De siste årene har en lang rekke norske og nordiske regissører blitt headhuntet til Hollywood. Mens danskene og svenskene har levert filmfolk til Hollywood i mange år (ja, helt siden stumfilmepoken, om vi skal være nøye på det), er det først de siste par årene at såpass mange norske regissører er blitt invitert over. Den nordiske krimbølgen er en vesentlig årsak til at nordiske regissører står så høyt i kurs internasjonalt, og det er generelt en stor velvilje overfor nordisk film. Aage Aaberge var produsent på Kon-Tiki, som har fått Hollywoodsk skryt for å se mye dyrere ut enn hva den er. Kanskje det er noe av det som gjør nordiske regissører så attraktive for Hollywood – at vi kan få det til å svinge med et lavt budsjett. Hvordan har vi blitt så gode på å få mye ut av pengene her i Norden?

– Jeg tror vi alltid har vært det fordi vi ikke kaster bort pengene på tull. Da jeg jobbet mer internasjonalt, så jeg alt styret med at alle skal ha hver sin bil og hver sin sjåfør. Alle toppfolk skal ha suite på hotell. Og så videre. Vi opererer ikke på den måten i det hele tatt. Man kjører i samme bil alle sammen. Vi sparer enorme summer på det. Dessuten har vi en mye mindre stab, og det er ikke like rigide skiller på hva hver enkelt kan gjøre. Det er for eksempel ikke noe problem om lydassistenten drar inn en lyskabel hvis han ser at det trengs. Men det er strengt forbudt i utlandet. Med utlandet mener jeg ikke kun Hollywood, men utlandet generelt – man kan se det så fort man kommer utenfor Norden, sier Aaberge.

– Jeg opplever at det er en ekstrem kreativ krise i Hollywood nå. Det produseres omtrent bare oppfølgere – film fem og seks i rekken – og det lages nyproduksjoner av gamle filmer, The Great Gatsby, for eksempel. Derfor tror jeg de legger merke til at det lages mye bra og original film i Norden. Når de ser på screen value i forhold til filmene vi lager, så er det klart at de regissørene er attraktive. Når det er sagt, vil jeg legge til at det ikke er regissørene alene som gjør at de nordiske filmene er så gode. Det er hele vårt produksjonssystem. VFX-ansvarlig på Kon-Tiki, for eksempel, gjorde en jobb som 10-12 folk ville stått for i Hollywood. Det samme gjelder på produksjonssiden: Et lite, nordisk produksjonskontor ville kanskje vært erstattet med 20 folk i USA. Vi er effektive, og vi går rett på sak, sier Aaberge.

Dansk ”hjerneflukt”

Claus Christensen er sjefredaktør i det danske filmmagasinet Ekko, som har trykket en rekke artikler om danskenes utvandring til Hollywood.

– I Danmark ser vi antydninger til en brain drain for tiden. Kanskje ikke i så stor grad på skuespillerområdet, for mange danske publikummere foretrekker å se nye ansikter, så det gjør ikke så mye at en håndfull skuespillere får noen roller i Hollywood. Men en lang rekke av de beste regissørene våre ser mot USA: Nikolaj Arcel, Thomas Vinterberg, Nicolas Winding Refn, Susanne Bier, Ole Christian Madsen, Per Fly, bare for å nevne noen. Slår de igjennom i utlandet, kan det påvirke dansk films image positivt – men det kan også være en kunstnerisk ulempe, hvor regissører som hadde laget viktige filmer på hjemmebane, i stedet lager gjennomsnittlige filmer i USA. I dag er det sånn at selv mindre navn, som ikke engang har slått igjennom her hjemme, drømmer om å komme av sted. Dét er nytt – og det kan bli et problem for nordisk film. Men heldigvis er køen av kompetente regissører foran Det Danske Filminstitutts støttekasse likevel lang i dag. Talentmassen i Danmark kan nesten virke uuttømmelig, og de har vanskelig for å slå igjennom – det kan bli lettere for dem, om de etablerte navnene er oppdaget i California, sier Christensen.

Men forskjellen mellom å lage film i Norden og i Hollywood kan oppleves som stor.

– Stikkordet er «final cut». I Norden er regissøren kongen. Filmen er hans eller hennes visjon, og selv om produsentene kan komme med forslag til filmen og setter de økonomiske rammene for prosjektet, er det til syvende og sist regissøren som bestemmer hva slags film som sendes ut i verden. I Hollywood skal man hete Spielberg eller Cameron før man kan forlange final cut. Her kan pengefolkene kreve at slutten blir lykkeligere, at det blir mer romantikk, eller at en spesiell karakter får mer tid på lerretet. Regissøren kan faktisk ha mindre makt enn stjerneskuespillerne, som kan ha haugevis av krav listet i kontraktene sine. Det kan være veldig vanskelig for regissører uten et navn i Hollywood å manøvrere i det spillet, sier Christensen.

Norsk naivitet i Hollywood

I 2005 debuterte Petter Næss som Hollywood-regissør. Han hadde aldri hatt noen guttedrøm om å dra til LA, men etter at Elling ble nominert til Oscar, rant tilbudene inn, og til slutt falt valget på Mozart and the Whale. Næss skulle få merke produsentenes harde hånd.

– Jeg skulle definitivt ha gjort bedre forarbeid når det kom til å forstå hva slags film sjefene i produksjonsselskapet Millennium så for seg – ettersom det var deres penger. Da vi kom mot slutten av klippeperioden viste det seg at toppene i Millennium egentlig ville ha en romantisk komedie med Josh Hartnett i hovedrollen, som skulle score høyt hos kvinner mellom 18 og 25 på testvisningene. Topp målgruppe, det, men det var ikke akkurat den vi først og fremst hadde i tankene da vi laget denne filmen om håpløs kjærlighet mellom to skikkelige outsidere med Aspergers syndrom. Jeg tror ærlig talt ikke de hadde lest manus, engang. De ba meg bare om å skaffe Josh Hartnett, så skulle vi få pengene. Og det gjorde jeg. Men da de ba meg om å gjøre diverse re-shoots for å få filmen til å passe med deres planer, opplevde jeg at de tøyde både filmens premiss og min visjon for langt. Så jeg trakk meg helt tilbake i sluttfasen. Neste gang skal jeg være sikrere på at vi er enige om hva pengene skal brukes til, sier Næss.

Men Næss sitter likevel igjen med et positivt inntrykk av Hollywood.

– Det var en flott opplevelse. Folkene jeg jobbet med var veldig dyktige – det var en inspirerende energi på settet, og skuespillere som møtte ordentlig forberedt. Det er mye surr og posisjonering, og masse energi som går med til jåleri og makt, ikke minst fra agentenes side, men da det først var på plass opplevde jeg en vanvittig god flyt. Folk var respektfulle, og jeg kunne jobbe akkurat slik jeg gjør her hjemme i forhold til skuespillere og crew. I tillegg kunne jeg legge på en passelig dose europeisk arroganse. Jeg jobber gjerne i USA igjen, og jeg har et par prosjekter jeg pusler med, men det viktigste for meg er først og fremst å få laget filmene så tett opp til det jeg selv ser for meg. Foreløpig har det naturlig nok vært lettere her i Norge, sier Næss.

Den største forskjellen

Hva er den største forskjellen mellom å lage film i Norge og i Hollywood?

– Det første som slår meg er energien. Folk er flinke til å holde deg oppe og skape troen på et prosjekt. Du får ikke helt den samme piffen etter et møte på NFI, for å si det sånn. Oppturene er skikkelig gode, og nedturene er uten sikkerhetsnett. Det er ikke noen nye veier til verken korte eller lange filmer. Agentenes posisjon og makt er også en forskjell. Vi holder jo på med agenter her også, på et slags vis, men i Hollywood er de en del av et stort spill som kan være ganske tungt og uoversiktlig til tider. Kunnskapen og profesjonaliteten er enorm. Folk jobber hardt, fordi hver jobb er en aktiv søknad om neste jobb. Men noe som er ganske tungt og uvant er at du forholder deg til et hierarki som er mye tettere og mer omfattende enn i vår flate struktur. Det tar lang tid å forstå hvordan og hvorfor folk forholder seg til deg som de gjør; alt etter hvor de selv er i systemet. Og alle vil at du skal ha et godt øye til dem, så kanskje de sier ja når de mener nei, eller omvendt. Til tross for en høy produksjon opplever jeg dessuten at de bruker vanvittig mye tid på ikke å lage film. Det er så utrolig mange prosjekter som aldri blir noe av, selv om man har lest om at både den regissøren og den skuespilleren var tilknyttet prosjektet. «Something else came up», er en setning som brukes ganske ofte. Det er bare om å gjøre å være den som er årsaken til setningen og ikke offeret for den. Men den egentlige forskjellen er vel at du blir så uendelig mye rikere hvis du lykkes der enn her, svarer Næss.

I 2001 kom en annen nordmann med film i Hollywood – Erik Skjoldbjærgs Prozac Nation. Han hadde heller ikke drømt om Hollywood, men hadde en god opplevelse med innspillingen. Filmens distributør, Miramax, hadde stor makt, men ellers synes han at filmkulturen var ganske lik.

– Det er alltid flere likheter enn forskjeller – men så har jeg heller ikke gjort en studioproduksjon. Men for meg var livet i LA som å sitte på siste tann i tannhjulet. Når kvelden kom, kunne jeg ikke ringe venner i Europa eller østkysten av USA. De lå alle og sov. Slo jeg på nyhetene om morgenen hørtes det allerede ut som kveldsnyheter – en oppsummering av alt som har skjedd i verden i dag. Jeg savnet å være i en samtale med resten av verden. Når jeg ser tilbake, er det et foto fra avisa Natt&Dag som portretterte meg best på den tiden. Jeg står skjult bak en stor hotellgardin, og skimter nesten litt arrogant ut mot det ikoniserte Hollywood-skiltet. Som om jeg ville markere at jeg bare var på besøk. Jeg var ikke tiltrukket av Hollywood i seg selv. Jeg så bare etter en større plattform å lansere filmene fra, fordi jeg gjennom Insomnia hadde oppdaget begrensningene i hvor langt en norskspråklig film kunne nå ut på kino rundt om i verden. Nå i ettertid ser jeg at holdningen min var naiv, sier Skjoldbjærg.

Selv om anledningen skulle by seg, er en Hollywood-retur urealistisk for Skjoldbjærg.

– Jeg kan ikke utelukke det. Men jeg trives sammen med de jeg lever med. Jeg har verken lyst på en slags sjømannstilværelse i utlandet, eller å flytte familien ut av sitt vante miljø, sier han.

Suksessmodellen «Nordic Noir»

Harald Zwart har aldri sett seg tilbake etter at han dro til Hollywood – og er da også den norske regissøren som har «lykkes» best i Hollywood.

– Bransjen vår er, som alle vet, en konstant berg-og-dalbane. Filmskapere som har «lykkes» kan like gjerne møte veggen ved neste prosjekt. Og hva er å lykkes? Å få lov til å lage film i Hollywood? Det er ikke alle filmskapere som nødvendigvis har det som mål. Jeg har valgt å definere det å lykkes som den dagen man klarer å leve av det man elsker å drive med, og samtidig ha et sunt og godt familieliv. Og der er jeg i dag.

Zwart er godt fornøyd med den amerikanske modellen.

– Amerikansk filmindustri stoler på regissøren, og administrerer et budsjett som er fornuftig i forhold til ambisjonsnivået. Det er også tilfredsstillende å lage film som man vet får distribusjon over hele verden, sier han.

Det kan synes vanskeligere å make it in Hollywood nå enn tidligere – det produseres ikke lenger mellomstore filmer; det lages hovedsaklig enten lavt budsjetterte filmer, eller blockbustere, og det samlede volumet har krympet betraktelig. Men Claus Christensen tror ikke det er tilfellet.

– Det er alltid vanskelig å slå igjennom i Hollywood. Jeg tror ikke det er vanskeligere for filmfolk fra Norden nå enn tidligere – snarere tvert imot. Nordic Noir har gjort de nordiske regissørene og skuespillerne mer ettertraktede enn noen gang tidligere. Det er jo en grunn til at så mange søker seg dit: De er etterspurte. Nordiske filmfolk er billige i drift, og de har evnen til å få mye ut av lite. De er jo vant til å arbeide med små budsjetter i Norden. Hollywood har dessuten i knappe 100 år søkt utenlandsk talent, for å finne nye, kreative veier til publikums hjerter. Det behovet blir ikke mindre i krisetider, sier han.

Rikke Ennis, leder av det danske salgsselskapet TrustNordisk, uttalte i forrige nummer av Rushprint at hun ikke frykter en slik brain drain som Christensen tidligere nevnte – hun mener det kun kan gavne skandinavisk film at profilene våre tar en tur innom Hollywood. Hun tror nemlig at de fleste vender tilbake før eller senere.

– Når man en gang har merket den friheten det er å være regissør i Skandinavia, hvor man har et say og har hovedrollen i en produksjon, kan det være vanskelig å underordne seg amerikanske forhold. Her er det studioet som styrer løpet, og regissøren er bare en brikke i spillet. Det er mer frihet til å få ideer i Skandinavia.