Å bruke tid og energi på lange byråkratiske prosesser resulterer ofte i at man går glipp av virkeligheten mens den utspiller seg, mener dokumentarist Tommy Gulliksen. Det er viktig å finne raskere måter å sette i gang spennende prosjekter på.
– Det brukes for mye penger på søknadsprosesser
Foto: Tommy Gulliksen (venstre) fra innspillingen av «Tilbake til Utøya», som ble spilt inn da ungdommene returnerte på årsmarkeringen for 22.juli
Dokumentarfilmskaper Tommy Gulliksen holder innlegget Aktuell, severdig og uten søknadsbyråkrati på Dokumentarkonventet 2013, med fokus på hvordan lage kvalitetsdokumentarer uten å bruke tid på prosjektbeskrivelser, søknadsprosesser og vente på midler som kanskje ikke kommer. Gulliksen har levd som dokumentarfilmskaper for TV – et medium han mener passer dokumentaren aller best.
– Jeg har levd som dokumentarfilmskaper for TV hvor – i mitt tilfelle – TV 2 har fullfinansiert de aller fleste filmene mine. Noe som er en uvanlig modell i dag hvor mye blir delfinansiert av NFI – en flott ordning som gjør at dokumentarfilm blir produsert. Men det er klart det er noen sider ved dette som er problematisk, og det er hva jeg vil snakke om på Dokumentarkonventet.
– Jeg er opptatt av å lage dokumentar for TV fordi jeg mener at dokumentarfilm skal være med å prege samfunnet. Dokumentar skal portrettere, lage tidsavstøpninger og utfordre vår samtid. Da må man treffe mennesker, ikke bare 5000 på kino og på en festival her og der. Jeg elsker spesielle og sære filmer på festivaler, men jeg synes det er lett for at publikummet blir begrenset og dermed også et mindre nedslagsfelt for dokumentaren. Treffer du 5-600.000 seere på TV er du i mye bedre posisjon til å påvirke samfunnet. Det gir dokumentar en helt annen funksjon, som jeg er opptatt av.
Å bruke tid og energi på lange byråkratiske prosesser resulterer ofte i at man går glipp av virkeligheten mens den utspiller seg, mener Gulliksen.
– Det som har preget mine filmer er at jeg liker observasjonsformen i dokumentaren, som foregår i presens, hvor man tar del i situasjoner og handlinger som utspiller seg. Da sier det selv at man er nødt til å være litt fleksibel, og henge med når virkeligheten utspiller seg – den får man ikke tilbake. Hvis man da blir sittende fast i lange søknadskøer og – prosesser, ventende på finansiering, betyr det at man går glipp av veldig mange muligheter.
– Det preger også hva slags type prosjekter man jobber med. Det vil si at det er lettere å lage tidløse samtidsdokumentarer, som er basert på observasjon og dokumentarfoto i presens. Det er et av poengene mine: det er viktig å finne raskere måter å sette i gang spennende prosjekter på slik at vi kan fange unik norsk virkelighet mens den utspiller seg – noe som har stor verdi.
Gulliksen mener det går mye penger på å ikke lage film i vårt støttesystem, og at dette kan gjenspeiles i de ferdige produksjonene.
– Det brukes veldig mye penger på søknadsprosesser. Dette tar lang tid og koster mye penger. Så når man kommer til hvor mange kroner man faktisk ser igjen på skjermen eller lerretet så er det ikke alltid slik at det nødvendigvis har blitt høy produksjonsverdi, da mye av midlene har gått med til å betale for hele søknadsprosessen. Noe som kan være ganske mye for et produksjonsselskap, mener han.
Gulliksen på sin side har vært fast tilknyttet TV 2 som dokumentarfilmskaper i mange år – et privilegium, innrømmer han, men også et samarbeid med vesentlig lavere budsjetter per produksjon. I tillegg kommer konkurransen med resten av kanalens innhold.
– Jeg får pengene raskere og beslutningene går mye, mye raskere – noen ganger på under en time. Da må jeg innse at totalprisen på prosjektet blir vesentlig lavere. Større budsjett gir mer rom for etterarbeid og musikkbruk, eksempelvis – på opplevd kvalitet. Samtidig er det ikke sikkert at en dokumentarfilm med 2,5 – 3 millioner i budsjett med kinodistribusjon nødvendigvis virker sterkere på mennesker eller påvirker samfunnet i større grad. Det kan være andre ambisjoner som styrer selvsagt, som egen kunstnerisk utvikling eller at man lager film for sin egen del. Jeg lager ikke film for å lage film, men for å påvirke, endre samfunnet og måten folk tenker på. I den sammenheng blir dokumentaren et virkemiddel, og det viktig at den treffer mange mennesker.
– Samtidig skal TV-dokumentaren også konkurrere med andre TV-programmer. Det er ikke ofte de som styrer tv-flaten er idealister og programmerer etter egen samvittighet. Lager vi ikke dokumentarer som klarer å konkurrere med annet innhold går vi en mørk fremtid i møte. Når det er sagt viser det seg at i år har dokumentaren på TV 2 en av de bedre ratingene i de tids-slotene den er plassert i, avslutter han.
– Det brukes for mye penger på søknadsprosesser
Å bruke tid og energi på lange byråkratiske prosesser resulterer ofte i at man går glipp av virkeligheten mens den utspiller seg, mener dokumentarist Tommy Gulliksen. Det er viktig å finne raskere måter å sette i gang spennende prosjekter på.
Foto: Tommy Gulliksen (venstre) fra innspillingen av «Tilbake til Utøya», som ble spilt inn da ungdommene returnerte på årsmarkeringen for 22.juli
Dokumentarfilmskaper Tommy Gulliksen holder innlegget Aktuell, severdig og uten søknadsbyråkrati på Dokumentarkonventet 2013, med fokus på hvordan lage kvalitetsdokumentarer uten å bruke tid på prosjektbeskrivelser, søknadsprosesser og vente på midler som kanskje ikke kommer. Gulliksen har levd som dokumentarfilmskaper for TV – et medium han mener passer dokumentaren aller best.
– Jeg har levd som dokumentarfilmskaper for TV hvor – i mitt tilfelle – TV 2 har fullfinansiert de aller fleste filmene mine. Noe som er en uvanlig modell i dag hvor mye blir delfinansiert av NFI – en flott ordning som gjør at dokumentarfilm blir produsert. Men det er klart det er noen sider ved dette som er problematisk, og det er hva jeg vil snakke om på Dokumentarkonventet.
– Jeg er opptatt av å lage dokumentar for TV fordi jeg mener at dokumentarfilm skal være med å prege samfunnet. Dokumentar skal portrettere, lage tidsavstøpninger og utfordre vår samtid. Da må man treffe mennesker, ikke bare 5000 på kino og på en festival her og der. Jeg elsker spesielle og sære filmer på festivaler, men jeg synes det er lett for at publikummet blir begrenset og dermed også et mindre nedslagsfelt for dokumentaren. Treffer du 5-600.000 seere på TV er du i mye bedre posisjon til å påvirke samfunnet. Det gir dokumentar en helt annen funksjon, som jeg er opptatt av.
Å bruke tid og energi på lange byråkratiske prosesser resulterer ofte i at man går glipp av virkeligheten mens den utspiller seg, mener Gulliksen.
– Det som har preget mine filmer er at jeg liker observasjonsformen i dokumentaren, som foregår i presens, hvor man tar del i situasjoner og handlinger som utspiller seg. Da sier det selv at man er nødt til å være litt fleksibel, og henge med når virkeligheten utspiller seg – den får man ikke tilbake. Hvis man da blir sittende fast i lange søknadskøer og – prosesser, ventende på finansiering, betyr det at man går glipp av veldig mange muligheter.
– Det preger også hva slags type prosjekter man jobber med. Det vil si at det er lettere å lage tidløse samtidsdokumentarer, som er basert på observasjon og dokumentarfoto i presens. Det er et av poengene mine: det er viktig å finne raskere måter å sette i gang spennende prosjekter på slik at vi kan fange unik norsk virkelighet mens den utspiller seg – noe som har stor verdi.
Gulliksen mener det går mye penger på å ikke lage film i vårt støttesystem, og at dette kan gjenspeiles i de ferdige produksjonene.
– Det brukes veldig mye penger på søknadsprosesser. Dette tar lang tid og koster mye penger. Så når man kommer til hvor mange kroner man faktisk ser igjen på skjermen eller lerretet så er det ikke alltid slik at det nødvendigvis har blitt høy produksjonsverdi, da mye av midlene har gått med til å betale for hele søknadsprosessen. Noe som kan være ganske mye for et produksjonsselskap, mener han.
Gulliksen på sin side har vært fast tilknyttet TV 2 som dokumentarfilmskaper i mange år – et privilegium, innrømmer han, men også et samarbeid med vesentlig lavere budsjetter per produksjon. I tillegg kommer konkurransen med resten av kanalens innhold.
– Jeg får pengene raskere og beslutningene går mye, mye raskere – noen ganger på under en time. Da må jeg innse at totalprisen på prosjektet blir vesentlig lavere. Større budsjett gir mer rom for etterarbeid og musikkbruk, eksempelvis – på opplevd kvalitet. Samtidig er det ikke sikkert at en dokumentarfilm med 2,5 – 3 millioner i budsjett med kinodistribusjon nødvendigvis virker sterkere på mennesker eller påvirker samfunnet i større grad. Det kan være andre ambisjoner som styrer selvsagt, som egen kunstnerisk utvikling eller at man lager film for sin egen del. Jeg lager ikke film for å lage film, men for å påvirke, endre samfunnet og måten folk tenker på. I den sammenheng blir dokumentaren et virkemiddel, og det viktig at den treffer mange mennesker.
– Samtidig skal TV-dokumentaren også konkurrere med andre TV-programmer. Det er ikke ofte de som styrer tv-flaten er idealister og programmerer etter egen samvittighet. Lager vi ikke dokumentarer som klarer å konkurrere med annet innhold går vi en mørk fremtid i møte. Når det er sagt viser det seg at i år har dokumentaren på TV 2 en av de bedre ratingene i de tids-slotene den er plassert i, avslutter han.
Les også
- Ingen enighet om overenskomst for tv-drama.
- MIRAGE med offensivt bransjeprogram.
- – Hun får et kick av motstanden.(+)
- «Armand» er valgt som norsk Oscar-kandidat.
- Den nordiske seriedrama-prisen utvides.
- Mette Cheng Munthe-Kaas blir ny konsulent i Filmkraft.
- Filmsamtalen: «So Long, Marianne».
- Arild Halvorsen blir ny direktør i Filminvest.
- Mikrofilm og Eye Eye Pictures inn i nye produksjoner.
- Arktisk Film Norge med sine første tildelinger.
Legg igjen en kommentar