Det er få filmer i konkurranseprogrammet i Cannes det er knyttet så store forventninger til som Nicolas Winding Refns Only God Forgives med Ryan Gosling i hovedrollen. Den siste ukens medieblest rundt filmen bekrefter det.

Norske Jacob Jarek er co-produsent på Only God Forgives og har vært med helt siden han jobbet på Refns eksperimentelle ”vikingfilm” Valhalla Rising. Han har bakgrunn fra NTNU i Trondheim og produsentlinjen på Den danske filmskolen. Da han gikk ut av filmskolen i 2011 startet han produksjonsselskap sammen med blant annet Thor Sigurjonsson som har vært executive producer på Valhalla Rising og Bronson.

– Jeg begynte å jobbe på Valhalla Rising før jeg begynte på produsentlinja ved Den danske filmskolen. Only God Forgives var allerede den gangen kommet et stykke på vei, men så bestemte Nicolas seg for å gjøre Drive fordi finansieringen der gikk i boks.

Jarek forteller at filmen befinner seg, tematisk og stilistisk, et sted mellom Valhalla Rising og Drive. Men den er ikke så eksperimentell som Valhalla som utfordret og til dels provoserte den fanskaren Refn hadde hjemme etter suksessen med Pusher-trilogien. I filmen driver Goslings rollefigur en thai-bokseklubb i Bangkok som et cover for familiens dop-virksomhet. Som i Drive er det et hevntokt som står sentralt når han tvinges av sin mor, spilt av Kristin Scott-Thomas, til å spore opp den som drepte hans bror.

– Den har den samme formsikkerheten som Drive, som også var mer sjangertro, mens den deler noen av de eksperimenterende sidene til Valhalla. Den nye filmen balanserer mer på en knivsegg mellom å dra publikum inn og slå dem ut. Det er en film som kanskje ikke vil gi Nicolas mange nye fans, men som vil glede den kjernen av fans han allerede har.

Refn har tidligere beskrevet handlingen som en western i asiatisk forkledning, med en klassisk cowboyhelt. ”Bangkok noir” er en annen beskrivelse som går igjen. Å flytte produksjonen til Thailand var en positiv overraskelse for teamet, forteller Jarek. I likhet med Kon-Tiki-produsent Aage Aaberge, som spilte inn noen scener i Thailand, møtte de svært motiverte og proffe filmarbeidere.

– De  kan måle seg med skandinaviske filmarbeidere, og vel så det. De kunne legge en 100 meter dolly-shot på 15 minutter. Nicolas sa selv at han aldri hadde fått så mye for pengene som i Thailand.

Budsjettet er tilsvarende en middels skandinavisk produksjon, forteller Jarek. Men med profiler som Gosling blir det likevel et beskjedent produksjonsvolum, med tanke på hvor høy stjerne han har fått i Hollywood. Men også Refn har fått en høy stjerne etter Drive, understreker han.

– Hollywoodskuespillere er blitt flinke til å se hvilke ”up and coming”-regissører som kan hjelpe dem videre i karrieren, og da er de åpne for å jobbe under markedspris. Drive var et internasjonalt gjennombrudd for Nicolas og gjorde det enklere å gjennomføre Only God Forgives nå.

I filmen møter vi Scott Thomas som mafiaboss, der hun nok en gang går på tvers av sin tidligere screen persona som statuesk skjønnhet. Her spiller hun en rolle som Refn har beskrevet som en miks av Lady MacBeth og Donatella Versace.  I et presseskriv for filmen utdyper han: «We are so used to seeing crime and violence as being the work of male characters that the very notion of seeing a woman embody absolute evil – and a mother to boot – it was great fun to write”.

En spesiell gren av thai-boksing danner altså et bakteppe for fortellingen. Selv om bokseklubben er en front som skjuler lyssky virksomhet, spiller også selve slåssingen en viktig rolle som filmens fremste metafor. Man kan nesten ikke forvente noe annet av en regissør som i et tidligere intervju med Rushprint sa følgende: ”For meg er kunst en voldelig handling, og vold og kunst er to sider av samme sak”

– Drive var preget av mye stilisert og fetisjisert vold. Den nye filmen har også noen av de samme kvalitetene, forteller Jarek, som tror at Refn vil lykkes med å innfri forventningene etter Drive.

– Skal vi dømme av responsen på trailerne og bildene som er lagt ut om filmen, så virker det svært lovende.

De siste årene har danske kritikere og bransjen selv beklaget seg over kvaliteten og ”vakummet” etter dogmefilmens storhetstid. Jarek mener også at dansk film har gjennomgått en slags identitetskrise.

– Du finner ikke den samme underskogen av filmskapere som ønsker å prøve noe nytt, som du fant under dogmeperioden. Det er en generasjon filmskapere som etablerte seg gjennom dogmeperioden som deltar på internasjonale festivaler, men uten å komme med noe nytt. Mange i Danmark har derfor begynt å se til Norge for nye stemmer. De anerkjenner at det i Norge er noen som våger å gjøre noe utenfor systemet, som leker med filmsjangre, som for eksempel Tommy Wirkola og Patrik Syvertsen. I likhet med Refn gjør de noe annet enn det skandinaviske filmskapere er forbundet med – det vil si ganske tradisjonelle, realistiske samtidsdramaer. De utforsker kommersielle sjangre. Det gjør dem internasjonalt mer attraktive.

Only God Forgives vises i hovedkonkurransen under Film Festivalen i Cannes 15-26.mai.

Relatert artikkel: Gudny Hummelvoll deltar i Un Certain Regard (der vi kom i skade for å kalle henne «vår eneste i Cannes», noe eksemplet med Jarek viser at ikke stemmer helt).