Intuisjon: ”Hadde det ikke vært kult å lage noe med en liten gutt med briller som skyter på et vindu med sprettert?”
Intellekt: ”En bebrillet gutt med sprettert? Er du på Wes Anderson-kjøret igjen?”
Intuisjon: ”Nei. Eller jo. Jeg vet ikke. Kanskje.”
Intellekt: ”Dette er verken viktig, originalt eller spennende. Jeg ser ingen grunn til å bruke energi på å prøve å sette dette i noen sammenheng.”

Noen timer senere.

Intuisjon: ”Jeg kom til å tenke på den gutten med sprettert igjen…”
Intellekt: ”Hold kjeft! Jeg prøver å komme på noe som tar for seg en liten konflikt, men som samtidig speiler en større, universell helhet, ikke sant? Noe som kan gjøre seg bemerket på internasjonale festivaler og vinner Gullstolen i Grimstad, som Åse Meyer liker og som Joachim Trier blir misunnelig på – noe som slår bredt an og får masse likes på VGTV, men som samtidig har nok dybde at Morgenbladet skriver en tosiders kronikk. Det må være tidsriktig, men tidløst. Den må se litt fransk ut og hete noe på latin. Eller noe bibelsk. Eller… Eller bare noe kryptisk som ved nærmere undersøkelse viser seg å referere til en lignelse som ingen har hørt om…”
Intuisjon: ”Å. Hvordan går det?”
Intellekt: ”Jeg var inne på noe før du begynte å mase. Har ikke du noen… noen gamle ekskjærester å fantasere om?”
Intuisjon: ”Jo. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på den gutten. Også ser jeg for meg en tom, klam enkeltseng. En mor med mørke ringer under øynene som hadde ligget der i nesten et døgn før hun gikk på badet og tok seg en iskald dusj. Også er det noen gule liljer i en porselensvase. Og en gammel Prøysen-låt.”
Intellekt: ”Snakkes.”

Tanken om den bebrillede gutten kan være starten på noe du kommer til å jobbe mye med fremover. Eller det kan være noe du aldri tenker på igjen. Vi har alle en liten stemme inni oss som hvisker og tisker mens vi er opptatt med å være en god kollega, kontemplere over riktig kjøkkenbelysning eller over pasta versus kyllingfilet til middag.

”Intuisjon er den viktigste komponenten i en kreativ prosess. Intuisjonen er perfekt. Min intuisjon er perfekt. Din intuisjon er perfekt. All intuisjon er perfekt (…) Intuisjonen er den rene veien hvor perfeksjon gjør seg tilgjengelig for menneskelig persepsjon.” (William Ball, ”A Sense of Direction” )

Høytsvevende ord fra en død, amerikansk teaterregissør. Men hvilke ord skal man egentlig bruke for å skissere et tydeligere bilde av intuisjonen? I film –og dramalitteratur dukker begrepet opp med brutal frekvens. Judith Weston forsøker seg på følgende måte i boka The Film Director’s Intiution:

”Hva er intuisjon? Det er når du ser eller føler noe som ikke er åpenbart for andre, som til og med kan gå på tross av vanlig fornuft eller bevisførsel.”

Både Ball og Weston knytter intuisjon til det irrasjonelle – det som bare føles riktig, men som man ikke nødvendigvis kan forklare logisk hvorfor fungerer. Ball:

”Den intuitive hjernen er som et overdimensjonert, tilbakestående barn som leker med en ball mens den mumler usammenhengende setninger. Den oppfører seg som en baby. Den vil alltid ha det på sin egen måte, den trenger konstant oppmerksomhet, den er upålitelig og fullstendig ufornuftig (…) Med andre ord – den intuitive hjernen huser en uformelig idiot som er egoistisk, humørsyk og ansvarsløs, men som i visse tilfeller, har øyeblikk av briljans og genialitet, uvurderlige innfall og sublimt klarsyn.”

Weston:

”I bunn og grunn er det en idé som slår ned i oss på tross av fornuft – eller et valg vi tar uten å tenke – som viser seg å være sann.”

Sannhet. Nå klør det i den rasjonelle hjernen etter å skrive: ”Men hvordan skal man avgjøre hva som er sant og ikke?” Eller: ”Hvem skal påberope seg å vite hva sannhet er?” Men drit i det. Vi bestemmer i stedet at dette er filmskaperens subjektive oppfatning av sannhet og spør Ball og Weston hvordan man best skaper et arbeidsmiljø hvor universet konstant ødsler sin intuisjon utover deg og kollegaene dine. Weston skriver:

”Det går ikke an å være intuitiv uten å risikere å feile. Hvis man går inn i et prosjekt med innstillingen, ”Jeg har tillit til meg selv. Jeg skal ”naile” det. Jeg skal gjøre jobben perfekt.” – så er ikke det selvtillit, det er overmot. Og overmot er en form for fornektelse; vi later som vi ikke er redde, når vi egentlig er det (…) Hvis vi derimot går inn med innstillingen: ”Jeg stoler på at hva enn jeg gjør vil være verdt å prøve ut” – med andre ord, verdt å ta sjansen på – gir vi oss selv tillatelse til å feile. Tillatelse til å feile er nøyaktig det samme som tillatelse til å lære. Det er ingen kreativitet, ingen originalitet, ingen suksess, ingen framgang uten risiko.”

Ball sier i relasjon til arbeid med skuespillere:

”Beskjeden han (regissøren) vil sende til den idiotiske og uansvarlige intuitive kreativiteten (skuespillerens intuitive kreativitet) er ”alt jeg sender ut vil bli respektert og brukt.” Intuisjonen blir nå livlig. Den blir oppspilt og utfordret. ”Ettersom alt jeg sender ut blir brukt, så hvorfor ikke bare sende det beste materialet?” (…) Ved å bruke denne teknikken drar regissøren skuespillerens intuisjon ut av dens mistillit, ut av dens latskap, dens forsvarsposisjon, dens trassighet (…) Fra nå av vil skuespillerens intuisjon bli regissørens allierte og levere den ene kreative ideen etter den andre.”

Weston:

”En persons innerste tanker, i sin råeste form, er en slags ”stream of conciousness”, eller fri-assosiasjon. Når man lytter til disse observasjonene eller assosiasjonene, utfordrer og studerer dem, oppnår man innsikt og ideer. Tilgangen til disse innerste tankene er ikke gitt av ditt utdannelsesnivå, men av hvor oppmerksom du er. Denne ”oppmerksomheten” er en observasjon av alt som kommer inn i bevisstheten din fra øyeblikk til øyeblikk, inkludert dine egne følelser, reaksjoner og verdier. Tilliten til dine innerste tanker er intuisjonen din.”

Regissøren må likevel, i følge Ball, beholde et godt forhold til sin kritiske hjerne:

”Når man regisserer et stykke må både den kritiske og den intuitive hjernen jobbe sammen. Når en skuespiller jobber, tillater han seg i stor grad å stole på impulsene og følelsene sine. Den kritiske avdelingen sier seg i stor grad enig i å være mindre streng. I hovedsak sier skuespilleren, ”Jeg har tillit til at regissøren skal fungere som min kritiske hjerne mens jeg gir intuisjonen mulighet til å uttrykke seg. Jeg vil stole på at regissøren ikke lar meg dumme meg ut. ”

Dette forholdet gjør seg også gjeldende for det uatskillelige tospannet hvis dialog innledet denne teksten. Den snusfornuftige storebroren intellektet, vil alltid fores av forventninger skapt av filmkonsulenter, lærere, kritikere, forståsegpåere og selvfølgelig – en selv. Han skjønner hvor du vil, og kan gjennom smertefulle økter dedusere seg frem til en konstruksjon som i beste fall er flink, men i verste fall stein død. Det er da man må lokke den tilbakestående, lille idioten ut av buret sitt. La han få rable og snøvle om gutter med spretterter, treet i hagen din eller bare en kul kamerakjøring gjennom en barokk korridor. Han er sannsynligvis grunnen til at man tegner sin første tegning, plukker opp et kamera eller begynner med hekling – sannsynligvis også grunnen til at man kommer til å fortsette med det. Kanskje intellektet også lærer seg å takle ham bedre på sikt?

Intuisjon: ”Hadde det ikke vært kult å lage noe med en liten gutt med briller som skyter på et vindu med sprettert?”
Intellekt (til seg selv): ”Hmmm. Kanskje denne taskenspilleren Ball har et poeng?”
Intuisjon: ”Hæ?”
Intellekt (til Intuisjon: ”Ingenting. Fortsett. Hva heter denne gutten?”
Intuisjon: ”Kanskje… Han heter… Daniel? Nei. Andreas.”
Intellekt: ”Hvorfor skyter Andreas på vinduet?”
Intuisjon: ”Han er sint på moren sin… Han vil vekke moren sin. Hun har ligget på soverommet i flere dager. Også… ”

Fade ut. Kipp til: Lystig montasje hvor de to gir hverandre mye høy fem, kjører i cabriolet med capsen bak frem og drikker øl på Hooters. John Williams-aktig musikk som indikerer at noe stort er i gjære.

• ”Piker og pistoler” er en ny blogg av regiduoen Christoffer Lossius og Lars Åndheim.Tittelen refererer ikke til NRAs årlige kalenderutgivelse, men til nybølge-pioner Jean-Luc Godards definisjon av hva man trenger for å lage film. Bloggen vil ikke i særlig stor grad handle om Jean-Luc Godard. Men den vil handle mye om hva man trenger for å lage film. I tiden fremover vil man her kunne lese om våre personlige, usensurerte betraktninger rundt regifaget, den kreative prosessen, filmpolitikk, inspirasjon, kunst og menneskelig adferd. Således omfatter postene våre tweets, artikler, serviettmanifester, YouTube-linker og Spotify-spillelister. Formen avhenger av dagsformen og vi skiller ikke mellom høyt og lavt.

• Christoffer Lossius og Lars Åndheim er utdannet fiksjonsfilmregissører fra Film &TV-akademiet på NISS og jobber til daglig med reklame og musikkvideo i produksjonsselskapet Go Happy. På siden eier de og driver sitt eget selskap Filmfaktisk, hvor de for øyeblikket utvikler kortfilmer og sin spillefilmdebut.