Jeg tenkte med en gang at her var det en god historie, og spurte om å få være med.

Selv kommer Schau-Larsen opprinnelig fra Bergen, men er filmutdannet fra Danmark og har bodd i flere år i Canada. Hun flyttet til Montreal for å studere religionsvitenskap, men bor idag i Toronto. Sammen med svensk-iranske Movary Samare har hun startet produksjonsselskapet RAMZ Media, og blant lagd dokumentarene Skyggenes dal (2006) og In God We Trust (2011), som begge hadde premiere på BIFF.

– Vi har valgt å fokusere på menneskerettigheter når vi lager film. Det er kanskje en dårlig plan om du vil tjene penger, men kjennes som et privilegium fordi vi lærer så mye om hva som foregår i verden. Den gode naboen er vår sjette dokumentarfilm sammen.

Astrid Schau-Larsen har lagd filmen «Den gode naboen» om Statoils oljesandutvinning i Canada. Foto: Oda Bhar.
Astrid Schau-Larsen har lagd filmen «Den gode naboen» om Statoils oljesandutvinning i Canada. Her er hun i Bergen ved verdenspremieren. Foto: Oda Bhar.

Søkte ikke NFI

Da Julie hadde svart at hun gjerne kunne være med på reisen dro Astrid til Norge på jakt etter penger.

– Å få støttemidler fra Norge handler mye om å ha et norsk innhold, og denne gangen hadde vi jo en norsk historie. Vi pleier alltid å ha lave budsjetter, så vi ba ikke om mye, jeg tror det første budsjettet var på 350-400.000 kroner. Vi endte med 75.000 kroner fra Fritt Ord, og måtte vurdere om det lot seg gjøre. I Norge var det mange som sa til oss: Dere må søke om mye mer penger! Denne filmen burde ha et budsjett på 2 millioner kroner. De sa også: Dere kan umulig få den ferdig til BIFF. Men for meg var det viktig å ha premiere i Bergen, fordi dokumentarene på BIFF har vært en viktig inspirasjon for meg til å bli filmskaper.

De søkte også midler fra Vestnorsk filmsenter og Miljødepartementet, men ikke fra NFI.

– Søknadstidene passet ikke, for perioden hvor vi kunne reise var så kort. Vi ønsket å gjøre det i år, og det ville ha blitt for vanskelig å være der om vinteren. Julie og jeg bestemte oss for å forsøke, for vi trodde begge på prosjektet. Vi ønsket å bringe en ny stemme inn i fortellingen, i tillegg til de to ytterlighetene som vanligvis kommer til orde: miljøaktivistene og oljebransjen. Vi følte at den manglende parten var folk som bodde i området. Hvordan oppleves det når store selskaper fra hele verden tar over området hvor du bor, lar pengene flyte, bygger rørledninger og andre anlegg?

Julie-i-bilen
Julie Strand Offerdal i bilen som drives av frityrolje.

Videoblogg hos Aftenposten

Søknaden til Fritt Ord var basert på en todelt idé om en dokumentarfilm og en videoblogg, derfor publiserte de små nettreportasjer på reisen under vignetten «Fra olje til olje».

– Pengene fra Fritt Ord var avhengig av at noen ville vise innslagene, så vi tok kontakt med Aftenposten, som takket ja til å bli visningsstedet vårt. Historien i web-serien var reisen Julie gjorde, hvor vi tok med publikum på en roadtrip og lagde temabaserte episoder utfra hvor vi var og hvem vi snakket med. Webserien har en lettere tone enn filmen, siden hver episode skulle vises på nett og være på maks 8-9 minutter. De ble en anledning til gå inn på temaer jeg visste ikke ville få plass i filmen, som de omdiskuterte rørledningene.

Å lage web-innslagene underveis var krevende, men også fruktbart.

– Fordelen med å klippe serien før jeg begynte å filmen var at det gav meg god kjennskap til materialet. Vi fikk et klarere bilde av hvilket fokus vi ønsket i filmen, noe som gjorde det mulig å klippe den relativt raskt, slik at vi kunne få den ferdig til BIFF. Alle opptakene ble gjort fra april til juni, og etterarbeidet foregikk i sommer.

Oljetank under himmelen.
Oljetank under himmelen.

Frityrolje som drivstoff

I tillegg til Astrid og Julie besto reisefølget av geografen Gilbert Goulet, som fungerte som produksjonsassistent og bidro med egne kontakter.

– På reisen brukte vi så lite penger som mulig. På to måneder bodde vi kun to netter på motell, ellers overnattet vi hos venner og kjente.

Bilen var en stor Ford pickup som trengte litt diesel for å starte opp, men deretter kunne stilles om til å gå på frityrolje. Oljen ble donert av gatekjøkkener underveis, og måtte renses tre ganger for at ikke potetbiter og andre matrester skulle tette igjen forbrenningsanlegget. Uten store vanskeligheter greie de å reise miljøvennlig tvers over Canada, fra Montréal i øst til Statoils oljesandanlegg nordvest i provinsen Alberta. Provinsens største by er Calgary, for mange nordmenn mest kjent fra vinter-OL i 1988, men idag en viktig oljeby.

– I Calgary fikk vi møte kommunikasjonsdirektør Peter Symons i Statoil Canada, etter å ha vært i kontakt med den norske kommunikasjonsavdelingen i lengre tid. Dessverre ble dette vår eneste sjanse til å få noen fra selskapet i tale. Helst vil vi ha besøkt utvinningsanlegget i Alberta, men det viste seg umulig.

Oljesandområde i Alberta.
Oljesandområde i Alberta.

Nektet adgang av Statoil

Etter mer enn 4000 kilometers reise var det en stor skuffelse å bli nektet adgang til Statoils oljesandfelt Kai Kos Dehseh i Nord-Alberta. Angivelig var grunnen at byggearbeider inne på anlegget gjorde omvisning utrygt, et påskudd det ikke var lett å godta.

– Vi ville virkelig gjerne at Statoil skulle være del av filmen, for vi ønsket at alle sider skulle komme fram. Det var begrenset hvor mye vi fikk ut av kommunikasjonsdirektøren, som bare kunne svare på generell basis. Vi hadde håpet å tilbringe mer tid med dem, dra til anlegget og se på de ulike initiativene deres i området. I praksis ble det veldig kontrollert, og jeg var veldig skuffet. Samtidig viser jo resultatet hvor vanskelig det er.

De fikk også lov til å besøke et arbeidsformidlingssenter Statoil har opprettet lokalt, men også her var opplegget strengt iscenesatt.

– De fløy inn en PR-konsulent som sto bak meg mens jeg filmet, og var klar til å hoppe inn dersom noen sa noe galt. Hver gang vi prøvde å spørre hva de gjorde eller burde ha gjort av sosiale investeringer, så svarte de: «Vi forsøker.»

Oljesandområdet er viktig for urbefolkningens mulighet til å praktisere sin tradisjonelle livsstil. Her på jakt i båt.
Oljesandområdet er viktig for urbefolkningens mulighet til å praktisere sin tradisjonelle livsstil. Her på jakt i båt.

Hva er galt med oljesand?

Motviljen mot å slippe filmskaperne til gjør det nærliggende å tenke at Statoil har noe å skjule i Canada. Utvinning av oljesand blir generelt kritisert fra miljøbevegelsen. Oljesand, eller tjæresand, er en blanding av sand, leire, vann og råolje som kan utvinnes gjennom en svært energikrevende prosess. CO2-utslippene er 20% høyere enn ved annen oljeutvinning, og naturødeleggelsene blir ofte store i områder som er viktige for urbefolkningen. Verst er det der selskapene graver ut oljen i åpne miner (gjelder ikke Statoil), men også brønnboring forgifter naturen gjennom kjemikalier. Det trengs også store mengder ferskvann, for å lage vanndamp som kan myke opp den tunge oljen slik at den kan pumpes opp. Statoil hevder at de jobber med å redusere CO2-utslippene og tar ansvar for både lokalsamfunn og miljøvern, men i filmen går det fram at ikke alle naboene er enige.

– Generelt ønsker nabolaget å bli inkludert mer i prosessene. Statoil har kjøpt rettighetene til å utvinne oljen, men problemet er at pengene i liten grad kommer lokalbefolkningen til gode. Skylden ligger delvis hos canadiske myndigheter, men jeg synes det ligger en feighet i måten Statoil dekker seg bak canadisk lov på. Det er en godt etablert sannhet at oljesandutvinning er miljømessig uansvarlig, så Den gode naboen er ingen miljøverndokumentar. Det vi ønsket å vise var at oljesandutvinning også er et spørsmål om menneskerettigheter.

Hit, men ikke lenger. Astrid fikk såvidt lov av Statoils vakter til å ta bilde av Julie foran bommen foran Statoils oljesanområde i Alberta.
Hit, men ikke lenger. Astrid fikk såvidt lov av Statoils vakter til å ta bilde av Julie foran bommen foran Statoils oljesanområde i Alberta.

Reaksjoner på filmen

Det Statoil gjør i Canada framstår langt mer problematisk enn virksomheten deres i Norge, men Astrid Schau-Larsen er klar over at bildet ikke er svart-hvitt.

– Personlig mener jeg at den norske staten burde sette ned foten og kreve at Statoil trekker seg ut i Canada. Problemet er at selskapet opererer i over 40 land, de fleste med store etiske utfordringer. Hvis Statoil trekker seg ut av oljesanden, hva med resten?

Siden Den gode naboen ble ferdigstilt har Statoil gitt signaler om at de vurderer å trekke seg ut av Canadas oljesandområder, men filmskaperen har ingen illusjoner om årsaken.

– Det er gledelig å høre at Statoil revurderer deltakelsen sin i oljesanden, men det handler nok mest om store oljefunn de nylig har gjort utenfor kysten av New Foundland, hvor de regner med å gjøre en større økonomisk gevinst.

Når det gjelder filmen venter hun fortsatt på Statoils reaksjon.

– Vi har sendt filmen til alle involverte, og lokalbefolkningen har alle sagt seg veldig fornøyde, både med helhetsbildet og at filmen gir dem en stemme. Miljøverngrupper har også vist et sterkt engasjement for filmen. Derimot har vi ennå ikke hørt noe fra Statoil, noe vi synes er nærmest uforståelig.

– Siden BIFF har jeg brukt tiden til å klippe en TV-versjon, og jobbet med å få filmversjonen ut til internasjonale festivaler. Vi opplever at dette er en global historie, hvor en ung kvinne ønsker å se nærmere på hvordan nasjonen hennes oppfører seg utenfor landets grenser. Statoil eies fortsatt av folket, og det bør vi begynne å ta ansvar for, mener regissør Astrid Schau-Larsen.

Les gjerne mer om reisen på prosjektets blogg.

Den-gode-naboen-filmplakat

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY