Foto av AIR: Linda Bujoli

Den franske duoen bak AIR forblir for denne intervjuer like luftige skapninger som navnet gir inntrykk av. Ikke bare må intervjuet med Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunckel gjøres per e-mail, de insisterer samtidig på å besvare alle spørsmål med én stemme og på å bruke et stilisert, opphøyd portrettfoto. Kanskje er det deres måte å utøve kontroll på for å unngå det de oppfatter som misforståelser rundt hva AIR er for noe. Slitte begreper som ”atmosfærisk” og nettopp ”luftig” er noe som har forfulgt dem gjennom hele karrieren, som om deres spesielle avart av elektronika egentlig har vært ment som bakgrunn for levende bilder hele tiden. Selv på mail kan man ane en viss utålmodighet med journalisters synsing om deres ”overflateestetikk”.

– Fordi vår musikk har vært veldig ”soundtracky” har folk trodd at vi er dyktige filmkomponister, bekrefter de. Men det er selvsagt to svært forskjellige ting.

De er ingen nykommere når det gjelder å komponere filmmusikk. De er kanskje mest kjent for sin uttrykksfulle musikk til Sofia Coppolas The Virgin Suicides, der de i avgjørende grad bidrar til den drømmende kvaliteten som gjør filmen så original og kanskje til Coppolas beste. De har videreført det vellykkede samarbeidet med Coppola på Lost in Translation, men deres mesterstykke er kanskje musikken til stumfilmklassikeren En reise til månen (fra 1902!) av Georges Méliés. Med sin moderne tolkning har de fått mye av æren for den vellykkede reintroduksjonen av denne klassikeren for nye generasjoner, og den restaurerte versjonen fra 2011 går fortsatt sin seiersgang på verdens musikk- og filmfestivaler.

For Godin og Dunckel har ikke veien vært lang fra Melies naivistiske månereise til Erik Skjoldbjærgs klaustrofobiske dypdykk i Pionér.

– Vi ble tiltrukket av den industrielle undersjøiske verdenen i Pionér. Historien er basert på virkelige hendelser og det gjorde arbeidet med å komponere musikken mer intenst. Det er vakre bilder av dykkere under vann. Det har vært virkelig interessant å overføre en så episk historie til lyd. Samtidig er filmen en unik historie om skyld og jakt på sannhet. For oss framstår det spesifikk norske ved filmen som eksotisk og unikt.

Det er i undervannsscenene at musikken utretter underverker; den forsterker havets uendelighet som omslutter de sårbare, isolerte karakterene. Det var denne poetiske kombinasjonen av noe grenseløst og farlig de to komponistene søkte og lot seg fascinere av, forteller de.

– Vi kaller oss for Air, men navnet burde kanskje vært det mindre poetiske Vann eller Væske? Vi ønsket å få fram følelsen av fare og spenning. Og det musikalske temaet ble et nytt element i vår harmoni-verden. Denne gangen måtte vi bruke ekte strykere og hornorkester, for å forsterke følelsen av en stor, mektig lyd. Vi ønsket å få fram en mørk og enkel frase som kommer og går og forsterker spenningen. Vi har tenkt mye på Steven Spielbergs Haisommer.

Duoen fremhever spesielt én scene i filmen som de er godt fornøyd med.

– I slutten av filmen vender Peter tilbake til huset til brorens enke og bestemmer seg for å oppgi sin jakt. Han vil fortsette med livet sitt, til tross for brorens død. Så vi måtte skape en musikk som kunne formidle denne utløsningen av spenning, en melodi og et tema. Det var noe vi likte, å jobbe med dette øyeblikket, det er mer ”pop” og emosjonelt bevegende.

Godin og Dunckel har komponert for film mange ganger før, men opplever hver film som en helt unik prosess.

– Alt avhenger av relasjonen vår til filmens regissør. Filmmusikk er vanligvis laget for å forsterke og polarisere følelsene som ligger i historien som utspiller seg rett foran øynene våre. Det er katalysatoren for hva vi kaller den mystiske kjemiske reaksjonen i publikums hjerter. Du er ikke lenger tilstede, du befinner deg i filmen. Det handler ikke om å gjøre noe interessant eller pop-aktig eller fengende, det handler om følelser. Om å nå ut til folks hjerter på den rette måten. Og alle har vi i den vestlige verden en felles musikalsk kultur, vi responderer nesten likt på de samme lydene. Registeret av følelser i Pionér er bredt: Frykt, lykke, stolthet…ikke så mye sex, kanskje, men kjærlighet. Som komponister følte vi at vi måtte skaffe oss et større vokabular av musikalske virkemidler for å berøre disse følelsene. Det var en frigjørende prosess og vi opplever at vi er heldige som får jobbe med film på denne måten.

Duoen beskriver sin prosess med å komponere for En reise til månen som en spirituell opplevelse, og forteller hva som gjorde prosessen med Pionér så spesiell.

– Vi tenkte at regissøren av En reise til månen var med oss underveis og ga oss energi nok til å lage den rette musikken for filmen. Gradvis opplevde vi at skuespillerne fra 1902 ble levende for oss. Vi oppfatter i dag disse menneskene som gamle oldeforeldre, men faktum er at de var så unge når de lagde den filmen. Det var som de holdt et punkrock-party i 1902, og tror det eller ei, men det var noe vi følte der vi satt i studio.

– På den annen side har du en i høyeste grad levende regissør som Erik Skjoldbjærg, som med sine indikasjoner og ønsker presser oss til å gjøre noe vi ikke hadde tenkt på, og til å lage en annen type musikk enn vi pleier. På den måten har vi satt stor pris på erfaringen med å jobbe på Pionér.

I et intervju for noen år siden hevdet AIR-duoen at de lærte å komponere for film i perioden mellom debutalbumet Moon Safari og fram til En reise til månen. Det var da de lærte den grunnleggende forskjellen på å komponere musikk og å komponere for levende bilder.

– Vi begynte å bli bedre filmkomponister på Lost in Translation, som i bryllupsscenen. Vi var blitt mer interessert i samspillet mellom lyd og bilde. Tidligere ville vi alltid at musikken skulle være cool både med og uten de levende bildene, det var derfor vi ikke var ordentlige filmkomponister. Filmmusikken trenger filmen for å bli lyttet til på riktig måte.

AIR lager ikke rockemusikk, men “psycho-acoustic music, ambience. That’s why our music works so well for voyages, and original soundtracks”.

– Et av våre favorittband er The Stooges og vi spilte i et rockeband da vi var yngre. Men da vi var omtrent 20, innså vi at vi ikke kunne holde på med rock, det var latterlig (for oss). Vi glemte alle våre ambisjoner og begynte å lage den musikken som falt mer naturlig. Det var da lydbildet til AIR oppsto.

– Det er samtidig viktig å huske at vi startet med å se tv-filmer før vi kjøpte vårt første rockealbum. Vi var tre eller fire år da vi så cowboyfilmer med Ennio Morricones musikk, James Bond-filmene, Starsky and Hutch. Derfor har filmmusikk hatt større innflytelse på oss enn The Stooges.

Rent estetisk har også Pionér hentet inspirasjon fra noen av de tv-filmene de så på i oppveksten. Den paranoid thrilleren, som var så dominerende innen amerikansk kinofilm på 1970-tallet, med filmer som The Parallax View og The Conversation, er referanser de har forholdt seg til under arbeidet med filmen.

– Ja, Alan J. Pakula har kanskje vært for oss den vesentligste innflytelsen som har bidratt til denne typen “atmospheric suspens dreamy soundtrack”.