Ved årets Kortfilmfestival i Grimstad liknet det norske kortfilmprogrammet en spillefilmverden i miniatyr, med alvorlige dramafilmer, eksperimentell dokumentar, angstbitersk humor og dystopier i skjæringspunktet mellom samliv og horror.

Mest dominerende var en stor mengde novellefilmer, mange opp mot en halvtime lange. Det var som om juryen hadde bestemt seg for å ta fjorårets kritikk om dårlige manus til følge, og satse på solide og narrative manusfilmer.

Tematisk handlet mange av novellefilmene om vold og risiko, gjerne i flerkulturelle møter eller med handling fra land et stykke unna Norge, og med en ung gutt som hovedperson. En annen tendens var sex og samliv, iblant kombinert med trusler om aggresjon. Aggresjon var også motoren i flere av humorfilmene, og selvsagt i alt som kunne minne om horror og dystopi. I motsetning til på fjorårets program ble vi servert lite videokunst, skjønt en av festivalens beste (og nylig Amanda-nominerte) filmer kan plasseres i kategorien.

For første gang ble det også vist 3D-filmer i det norske kortfilmprogrammet, riktignok med variabelt resultat. En av de mest spennende filmene benyttet derimot teknikker som ikke var 3D, men skapte en 3D-følelse.

Novellefilm: Vold og risiko

Vinneren av årets Gullstol for beste kortfilm ble Å vokte fjellet av Izer Aliu, noe som var absolutt fortjent og slett ikke overraskende – men kanskje litt synd når det kommer ett år etter premieren? Å vokte fjellet har jo allerede vunnet både Amanda og kortfilmpris på BIFF, og er i tillegg nominert til student-Oscar (pris som ble vunnet av Tuba Atlantic i 2011). Mange filmskapere kunne idag ha trengt Gullstol-oppmerksomheten mer enn Izer Allu.

Å vokte fjellet er uansett en rørende, vakker, smertefull og håndverksmessig briljant film, som i tillegg har fine, muntre øyeblikk. Ingen jeg snakket med syntes filmen tapte seg ved flere gjennomsyn, tvert imot.

To små brødre i en fjellandsby i Makedonia blir sendt ut for å lete etter ei forsvunnet geit. Det blir uvær og den yngste broren kommer ut for en ulykke, men de tør likevel ikke gå hjem til den hissige og strenge faren uten geita.

Filmens styrke ligger i en enkel og kraftfull historie, kombinert med overraskende detaljer som vekker følelser og nysgjerrighet. Ved fjerde gjennomsyn skvatt jeg fortsatt da ulykken skjedde, og falt for ny lokalkoloritt og psykologisk finstemt observasjon.

I tillegg til Gullstolen fikk Å vokte fjellet Dramatikerforbundets pris Timeglasset, tildelt manusforfatter Tor Hubro Stene. Izer Aliu er forøvrig tildelt midler fra NFI til en ny kortfilm, med arbeidstittelen Det gode livet, der borte.

En annen god utenlandsinnspilling er novellefilmen Mimoun av Tallulah Schwab. Samme regissør vant ifjor Filmkritikerprisen for novellefilmen The First Cut (De eerste Snee) om ei liten jente som ble tvunget av sin strenge kirurgmor til å foreta et kirurgisk inngrep på sin egen kanin.

Også årets film henter handling fra Nederland, hvor regissøren bor. Mimoun er en innvandrergutt som vokser opp i et belastet strøk med en småkriminell storebror som lurer ham med på lyssky aktiviteter, noe som blir et problem når Mimoun forelsker seg i ei langt mer uskyldig jente i klassen.

Den relativt vanlige historien løftes av et finstemt manusarbeid, fortettede situasjoner og solid regi som får fram det beste i de unge skuespillerne.

Mimoun fikk hederlig omtale av Dramatikerforbundets jury, som i år besto av Elsa Kvamme og Ulf Breistrand.

Tittel etter hovedpersonens fornavn har også dramakomedien Foad, regissert av norsk-iranske Farzad Samsami, med handling fra kysten av Marokko. En ung gutt drømmer om å reise til Europa for å oppleve rikdom og spenning, en drøm han deler med mange, ikke minst flyktninger fra Afrikas indre som strømmer til byen for å prøve lykken som båtflyktninger.

På TV vises flyktninger som skylles i land etter å ha druknet under overfarten i dårlige båter, noe som får eieren av den lokale baren til å kommentere: «Dette er galskap, de kan jo ikke engang svømme!» Dermed får Foad en forretningsidé: Hva om han starter svømmekurs for flyktningene? Det er bare ett problem: Heller ikke han kan svømme.

Heldigvis dukker det opp en lokal nordmann som er klar for en lukrativ deal, og vips er svømmeskolen igang. Spørsmålet er om afrikanerne virkelig kan lære å svømme på den korte tida som gjenstår før de skal reise? Og hva med Foad, blir han hjemme eller reiser?

Manusidéen er fiks, men ikke optimalt gjennomført. Det blir mye kaving i vannet, grimaser og overspill, spesielt blant de afrikanske skuespillerne. Om ikke annet burde regissøren kanskje ha besøkt et ekte svømmekurs, for å se hvordan slik opplæring foregår i praksis.

Novellefilm: Sex og samliv

Blant novellefilmene fra mer hjemlige trakter imponerer Vi har alle vårt av Andreas J. Riiser, et kammerspill om en gift kvinne og en homofil mann som møtes tilfeldig og ender med å tilbringe natta sammen. Tema er minner, lengsel, lidenskap og manglende mot, med Petronella Barker og Reine Brynolfsson i hovedrollene. Hun er på vei for å møte en gammel flamme, han på hjemreise fra begravelsen til en mangeårige elsker.

Riiser er en erfaren regissør med mange kortfilmer og reklamefilmer bak seg (han står blant annet bak Tine-filmene med snakkende kuer), og har lagd en veldreid film med solide skuespillerprestasjoner. At historiens gang ikke direkte overrasker kan Riiser neppe klandres for, siden manus er basert på en novelle av Frode Grytten.

I Grimstad ble Vi har alle vårt ble tildelt Filmkritikerprisen, en oppmuntring som sikkert kommer godt med for en regissør som nylig fikk sitt første større prosjekt lagt på is av TVNorge rett før innspilling, tv-serien Køber om en av Norges største drapssaker. Rushprint har tidligere gjort et dobbeltintervju med Andreas J. Riiser og Ivo de Figueiredo om serien – sistnevnte er forfatter av boka bak manuset, om prosessen mot spiritistfenomenet Ingeborg Køber på 1930-tallet.

Hederlig omtale fra hovedjuryen fikk familiedramaet Rift av Rolf Heldal, et farsoppgjør hvor hovedfigurene er en kroppsbygger (Knut Øines) og en schäferhund. Filmen har mye undertekst og bygger opp til klimaks med effektiv symbolikk.

Liknende underspilt dramatikk finner vi i Shower av Christian K. Norvalls, der homofili og homofobi braker sammen i en mer enn ladet dusjscene, og i Blikkfang av Christine Stronegger og Emilie K. Beck, hvor voldtekt mellom venner nærmest framstilles som en ulykkeshendelse.

Også Min bror Mikael av Mads Eriksen viser hvordan aggresjon plutselig kan få et voldelig uttrykk, i et søskenforhold preget av ambivalens. En bror med Downs syndrom kan du både elske og ergre deg over, og hva når balansen forrykkes av fremmed som vil ha deg til å slippe løs et vanligvis skjult raseri?

I 2011 var Lisa Marie Gamlem eneste norske regissør i hovedkonkurransen i Cannes, med kortfilmen Kjøttsår. Siden har det vært store forventninger til hennes videre karriere, og i Grimstad deltok hun med novellefilmen Alle barn er laget av ild. Det er et solid regiarbeid fra en filmskaper som åpenbart sikter mot spillefilmen, og med skuespillere som Iben Hjejle og Anders Baasmo Christiansen er det vanskelig å trå feil.

Vi møter et par som forsøker å få barn, hun får jobb på en institusjon for voldelige ungdommer, og ingen av delene går helt som planlagt. Lyder dette forutsigbart? Vær ikke så sikker. Mot slutten kommer en vri du sannsynligvis vil like. Alle barn er laget av ild er basert på en novelle av Nicolai Houm, som også har skrevet manus til filmen.

Surrealistisk humor

Tross festivalkatalogens løfte om et alvorspreget program var det mange innslag av humor, riktignok gjerne med et mørke i bunnen.

Det var ikke jeg, det var fiskmåsen gjør en god innsats mot kritikken om dårlige og tannløse titler på norske filmer. Det er en nydelig liten animasjon om å skjule tvangstanker og komme unna med å være annerledes, et potensielt vanskelig tema som turneres med humor og varme.

Hvis du ikke holder ut å se sekstall, hva gjør du når læreren ber deg regne sammen 3+6 på tavla? Jo, du stryker ut sekstallet og skriver 5+1. Og når læreren spør på truende trøndersk: «Hvorfor gjorde du det?» Da svarer du selvsagt: «Jeg bare tulla.» For som du like etter forklarer oss: Hvis du sier at du tuller, da kommer du unna med det meste. «Hvis jeg hadde sagt hvordan det egentlig var, da kunne de jo trodd at jeg var helt sprø!» Og hvis du må kaste matteboka fordi den er full av lærerens røde rettinger, og rødt for deg betyr blod, som igjen betyr død? Da skylder du på andre. «Fiskmåsen tok den.»

For denne filmen ble Julie Engaas tildelt festivalens etter min mening mest fortjente pris, fra Norsk Filmforbund for manus, produksjonsdesign, foto, klipp, regi og animasjon.

Også Haikeren av Anders Teig benytter humor om hendelser på kanten av normaliteten, i en film hvor først og fremst skuespillerne briljerer. Kristofer Hijvu og Fredrik Hermansen leverer et sprudlende samspill i et overskuddsfenomen av en historie om to filminteresserte menn som blir venner gjennom en gjensidig skurkestrek.

I Bergen tar en bilfører (Hivju) opp en blind haiker (Hermansen), som sier at han vil til Oslo. Bilføreren har ingen planer om å kjøre ham så langt, men later som han vil det. Han kjører en runde i byen, til de begynner å krangle om en film, hvorpå han hiver den blinde ut og påstår de befinner seg ødemarka. Like etter stopper han foran mannen igjen, snakker en annen dialekt og later som han slipper ham inn i en helt ny bil. Etterhvert følger både avsløringer og nye vendinger.

I humorkategorien finner vi også noen få kortpoengfilmer, altså filmer som forteller et vittig poeng i løpet av en kort situasjon, med svært få klipp og få personer. På årets program imponerte Christer Larsen med to ett-minuttere av denne typen, Rideskolens beste hester og Benken.

I den første viser to prektige rideskolejenter fram hver sin hest og skryter av priser og stamtavler, før ei tredje og mer rufsete jente uten et ord viser fram en demonisk fabelhest med brennende man og laserstråler ut av øynene.

I den andre filmen sitter en gutt på en parkbenk når ei jente kommer gående. Hun setter seg i andre enden, gutten ser på henne og liker det han ser, og dermed begynner den magiske realismen. Benken vipper og hun sklir ned til guttens side av benken. De sitter tett og smiler til hverandre, men i neste øyeblikk vipper benken tilbake igjen. I neste klipp er hun havnet i armkroken til en annen fyr, mens vår mann sitter alene igjen.

Skrekk og gru

At kaos, urkrefter og skumle inntrengere blir tema for kulturuttrykk i krisetider er et velkjent fenomen, og selv om vi i Norge (ennå) ikke er rammet av krisen i Europa, er vi jo fullt klar over at mange vil inn. Kortfilmfestivalen kunne i år by på flere filmer med dystopiske og/eller horroraktige uttrykk, hvor realismens regler må vike for fantasy eller magisk realisme.

Best av disse filmene likte jeg den merkelige Monstergutten, eksamensfilmen til Piotr Ryczko fra filmskolen i Lodz. Historien likner en fabel fra en slags forkrøplet utgave av 1800-tallet, med et gotisk miljø og groteske karakterer som kunne vært beskrevet av en Charles Dickens eller malt av en George Grosz. Hver av de vanskapte og/eller forstyrrede individene besitter stort sett én egenskap (forlatt, gjerrig, sørgende, omsorgsfull, rasende etc). Handlingen begynner når en ung foreldreløs gutt med ett øye og huden full av blemmer rømmer fra de andre ungenes mobbing, og havner i et ensomt spøkelsesslott hos en mild gammel mann med hemmeligheter.

Monstergutten har allerede deltatt på en rekke utenlandske festivaler og vunnet flere priser. Filmskaper Piotr Ryczko er født i Polen, men tilbrakte deler av barndommen og påfølgende tjue år i Norge, før han flyttet tilbake til Polen i 2003 for å ta filmutdannelse der.

Han har tidligere deltatt i Grimstad i 2006, med filmen Møll. For tida jobber han med sitt første spillefilmprosjekt, kalt Pandoras eske, omtalt i et fersk intervju som «en overnaturlig thriller».

Mest omstridt blant juryenes beslutninger i Grimstad i år var nok tildelingen av Terje Vigen-prisen til kortfilmen Sanctuary, regissert av filmskaperparet Tuva Hennum og Gunleik Groven. Sjangermessig er Sanctuary en slags lummer feministfabel, om småjenter og kvinner som lever i en verden av zombieaktige, kliss nakne voldtektsmenn som løper rundt i skogen og er ute etter dem.

Den eneste metoden for å unnslippe er å gjemme seg i et forhekset hus, et såkalt fristed (sanctuary). Etterhvert viser huset seg å ikke være noe ekte fristed, siden kvinnene bare får bo der så lenge de jevnlig utfører et voldtektsrituale på hverandre.

Hva historien egentlig skal bety forble uklart for meg, så det beste jeg kan tilby er Tuva Hennums egne ord:

– Sanctuary er en film om arvesynden. I alle familier finnes det en arvesynd, og hvis vi ikke anerkjenner dette fortsetter alt på samme måten. Da vil de samme reglene følge deg i det nye livet.

Om ikke annet bidro Tuva Hennum med prisutdelingens mest minneverdige øyeblikk, da hun etter at juryens begrunnelse løp opp på scenen, strakte armene i være og ropte: «Åh, dette var så FORTJENT!» Den høygravide regissøren avsluttet med en opplysning som noen blant publikum oppfattet som en trussel, andre muligens som et løfte:

– Det neste vi skal gjøre er å filme fødselen. Så GLED dere til neste år!!

Samlivsdystopier

Dystopiene fant også veien inn i parforholdets verden, gjerne i form av den traurigheten unge mennesker tror følger med et middelaldrende liv. Mange var åpenbart inspirert av filmskapere som Roy Andersson, Ruben Östlund og Killinggänget, uten helt å nå opp til forbildene.

I kortpoengfilmen Til evig tid av Even Hafnor sitter et voksent par foran tv-en, hun promper og han hveser: «Hore!» Da sceneintervjuer Harry Guttormsen innledet samtalen med regissøren var da også hans første assossiasjon:

– Så når du med din erfaringsbakgrunn ser på et ekteskap som har vart lenge, sånn som mitt, da er det omtrent dette du ser for deg?

En liknende stemning finnes i novellefilmen Et enklere liv av Gunhild Enger, hvor temaet tilsynelatende ikke er alder, men avhengighet av tekniske hjelpemidler. Burde vi heller massere hverandre enn å sitte foran TVen med kroppsvibrator? Er det bedre å klippe plenen manuelt enn å sette igang en robotklipper og selv gå inn til ergometersykkelen? Det ligger mye humor og slapstick i denne filmen, men også en dårlig skjult moralisme, og sannsynligvis en god porsjon aldringsangst.

Et enklere liv fikk hederlig omtale av Dramatikerforbundets jury, og er nominert til Amanda for Beste kortfilm.

I samme landskap finner vi Små episoder 2 av Marte Vold, en skuffende oppfølger til fjorårets lille mesterverk av en samlivscollage, fortsatt med filmregissør Ole Giæver og hans skuespillerkone Marte Magnusdotter Solem i hovedrollene.

Der fjorårets Små episoder avslørte moderne kjærlighetsdueller gjennom absurd og tvetydig humor, er årets versjon mer direkte voldelig. Problematikken tas verken alvorlig eller harseleres med på noen vittig måte, men havner i en ubehagelig mellomstilling ved å unnlate å ta standpunkt. Vi får inntrykk av at å kneble og nesten kvele samboeren sin er en ufarlig handling på linje med å sprute vann eller lekeslåss.

«Hun ba om det,» som konemishandlere pleier å si, og antakelig forsøker Vold å minne om at aggresjoner ligger under overflaten i alle forhold. Jeg synes likevel ikke at bitt og humor balanserer godt denne gangen.

Myk dokumentar

Ved siden av novellefilmene var dokumentarsjangeren sterkest representert i det norske kortfilmprogrammet i Grimstad i år. Dokumentarene var gjerne kortere enn novellefilmene, de fleste opp mot ett kvarter. Blant temaene fantes det både myke og harde varianter, langs en skala fra samfunnsengasjement til slentrende lekenhet.

I den myke delen av spekteret ligger Virkelighetsflyktning av Trond Kvig Andreassen er et fint lite portrett av Magnus Eliassen i brødregruppa Sirkus Eliassen, fra den tida han levde som friganer av mat og andre ting han fant i containere, og bodde i et selvbygd skur ute i skogen. At jeg skriver i fortid handler om rykter fra onde tunger i Grimstad, som hevdet at Magnus dumpet tilværelsen som dumpster diver straks den kommersielle suksessen var et faktum.

Virkelighetsflyktning er et vellykket stemningsbilde om å være ung og håpefull, og ønske seg et annerledes og mindre borgerlig liv, mindre basert på konsum. Som Magnus synger i filmen, på et mer lavmælt og akustisk lydspor enn vi er vant til fra den kanten:

«Æ kunne blitt A4 om æ ville at livet mitt skulle gå rundt i sirkla. Æ kunne gått på BI, men æ vil ikke bli en hæstkuk.»

Virkelighetsflyktning kan ses i sin helhet hos P3 Filmpolitiet.

Festivalen kunne også by på den underholdende sjangeren mockumentary. Jeg er notorisk for å ikke skjønne at slike filmer er tøys, og hadde følgelig sett nesten hele Kristoffer Borglis Whateverest før jeg fattet mistanke. Trøsten får være at også The Guardians Alexis Petridis gikk fem på, og måtte publisere et dementi foran anmeldelsen sin etter at Dagbladet gjorde ham oppmerksom på misforståelsen. På flere festivaler har filmen blitt omtalt som dokumentar, noe som ikke er merkelig i disse hybridtider.

Jeg er usikker på om sannhetsgehalten har noen betydning for denne historien, bortsett fra at den kanskje ville ha landet på feil side av etikkgrensa om den handlet om en virkelig einstøing som danset på YouTube og lagde sitt eget dop på kjøkkenet. Denne typen lytehumor er ikke direkte varmhjertet, i tradisjonen fra Harald Eia og Otto Jespersen. Selvsagt er det morsomt når «Inspector Norse» sier at begrepet «Whateverest» symboliserer alt han ikke har fått til i livet, inkludert å bestige verdens høyeste fjell. Noe annet er det når han i dyp paranoia løper rundt på villaveiene med juletrelys rundt halsen, eller vil overbevise oss om at vakker natur kan kompensere for dyp ensomhet.

Hard dokumentar

To av kortdokumentarene fra Grimstad burde egentlig settes sammen i en boks og vises for alle skoleklasser. Begge handler om å ha en fengselsfugl til far, men benytter helt ulike fortellerteknikker. Den ene er søt og spiselig, den andre rå og usminket, og til sammen gir de et tankevekkende bilde av hvordan varme, skam, sorg, lengsel og andre motstridende følelser kan blande seg for barna til en som gjerne vil, men ikke helt får til å være forelder.

Du velger selv av Kajsa Næss benytter animerte figurer som lipsyncer til intervjuer med virkelige barn, lik en stilisert variant av Clio Barnards skjellsettende hybridfilm The Arbor (2010). Ifølge filmskaperen var hensikten å bevare barnas anonymitet, men det fungerer også som interessevekkende kunstnerisk grep i egen forstand, selv om jeg nok kunne ha ønsket meg litt mindre nusselige figurer. Filmen Du velger selv fikk hederlig omtale av hovedjuryen i Grimstad.

Litt om min far av Sofia Haugan har derimot en hovedfigur som er langt unna nusselig. Faren til Sofia sliter med bosted, dårlige bekjentskaper, alkohol og lovens lange arm, og er etter eget utsagn oppført på politiets VIC-liste, Very Important Criminals. Etter filmen er over er jeg fortsatt ikke sikker på om det finnes ei slik liste, eller om Kjell Magne har funnet den på som en slags vittig og selvironisk gest. Detaljen sier mye om hvor uberegnelig, sjarmerende og litt skummel fyren må oppleves som far.

Blant de hardere dokumentarene er også Magnus – en vårdag, som ikke bare handler om en person på skråplanet, men er et selvportrett lagd av personen selv. Heroinisten Magnus Lilleberg filmer en vanlig dag i livet sitt med håndholdt kamera, og tar oss med på en reise gjennom dop, tigging, forfølgelse og paranoa.

Filmen fikk hederlig omtale av både hovedjuryen og kritikerjuryen i Grimstad, og jeg hørte mange framheve den som en sterk opplevelse. Selv syntes jeg ikke den bidro med så mye nytt, for selv om vi ikke tidligere har sett noe selvportrett fra en narkoman (eller har vi det?), så har jo ikke helt få dokumentarister fulgt narkomane som satte sprøyter i nærbilde, varmet heroin i ei skje eller gjemte seg for politiet.

Magnus – en vårdag er nominert til Amanda for Beste kortfilm.

Rekonstruksjon

Det beste videokunstarbeidet denne gang har en sterk narrativ struktur, så sterk at mange oppfattet den som en (riktignok noe stillestående) kriminalfilm. I virkeligheten er Rekonstruksjon av Mattias Härenstam en svært personlig film, bygd på hendelsene rundt selvmordet til hans egen far i 2001.

Härenstam er født i Göteborg, kunstutdannet fra Bergen og Frankfurt og idag bosatt i Berlin. Som kunstner er han svært anerkjent, først og fremst innen video og installasjon (blant annet hadde han en fantastisk utstilling på Kunstnerforbundet i Oslo ifjor, se bilder her).

I Rekonstruksjon følger vi hendelsene umiddelbart før og etter selvmordet, fra et perspektiv litt utenfor det som skjer. Kamera er plassert ovenfor den lille husklyngen hvor karakterene bor, og vi får se farens bil parkere, en liten skikkelse som går inn i huset, morens bil som kommer like etter, og deretter tidsrommet fram til liket er fraktet bort med ambulanse og politiet har innhentet opplysninger fra de pårørende.

Det Ruben Östlund-aktig distanserte kameraet og de fjerne lydene gir en følelse av objektivitet, samtidig som hendelsene kjennes forbausende sterke.

Det sosialdemokratiske miljøet og de voksne ekteparene er gjenkjennelige og skaper følelsen av at dette kunne ha skjedd med hvem som helst, også deg. De er middelklassemennesker i stabile omgivelser som i det ene øyeblikket har alt – og i det neste ingenting.

Rekonstruksjon er nominert til Amanda for Beste kortfilm.

3D – nødvendig eller bare gøy?

Hittil i livet jeg egentlig bare sett to 3D-filmer hvor 3D-effekten kjentes helt uunnværlig: Werner Herzogs dokumentar om hulemalerier, Cave of Forgotten Dreams (2010), og Nordlys på Haldetoppen som ble vist under årets Kortfilmfestival.

Nordlysfilmen er regissert av Morten Skallerud, og begynner noe langtekkelig med siluettbilder og voiceover. Tema er nybrottsarbeidet oldefaren til skuespiller Marianne Krogness gjorde ved et nordlysobservatorium i Alta rundt 1917. De siste par minuttene kommer belønningen for å ha holdt ut den langsomme innledningen, når nordlyset endelig fullt ut blir 3D-visualisert, og spiller virtuost i lufta foran lerretet.

Derimot framstår 3D-effekten som en helt unødvendig del av Pjotr Sapegins live action novellefilm Berserk, en skrudd fabel hvor det moderne konseptet «en hard dag på jobben» blir overført til en historisk ukorrekt, fantasypreget «vikingtid». Fortellingen er bygd opp rundt en enkel moral: Det gjelder å ikke spise seg så tjukk at du taper dagens rituelle sverdkamp mot naboen.

Dessverre er filmen er så full av billige vitser at jeg konstant var puteflau. Det er mulig den kunne ha fungert bedre i Sapegins vanlige univers, hvor søte leirfigurer tar oppmerksomhet fra ordene.

Mest nyskapende virket likevel ingen av 3D-filmene, men en film som gjennom intelligent bruk av 2D greide å skape en 3D-liknende opplevelse. Innsatsen imponerer ikke mindre når vi får vite at Festen er lagd av studenter ved NTNU, med masterstudent Astrid Thorvaldsen som regissør.

Handlingsmessig er Festen en slags kriminalintrige, hvor mysteriet nøstes opp i et frosset øyeblikk hvor alle figurene i filmen står stille, mens vi som tilskuere beveger oss gjennom åstedet hvor forbrytelsen fant sted. Det er et slags stillbilde som utforskes, over mange etasjer i et hus, og helt ut gjennom porten hvor politiet dukker opp. Hva skjedde egentlig i vennegjengen i det øyeblikket hvor kameraten deres ble drept, på festen hvor de feiret at han hadde vunnet i lotto?

Teknisk kan jeg ikke huske å ha sett noen narrativ film som benytter seg av en slik type teknikk. Det nærmeste jeg kjenner til er den norske videokunstneren Crispin Gurholt, som gjør lange iscenesettelser med personer som stilles opp med rekvisitter og kostymer i et galleri, et sykehusrom eller liknende, og lar tilskuere se på i noen timer, før han filmer hendelsen fra ulike vinkler og stiller filmen ut som installasjon.

Lydtekniker og fotograf Eli Nygård forklarer teknikken slik:

– Vi benyttet en filmteknikk hvor det var mulig ta opp litt langsomt, slik at bevegelser som vind i håret eller skjelving på hendene ikke ble så synlige. Mens vi filmet sto skuespillerne helt stille, mens fotografen og jeg beveget oss raskt gjennom rommene. Vi ville nøste opp det som var skjedd i løpet av et frosset øyeblikk.

Som vanlig var Filmpolitiet i P3 en av samarbeidspartnerne til Kortfilmfestivalen i Grimstad, med avstemning på nettsidene sine over et lite utvalg filmer fra det norske programmet. Festen stakk svært fortjent av med denne publikumsprisen, i konkurranse med kortfilmene Haikeren, Whateverest, Snø og Virkelighetsflyktning. Du kan fortsatt se disse filmene på nettsidene til P3, og lese små intervjuer med regissørene.

Leken uklarhet

Etter årets Kortfilmfestival har flere kommentatorer trukket fram at programmet var preget av alvor, et poeng som er tatt rett ut av festivalens selvbeskrivelse i katalogen. Slikt gjør naturligvis en skeptiker som meg mistenksom.

Var alvoret egentlig mer synlig i år enn tidligere? Og er ikke «alvor» et altfor generelt begrep? Det er jo en trend for tida å etter avtrykk fra den såkalte alvorsgenerasjonen, men årets norske kortfilmprogram var langtfra noen dyster opplevelse. Kanskje vil god film alltid ha et alvor i bunnen?

For meg var årets Kortfilmfestival snarere en arena for gråsoner, hvor grensene mellom velkjente kategorier ble forsøkt ristet og harvet opp. Angst versus humor, kjærlighet versus aggresjon, det burleske satt opp mot det realistiske, på en måte som likner hvordan doku/fiksjons-grensa lenge har blitt herset med på film.

I beste fall kan slike utfordringer gjøre filmmediet mer nyansert og mer interessant, og skape et bedre og mer kritisk publikum. Om ikke alle årets forsøk på sjangeroverskridelse var like vellykkete, så ønsker jeg likevel den lekne uklarheten velkommen.

**

Andre artikler fra årets Kortfilmfestival:

• Gi meg en musikkvideo jeg kan hate
• Piker og pistoler: Musikkvideo-spesial
• Hvor norsk er «The Act of Killing» – og spiller det noen rolle?
• Prisvinnere i Grimstad

Les gjerne også våre oppsummeringer fra tidligere år:

• Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover
• Kortfilmfestivalen 2011: Klisjébingo i Grimstad