Sant eller virkelig?

Sant eller virkelig?

–I prinsippet bør alt være lov i fiksjon. Kriteriet er at det fungerer, sier forfatter Ivo de Figueiredo. Rushprint har snakket med ham og regissør Andreas J. Riiser om fakta og fiksjon, «Kon-Tiki» og sinte slektninger og den kommende tv-serien om 1930-tallets spiritistfenomen Ingeborg Køber.

Forfatter Ivo de Figueiredo er kritikerrost for å skrive sakprosa spennende som kriminalromaner, og i Mysteriet Ingeborg Køber bruker han suspense-virkemidler til å suge oss inn i en virkelig rettsprosess. At en adaptasjonssulten filmbransje kastet seg over boka var kanskje uunngåelig. En stund så det ut til å bli to prosjekter: en tv-serie regissert av Andreas J. Riiser, og en spillefilm av Harald Zwart. Om Zwart har forlatt banen er uklart, men Køber blir nå produsert som tv-serie av Funkenhauser og skal vises i 6 episoder på TVNorge. Riiser har hentet inn Ivo de Figueiredo som manuskonsulent, og Rushprint tok en prat med dem begge om utfordringene ved å gjøre sakprosa til tv-fiksjon.

Mysteriet Ingeborg Køber

Boka om Ingeborg Køber starter i 1934 med et mord – eller gjør den det? Byfogden i Fredrikstad dør i første kapittel, han er Ingeborgs far og leder for byens spiritistmiljø. Regissøren beskriver mysteriet slik:

– Byfogdens død kan være enten et selvmord, et assistert selvmord, et mord, eller en drukningsulykke. Han dør med sin datter som eneste vitne, og hun skal ved tre anledninger ha forutsagt dødsfallet som medium.

Ved obduksjonen blir det gjort oppdagelser som undergraver Ingeborgs utsagn om at faren fikk krampe i vannet og sank. En brist i nakken kan tolkes som resultat av vold – fikk han skaden mens datteren dro ham i land, eller tidligere? Etter mange forviklinger blir Ingeborg arrestert, mistenkt for medvirkning til farens død. Vi får en opprivende rettssak og enda et dødsfall, mens fortida rulles opp: Indre dynamikker i byfogdfamilien, somrene på 1920-tallets Hankø, spiritistiske seanser og Ingeborgs vei til å bli et av Europas mest sagnomsuste medier. Historien er ikke bare spesiell, men høyst aktuell, ifølge Andreas.

– Køber-saken er en gullgruve fordi så mange av aspektene fortsatt er aktuelle idag. Vi har bakteppet med økonomiske krisetider, tvil og tro, en slags heksejakt på troen på det overnaturlige. Idag ser vi nyåndelighet hos Märtha og Snåsamannen, og det finnes en knagg til rettssaken etter 22. juli, siden Ingeborg i likhet med Breivik ble forsøkt erklært utilregnelig, noe hun opplevde som en hån.

– Et pussig sammentreff er at Ingeborgs forsvarer Sven Arntzen var bestefar til dommer Wenche E. Arntzen i Breivik-saken, tilføyer Ivo.

Samarbeid om manus

Boka starter med dødsfallet i 1934, før den hopper tilbake til 1919 og nøster opp historien. I tv-serien blir handlingen komprimert til en kronologisk gjennomgang av årene 1931-34. Manusforfattere på Køber-serien er Cathinka Nicolaysen og Kjersti Ugelstad, mens Ivo de Figueiredo er manuskonsulent og regissør Andreas Riiser holder i trådene som det han kaller «redaksjonsleder».

– Ivo leser manus og gir oss reaksjoner, ikke bare på fakta, men fiksjonsdetaljer. Det er positivt at han ikke bare er en historiker med rettepenn, sier Andreas.

Forfatter Ivo ønsket både å bidra og lære.

– Det bør ikke være noen mur mellom kunnskap og kreativitet. Altfor ofte blir det slik at et filmteam får inn en fagkonsulent som bare står og sier: Det var jo ikke slik! Du får en surmaga akademiker på den ene sida, og filmskaperne som sier: Dette er vårt fag, sånn gjør vi det uansett. Bruk heller potensialet hos hverandre! Generelt er det jo fordømt mye å lære av denne stramme, strenge fortellerteknikken de har. Første gangen vi møttes startet de på toppen med cliffhangere og reklamepauser, og jobbet seg nedover. Wow! Det ble en bratt læringskurve for meg. Den største forskjellen er nok at jeg som forfatter kan tillate meg en mer resonnerende fortellerstemme. På film ville det ha blitt en uutholdelig voiceover.

– Å begynne med strukturen var mulig fordi vi hadde underlaget klart. Vi kjente boka godt, men rammeverket sto for tur: å disponere, dele inn i episoder. Vi måtte prøve om stoffet tålte tv-seriens format, forklarer Andreas.

Barn eier ikke sine foreldre

Da Ivo skrev boka holdt han seg til skriftlige kilder. Førstehånds beretninger kan bidra med nyanser og detaljrikdom, og i dette tilfellet lå de mest umiddelbare inntrykkene i det som allerede var skrevet ned.

– Hvis du spør et menneske hva som skjedde for seksti år siden får du usikre svar. Som faghistoriker har jeg erfart at muntlige kilder ofte har liten verdi. Ved å åpne ei dagbok fra 1935, eller lese et brev, får jeg mer direkte tilgang til folks tanker og følelser rundt det som skjedde. Jeg jobbet hver dag i halvannet år med boka. Alle sitater og replikker er hentet fra en eller annen kilde.

Som regissør har Andreas valgt å gjøre egen research, blant annet ved å snakke med etterkommere. Både han og Ivo er åpne for ønsker om hvordan en mor eller far skal framstilles. Små nyanseringer kan ofte være nok, forteller Ivo.

– Å utvise klokskap og kløkt er undervurdert. Samtidig er det viktig å ha selvtillit og tenke at det vi gjør er viktig. Barn eier ikke sine foreldre. Vi har lov til å nærme oss fortida. Vi skal ta hensyn til Ingeborg Køber, men også til dem som føler seg svindlet av henne. Hvis vi lager et glansbilde blir det galt mot andre.

Andreas skyter inn at langtfra alle etterkommere ønsker å forskjønne.

– En kvinne tok kontakt og ville sende noe «jeg tror du vil bli inspirert av». Hun bidro mer enn gjerne med en avslørende og interessant detalj. Det gjelder å nærme seg hver person med grunnleggende respekt. Er du ikke bevisst på at det handler om et helt menneske tror jeg du kan ende med et banalt portrett.

Han minner om at ingen opplevelse er skrevet i stein.

– Én sak er opplevelse, noe annet hukommelse. Deretter kommer gjengivelse, og ønsket om å framstå. Hvordan du ønsker å framstå kan endre seg på førti år. Alt dette gjør det umulig å være eksakt, men det gjelder å ikke gi opp på startstreken. Vi må tørre å dramatisere, og stole på vår egen evne til innlevelse. Mye handler om å disponere og velge ut fra en stor mengde stoff. En framstilling er ikke bare det du viser, men hva du ikke viser, sier Andreas.

Kritikken mot Kon-Tiki

Etter premieren på Kon-Tiki gikk debatten høyt om hvor mye en film kan endre på navngitte personers liv. Hva kan andre filmskapere lære av reaksjonene?

– I prinsippet bør alt være lov i fiksjon. Kriteriet er at det fungerer. Debatten om Kon-Tiki tyder på at ikke alt var like kløktig løst. Filmskaperne sier at de gjorde et kunstnerisk valg, men i dette tilfellet var det kunstneriske valget synonymt med det kommersielle valget. Det framstår som et nødgrep, mener Ivo.

Regissørene Rønning og Sandberg ville øke konfliktnivået ved å endre karakteren Hermann Watzinger, som blir tillagt en tvil og angst det neppe er dekning for. Tvert imot ble han i virkeligheten omtalt som Heyerdahls faste klippe.

– De tar en helt i hans beste øyeblikk og gjør ham til det motsatte. For å gjøre noe slikt må du ha gode grunner, det holder ikke bare å si at det var litt kjedelig på flåta. Problemet ligger også i markedsføringa. Filmen slutter med bilder av karakterene og tekst om hva personene gjorde seinere i livet. Historien selges som virkelighet.

En annen innvending handler om øyboerne på Fatu Hiva, stillehavsøya hvor Thor Heyerdahl tilbrakte et år med sin første kone Liv. Han tok selv et bilde av øyboerne iført vestlige klær, mens den nye filmen viser halvnakne øyboerne iført bananblader. En slik drakt var visstnok aldri vanlig på øya. Er det greit å kle av påkledde folk for å gjøre dem eksotiske?

– De bruker store penselstrøk. Det kan passe i en Hollywood-formel hvor grupper skal stå tydelig i kontrast til hverandre, men skal du gi noen en drakt i en film som dette, bør det være en de faktisk hadde, mener Andreas.

Som faghistoriker er Ivo vant til autentisitetsproblematikk.

– Du må gjøre et så grundig researcharbeid at ingen kan bebreide deg for ikke å ha prøvd. Seinere kan to ting endre seg: Det kommer nye fakta, eller nye perspektiver. På 1950-tallet kunne en film framstille «de innfødte» på en måte vi ikke synes går an idag. Kon-Tiki legger seg på en estetikk som kan minne om guttebøker fra 1940/50-tallet. Den maler et nostalgisk, vestlig bilde fra den tida.

Sant-eller-virkelig-03_770

Myter fra virkeligheten

Ivo mener likevel at vi må passe oss for å bli altfor kjedelige og moralske.

– Noen ganger kjennes disse debattene som å sitte på et møte i Kringkastingsrådet. Veldig mye handler om etikk: Er det riktig å gjøre det ene og andre? Vi burde også nevne det opplagte: Noe kan være uetisk, men godt.

Han hevder at en myte kan ha verdi også faghistorisk sett.

– Når hendelser er kommet et stykke bak oss i tid forsvinner detaljene. Historien får en kappe av myte rundt seg. Myten kan være sann eller ikke, men den er virkelig. Vi ser Max Manus som den tapre motstandshelten, eller Ibsen som en urokkelig sfinks. Det kan godt være sant. Uansett er det «sannheter» som har virket gjennom tidene, og da kan og bør vi forholde oss til dem. Dette kan være et mulig forsvar for å lage en heltefilm om Thor Heyerdahl. Heltehistorien har vært sann som myte. Å punktere myten er ikke det eneste som er lov.

At det finnes et virkelighetssug hos publikum har Andreas merket.

– Når jeg forteller venner og kjente om Køber-prosjektet pleier jeg å spørre til slutt: Av det jeg har sagt nå, hva synes du er mest interessant? Hvorfor ville du ha skrudd på tv’en for å se denne serien? Alle har svart: Dels fordi det er fra en usannsynlig tid som det er fortalt lite om på film og tv i det siste, nemlig 1930-tallet. Men mest av alt fordi det faktisk skjedde. Disse hendelsene har funnet sted.

Fakta:

  • Andreas Riiser gikk ut av Filmskolen i 2006 og har siden lagd 60 reklamefilmer og flere dramakortfilmer. For tv har han jobbet med bl.a. Ut i vår hage. Parallelt med å adaptere Mysteriet Ingeborg Køber har han ferdigstilt en kortfilm som hadde premiere på høstens Nordisk Panorama, basert på en novelle av Frode Grytten, med Petronella Barker og Reine Brynolfsson i hovedrollene.
  • Ivo de Figueiredo er faghistoriker og sakprosaforfatter, og har foruten Mysteriet Ingeborg Køber skrevet et tobindsverk om Ibsen, fått Brageprisen for en biografi om jurist og NS-medlem Johan Bernhard Hjort etc. Han er igang med ei bok om norsk dramatikks historie, og planlegger deretter ei bok om sin egen familie som kom fra den tidligere portugisiske kolonien Goa i India.

1 kommentar til Sant eller virkelig?

  1. Det er vel et spørsmål om rettning, når en endrer den virkelige historiens rettning så blir det noe som skurrer og om femti år står det fram som slik var det. Det burde en unngått i Kontiki og Max Manus. Skal ikke noe være troverdig når dikter? tore severin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Sant eller virkelig?

Sant eller virkelig?

–I prinsippet bør alt være lov i fiksjon. Kriteriet er at det fungerer, sier forfatter Ivo de Figueiredo. Rushprint har snakket med ham og regissør Andreas J. Riiser om fakta og fiksjon, «Kon-Tiki» og sinte slektninger og den kommende tv-serien om 1930-tallets spiritistfenomen Ingeborg Køber.

Forfatter Ivo de Figueiredo er kritikerrost for å skrive sakprosa spennende som kriminalromaner, og i Mysteriet Ingeborg Køber bruker han suspense-virkemidler til å suge oss inn i en virkelig rettsprosess. At en adaptasjonssulten filmbransje kastet seg over boka var kanskje uunngåelig. En stund så det ut til å bli to prosjekter: en tv-serie regissert av Andreas J. Riiser, og en spillefilm av Harald Zwart. Om Zwart har forlatt banen er uklart, men Køber blir nå produsert som tv-serie av Funkenhauser og skal vises i 6 episoder på TVNorge. Riiser har hentet inn Ivo de Figueiredo som manuskonsulent, og Rushprint tok en prat med dem begge om utfordringene ved å gjøre sakprosa til tv-fiksjon.

Mysteriet Ingeborg Køber

Boka om Ingeborg Køber starter i 1934 med et mord – eller gjør den det? Byfogden i Fredrikstad dør i første kapittel, han er Ingeborgs far og leder for byens spiritistmiljø. Regissøren beskriver mysteriet slik:

– Byfogdens død kan være enten et selvmord, et assistert selvmord, et mord, eller en drukningsulykke. Han dør med sin datter som eneste vitne, og hun skal ved tre anledninger ha forutsagt dødsfallet som medium.

Ved obduksjonen blir det gjort oppdagelser som undergraver Ingeborgs utsagn om at faren fikk krampe i vannet og sank. En brist i nakken kan tolkes som resultat av vold – fikk han skaden mens datteren dro ham i land, eller tidligere? Etter mange forviklinger blir Ingeborg arrestert, mistenkt for medvirkning til farens død. Vi får en opprivende rettssak og enda et dødsfall, mens fortida rulles opp: Indre dynamikker i byfogdfamilien, somrene på 1920-tallets Hankø, spiritistiske seanser og Ingeborgs vei til å bli et av Europas mest sagnomsuste medier. Historien er ikke bare spesiell, men høyst aktuell, ifølge Andreas.

– Køber-saken er en gullgruve fordi så mange av aspektene fortsatt er aktuelle idag. Vi har bakteppet med økonomiske krisetider, tvil og tro, en slags heksejakt på troen på det overnaturlige. Idag ser vi nyåndelighet hos Märtha og Snåsamannen, og det finnes en knagg til rettssaken etter 22. juli, siden Ingeborg i likhet med Breivik ble forsøkt erklært utilregnelig, noe hun opplevde som en hån.

– Et pussig sammentreff er at Ingeborgs forsvarer Sven Arntzen var bestefar til dommer Wenche E. Arntzen i Breivik-saken, tilføyer Ivo.

Samarbeid om manus

Boka starter med dødsfallet i 1934, før den hopper tilbake til 1919 og nøster opp historien. I tv-serien blir handlingen komprimert til en kronologisk gjennomgang av årene 1931-34. Manusforfattere på Køber-serien er Cathinka Nicolaysen og Kjersti Ugelstad, mens Ivo de Figueiredo er manuskonsulent og regissør Andreas Riiser holder i trådene som det han kaller «redaksjonsleder».

– Ivo leser manus og gir oss reaksjoner, ikke bare på fakta, men fiksjonsdetaljer. Det er positivt at han ikke bare er en historiker med rettepenn, sier Andreas.

Forfatter Ivo ønsket både å bidra og lære.

– Det bør ikke være noen mur mellom kunnskap og kreativitet. Altfor ofte blir det slik at et filmteam får inn en fagkonsulent som bare står og sier: Det var jo ikke slik! Du får en surmaga akademiker på den ene sida, og filmskaperne som sier: Dette er vårt fag, sånn gjør vi det uansett. Bruk heller potensialet hos hverandre! Generelt er det jo fordømt mye å lære av denne stramme, strenge fortellerteknikken de har. Første gangen vi møttes startet de på toppen med cliffhangere og reklamepauser, og jobbet seg nedover. Wow! Det ble en bratt læringskurve for meg. Den største forskjellen er nok at jeg som forfatter kan tillate meg en mer resonnerende fortellerstemme. På film ville det ha blitt en uutholdelig voiceover.

– Å begynne med strukturen var mulig fordi vi hadde underlaget klart. Vi kjente boka godt, men rammeverket sto for tur: å disponere, dele inn i episoder. Vi måtte prøve om stoffet tålte tv-seriens format, forklarer Andreas.

Barn eier ikke sine foreldre

Da Ivo skrev boka holdt han seg til skriftlige kilder. Førstehånds beretninger kan bidra med nyanser og detaljrikdom, og i dette tilfellet lå de mest umiddelbare inntrykkene i det som allerede var skrevet ned.

– Hvis du spør et menneske hva som skjedde for seksti år siden får du usikre svar. Som faghistoriker har jeg erfart at muntlige kilder ofte har liten verdi. Ved å åpne ei dagbok fra 1935, eller lese et brev, får jeg mer direkte tilgang til folks tanker og følelser rundt det som skjedde. Jeg jobbet hver dag i halvannet år med boka. Alle sitater og replikker er hentet fra en eller annen kilde.

Som regissør har Andreas valgt å gjøre egen research, blant annet ved å snakke med etterkommere. Både han og Ivo er åpne for ønsker om hvordan en mor eller far skal framstilles. Små nyanseringer kan ofte være nok, forteller Ivo.

– Å utvise klokskap og kløkt er undervurdert. Samtidig er det viktig å ha selvtillit og tenke at det vi gjør er viktig. Barn eier ikke sine foreldre. Vi har lov til å nærme oss fortida. Vi skal ta hensyn til Ingeborg Køber, men også til dem som føler seg svindlet av henne. Hvis vi lager et glansbilde blir det galt mot andre.

Andreas skyter inn at langtfra alle etterkommere ønsker å forskjønne.

– En kvinne tok kontakt og ville sende noe «jeg tror du vil bli inspirert av». Hun bidro mer enn gjerne med en avslørende og interessant detalj. Det gjelder å nærme seg hver person med grunnleggende respekt. Er du ikke bevisst på at det handler om et helt menneske tror jeg du kan ende med et banalt portrett.

Han minner om at ingen opplevelse er skrevet i stein.

– Én sak er opplevelse, noe annet hukommelse. Deretter kommer gjengivelse, og ønsket om å framstå. Hvordan du ønsker å framstå kan endre seg på førti år. Alt dette gjør det umulig å være eksakt, men det gjelder å ikke gi opp på startstreken. Vi må tørre å dramatisere, og stole på vår egen evne til innlevelse. Mye handler om å disponere og velge ut fra en stor mengde stoff. En framstilling er ikke bare det du viser, men hva du ikke viser, sier Andreas.

Kritikken mot Kon-Tiki

Etter premieren på Kon-Tiki gikk debatten høyt om hvor mye en film kan endre på navngitte personers liv. Hva kan andre filmskapere lære av reaksjonene?

– I prinsippet bør alt være lov i fiksjon. Kriteriet er at det fungerer. Debatten om Kon-Tiki tyder på at ikke alt var like kløktig løst. Filmskaperne sier at de gjorde et kunstnerisk valg, men i dette tilfellet var det kunstneriske valget synonymt med det kommersielle valget. Det framstår som et nødgrep, mener Ivo.

Regissørene Rønning og Sandberg ville øke konfliktnivået ved å endre karakteren Hermann Watzinger, som blir tillagt en tvil og angst det neppe er dekning for. Tvert imot ble han i virkeligheten omtalt som Heyerdahls faste klippe.

– De tar en helt i hans beste øyeblikk og gjør ham til det motsatte. For å gjøre noe slikt må du ha gode grunner, det holder ikke bare å si at det var litt kjedelig på flåta. Problemet ligger også i markedsføringa. Filmen slutter med bilder av karakterene og tekst om hva personene gjorde seinere i livet. Historien selges som virkelighet.

En annen innvending handler om øyboerne på Fatu Hiva, stillehavsøya hvor Thor Heyerdahl tilbrakte et år med sin første kone Liv. Han tok selv et bilde av øyboerne iført vestlige klær, mens den nye filmen viser halvnakne øyboerne iført bananblader. En slik drakt var visstnok aldri vanlig på øya. Er det greit å kle av påkledde folk for å gjøre dem eksotiske?

– De bruker store penselstrøk. Det kan passe i en Hollywood-formel hvor grupper skal stå tydelig i kontrast til hverandre, men skal du gi noen en drakt i en film som dette, bør det være en de faktisk hadde, mener Andreas.

Som faghistoriker er Ivo vant til autentisitetsproblematikk.

– Du må gjøre et så grundig researcharbeid at ingen kan bebreide deg for ikke å ha prøvd. Seinere kan to ting endre seg: Det kommer nye fakta, eller nye perspektiver. På 1950-tallet kunne en film framstille «de innfødte» på en måte vi ikke synes går an idag. Kon-Tiki legger seg på en estetikk som kan minne om guttebøker fra 1940/50-tallet. Den maler et nostalgisk, vestlig bilde fra den tida.

Sant-eller-virkelig-03_770

Myter fra virkeligheten

Ivo mener likevel at vi må passe oss for å bli altfor kjedelige og moralske.

– Noen ganger kjennes disse debattene som å sitte på et møte i Kringkastingsrådet. Veldig mye handler om etikk: Er det riktig å gjøre det ene og andre? Vi burde også nevne det opplagte: Noe kan være uetisk, men godt.

Han hevder at en myte kan ha verdi også faghistorisk sett.

– Når hendelser er kommet et stykke bak oss i tid forsvinner detaljene. Historien får en kappe av myte rundt seg. Myten kan være sann eller ikke, men den er virkelig. Vi ser Max Manus som den tapre motstandshelten, eller Ibsen som en urokkelig sfinks. Det kan godt være sant. Uansett er det «sannheter» som har virket gjennom tidene, og da kan og bør vi forholde oss til dem. Dette kan være et mulig forsvar for å lage en heltefilm om Thor Heyerdahl. Heltehistorien har vært sann som myte. Å punktere myten er ikke det eneste som er lov.

At det finnes et virkelighetssug hos publikum har Andreas merket.

– Når jeg forteller venner og kjente om Køber-prosjektet pleier jeg å spørre til slutt: Av det jeg har sagt nå, hva synes du er mest interessant? Hvorfor ville du ha skrudd på tv’en for å se denne serien? Alle har svart: Dels fordi det er fra en usannsynlig tid som det er fortalt lite om på film og tv i det siste, nemlig 1930-tallet. Men mest av alt fordi det faktisk skjedde. Disse hendelsene har funnet sted.

Fakta:

  • Andreas Riiser gikk ut av Filmskolen i 2006 og har siden lagd 60 reklamefilmer og flere dramakortfilmer. For tv har han jobbet med bl.a. Ut i vår hage. Parallelt med å adaptere Mysteriet Ingeborg Køber har han ferdigstilt en kortfilm som hadde premiere på høstens Nordisk Panorama, basert på en novelle av Frode Grytten, med Petronella Barker og Reine Brynolfsson i hovedrollene.
  • Ivo de Figueiredo er faghistoriker og sakprosaforfatter, og har foruten Mysteriet Ingeborg Køber skrevet et tobindsverk om Ibsen, fått Brageprisen for en biografi om jurist og NS-medlem Johan Bernhard Hjort etc. Han er igang med ei bok om norsk dramatikks historie, og planlegger deretter ei bok om sin egen familie som kom fra den tidligere portugisiske kolonien Goa i India.

One Response to Sant eller virkelig?

  1. Det er vel et spørsmål om rettning, når en endrer den virkelige historiens rettning så blir det noe som skurrer og om femti år står det fram som slik var det. Det burde en unngått i Kontiki og Max Manus. Skal ikke noe være troverdig når dikter? tore severin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY