Cannes 2013: Feelgood og fransk erotikk

Cannes 2013: Feelgood og fransk erotikk

CANNES: Amerikansk feelgood konkurrerer mot fransk erotikk og asiatisk drama når Gullpalmen og andre priser skal deles ut i Cannes. Men hvilken film er festivalens mest sexy? Og hva er egentlig drittsekkpalmen?

Årets Cannes-festival nærmer seg slutten, og en viss utmattelse er i ferd med å innta festivalpalasset. Halvannen uke med mye film og lite søvn legger likevel ingen demper på stemninga i presserommet, hvor folk sitter på hver ledige flekk, også på gulvet, og hamrer ned gjetninger på laptopene sine, diskuterer høylydt med sidemannen, eller løper til kaffedisken hver gang en ny ladning gratis brus eller vann trilles inn fra samarbeidspartneren Pellegrino.

Det er omsider blitt varmt og solfylt i Cannes, etter nesten ei uke med øsregn og kulde. Uværet har fått lokale butikker til å grave fram ullsjal, jakker og lukkede sko til filmstjerner som bare hadde med seg sandaler og bittesmå kjoler til bruk på gallapremierer og fester. Festarrangørene måtte booke om arrangementer fra yachter ute i bukta til innendørs lokaler inne i byen, og på kaféene gikk salget av kakao bedre enn salget av iskrem. Men nå er alt glemt og folk svetter i køene, presset sammen mellom sperringene etter status og kategori foran festivalpalasset på havna i Cannes.

Det er fortsatt noen dager igjen av festivalen, når dette skrives har verken Jim Jarmusch’ Only Lovers Left Alive, Roman Polanskis Venus i pels eller James Grays The Immigrant vært vist i hovedkonkurransen. La oss likevel ta en titt på programmet så langt, og se på noen vinnersjanser og personlige favoritter.

Inside Llewyn Davis
Inside Llewyn Davis

Amerikansk sjarm og usjarm

Høyest gjennomsnittsskåre på kritikerbarometrene for øyeblikket har to amerikanske filmer, begge med elementer av roadmovie. Nebraska av Alexander Payne (Sideways, The Descendants) er et far/sønn-epos fra det landlige USA, om en gammel mann (Bruce Dern) som tror han har vunnet en million.

Han blir motvillig ledsaget av den voksne, litt mislykkede sønnen (Will Forte) til reklameselskapet som har sendt ut tvetydige vinnerbrev. Det er en film som setter seg i hjertet med typisk Payne-lunhet, melankolsk og langsomt om vanlige menneskers håp og drømmer etterhvert som livet går.

Alexander Paynes Nebraska
Alexander Paynes Nebraska

Enda enstemmig positive er kritikerne når det gjelder Inside Llewyn Davis, den siste filmen til brødrene Ethan og Joel Cohen. Det er en bittersøt fortelling om en singer/songwriter i New York på 1960-tallet (fra miljøet Bob Dylan sprang ut av) som sliter med stadig å være bare nesten god nok.

Den gjenkjennelige tvilen som oppstår når du merker at andre passerer deg på veien, og du begynner å tenke at ambisjonene dine er større enn talentet, har åpenbart truffet pressekorpset i hjertet her i Cannes. Tross sjarmen ser jeg likevel ikke for meg at noen av disse to filmene vinner Gullpalmen – til det er de altfor formmessig ordinære. Andre priser kan de derimot sanke.

En amerikansk film som satser massivt på form, men som dessverre faller kraftig gjennom når det gjelder kvalitet, er forhåndsfavoritten Only God Forgives av den danske regissøren Nicolas Winding Refn (Drive, Valhalla Rising, Bronson, Pusher). Ryan Gosling spiller kickboksertrener i Thailand med enda flatere steinansikt enn i Drive, og Kristin Scott Thomas er moren fra helvete, full av blodtørst og spraytan.

Regissøren later til å ha blitt fascinert av Østens filosofi, men greier aldri å benytte det fruktbart. Det er sjelden noe godt tegn når den travleste i temaet later til å ha vært personen som skulle lydlegge klakkende hæler i slowmotion-sekvenser.

Kristin Scott Thomas i Only God Forgives
Kristin Scott Thomas i Only God Forgives.

Douglas og Damon i storform

Representert i årets hovedprogram er også en annen klassisk amerikansk sjanger, biopic. Behind the Candelabra med regi av Steven Soderbergh handler om pianisten og påfuglmannen Liberace (Michael Douglas) og hans unge elsker gjennom fem år, Scott Thorson (spilt av Matt Damon).

Det kanskje morsomste øyeblikket i filmen oppstår når Michael Douglas ser seg selv på TV som Liberace, og utbryter: «I look like my father in drag!» Det er vanskelig å ikke tenke på machofaren Kirk Douglas, og hva han mon kan tenke om sønnens skikkelse i denne rollen.

Liberace var kjent for flagrende pelser og glitrende ringer, og idag er det forbausende å høre at mange i samtiden ikke visste (eller ville vite) at han var homofil. Dekkhistorien gikk ut på at Sonja Henie hadde knust hjertet hans, og at han derfor levde resten av livet som single. I virkeligheten hadde han en lang rekke elskere, og Scott Thorson var den som varte lengst. På et tidspunkt var det snakk om at Liberace ville adoptere ham, men til slutt går det selvsagt nedover i den vanlige spiralen av dop og krangling.

Både Douglas og Damon gjør glimrende arbeid i filmen, og i tillegg er Rob Lowe hysterisk morsom som plastisk kirurg. Når han ansiktsløfter Liberace så stramt at han ikke lenger kan lukke øynene helt er det igjen lett å assossiere til virkeligheten i dagens Hollywood. Scenen hvor partneren våkner om natta av at Liberace snorker, kikker bort på ham og kvekker av det stirrende blikket, er deilig absurd. Som biopic er filmen skuffende tradisjonell, det er en typisk amerikanske håndverksfilm, men humoren og skuespillet trekker opp.

Som for flere av de siste filmene har Steven Soderbergh annonsert at dette kan bli hans aller siste, han vil legge opp som regissør, men jeg tipper det ikke er grunn til bekymring. Onde tunger vil ha det til at Soderbergh aldri har vært mer produktiv enn etter at han tok til å annonsere karriereslutt, og denne gangen uttalte han sågar på pressekonferansen at «det ville være synd om dette ble min siste film, men en pause skal jeg ha».

Matt Damon og Michael Douglas i Behind the Candelabra
Matt Damon og Michael Douglas i Behind the Candelabra.

Franske bagateller

I Frankrike er publikum selvsagt opptatt av om en fransk film kan vinne Gullpalmen, men i år har det lenge sett mørkt ut. Noen dager inn i festivalen skrev britiske The Guardian at dette tegnet til å bli et dårlig år for Frankrike i konkurransen, siden flere franske bidrag var skuffelser.

Arnaud Desplechins amerikanske storfilm med Benicio Del Toro på rollelista, Jimmy P: Psychotherapy of a Plains Indian framstår som en kjedelig og gammeldags terapifilm, og Les salauds av auteuren Claire Denis er blitt et forvirrende epos om perverse familieforhold som ifølge kritiker David Rooney i The Hollywood Reporter lett kunne ha blitt anklaget for misogyni om den var lagd av en mann.

Vincent Lindon i Claire Denis’ The Bastards.
Vincent Lindon i Claire Denis’ The Bastards.

Den luftige og sorgmuntre Italia-bagatellen ­Un château en Italie (Et slott i Italia) er lagd av skuespiller og regissør Valeria Bruni-Tedeschi, storesøster av Carla Bruni, kona til ex-statsminister Nicolas Sarkozy. Den siste opplysning er ikke helt irrelevant når manuset er delvis selvbiografisk, og i Frankrike er det nok ingen som ser denne filmen uten å vente på om en lillesøster vil dukke opp.

Det gjør hun aldri, men til gjengjeld spiller regissøren selv hovedrollen, hennes virkelige mor Marisa Borini spiller moren, og Louis Garrel (i Norge kjent fra Bertoluccis Dreamers), som er regissørens ex-kjæreste i det virkelige liv, spiller den tjue år yngre kjæresten hennes i filmen. Hun er i førtiårene og vil ha barn, han er en ung mann som ikke vet hva han vil. Hun kommer fra en industrifamilie som er på vei mot undergangen og holder på å miste slottet sitt i Italia, derav tittelen på filmen. Un château en Italie er sorgmunter og vimsete historie av den typen mange Italia-elskere i Norge vil like, men blir aldri mer enn underholdende nostalgi.

Valeria Bruni-Tedeschi og Louis Garrel i Et slott i Italia.
Valeria Bruni-Tedeschi og Louis Garrel i Et slott i Italia.

Drittsekkpalmen til Ozon

Den fjerde franske skuffelsen heter Jeune & jolie, lagd av ringreven François Ozon (Swimming Pool, Potiche, I de beste hjem). Jeune & jolie er en håndverksmessig dyktig lagd film, men temaet lykkelig tenåringshore smaker emment og er heller ikke friskt behandlet. Etter premieren har Ozon dessuten ertet på seg franske feminister.

I et intervju med det amerikanske filmtidsskriftet The Hollywood Reporter påsto han at prostitusjon en vanlig sexfantasi hos kvinner.

– Å være objekt, bli begjært og brukt, har en passivitet ved seg som de fleste kvinner lengter etter, hevder Ozon i intervjuet.

Når den kvinnelige reporteren protesterer, svarer Ozon arrogant:

– Slik er jo realiteten. Snakk med kvinner eller psykiatere, dette er noe alle vet. Vel, kanskje ikke amerikanere.

Og kanskje ikke franske kvinner heller. Saken eksploderte i i franske aviser, og dagen etter måtte Ozon beklage på nettstedet Twitter, hvor feministorganisasjonen Femen tidligere var gått ut med forslaget om å opprette en ny Cannes-pris spesielt for ham, kalt «drittsekkpalmen».

François Ozon.
François Ozon.

Sex med applaus

Noen dager senere dukker det heldigvis opp en utfordrer til Jeune et Jolie om betegnelsen festivalens mest sexy film. Den tunisisk-franske filmskaperen Abdellatif Kechiche (Black Venus, The Secret of Grain) hadde en helt annen tilnærming til kvinnelig seksualitet, og viste til fulle at scener kan dampe av erotikk med aktive parter som ikke nøyer seg med distansert voyeurisme. De unge skuespillerne i Blue is the warmest Color (La vie d’Adèle – chapitre 1 & 2) har knapt ett passivt øyeblikk i den over tre timer lange filmen, uten at det legger noen demper på opplevelsen.

Da jeg så filmen sluttet en laaang sengescene med at salen brøt ut i forløsende (forløst?) applaus. Det skal også sies at noen forlot salen underveis, antakelig på grunn av sjenanse – over nakenheten, den høylydte ekstasen, eller fordi det ikke var to personer av ulike kjønn, men to unge kvinner som elsket med hverandre?

Siden første visning har Blue is the warmest color seilt opp som en av de sterkeste kandidatene til Gullpalmen.

Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux i Blue is the Warmest Color.
Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux i Blue is the Warmest Color.

Jenta med det blå håret

Manuset til Blue is the warmest color er løselig basert på en fransk grafisk roman av Julie Marho, og er også et gledelig eksempel på at tegneserieadaptasjoner ikke trenger å ende med flate figurer eller kliséfylt handling. På skuespillersiden finner vi erfarne Léa Seydoux (Robin Hood, Midnight in Paris, Mission: Impossible – Ghost Protocol, Sister, Farwell My Queen) men først og fremst er dette nykommer Adèle Exarchopoulos’ film (ja, hun har samme fornavn som karakteren). Exarchopoulos spiller Adèle fra første klasse på videregående og ti år framover i tid, og lar oss sitte fjetret i tre samfulle timer, gjennom lengsel, forelskelse, sex, latter, gråt og kjærlighetssorg. Fra hun først møter Emma, jenta med det blå håret, fylles hver scene av dragende intensitet og et ekstremt fysisk nærvær.

Den fysiske tiltrekningen kompliseres av en klassedimensjon, når Emma ta med seg kjæresten hjem til foreldrene sine og lærer henne å spise østers, eller når hun som framgangsrik kunstner vil ha den mer beskjedne og praktisk anlagte barneskolelæreren Adèle til å bli forfatter, i det minste. Under ligger spørsmålet om hva som får et forhold til å fungere. Hvor like er vi, og hvor forskjellige? Går det an å føle seg alene selv om sexen er virkelig, virkelig god?

The Selfish Giant.
The Selfish Giant.

Den egoistiske giganten

Det er selvsagt ikke bare feelgood og erotikk på festivalen, men av de mørkere filmene er de beste plassert andre steder enn i hovedkonkurransen. En av dem jeg likte best ble vist i sideprogrammet Quinzaine des réalisatør (The Directors’ Fortnight) og er lagd av britiske Clio Barnard.

Det har knyttet seg stor interesse til Barnards andre spillefilm, etter at hun gjorde furore med doku/fiksjons-hybriden The Arbor. Livet til den avdøde dramatikeren Andrea Dunbar ble nøstet opp gjennom intervjuer med familien hennes, som skuespillere senere lipsync’et til. Årets film er mer tradisjonell i formen, og kan plasseres i en skittenrealistisk kitchen sink-tradisjon med samtidige eksponenter som Ken Loach og Mike Leigh.

Tittelen The Selfish Giant er hentet fra et skuespill for barn av Oscar Wilde, men er ingen klassisk adaptasjon, snarere en variasjon over tema. Skraphandleren Kitten (Sean Gilder) representerer «giganten» som har en «hage» (skraphandelen) som ungene leker i etter skoletid. Men barna i filmen «leker» egentlig ikke, de vil skaffe penger til de fattige familiene sine.

Arbor (Conner Chapman) og Swifty (Shaun Thomas) er problembarn, men smarte og våkne. De låner hesten til Kitten og kjører rundt og samler metallskrot i nabolaget, og når det ikke er skrot å finne stjeler de alt som likner: barnevogner, sykler og wire fra jernbanen, og selger også dette som skrap. Arbor er mest interessert i pengene, Swifty i hestene. Han drømmer om å få kjøre Kittens konkurransehest under de lokale hesteveddeløpene, men når drømmen kan gå i oppfyllelse oppstår et nytt problem. Hva skjer med vennskapet deres når guttene ikke lenger trekker i samme retning?

Med The Selfish Giant viser Cleo Barnard at hun ikke bare kan eksperimentere, men også skape sterke og levende karakterer. Jeg håper virkelig at norske festivaler plukker denne filmen opp, om ikke den vanlige kinodistributørene gjør det.

L'IMAGE-MANQUANTE-1
The Missing Picture

Å bekjempe leire med leire

Mange sterker filmer er ellers å finne i Un Certain Regard, det andre offisielle konkurranseprogrammet. Et eksempel som gjør inntrykk er The Missing Picture, med regi og manus av Rithy Panh, en kambodsjansk filmskaper som er utdannet i Frankrike og i flere filmer har bearbeidet hjemlandets traumer. Årets film er basert på opplevelsene til hans far, som forsvant på dødsmarkedet.

Filmen er vond og ettertenksom, men også vakker, og basert på en enkel idé: Å fange minner, eller mangel på minner, ved å stille opp leirfigurer i tause tablåer fulgt av en litterær voiceover.

The Missing Picture.
The Missing Picture.

Til tider er det som å se illustrasjoner i en bok, og iblant lengter jeg etter bevegelse, men samtidig handler dette om falmede, frosne øyeblikk. Tema er folkemordet under Pol Pot, med historien fortalt gjennom øynene til en gutt som var 13 år da det hele begynte. Vi møter en familie i den lykkelige tida forut, mens de lever et privilegert liv i hovedstaden Pnom Penh. Når bombene begynner å falle er livet fortsatt levelig, men så kommer Røde Khmer-soldatene, og på få dager blir hele byen tømt. Innbyggerne jages ut på landsbygda og landets klassesystem snus opp ned. De nye herskerne tvinger intellektuelle, lærere og kapitalister ut i tvangsarbeidsleirer hvor de må sulte og lide. De nektes å fiske selv om elvene koker av fisk, og straffes med døden om de stjeler en maiskolbe.

«Bildet som mangler» i filmens tittel er bildet av regissørens far, eller også bildet av tusener andre som levde og døde i denne skyggeverdenen. Nesten alle fotografier fra tida viser lykkelige, leende kommunister, mens lidelsene foregikk usett i leirhavet. En håndfull svart/hvitt-bilder får vi riktignok se, tatt av en fotograf som ble arrestert og drept for gjerningen. For resten av scenene må vi nøye oss med omsorgsfulle rekonstruksjoner i ord og leire.

Natalia Oreiro og Diego Peretti i Wakolda.
Natalia Oreiro og Diego Peretti i Wakolda.

Mengele i Argentina

I Un Certain Regard-programmet vises også den eneste filmen hvor norske aktører er involvert. Det delvis Sørfond-finansierte dramaet Wakolda har Gudny Hummelvold som coprodusent, og henter handling fra etterkrigstidas Argentina. Både manus og regi er ved Lucía Puenzo, som for et par år siden vant hovedprisen i Kritikeruka i Cannes med oppvekstfilmen XXY (2008). Wakolda er basert på hennes egen roman ved samme navn (kommer på norsk til høsten oversatt av Pedro Carmona-Alvarez).

En argentinsk familie på 1950-tallet får mistanker om at den vennlige legen Helmut Gregor (Alex Brendemühl), som de har tatt inn som familievenn, bærer med seg en mørk fortid fra Nazi-Tyskland. Han gir tilsynelatende geniale medisinske råd til familiens gravide kone (Natalia Oreiro) og den kortvokste datteren (Florencia Bado), men vil han virkelig hjelpe, eller utsette dem for medisinske eksperimenter? Også andre personer har hemmeligheter. Familien driver et lite hotell i et landskap som kan minne om Europa, med blå innsjøer og bratte fjell. Barna går på en tyskspråklig skole hvor også moren har gått, og vi får se et bilde fra skoletida hennes hvor barn løfter armene til Hitler-hilsen. Også lærerne har åpenbart noe å skjule, og graver ned gamle bøker og dokumenter i skogen.

Filmen maler opp bildet av et Argentina hvor sannheten kan være truende og kompleks, og hvor du aldri helt vet hvem du har å gjøre med. Intrigen er skrevet utfra rykter og myter om nazilegen Josef Mengele, og er slik sett bare løselig «basert på en sann historie». Men det er reellt at Argentina tok imot mange naziflyktninger, og at fortida først nylig har begynt å bli nøstet opp, noe som gir et gysende bakteppe til denne spennende historien.

Alex Brendemühl som Josef Mengele og Florencia Bado som familiens datter i Wakolda.
Alex Brendemühl som Josef Mengele og Florencia Bado som familiens datter i Wakolda.

Prisutdelingen i Cannes finner sted søndag kveld. For den gjeveste prisen holder jeg fortsatt en knapp på Farhadis The Past eller Kore-Edas Som far, så sønn (omtalt tidligere i uka), men Blue is the warmest color kan også ta prisen på hjemmebane. Alle disse tre favorittene er kjøpt inn av Arthaus, og får norsk kinodistribusjon i løpet av året.

Les også våre tidligere artikler fra Cannes 2013:

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Cannes 2013: Feelgood og fransk erotikk

Cannes 2013: Feelgood og fransk erotikk

CANNES: Amerikansk feelgood konkurrerer mot fransk erotikk og asiatisk drama når Gullpalmen og andre priser skal deles ut i Cannes. Men hvilken film er festivalens mest sexy? Og hva er egentlig drittsekkpalmen?

Årets Cannes-festival nærmer seg slutten, og en viss utmattelse er i ferd med å innta festivalpalasset. Halvannen uke med mye film og lite søvn legger likevel ingen demper på stemninga i presserommet, hvor folk sitter på hver ledige flekk, også på gulvet, og hamrer ned gjetninger på laptopene sine, diskuterer høylydt med sidemannen, eller løper til kaffedisken hver gang en ny ladning gratis brus eller vann trilles inn fra samarbeidspartneren Pellegrino.

Det er omsider blitt varmt og solfylt i Cannes, etter nesten ei uke med øsregn og kulde. Uværet har fått lokale butikker til å grave fram ullsjal, jakker og lukkede sko til filmstjerner som bare hadde med seg sandaler og bittesmå kjoler til bruk på gallapremierer og fester. Festarrangørene måtte booke om arrangementer fra yachter ute i bukta til innendørs lokaler inne i byen, og på kaféene gikk salget av kakao bedre enn salget av iskrem. Men nå er alt glemt og folk svetter i køene, presset sammen mellom sperringene etter status og kategori foran festivalpalasset på havna i Cannes.

Det er fortsatt noen dager igjen av festivalen, når dette skrives har verken Jim Jarmusch’ Only Lovers Left Alive, Roman Polanskis Venus i pels eller James Grays The Immigrant vært vist i hovedkonkurransen. La oss likevel ta en titt på programmet så langt, og se på noen vinnersjanser og personlige favoritter.

Inside Llewyn Davis
Inside Llewyn Davis

Amerikansk sjarm og usjarm

Høyest gjennomsnittsskåre på kritikerbarometrene for øyeblikket har to amerikanske filmer, begge med elementer av roadmovie. Nebraska av Alexander Payne (Sideways, The Descendants) er et far/sønn-epos fra det landlige USA, om en gammel mann (Bruce Dern) som tror han har vunnet en million.

Han blir motvillig ledsaget av den voksne, litt mislykkede sønnen (Will Forte) til reklameselskapet som har sendt ut tvetydige vinnerbrev. Det er en film som setter seg i hjertet med typisk Payne-lunhet, melankolsk og langsomt om vanlige menneskers håp og drømmer etterhvert som livet går.

Alexander Paynes Nebraska
Alexander Paynes Nebraska

Enda enstemmig positive er kritikerne når det gjelder Inside Llewyn Davis, den siste filmen til brødrene Ethan og Joel Cohen. Det er en bittersøt fortelling om en singer/songwriter i New York på 1960-tallet (fra miljøet Bob Dylan sprang ut av) som sliter med stadig å være bare nesten god nok.

Den gjenkjennelige tvilen som oppstår når du merker at andre passerer deg på veien, og du begynner å tenke at ambisjonene dine er større enn talentet, har åpenbart truffet pressekorpset i hjertet her i Cannes. Tross sjarmen ser jeg likevel ikke for meg at noen av disse to filmene vinner Gullpalmen – til det er de altfor formmessig ordinære. Andre priser kan de derimot sanke.

En amerikansk film som satser massivt på form, men som dessverre faller kraftig gjennom når det gjelder kvalitet, er forhåndsfavoritten Only God Forgives av den danske regissøren Nicolas Winding Refn (Drive, Valhalla Rising, Bronson, Pusher). Ryan Gosling spiller kickboksertrener i Thailand med enda flatere steinansikt enn i Drive, og Kristin Scott Thomas er moren fra helvete, full av blodtørst og spraytan.

Regissøren later til å ha blitt fascinert av Østens filosofi, men greier aldri å benytte det fruktbart. Det er sjelden noe godt tegn når den travleste i temaet later til å ha vært personen som skulle lydlegge klakkende hæler i slowmotion-sekvenser.

Kristin Scott Thomas i Only God Forgives
Kristin Scott Thomas i Only God Forgives.

Douglas og Damon i storform

Representert i årets hovedprogram er også en annen klassisk amerikansk sjanger, biopic. Behind the Candelabra med regi av Steven Soderbergh handler om pianisten og påfuglmannen Liberace (Michael Douglas) og hans unge elsker gjennom fem år, Scott Thorson (spilt av Matt Damon).

Det kanskje morsomste øyeblikket i filmen oppstår når Michael Douglas ser seg selv på TV som Liberace, og utbryter: «I look like my father in drag!» Det er vanskelig å ikke tenke på machofaren Kirk Douglas, og hva han mon kan tenke om sønnens skikkelse i denne rollen.

Liberace var kjent for flagrende pelser og glitrende ringer, og idag er det forbausende å høre at mange i samtiden ikke visste (eller ville vite) at han var homofil. Dekkhistorien gikk ut på at Sonja Henie hadde knust hjertet hans, og at han derfor levde resten av livet som single. I virkeligheten hadde han en lang rekke elskere, og Scott Thorson var den som varte lengst. På et tidspunkt var det snakk om at Liberace ville adoptere ham, men til slutt går det selvsagt nedover i den vanlige spiralen av dop og krangling.

Både Douglas og Damon gjør glimrende arbeid i filmen, og i tillegg er Rob Lowe hysterisk morsom som plastisk kirurg. Når han ansiktsløfter Liberace så stramt at han ikke lenger kan lukke øynene helt er det igjen lett å assossiere til virkeligheten i dagens Hollywood. Scenen hvor partneren våkner om natta av at Liberace snorker, kikker bort på ham og kvekker av det stirrende blikket, er deilig absurd. Som biopic er filmen skuffende tradisjonell, det er en typisk amerikanske håndverksfilm, men humoren og skuespillet trekker opp.

Som for flere av de siste filmene har Steven Soderbergh annonsert at dette kan bli hans aller siste, han vil legge opp som regissør, men jeg tipper det ikke er grunn til bekymring. Onde tunger vil ha det til at Soderbergh aldri har vært mer produktiv enn etter at han tok til å annonsere karriereslutt, og denne gangen uttalte han sågar på pressekonferansen at «det ville være synd om dette ble min siste film, men en pause skal jeg ha».

Matt Damon og Michael Douglas i Behind the Candelabra
Matt Damon og Michael Douglas i Behind the Candelabra.

Franske bagateller

I Frankrike er publikum selvsagt opptatt av om en fransk film kan vinne Gullpalmen, men i år har det lenge sett mørkt ut. Noen dager inn i festivalen skrev britiske The Guardian at dette tegnet til å bli et dårlig år for Frankrike i konkurransen, siden flere franske bidrag var skuffelser.

Arnaud Desplechins amerikanske storfilm med Benicio Del Toro på rollelista, Jimmy P: Psychotherapy of a Plains Indian framstår som en kjedelig og gammeldags terapifilm, og Les salauds av auteuren Claire Denis er blitt et forvirrende epos om perverse familieforhold som ifølge kritiker David Rooney i The Hollywood Reporter lett kunne ha blitt anklaget for misogyni om den var lagd av en mann.

Vincent Lindon i Claire Denis’ The Bastards.
Vincent Lindon i Claire Denis’ The Bastards.

Den luftige og sorgmuntre Italia-bagatellen ­Un château en Italie (Et slott i Italia) er lagd av skuespiller og regissør Valeria Bruni-Tedeschi, storesøster av Carla Bruni, kona til ex-statsminister Nicolas Sarkozy. Den siste opplysning er ikke helt irrelevant når manuset er delvis selvbiografisk, og i Frankrike er det nok ingen som ser denne filmen uten å vente på om en lillesøster vil dukke opp.

Det gjør hun aldri, men til gjengjeld spiller regissøren selv hovedrollen, hennes virkelige mor Marisa Borini spiller moren, og Louis Garrel (i Norge kjent fra Bertoluccis Dreamers), som er regissørens ex-kjæreste i det virkelige liv, spiller den tjue år yngre kjæresten hennes i filmen. Hun er i førtiårene og vil ha barn, han er en ung mann som ikke vet hva han vil. Hun kommer fra en industrifamilie som er på vei mot undergangen og holder på å miste slottet sitt i Italia, derav tittelen på filmen. Un château en Italie er sorgmunter og vimsete historie av den typen mange Italia-elskere i Norge vil like, men blir aldri mer enn underholdende nostalgi.

Valeria Bruni-Tedeschi og Louis Garrel i Et slott i Italia.
Valeria Bruni-Tedeschi og Louis Garrel i Et slott i Italia.

Drittsekkpalmen til Ozon

Den fjerde franske skuffelsen heter Jeune & jolie, lagd av ringreven François Ozon (Swimming Pool, Potiche, I de beste hjem). Jeune & jolie er en håndverksmessig dyktig lagd film, men temaet lykkelig tenåringshore smaker emment og er heller ikke friskt behandlet. Etter premieren har Ozon dessuten ertet på seg franske feminister.

I et intervju med det amerikanske filmtidsskriftet The Hollywood Reporter påsto han at prostitusjon en vanlig sexfantasi hos kvinner.

– Å være objekt, bli begjært og brukt, har en passivitet ved seg som de fleste kvinner lengter etter, hevder Ozon i intervjuet.

Når den kvinnelige reporteren protesterer, svarer Ozon arrogant:

– Slik er jo realiteten. Snakk med kvinner eller psykiatere, dette er noe alle vet. Vel, kanskje ikke amerikanere.

Og kanskje ikke franske kvinner heller. Saken eksploderte i i franske aviser, og dagen etter måtte Ozon beklage på nettstedet Twitter, hvor feministorganisasjonen Femen tidligere var gått ut med forslaget om å opprette en ny Cannes-pris spesielt for ham, kalt «drittsekkpalmen».

François Ozon.
François Ozon.

Sex med applaus

Noen dager senere dukker det heldigvis opp en utfordrer til Jeune et Jolie om betegnelsen festivalens mest sexy film. Den tunisisk-franske filmskaperen Abdellatif Kechiche (Black Venus, The Secret of Grain) hadde en helt annen tilnærming til kvinnelig seksualitet, og viste til fulle at scener kan dampe av erotikk med aktive parter som ikke nøyer seg med distansert voyeurisme. De unge skuespillerne i Blue is the warmest Color (La vie d’Adèle – chapitre 1 & 2) har knapt ett passivt øyeblikk i den over tre timer lange filmen, uten at det legger noen demper på opplevelsen.

Da jeg så filmen sluttet en laaang sengescene med at salen brøt ut i forløsende (forløst?) applaus. Det skal også sies at noen forlot salen underveis, antakelig på grunn av sjenanse – over nakenheten, den høylydte ekstasen, eller fordi det ikke var to personer av ulike kjønn, men to unge kvinner som elsket med hverandre?

Siden første visning har Blue is the warmest color seilt opp som en av de sterkeste kandidatene til Gullpalmen.

Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux i Blue is the Warmest Color.
Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux i Blue is the Warmest Color.

Jenta med det blå håret

Manuset til Blue is the warmest color er løselig basert på en fransk grafisk roman av Julie Marho, og er også et gledelig eksempel på at tegneserieadaptasjoner ikke trenger å ende med flate figurer eller kliséfylt handling. På skuespillersiden finner vi erfarne Léa Seydoux (Robin Hood, Midnight in Paris, Mission: Impossible – Ghost Protocol, Sister, Farwell My Queen) men først og fremst er dette nykommer Adèle Exarchopoulos’ film (ja, hun har samme fornavn som karakteren). Exarchopoulos spiller Adèle fra første klasse på videregående og ti år framover i tid, og lar oss sitte fjetret i tre samfulle timer, gjennom lengsel, forelskelse, sex, latter, gråt og kjærlighetssorg. Fra hun først møter Emma, jenta med det blå håret, fylles hver scene av dragende intensitet og et ekstremt fysisk nærvær.

Den fysiske tiltrekningen kompliseres av en klassedimensjon, når Emma ta med seg kjæresten hjem til foreldrene sine og lærer henne å spise østers, eller når hun som framgangsrik kunstner vil ha den mer beskjedne og praktisk anlagte barneskolelæreren Adèle til å bli forfatter, i det minste. Under ligger spørsmålet om hva som får et forhold til å fungere. Hvor like er vi, og hvor forskjellige? Går det an å føle seg alene selv om sexen er virkelig, virkelig god?

The Selfish Giant.
The Selfish Giant.

Den egoistiske giganten

Det er selvsagt ikke bare feelgood og erotikk på festivalen, men av de mørkere filmene er de beste plassert andre steder enn i hovedkonkurransen. En av dem jeg likte best ble vist i sideprogrammet Quinzaine des réalisatør (The Directors’ Fortnight) og er lagd av britiske Clio Barnard.

Det har knyttet seg stor interesse til Barnards andre spillefilm, etter at hun gjorde furore med doku/fiksjons-hybriden The Arbor. Livet til den avdøde dramatikeren Andrea Dunbar ble nøstet opp gjennom intervjuer med familien hennes, som skuespillere senere lipsync’et til. Årets film er mer tradisjonell i formen, og kan plasseres i en skittenrealistisk kitchen sink-tradisjon med samtidige eksponenter som Ken Loach og Mike Leigh.

Tittelen The Selfish Giant er hentet fra et skuespill for barn av Oscar Wilde, men er ingen klassisk adaptasjon, snarere en variasjon over tema. Skraphandleren Kitten (Sean Gilder) representerer «giganten» som har en «hage» (skraphandelen) som ungene leker i etter skoletid. Men barna i filmen «leker» egentlig ikke, de vil skaffe penger til de fattige familiene sine.

Arbor (Conner Chapman) og Swifty (Shaun Thomas) er problembarn, men smarte og våkne. De låner hesten til Kitten og kjører rundt og samler metallskrot i nabolaget, og når det ikke er skrot å finne stjeler de alt som likner: barnevogner, sykler og wire fra jernbanen, og selger også dette som skrap. Arbor er mest interessert i pengene, Swifty i hestene. Han drømmer om å få kjøre Kittens konkurransehest under de lokale hesteveddeløpene, men når drømmen kan gå i oppfyllelse oppstår et nytt problem. Hva skjer med vennskapet deres når guttene ikke lenger trekker i samme retning?

Med The Selfish Giant viser Cleo Barnard at hun ikke bare kan eksperimentere, men også skape sterke og levende karakterer. Jeg håper virkelig at norske festivaler plukker denne filmen opp, om ikke den vanlige kinodistributørene gjør det.

L'IMAGE-MANQUANTE-1
The Missing Picture

Å bekjempe leire med leire

Mange sterker filmer er ellers å finne i Un Certain Regard, det andre offisielle konkurranseprogrammet. Et eksempel som gjør inntrykk er The Missing Picture, med regi og manus av Rithy Panh, en kambodsjansk filmskaper som er utdannet i Frankrike og i flere filmer har bearbeidet hjemlandets traumer. Årets film er basert på opplevelsene til hans far, som forsvant på dødsmarkedet.

Filmen er vond og ettertenksom, men også vakker, og basert på en enkel idé: Å fange minner, eller mangel på minner, ved å stille opp leirfigurer i tause tablåer fulgt av en litterær voiceover.

The Missing Picture.
The Missing Picture.

Til tider er det som å se illustrasjoner i en bok, og iblant lengter jeg etter bevegelse, men samtidig handler dette om falmede, frosne øyeblikk. Tema er folkemordet under Pol Pot, med historien fortalt gjennom øynene til en gutt som var 13 år da det hele begynte. Vi møter en familie i den lykkelige tida forut, mens de lever et privilegert liv i hovedstaden Pnom Penh. Når bombene begynner å falle er livet fortsatt levelig, men så kommer Røde Khmer-soldatene, og på få dager blir hele byen tømt. Innbyggerne jages ut på landsbygda og landets klassesystem snus opp ned. De nye herskerne tvinger intellektuelle, lærere og kapitalister ut i tvangsarbeidsleirer hvor de må sulte og lide. De nektes å fiske selv om elvene koker av fisk, og straffes med døden om de stjeler en maiskolbe.

«Bildet som mangler» i filmens tittel er bildet av regissørens far, eller også bildet av tusener andre som levde og døde i denne skyggeverdenen. Nesten alle fotografier fra tida viser lykkelige, leende kommunister, mens lidelsene foregikk usett i leirhavet. En håndfull svart/hvitt-bilder får vi riktignok se, tatt av en fotograf som ble arrestert og drept for gjerningen. For resten av scenene må vi nøye oss med omsorgsfulle rekonstruksjoner i ord og leire.

Natalia Oreiro og Diego Peretti i Wakolda.
Natalia Oreiro og Diego Peretti i Wakolda.

Mengele i Argentina

I Un Certain Regard-programmet vises også den eneste filmen hvor norske aktører er involvert. Det delvis Sørfond-finansierte dramaet Wakolda har Gudny Hummelvold som coprodusent, og henter handling fra etterkrigstidas Argentina. Både manus og regi er ved Lucía Puenzo, som for et par år siden vant hovedprisen i Kritikeruka i Cannes med oppvekstfilmen XXY (2008). Wakolda er basert på hennes egen roman ved samme navn (kommer på norsk til høsten oversatt av Pedro Carmona-Alvarez).

En argentinsk familie på 1950-tallet får mistanker om at den vennlige legen Helmut Gregor (Alex Brendemühl), som de har tatt inn som familievenn, bærer med seg en mørk fortid fra Nazi-Tyskland. Han gir tilsynelatende geniale medisinske råd til familiens gravide kone (Natalia Oreiro) og den kortvokste datteren (Florencia Bado), men vil han virkelig hjelpe, eller utsette dem for medisinske eksperimenter? Også andre personer har hemmeligheter. Familien driver et lite hotell i et landskap som kan minne om Europa, med blå innsjøer og bratte fjell. Barna går på en tyskspråklig skole hvor også moren har gått, og vi får se et bilde fra skoletida hennes hvor barn løfter armene til Hitler-hilsen. Også lærerne har åpenbart noe å skjule, og graver ned gamle bøker og dokumenter i skogen.

Filmen maler opp bildet av et Argentina hvor sannheten kan være truende og kompleks, og hvor du aldri helt vet hvem du har å gjøre med. Intrigen er skrevet utfra rykter og myter om nazilegen Josef Mengele, og er slik sett bare løselig «basert på en sann historie». Men det er reellt at Argentina tok imot mange naziflyktninger, og at fortida først nylig har begynt å bli nøstet opp, noe som gir et gysende bakteppe til denne spennende historien.

Alex Brendemühl som Josef Mengele og Florencia Bado som familiens datter i Wakolda.
Alex Brendemühl som Josef Mengele og Florencia Bado som familiens datter i Wakolda.

Prisutdelingen i Cannes finner sted søndag kveld. For den gjeveste prisen holder jeg fortsatt en knapp på Farhadis The Past eller Kore-Edas Som far, så sønn (omtalt tidligere i uka), men Blue is the warmest color kan også ta prisen på hjemmebane. Alle disse tre favorittene er kjøpt inn av Arthaus, og får norsk kinodistribusjon i løpet av året.

Les også våre tidligere artikler fra Cannes 2013:

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY