Piker og Pistoler: Musikkvideo-spesial

Piker og Pistoler: Musikkvideo-spesial

For å gjøre gjennomgangen av musikkvideo-året komplett, ser Lars og Christoffer her nærmere på de videoene som ikke kom med i oppsummeringen i papirutgaven og som vi viser i sin helhet.

Piker og pistolers egen musikkvideonerd, Lars Åndheim, var nylig ute med både gulrot og pisk i anledning årets musikkvideoprogram under Kortfilmfestivalen i Grimstad. I saken som fikk den noe dramatiske tittelen ”Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!”, var det dessverre bare plass til fem omtaler. Allikevel ble samtlige filmer sett og vurdert opptil flere ganger. I det følgende har vi transkribert og bearbeidet noen nærmest uleselige, kaffeflekkede notatblokksider og vil med det forsøke å gi et bredere inntrykk av årets program.

Hanne Kolstø – La-la-la-la Lovesong

Regi: Vibeke Heide

Vinneren av fjorårets Gullstol står bak denne snodige filmen. Ved flere gjennomsyn, fremstår den annerledes og kompromissløs i sin enkelhet. It goes a little something like this: En jente forsøker å unnslippe en kjeller gjennom et vindu, men blir dratt tilbake av en annen kvinne – Hanne Kolstø selv. Deretter følger omtrent tre minutter med vold. Vibeke Heides film fortoner seg, for å si det litt sleivete, som en merkelig, kvasiseksuell og ganske lo-fi martial arts-film. Slåsskampen brytes sporadisk opp av blant annet en synkronisert bevegelse som får meg til å tenke på capoeira, abstraherte nærbilder av de to, som bryter med ”den fjerde veggen”, vannkrig og et lite stykke performance fra Kolstø. Kvinnene på skjermen oppleves delvis som et kjeklende søskenpar, delvis som bilde på en mer generell relasjon preget av fangenskap, kamp og utmattelse. Åpningsbildet viser en svevende skikkelse halvt dekket av en vegg. Om dette skal konnotere selvmord eller om det skal fungere som noe smårart som utvider tolkningsrommet, er vanskelig å si. Personlig skulle jeg likt å se filmen utforske én klar retning tydeligere – å luke bort alle spor av musikkvideokonvensjoner – og muligens utforske de allegoriske aspektene i større grad. Filmvolden oppleves verken som spesielt smertefull eller behagelig, noe som i første omgang hentet meg ut av filmen. I ettertid føler jeg allikevel at det farger kampen med en merkelig tvetydighet som er interessant.

Kråkesølv – Husk at livet går fort

Regi: Isak Gjertsen

En søt film om liv, død og gjenfødsel. Fine illustrasjoner og stødig teknisk gjennomføring – men hvorfor ikke animert på papir kontra i After Effects (eller tilsvarende comp-verktøy)? Husk at livet går fort  fremstår som den obligatoriske, underfundige og lo-fi animasjonsfilmen i programmet. Den akkompagnerer en veldig emosjonell låt, men visualiseringen føles en smule opplagt, på tross av at tegningene i seg selv har egenart. Uansett – En fin totalopplevelse.


Moskus – Moskus

Regi: Synne Øverland Knudsen

”Slik går no dagan”. Slentrende pianojazz akkompagnerer denne videoen som består av en rekke tidvis vakre, rurale øyeblikk som kretser rundt et søskenpar. Det handler litt om en barnlig og storøyd nærhet til naturen og et sted man har kjært – litt om tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Jenta læres opp i veving, mens gutten må ut i skogen for å bli mann. På tross av dette har ikke barna rukket å bli noe annet enn nettopp to barn som identifiserer seg med hverandre på tvers av kjønn. Filmen er tydelig laget på lavt budsjett, men leverer som sagt noen riktig vakre bilder. Innimellom brister dog illusjonen og da hentes vi dessverre ut av filmuniverset og inn i en omvisning på Norsk folkemuseum. Det kan også muligens ha noe med at skuespillerne i enkelte øyeblikk mangler tilstedeværelse. Allikevel – regissør Synne Øverland Knudsen har et godt blikk som sannsynligvis vil raffineres ytterligere gjennom erfaring.

Pixel – Call Me

Regi: Ola Martin Fjeld

Et problematisk mor-datter-forhold kanaliseres gjennom et surrealistisk og velkoreografert dansenummer som ender med blodtap og ambulansebesøk. Ola Martin Fjeld stiliserer norsk campingliv uten å ty til de mest åpenbare klisjeene. Joda – her finnes både pastellfargede fortelt, porselensnips, cowboyhatter og grilldresser, men det nesten dokumentariske kameraet kombinert med en naivistisk og godhjertet skildring av karakterene gjør at filmen føles frisk. Her savnes allikevel noe av galskapen vi finner i den spastiske musikken. Selve dansenummeret bærer preg av smågenerisk oppdekning, og filmen ville ha vært tjent med dristigere visuelle grep. Det ligger også noe uforløst ved selve fortellingen – Hvem er det filmens heltinne ringer i anslaget? Og hvorfor ringer vedkommende opp i avslutningen? Det er åpenbart linket til låttittelen, men ville ikke situasjonen blitt rikere dersom regissøren besvarte disse spørsmålene? I det minste med et hint? Uansett – Et sjarmerende og kompetent stykke arbeid som vokser ved flere gjennomsyn.

Eva & the Heartmaker – Traces of You

Regi: Siri Helene Müller

En vellaget og fengende performance-video med lekre, visuelle løsninger som involverer psykedeliske mønstre prosjektert på naken hud. Ideen er ikke spesielt original, men formene og fargene som gjengis på skjermen er pene å se på.

Grand Island – Oh, You Know Me Well

Regi: Eirik Iversen, Nils Brodersen, Jon Iver Helgaker, Pål Gustavsen & Espen Gustavsen

Grand Island kjører en OK Go og gjør en sjarmerende stop motion-dokumentasjon av turnéliv og guttelek. Stillbilder klippes sammen og animeres slik at bandmedlemmene flyr rundt mens de drikker øl, henger backstage og spiller på sine respektive instrumenter. Høy bromance-faktor og mye hurramegrundt, men ikke noe særlig mer.

Junkie XL feat. Datarock – Gloria

Regi: Stian Hafstad og Christer Larsen

Nederlandske Junkie XL allierer seg med Datarock og smykker seg med en hårete video for en tilsvarende hårete låt som tydelig headbanger i retning av enten Van Morrison eller Patti Smith – litt avhengig av hvilken rockeskole du sverger til. Rent filmatisk er dette en spretten og småharry pastisj over Harmony Korines Trash Humpers. For de som ikke kjenner til Korines VHS-eksperiment, består den av stort sett uredigert dokumentasjon av en gjeng maskerte ”eldre” på destruksjons-raid i white trash-land. Stian Hafstad og Christer Larsens film differensierer seg i såpass stor grad at det ikke er snakk om noe plagiat. Datarocks uniformerte eldrebande banner, sverter, knuser og skyter med automatiske våpen. Filmskaperne kombinerer dette med en med absurd forankring i lokalnyheter, en glossy performance-del og en veivete shoot out. Er det noe dette ikke er, så er det selvhøytidelig. Det er også ganske gøy å se på, selv om de VHS-etterapende sekvensene strengt tatt burde ha vært skutt på VHS for å skape en tydeligere illusjon av found footage, samt en autentisitet som antakelig ville gjort filmen enda morsommere.

Sprutbass – Norsk dans

Regi: Karl Erik Brøndbo og Solfrid Kjetså

En rytmisk meditasjon over flater, teksturer og sanseinntrykk. Av programmets mer abstrakte bidrag, er dette blant de mest vellykkede. Samtidig følger videoen en streng musikkvideokonvensjon – Den er en kompilasjon av beslektede estetiske ideer som er klippet i takt med musikken og veksler mellom fire-fem scenarier. Hvor mange ganger man enn har sett det før – partikler og vann i slow motion er vakkert. Den sortmalte jenteskikkelsen, håret hennes, de merkelige, mikrokosmiske skuddene av et slags landskap dekket med kalkstøv, den pirrende, taktile følelsen som oppstår av å plassere hud i kontakt med elementene – alt dette føyer seg inn i en lekker og sanselig, om enn ikke litt forutsigbar stream-of-conciousness.

Maya Vik – Bummer Gun

Regi: Pål Laukli

Akk. Performance-videoens uutholdelige letthet. Artisten fremfører låta i høykontrast sorthvitt med fotografiske overlays og inverteringseffekter. Bortsett fra at Maya Vik som vanlig fremstår som den kuleste jenta i by’n, er det ikke så mye mer å si om den saken.

Death by Unga Bunga – Feel Alright

Regi: Kenneth Karlstad

Regissør Kenneth Karlstad høvler ut en 60-sekunders Bonnie & Clyde-fortelling med barn i hovedrollen. Her går det over stokk og stein med ran, utpressing og blodsprut mens det gomles godteri og potetgull. Assosiasjonene kastes umiddelbart i retning av Megaforce sin ikonisk video for Is TropicalThe Greeks. I referansens tilfelle blir relativt rufsete footage av barn som leker krig, opphøyet i tredje når dyktige animatører gjengir prosjektiler, røyk og blod i fargesterke tegninger som får Sky Channel-generasjonen til å gni seg nostalgisk i hendene. Feel Alright føles ikke like frisk, men er en morsom, sjarmerende og effektiv liten lykkepille.

Hilde Marie Kjersem – My Man

Regi: Therese Økland

My Man føyer seg inn i rekken med musikkakkompagnerte, dokumentariske gruppeportretter som vi har sett en rekke eksempler på både nasjonalt internasjonalt i en årrekke. Emil Triers upåklagelige blikk gav oss musikkfilmer om rånere, russ og samer – alle gjengitt med en fordomsfri humanisme og nærhet som gjorde at disse ble noe mer enn en serie velobserverte øyeblikk. De ble en invitasjon til å se menneskene bak stigmaene, noe som for så vidt også åpner for en politisk lesning av bildene. Therese Øklands film kan minne formmessig om Triers trilogi, men jeg opplever den som mer beskjeden. My Man er en varm dokumentasjon av gutter som turner. Vi er vitne til fine karakterer som utøver en fascinerende kroppskontroll. Samtidig gjengir filmen samholdet turnerne imellom, deres kollektive glede over å bevege seg og deres uanstrengte fysiske intimitet i duse bilder med lav dybdeskarphet. Personlig savner jeg kanskje enda mer intimitet. Jeg har en følelse av at filmen hadde blitt sterkere hvis regissøren hadde konsentrert seg om én person og fulgt vedkommende over lengre tid. Filmen legger opp til å ha en slags hovedperson, men forlater ham underveis for å innta en mer generell, estetisk posisjon. Uansett – dette er vakkert å se på og musikken forsterker varmen som allerede er i materialet.

Still Changing – Breathe

Regi: Andreas Hvid Ramsdahl

En eldre mann figurerer i en lengre transportscene som spilles ut med funky ganglag og spontane utbrudd av dans. Ferden gjennom by og skog avløses av et form for ritual som involverer en røykmaskin og musikere med hodelykter som dukker opp ingenstedsfra. Filmens forløp er skildret med en form for nøytralitet som gjør at den føles uforløst. Kanskje bildene ville tjent på en grovere stilisering og større detaljrikdom?

Alfred Hall – Lose That Gun

Regi: Thea Hvistendahl

En mann kvitter seg med lekepistolen sin på en strand i India. En vakkert fotografert og organisk film som supplerer en løs narrativ med kornete og light leak-befengt materiale som først og fremst minner om feriebilder fra 70-tallet. Regissør Thea Hvistendahl skal først og fremst berømmes for å klare å skape tilstedeværelse. Dette universet er et sted jeg liker å være. Filmen gir deg en smak av strender, palmer og lokalbefolkning. Hva pistolen representerer, er mindre tydelig. Hovedpersonen retter den blant annet mot en takvifte og en fyr i Speedos. Filmen kunne muligens ha vært tjent med å ta et tydeligere standpunkt i forhold til hva våpenet representerer. Jeg skulle også ha likt å se hovedpersonen bruke det mer. Det kan også hende at dette bare er ment som en humoristisk, sjarmerende og upretensiøs stemningsrapport, og som akkurat det, fungerer den godt.


Bendik Giske – Used to You

Regi: Knut Bry

En spartansk, renskåret og velkoreografert dansevideo som får en effektiv, estetisk forløsning mot slutten.

John Olav Nilsen & Gjengen – Eurosport

Regi: Kim Hiortøy

Multikunstneren Kim Hiortøy disker her opp med en hypnotisk video. Filmen putrer rundt i velkjent og skandinavisk terreng: En kvinnelig hipster i 90-tallsbekleding virrer rundt på fine locations i motlys og iakttas på avstand gjennom en kornete, blass og utvasket look. Grasiøse bevegelser fra både kamera og aktør draperes i sølvgirlandere og slow motion. Videoen levner god plass til John Olav Nilsens ord, uten at jeg nødvendigvis klarer å se noen sammenheng mellom dem og bildene på skjermen – verken rent eksplisitt eller metaforisk.

Tidligere Piker og Pistoler:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Piker og Pistoler: Musikkvideo-spesial

Piker og Pistoler: Musikkvideo-spesial

For å gjøre gjennomgangen av musikkvideo-året komplett, ser Lars og Christoffer her nærmere på de videoene som ikke kom med i oppsummeringen i papirutgaven og som vi viser i sin helhet.

Piker og pistolers egen musikkvideonerd, Lars Åndheim, var nylig ute med både gulrot og pisk i anledning årets musikkvideoprogram under Kortfilmfestivalen i Grimstad. I saken som fikk den noe dramatiske tittelen ”Gi meg en musikkvideo jeg kan hate!”, var det dessverre bare plass til fem omtaler. Allikevel ble samtlige filmer sett og vurdert opptil flere ganger. I det følgende har vi transkribert og bearbeidet noen nærmest uleselige, kaffeflekkede notatblokksider og vil med det forsøke å gi et bredere inntrykk av årets program.

Hanne Kolstø – La-la-la-la Lovesong

Regi: Vibeke Heide

Vinneren av fjorårets Gullstol står bak denne snodige filmen. Ved flere gjennomsyn, fremstår den annerledes og kompromissløs i sin enkelhet. It goes a little something like this: En jente forsøker å unnslippe en kjeller gjennom et vindu, men blir dratt tilbake av en annen kvinne – Hanne Kolstø selv. Deretter følger omtrent tre minutter med vold. Vibeke Heides film fortoner seg, for å si det litt sleivete, som en merkelig, kvasiseksuell og ganske lo-fi martial arts-film. Slåsskampen brytes sporadisk opp av blant annet en synkronisert bevegelse som får meg til å tenke på capoeira, abstraherte nærbilder av de to, som bryter med ”den fjerde veggen”, vannkrig og et lite stykke performance fra Kolstø. Kvinnene på skjermen oppleves delvis som et kjeklende søskenpar, delvis som bilde på en mer generell relasjon preget av fangenskap, kamp og utmattelse. Åpningsbildet viser en svevende skikkelse halvt dekket av en vegg. Om dette skal konnotere selvmord eller om det skal fungere som noe smårart som utvider tolkningsrommet, er vanskelig å si. Personlig skulle jeg likt å se filmen utforske én klar retning tydeligere – å luke bort alle spor av musikkvideokonvensjoner – og muligens utforske de allegoriske aspektene i større grad. Filmvolden oppleves verken som spesielt smertefull eller behagelig, noe som i første omgang hentet meg ut av filmen. I ettertid føler jeg allikevel at det farger kampen med en merkelig tvetydighet som er interessant.

Kråkesølv – Husk at livet går fort

Regi: Isak Gjertsen

En søt film om liv, død og gjenfødsel. Fine illustrasjoner og stødig teknisk gjennomføring – men hvorfor ikke animert på papir kontra i After Effects (eller tilsvarende comp-verktøy)? Husk at livet går fort  fremstår som den obligatoriske, underfundige og lo-fi animasjonsfilmen i programmet. Den akkompagnerer en veldig emosjonell låt, men visualiseringen føles en smule opplagt, på tross av at tegningene i seg selv har egenart. Uansett – En fin totalopplevelse.


Moskus – Moskus

Regi: Synne Øverland Knudsen

”Slik går no dagan”. Slentrende pianojazz akkompagnerer denne videoen som består av en rekke tidvis vakre, rurale øyeblikk som kretser rundt et søskenpar. Det handler litt om en barnlig og storøyd nærhet til naturen og et sted man har kjært – litt om tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Jenta læres opp i veving, mens gutten må ut i skogen for å bli mann. På tross av dette har ikke barna rukket å bli noe annet enn nettopp to barn som identifiserer seg med hverandre på tvers av kjønn. Filmen er tydelig laget på lavt budsjett, men leverer som sagt noen riktig vakre bilder. Innimellom brister dog illusjonen og da hentes vi dessverre ut av filmuniverset og inn i en omvisning på Norsk folkemuseum. Det kan også muligens ha noe med at skuespillerne i enkelte øyeblikk mangler tilstedeværelse. Allikevel – regissør Synne Øverland Knudsen har et godt blikk som sannsynligvis vil raffineres ytterligere gjennom erfaring.

Pixel – Call Me

Regi: Ola Martin Fjeld

Et problematisk mor-datter-forhold kanaliseres gjennom et surrealistisk og velkoreografert dansenummer som ender med blodtap og ambulansebesøk. Ola Martin Fjeld stiliserer norsk campingliv uten å ty til de mest åpenbare klisjeene. Joda – her finnes både pastellfargede fortelt, porselensnips, cowboyhatter og grilldresser, men det nesten dokumentariske kameraet kombinert med en naivistisk og godhjertet skildring av karakterene gjør at filmen føles frisk. Her savnes allikevel noe av galskapen vi finner i den spastiske musikken. Selve dansenummeret bærer preg av smågenerisk oppdekning, og filmen ville ha vært tjent med dristigere visuelle grep. Det ligger også noe uforløst ved selve fortellingen – Hvem er det filmens heltinne ringer i anslaget? Og hvorfor ringer vedkommende opp i avslutningen? Det er åpenbart linket til låttittelen, men ville ikke situasjonen blitt rikere dersom regissøren besvarte disse spørsmålene? I det minste med et hint? Uansett – Et sjarmerende og kompetent stykke arbeid som vokser ved flere gjennomsyn.

Eva & the Heartmaker – Traces of You

Regi: Siri Helene Müller

En vellaget og fengende performance-video med lekre, visuelle løsninger som involverer psykedeliske mønstre prosjektert på naken hud. Ideen er ikke spesielt original, men formene og fargene som gjengis på skjermen er pene å se på.

Grand Island – Oh, You Know Me Well

Regi: Eirik Iversen, Nils Brodersen, Jon Iver Helgaker, Pål Gustavsen & Espen Gustavsen

Grand Island kjører en OK Go og gjør en sjarmerende stop motion-dokumentasjon av turnéliv og guttelek. Stillbilder klippes sammen og animeres slik at bandmedlemmene flyr rundt mens de drikker øl, henger backstage og spiller på sine respektive instrumenter. Høy bromance-faktor og mye hurramegrundt, men ikke noe særlig mer.

Junkie XL feat. Datarock – Gloria

Regi: Stian Hafstad og Christer Larsen

Nederlandske Junkie XL allierer seg med Datarock og smykker seg med en hårete video for en tilsvarende hårete låt som tydelig headbanger i retning av enten Van Morrison eller Patti Smith – litt avhengig av hvilken rockeskole du sverger til. Rent filmatisk er dette en spretten og småharry pastisj over Harmony Korines Trash Humpers. For de som ikke kjenner til Korines VHS-eksperiment, består den av stort sett uredigert dokumentasjon av en gjeng maskerte ”eldre” på destruksjons-raid i white trash-land. Stian Hafstad og Christer Larsens film differensierer seg i såpass stor grad at det ikke er snakk om noe plagiat. Datarocks uniformerte eldrebande banner, sverter, knuser og skyter med automatiske våpen. Filmskaperne kombinerer dette med en med absurd forankring i lokalnyheter, en glossy performance-del og en veivete shoot out. Er det noe dette ikke er, så er det selvhøytidelig. Det er også ganske gøy å se på, selv om de VHS-etterapende sekvensene strengt tatt burde ha vært skutt på VHS for å skape en tydeligere illusjon av found footage, samt en autentisitet som antakelig ville gjort filmen enda morsommere.

Sprutbass – Norsk dans

Regi: Karl Erik Brøndbo og Solfrid Kjetså

En rytmisk meditasjon over flater, teksturer og sanseinntrykk. Av programmets mer abstrakte bidrag, er dette blant de mest vellykkede. Samtidig følger videoen en streng musikkvideokonvensjon – Den er en kompilasjon av beslektede estetiske ideer som er klippet i takt med musikken og veksler mellom fire-fem scenarier. Hvor mange ganger man enn har sett det før – partikler og vann i slow motion er vakkert. Den sortmalte jenteskikkelsen, håret hennes, de merkelige, mikrokosmiske skuddene av et slags landskap dekket med kalkstøv, den pirrende, taktile følelsen som oppstår av å plassere hud i kontakt med elementene – alt dette føyer seg inn i en lekker og sanselig, om enn ikke litt forutsigbar stream-of-conciousness.

Maya Vik – Bummer Gun

Regi: Pål Laukli

Akk. Performance-videoens uutholdelige letthet. Artisten fremfører låta i høykontrast sorthvitt med fotografiske overlays og inverteringseffekter. Bortsett fra at Maya Vik som vanlig fremstår som den kuleste jenta i by’n, er det ikke så mye mer å si om den saken.

Death by Unga Bunga – Feel Alright

Regi: Kenneth Karlstad

Regissør Kenneth Karlstad høvler ut en 60-sekunders Bonnie & Clyde-fortelling med barn i hovedrollen. Her går det over stokk og stein med ran, utpressing og blodsprut mens det gomles godteri og potetgull. Assosiasjonene kastes umiddelbart i retning av Megaforce sin ikonisk video for Is TropicalThe Greeks. I referansens tilfelle blir relativt rufsete footage av barn som leker krig, opphøyet i tredje når dyktige animatører gjengir prosjektiler, røyk og blod i fargesterke tegninger som får Sky Channel-generasjonen til å gni seg nostalgisk i hendene. Feel Alright føles ikke like frisk, men er en morsom, sjarmerende og effektiv liten lykkepille.

Hilde Marie Kjersem – My Man

Regi: Therese Økland

My Man føyer seg inn i rekken med musikkakkompagnerte, dokumentariske gruppeportretter som vi har sett en rekke eksempler på både nasjonalt internasjonalt i en årrekke. Emil Triers upåklagelige blikk gav oss musikkfilmer om rånere, russ og samer – alle gjengitt med en fordomsfri humanisme og nærhet som gjorde at disse ble noe mer enn en serie velobserverte øyeblikk. De ble en invitasjon til å se menneskene bak stigmaene, noe som for så vidt også åpner for en politisk lesning av bildene. Therese Øklands film kan minne formmessig om Triers trilogi, men jeg opplever den som mer beskjeden. My Man er en varm dokumentasjon av gutter som turner. Vi er vitne til fine karakterer som utøver en fascinerende kroppskontroll. Samtidig gjengir filmen samholdet turnerne imellom, deres kollektive glede over å bevege seg og deres uanstrengte fysiske intimitet i duse bilder med lav dybdeskarphet. Personlig savner jeg kanskje enda mer intimitet. Jeg har en følelse av at filmen hadde blitt sterkere hvis regissøren hadde konsentrert seg om én person og fulgt vedkommende over lengre tid. Filmen legger opp til å ha en slags hovedperson, men forlater ham underveis for å innta en mer generell, estetisk posisjon. Uansett – dette er vakkert å se på og musikken forsterker varmen som allerede er i materialet.

Still Changing – Breathe

Regi: Andreas Hvid Ramsdahl

En eldre mann figurerer i en lengre transportscene som spilles ut med funky ganglag og spontane utbrudd av dans. Ferden gjennom by og skog avløses av et form for ritual som involverer en røykmaskin og musikere med hodelykter som dukker opp ingenstedsfra. Filmens forløp er skildret med en form for nøytralitet som gjør at den føles uforløst. Kanskje bildene ville tjent på en grovere stilisering og større detaljrikdom?

Alfred Hall – Lose That Gun

Regi: Thea Hvistendahl

En mann kvitter seg med lekepistolen sin på en strand i India. En vakkert fotografert og organisk film som supplerer en løs narrativ med kornete og light leak-befengt materiale som først og fremst minner om feriebilder fra 70-tallet. Regissør Thea Hvistendahl skal først og fremst berømmes for å klare å skape tilstedeværelse. Dette universet er et sted jeg liker å være. Filmen gir deg en smak av strender, palmer og lokalbefolkning. Hva pistolen representerer, er mindre tydelig. Hovedpersonen retter den blant annet mot en takvifte og en fyr i Speedos. Filmen kunne muligens ha vært tjent med å ta et tydeligere standpunkt i forhold til hva våpenet representerer. Jeg skulle også ha likt å se hovedpersonen bruke det mer. Det kan også hende at dette bare er ment som en humoristisk, sjarmerende og upretensiøs stemningsrapport, og som akkurat det, fungerer den godt.


Bendik Giske – Used to You

Regi: Knut Bry

En spartansk, renskåret og velkoreografert dansevideo som får en effektiv, estetisk forløsning mot slutten.

John Olav Nilsen & Gjengen – Eurosport

Regi: Kim Hiortøy

Multikunstneren Kim Hiortøy disker her opp med en hypnotisk video. Filmen putrer rundt i velkjent og skandinavisk terreng: En kvinnelig hipster i 90-tallsbekleding virrer rundt på fine locations i motlys og iakttas på avstand gjennom en kornete, blass og utvasket look. Grasiøse bevegelser fra både kamera og aktør draperes i sølvgirlandere og slow motion. Videoen levner god plass til John Olav Nilsens ord, uten at jeg nødvendigvis klarer å se noen sammenheng mellom dem og bildene på skjermen – verken rent eksplisitt eller metaforisk.

Tidligere Piker og Pistoler:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY