Cannes 2013: Familiens sprengstoff

Cannes 2013: Familiens sprengstoff

CANNES: Foreløpige prisfavoritter er Asghar Farhadi, Kore-Eda Hirokazu og Cohen-brødrene, mens provokasjonene finnes i de mindre filmene. Oda Bhar tar pulsen på årets Cannes-festival.

Årets Cannes-festival nærmer seg halvgått løp, og på programmet har det stått alt fra vold til glamour og en innføring i verdens barnefilm. Flere av de beste filmene beveger seg i feltet familie og nære relasjoner, men det er heller ikke mangel på kontroversielle spørsmål, som dødshjelp, risikosex eller voyeurisme.

Bling og juveler

Mest kommersiell oppmerksomhet denne første uka har åpningsfilmen i Un Certain Regard-programmet fått, The Bling Ring av Sofia Coppola. Filmen er basert på en sann historie om en gjeng ungdommer som brøt seg inn hos kjendiser i Hollywood og stjal luksusvarer for tre millioner dollar. I media ble de kjent som «The Bling Ring», og noen av kjendisene som ble ranet var Orlando Bloom, Rachel Bilson og Paris Hilton. Sistnevnte har åpnet hjemmet sitt og latt Coppola spille inn noen scener fra huset hennes på location. På den røde løperen i Cannes glitret gjengen til Coppola med en rekke unge, vakre, motebevisste kvinner: Emma Watson, Katie Chang, Claire Julien og Taissa Farmiga.

The Bling Ring er blitt en flat, vakker og vittig film, som gir et godt tidsbilde av en viss type kjendisorientert miljø. Det byr på snacks for dem som liker glamour og designergoods, men dype personportretter får vi ikke. Personene later ikke til å lære noe underveis, de ville sikkert ha stjålet igjen, og er vanskelig å kjenne sympati med.

En pikant detalj er at det rett etter premieren ble stjålet juveler for én million dollar fra en hotellsafe i Cannes, noe mange først tolket som et PR-triks, særlig da de første ryktene sa det var smykker som skulle brukes av skuespillerinner på den røde løperen i Cannes. Senere meldinger har forsøkt å avkrefte begge deler – men smykkene er ikke kommet til rette igjen.

Bling Ring
Bling Ring

Homosex og cruising

Mer filmatisk interessant på Un Certain Regard-programmet er franske Stranger by the lake, med regi og manus av Alain Guiraudie. Det er den skumleste og mest veldreide thrilleren jeg har sett på ei god stund – og den mest grafisk homosexfilmen. Antallet kjønnsorganer i bevegelse gjør nok at denne neppe kommer på kino Norge, selv det hele er så streit og saktlig utført at det virker mindre pornografisk en som en antropologisk studie. Kanskje kan filmen være noe for Skeive dager, i det minste?

Selv har jeg lenge lurt på hvordan mannlig homofil sjekking utendørs foregår, altså den typen transakjoner som handler om å skaffe seg tilfeldig partnere på stranda eller i buskene som her, såkalt cruising. Første del av Stranger by the Lake gir et innblikk som virker troverdig – før intrigen brått vender eller drar seg til, og forvandles til en blanding av krimhistorie og pasjonsdrama.

Handlingen finner sted ved en innsjø hvor det på en strand har utviklet seg et cruisingmiljø. Vi møter Franck (Pierre Deladonchamps) som er tiltrukket av den bronsebrune, atletiske, Tom Selleck-aktige svømmeren Michel (Christophe Paou), men som også har et gryende platonisk vennskap med Henri (Patrick d’Assumçao). En sen kveld sitter Franck gjemt i buskene og får øye på Michel som er i ferd med å drukne partneren sin. Istedenfor å melde fra trekker han seg forsiktig tilbake, og greier neste dag ikke å la være å komme til stranda igjen, eller avvise tilnærmelsene til Michel som nå tross alt er en fri mann igjen. De to begynner et forhold, og fra sidelinja observerer Henri det hele. En lokal politimann går også rundt og snuser, men uten at noen avslører seg. Hvilke hensikter har Michel med forholdet til Franck? Skjønner han at Franck har sett noe? Bryr noen seg virkelig om hverandre i dette miljøet?

Ikke bare er dette et klassisk mordplott i en eksotisk setting, det vekker også assossiasjoner til den forbindelsen mellom død, sex og riskikotaking mannlige homsemiljøer har slitt med siden AIDS dukket opp.

Stranger by the Lake
Stranger by the Lake

Honning, dødshjelp og vold

En tredje interessant film i Un Certain Regard er italienske Miele (2013), om m en ung kvinne som har en uvanlig og ikke helt lovlig «jobb»: Hun assisterer selvmord. Tross temaet er dette ingen traurig film, den heller verken mot det moralske eller kyniske, men utforsker karakteren uten fordommer.

Hovedfiguren Irene, som hjelper dødssyke mennesker å avslutte livet litt tidligere under pseudonymet Miele (Honning), spilles av den energiske og tomboy-aktige Jasmine Trinca, som tilfører så mye gled og ambivalens at historien aldri blir kjedelig. Når Irene/Miele blant alle lidende klienter støter på Grimaldi (Carlo Cecci), en eldre mann som ikke er syk, bare lei av livet, ligger det an til både gryende vennskap og begynnende tvil på begge sider av transaksjonen. I tillegg til å være varm og velspilt tar filmen tak i de moralske dilemmaene på en frisk og sober måte.

Valeria Golino (f. 1966) debuterer med Miele som regissør og manusforfatter, men har allerede bak seg en lang karriere som skuespiller. Hun har blant annet hatt roller i Rain Man (1988), Adjø Las Vegas (1995), Respiro (2002), Frida (2002) og tv-serien In Treatment.

Jasmine Trinca spiller hovedrollen i Miele.
Jasmine Trinca spiller hovedrollen i Miele.

En god, men voldelig, film som bør nevnes er Heli av meksikanske Amat Escalante. Han har tidligere deltatt i Cannes med Los Bastardos (2008) og Sangre (2005), og de tre filmene kan godt ses som en trilogi, mente Escalante på pressekonferansen. Samtidig benektet han at filmene viser noe realistisk bilde av livet i Mexico, og ble forferdet da en av journalistene fortalte at hun kvelden før hadde avlyst en ferietur dit etter å ha sett filmen.

Heli viser en hardt prøvet familie som forsøker å leve et lovlydig liv midt blant narkolangere, uberegnelige voldsmenn og tenåringsgraviditeter. Filmen inneholder den verste torturscenen jeg har sett, hvor en mann henges opp etter armene hjemme i ei vanlig stue før bandittene setter fyr på kjønnsdelene hans, med to små barn som delvis publikum, delvis medtorturister. Ifølge regissøren er det en hard, men nødvendig scene.

– Det er bedre å vise vold like grusomt som det er, hvis du først skal vise den. Folk skal kjenne hva vold gjør med menneskene den rammer, sier Escalante.

Heli av Amat Escalante.
Heli av Amat Escalante.

Mark Cousins: Barnas filmhistorie

Et morsomt innslag på dokumentarsiden av festivalen har vært en film om hvordan barn framstilles på film, A Story of Children and Film (2013). Filmskaperen er regissør og filmkritiker Mark Cousins, som vi i Norge kjenner fra filmserien The Story of Film: An Odyssey (2011), vist på NRK ifjor under tittelen Filmens historie og nå aktuell som reprise i sommer (første del ble sendt om igjen denne uka). Også denne gangen har Cousins konstruert et personlig essay fullt a digresjoner, krumspring og egne assossiasjoner. Vi får utdrag av 53 filmer fra 25 ulike nasjoner, og som sist leser Cousins voiceoveren selv, med karakteristisk nordirsk aksent.

Idéen til filmen fikk Cousins en dag han for moro skyld filmet nevøen og niesen sin mens de lekte i stua. I det 12 minutters opptaket, som vi ser deler av i filmen, oppdaget han en rekke følelser og typer av samspill som virket gjenkjennelige fra fiksjonsfilm, noe som ga ham lyst til å utforske temaet nærmere.

– For å få et utvalg av filmer som gikk ut over min egen kunnskap ba jeg venner i blant annet Sverige og Tsjekkia om hjelp, forteller Cousins.

I klippene møter vi barn som slåss og ødelegger, barn som forteller historier, opptrer, furter, gjør opprør og drømmer. Ifølge Cousins gjorde er at filmer fra ulike land gode på ulike sider ved barns liv.

– Iranske filmer beskriver godt furtne og opprørske barn, japanske filmer viser ofte skeptiske og sjenerte barn, mens britiske og sovjetiske filmer framhever betydningen av sosial klasse og statusforskjeller i barndommen, sier Cousins.

Blant favorittfilmene han nevner er Willow and Wind (2000) og Bag of Rice (1998) av iranske Mohammad-Ali Talebi, Ten Minutes Older av latviske Herz Frank, E.T. (1982) av Steven Spielberg, Moving (1993) av japanske Shinji Sômai, Yellow Earth (1985) av kinesiske Chen Kaige, Crows (1994) av polske Dorota Kedzierzawska og Den hvite ballongen (1994) av iranske Jafar Panahi. Dette er altså ikke barnefilmer i betydningen film for barn, men filmer hvor Cousins mener barn er godt framstilt.

Mark Cousins fikk idéen til A Story of Children and Film da han filmet nevøen og niesen som lekte i stua.
Mark Cousins fikk idéen til A Story of Children and Film da han filmet nevøen og niesen sin som lekte i stua.

Terapi og voyeurisme

I hovedprogrammet har tre filmer hittil pekt seg ut som favoritter, mens andre det knyttet seg forventninger til har vist seg som skuffelser. En av de sistenevnte er amerikanske Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian), regissert av franske Arnaud Desplechin, basert på den sanne historien om Georges Devereux, en rumenskfødt antropolog og psykoanalytiker som spesialiserte seg på amerikanske indianerkulturer.

Historien om Devereux’ langvarige terapi med krigsveteranen og blackfoot-indianeren Jimmy P. blir aldri annet enn drøvtygging av freudianske aha-opplevelser, og mangler den typen mistenksomhet og små dueller vi har blitt vant til fra moderne dramatiseringer som In Treatment. Uten negative følelser blir det ingen dynamikk, verken i terapien eller historien. Jimmy P. likner mer på en terapifilm fra 1970-tallet, og blir ganske kjedelig tross Benicio Del Toro i hovedrollen.

Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian)
Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian)

Den største skuffelsen er likevel François Ozon, en ujevn regissør som gjennom karrieren har vekslet mellom intelligente og vittige filmer som Dans la maison (2012), hans nestsiste film som får norsk premiere 14. juni med I de beste hjem, og kommersielle lettvektere som den fryktelige komedien Potiche (på norske kinoer under tittelen Frustrert fransk frue).

Ozons nye film bærer den tåpelige tittelen Ung og vakker, Jeune et jolie, og handler om ei vakker tenåringsjente som av ren eventyrlyst blir luksusprostituert. Dette er akkurat så spekulativt og voyeuristisk som det lyder, med modell og skuespiller Marine Vacth i hovedrollen som en slags ung Bardot. På tross av at Ozon er en av Frankrikes mest profilerte regissører har han kun én gang før deltatt i den offisielle konkurransen i Cannes, for ti år siden med den langt mer vellykkede thrilleren Swimming Pool (2003).

Marine Vacth spiller hovedrollen i Ozons Jeune & Jolie.
Marine Vacth spiller hovedrollen i Ozons Jeune & Jolie.

Cohen-brødrene og Kore-Eda

Andre regissører med tendens til ujevnhet, eller i det minste stor variasjon i karrieren, er brødrene Ethan og Joel Coen. Desto mer gledelige er meldingene om trampeklapp på første pressevisning av Inside Llewyn Davis, et musikalsk drama fra folk music-miljøet i New Yorks Greenwich Village på begynnelsen av 1960-tallet.

Det var herfra Bob Dylan kom da han slo igjennom, og enkelte tolker filmen som et delvis humoristisk pek til ham, selv om den egentlig er basert på selvbiografien en mindre framgangsrik artist, mannen med det på norsk problematisk klingende navnet Dave Van Ronk. Selv har jeg ikke fått sett Inside Llewyn Davis ennå, men hvis ryktene stemmer kan den ha prisvinnersjanser.

Oscar Isaac spås et stort gjennombrudd i rollen som Llewyn Davis.
Oscar Isaac spås et stort gjennombrudd i rollen som Llewyn Davis.

En annen favoritt er Som far, så sønn (originaltittel: Soshite chichi ni naru, på engelsk: Like Father, Like Son) av den japanske auteuren Hirokazu Kore-Eda. I Norge har flere av hans filmer gått på kino, blant annet Still Walking (2008) som ble tildelt en pris under Film fra Sør i 2009, da filmskaperen var i Oslo som æresgjest. Årets film tar et utgangspunkt i enhver forelders mareritt: To babyer er blitt forbyttet ved fødselen, men familiene får ikke vite noe før etter seks år. Skal de bytte tilbake igjen, slik sykehuset foreslår? Hvor viktig er blod og fysisk likhet? Og hva føler barna? Hvor trygge eller utrygge er de på foreldrenes kjærlighet? Går det overhodet an å få til en lykkelig utgang på en slik situasjon som denne?

Temaet kan lyde som en intrige fra en såpeopera, men Kore-Eda legger ut historien så nyansert og med forsiktig ettertrykk at den aldri blir platt eller forutsigbar. Etter pressekonferansen tippet mange journalister at juryformann Steven Spielberg vil like denne filmen, både på grunn av far/sønn-temaet og den relativt lykkelige slutten.

Som far, så sønn.
Som far, så sønn.

Asghar Farhadi: Fortiden

Den største favoritten så langt iranske Asghar Farhadi, som har lagt det familiedrama med rikt persongalleri, kalt Fortiden (originaltittel: Le passé). Regissøren har også tidligere lagd glimrende kammerspill om kjærlighet, sorg og omsorg, skilsmisse og nære relasjoner, og hans forrige film Nader og Simin – et brudd (2011) vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film, samt Gullbjørnen i Berlin.

Denne gangen benytter han for første gang fransk som talespråk, og greier heldigvis den vanskelige overgangen fra morsmål til fremmedspråk med glans, noe som ikke blir mindre imponerende av at han selv visstnok ikke kan fransk, men måtte kommunisere med de fleste skuespillerne gjennom tolk. Ifølge hovedrolleinnehaver Bérénice Bajo var det aldri noe problem.

– Prøvene varte i et par måneder før vi begynte å filmen, og etter noen uker ble tolkens stemme Asghars stemme for oss, sier Bajo.

Opprinnelig skulle Marion Cotillard ha spilt den kvinnelige hovedrollen, noe som ifjor fikk Scanbox til å sikre seg rettighetene til norsk visning bare på basis av manus, men dessverre trakk de seg samtidig med Cotillard, slik at filmen nå ikke har norsk distributør. Det er synd, for Bérénice Bajo er slett ingen dårlig erstatning. Hun og Farhadi ble kjent da de begge var i USA for å promotere hver sin film, henholdsvis Nader og Simin og The Artist, hvor hun spilte den kvinnelige hovedrollen (med regi av ektemannen Michel Hazanavicius).

The Past (2013) handler om en utvidet familie med mine og dine barn hvor fortida kaster skygger over forholdet mellom flere av familiemedlemmene. Historien begynner når Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake til Paris fra Teheran etter å ha vært separert fra kona Marie i fire år. Marie (Bérénice Bajo) har bedt ham signere skilsmissepapirene, fordi hun vil gifte seg med Samir (Tahar Rahim, kjent fra Jacques Audiards Profeten). Det hele kompliseres av at gamle følelser kommer opp, men enda mer av Maries opprørske datter Lucie (spilt av Pauline Burlet som spilte 10-årige Edith Piaf i La vie en rose). Lucie er kritisk til morens nye forhold, men motivene er dypere enn barnslig sjalusi.

LE-PASSE-2

Ikke overraskende rulles nye og gamle hemmeligheter opp, og det er nesten utrolig hvor mange vendinger denne intrigen rekker å ta, en kvalitet som også har vært tydelig i Farhadis tidligere filmer. Ulempen er at manus kan virke konstruert, siden det nesten er altfor godt skrudd sammen. De moralske dilemmaene er en Ibsen verdig, og Farhadi har siden tidlig i karrieren hatt nettopp Ibsen som et forbilde. Sammenliknet med Nader og Simin virker The Past likevel mer filmatisk enn teatralsk, kanskje fordi Farhadi her i større grad benytter locations og utendørsscener. På pressekonferansen forklarte han det slik:

– Da historien kom til meg visste jeg straks at den måtte foregå utlandet. Paris passet bra fordi det er en by som ånder av fortid. Samtidig ville jeg ikke vise turistenes Paris, derfor måtte jeg finne et sted utenfor sentrum. Jeg valgte et hus som lå nær jernbanen, fordi jeg forbinder skinneganger med tidas gang, med fortid og hukommelse.

Han ble også spurt hvorfor parforhold og familie er så sentralt i filmene hans.

– Familien er for meg et mikrokosmos hvor jeg kan si alt jeg vil om det å være menneske. Den har folk i alle aldre og ulike roller. Jeg tror ikke jeg har uttømt temaet relasjoner og familie ennå. Langt ifra, sier Farhadi.

Denne filmen bør garantert dukke opp på norske kinoer etterhvert, så det er bare å glede seg. I mellomtida er den en sterk kandidat til årets Gullpalme i Cannes.

Oppdatering, 20. mai kl 22: Noen timer etter at denne saken var publisert ble det klart at Arthaus har kjøpt inn Asghar Farhadis The Past for distribusjon i Norge. Vi gratulerer, og håper det ikke varer lenge før den dukker opp på norske kinoer!

Asghar Farhadi.
Asghar Farhadi.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Cannes 2013: Familiens sprengstoff

Cannes 2013: Familiens sprengstoff

CANNES: Foreløpige prisfavoritter er Asghar Farhadi, Kore-Eda Hirokazu og Cohen-brødrene, mens provokasjonene finnes i de mindre filmene. Oda Bhar tar pulsen på årets Cannes-festival.

Årets Cannes-festival nærmer seg halvgått løp, og på programmet har det stått alt fra vold til glamour og en innføring i verdens barnefilm. Flere av de beste filmene beveger seg i feltet familie og nære relasjoner, men det er heller ikke mangel på kontroversielle spørsmål, som dødshjelp, risikosex eller voyeurisme.

Bling og juveler

Mest kommersiell oppmerksomhet denne første uka har åpningsfilmen i Un Certain Regard-programmet fått, The Bling Ring av Sofia Coppola. Filmen er basert på en sann historie om en gjeng ungdommer som brøt seg inn hos kjendiser i Hollywood og stjal luksusvarer for tre millioner dollar. I media ble de kjent som «The Bling Ring», og noen av kjendisene som ble ranet var Orlando Bloom, Rachel Bilson og Paris Hilton. Sistnevnte har åpnet hjemmet sitt og latt Coppola spille inn noen scener fra huset hennes på location. På den røde løperen i Cannes glitret gjengen til Coppola med en rekke unge, vakre, motebevisste kvinner: Emma Watson, Katie Chang, Claire Julien og Taissa Farmiga.

The Bling Ring er blitt en flat, vakker og vittig film, som gir et godt tidsbilde av en viss type kjendisorientert miljø. Det byr på snacks for dem som liker glamour og designergoods, men dype personportretter får vi ikke. Personene later ikke til å lære noe underveis, de ville sikkert ha stjålet igjen, og er vanskelig å kjenne sympati med.

En pikant detalj er at det rett etter premieren ble stjålet juveler for én million dollar fra en hotellsafe i Cannes, noe mange først tolket som et PR-triks, særlig da de første ryktene sa det var smykker som skulle brukes av skuespillerinner på den røde løperen i Cannes. Senere meldinger har forsøkt å avkrefte begge deler – men smykkene er ikke kommet til rette igjen.

Bling Ring
Bling Ring

Homosex og cruising

Mer filmatisk interessant på Un Certain Regard-programmet er franske Stranger by the lake, med regi og manus av Alain Guiraudie. Det er den skumleste og mest veldreide thrilleren jeg har sett på ei god stund – og den mest grafisk homosexfilmen. Antallet kjønnsorganer i bevegelse gjør nok at denne neppe kommer på kino Norge, selv det hele er så streit og saktlig utført at det virker mindre pornografisk en som en antropologisk studie. Kanskje kan filmen være noe for Skeive dager, i det minste?

Selv har jeg lenge lurt på hvordan mannlig homofil sjekking utendørs foregår, altså den typen transakjoner som handler om å skaffe seg tilfeldig partnere på stranda eller i buskene som her, såkalt cruising. Første del av Stranger by the Lake gir et innblikk som virker troverdig – før intrigen brått vender eller drar seg til, og forvandles til en blanding av krimhistorie og pasjonsdrama.

Handlingen finner sted ved en innsjø hvor det på en strand har utviklet seg et cruisingmiljø. Vi møter Franck (Pierre Deladonchamps) som er tiltrukket av den bronsebrune, atletiske, Tom Selleck-aktige svømmeren Michel (Christophe Paou), men som også har et gryende platonisk vennskap med Henri (Patrick d’Assumçao). En sen kveld sitter Franck gjemt i buskene og får øye på Michel som er i ferd med å drukne partneren sin. Istedenfor å melde fra trekker han seg forsiktig tilbake, og greier neste dag ikke å la være å komme til stranda igjen, eller avvise tilnærmelsene til Michel som nå tross alt er en fri mann igjen. De to begynner et forhold, og fra sidelinja observerer Henri det hele. En lokal politimann går også rundt og snuser, men uten at noen avslører seg. Hvilke hensikter har Michel med forholdet til Franck? Skjønner han at Franck har sett noe? Bryr noen seg virkelig om hverandre i dette miljøet?

Ikke bare er dette et klassisk mordplott i en eksotisk setting, det vekker også assossiasjoner til den forbindelsen mellom død, sex og riskikotaking mannlige homsemiljøer har slitt med siden AIDS dukket opp.

Stranger by the Lake
Stranger by the Lake

Honning, dødshjelp og vold

En tredje interessant film i Un Certain Regard er italienske Miele (2013), om m en ung kvinne som har en uvanlig og ikke helt lovlig «jobb»: Hun assisterer selvmord. Tross temaet er dette ingen traurig film, den heller verken mot det moralske eller kyniske, men utforsker karakteren uten fordommer.

Hovedfiguren Irene, som hjelper dødssyke mennesker å avslutte livet litt tidligere under pseudonymet Miele (Honning), spilles av den energiske og tomboy-aktige Jasmine Trinca, som tilfører så mye gled og ambivalens at historien aldri blir kjedelig. Når Irene/Miele blant alle lidende klienter støter på Grimaldi (Carlo Cecci), en eldre mann som ikke er syk, bare lei av livet, ligger det an til både gryende vennskap og begynnende tvil på begge sider av transaksjonen. I tillegg til å være varm og velspilt tar filmen tak i de moralske dilemmaene på en frisk og sober måte.

Valeria Golino (f. 1966) debuterer med Miele som regissør og manusforfatter, men har allerede bak seg en lang karriere som skuespiller. Hun har blant annet hatt roller i Rain Man (1988), Adjø Las Vegas (1995), Respiro (2002), Frida (2002) og tv-serien In Treatment.

Jasmine Trinca spiller hovedrollen i Miele.
Jasmine Trinca spiller hovedrollen i Miele.

En god, men voldelig, film som bør nevnes er Heli av meksikanske Amat Escalante. Han har tidligere deltatt i Cannes med Los Bastardos (2008) og Sangre (2005), og de tre filmene kan godt ses som en trilogi, mente Escalante på pressekonferansen. Samtidig benektet han at filmene viser noe realistisk bilde av livet i Mexico, og ble forferdet da en av journalistene fortalte at hun kvelden før hadde avlyst en ferietur dit etter å ha sett filmen.

Heli viser en hardt prøvet familie som forsøker å leve et lovlydig liv midt blant narkolangere, uberegnelige voldsmenn og tenåringsgraviditeter. Filmen inneholder den verste torturscenen jeg har sett, hvor en mann henges opp etter armene hjemme i ei vanlig stue før bandittene setter fyr på kjønnsdelene hans, med to små barn som delvis publikum, delvis medtorturister. Ifølge regissøren er det en hard, men nødvendig scene.

– Det er bedre å vise vold like grusomt som det er, hvis du først skal vise den. Folk skal kjenne hva vold gjør med menneskene den rammer, sier Escalante.

Heli av Amat Escalante.
Heli av Amat Escalante.

Mark Cousins: Barnas filmhistorie

Et morsomt innslag på dokumentarsiden av festivalen har vært en film om hvordan barn framstilles på film, A Story of Children and Film (2013). Filmskaperen er regissør og filmkritiker Mark Cousins, som vi i Norge kjenner fra filmserien The Story of Film: An Odyssey (2011), vist på NRK ifjor under tittelen Filmens historie og nå aktuell som reprise i sommer (første del ble sendt om igjen denne uka). Også denne gangen har Cousins konstruert et personlig essay fullt a digresjoner, krumspring og egne assossiasjoner. Vi får utdrag av 53 filmer fra 25 ulike nasjoner, og som sist leser Cousins voiceoveren selv, med karakteristisk nordirsk aksent.

Idéen til filmen fikk Cousins en dag han for moro skyld filmet nevøen og niesen sin mens de lekte i stua. I det 12 minutters opptaket, som vi ser deler av i filmen, oppdaget han en rekke følelser og typer av samspill som virket gjenkjennelige fra fiksjonsfilm, noe som ga ham lyst til å utforske temaet nærmere.

– For å få et utvalg av filmer som gikk ut over min egen kunnskap ba jeg venner i blant annet Sverige og Tsjekkia om hjelp, forteller Cousins.

I klippene møter vi barn som slåss og ødelegger, barn som forteller historier, opptrer, furter, gjør opprør og drømmer. Ifølge Cousins gjorde er at filmer fra ulike land gode på ulike sider ved barns liv.

– Iranske filmer beskriver godt furtne og opprørske barn, japanske filmer viser ofte skeptiske og sjenerte barn, mens britiske og sovjetiske filmer framhever betydningen av sosial klasse og statusforskjeller i barndommen, sier Cousins.

Blant favorittfilmene han nevner er Willow and Wind (2000) og Bag of Rice (1998) av iranske Mohammad-Ali Talebi, Ten Minutes Older av latviske Herz Frank, E.T. (1982) av Steven Spielberg, Moving (1993) av japanske Shinji Sômai, Yellow Earth (1985) av kinesiske Chen Kaige, Crows (1994) av polske Dorota Kedzierzawska og Den hvite ballongen (1994) av iranske Jafar Panahi. Dette er altså ikke barnefilmer i betydningen film for barn, men filmer hvor Cousins mener barn er godt framstilt.

Mark Cousins fikk idéen til A Story of Children and Film da han filmet nevøen og niesen som lekte i stua.
Mark Cousins fikk idéen til A Story of Children and Film da han filmet nevøen og niesen sin som lekte i stua.

Terapi og voyeurisme

I hovedprogrammet har tre filmer hittil pekt seg ut som favoritter, mens andre det knyttet seg forventninger til har vist seg som skuffelser. En av de sistenevnte er amerikanske Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian), regissert av franske Arnaud Desplechin, basert på den sanne historien om Georges Devereux, en rumenskfødt antropolog og psykoanalytiker som spesialiserte seg på amerikanske indianerkulturer.

Historien om Devereux’ langvarige terapi med krigsveteranen og blackfoot-indianeren Jimmy P. blir aldri annet enn drøvtygging av freudianske aha-opplevelser, og mangler den typen mistenksomhet og små dueller vi har blitt vant til fra moderne dramatiseringer som In Treatment. Uten negative følelser blir det ingen dynamikk, verken i terapien eller historien. Jimmy P. likner mer på en terapifilm fra 1970-tallet, og blir ganske kjedelig tross Benicio Del Toro i hovedrollen.

Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian)
Jimmy P. (Psychotherapy of a Plains Indian)

Den største skuffelsen er likevel François Ozon, en ujevn regissør som gjennom karrieren har vekslet mellom intelligente og vittige filmer som Dans la maison (2012), hans nestsiste film som får norsk premiere 14. juni med I de beste hjem, og kommersielle lettvektere som den fryktelige komedien Potiche (på norske kinoer under tittelen Frustrert fransk frue).

Ozons nye film bærer den tåpelige tittelen Ung og vakker, Jeune et jolie, og handler om ei vakker tenåringsjente som av ren eventyrlyst blir luksusprostituert. Dette er akkurat så spekulativt og voyeuristisk som det lyder, med modell og skuespiller Marine Vacth i hovedrollen som en slags ung Bardot. På tross av at Ozon er en av Frankrikes mest profilerte regissører har han kun én gang før deltatt i den offisielle konkurransen i Cannes, for ti år siden med den langt mer vellykkede thrilleren Swimming Pool (2003).

Marine Vacth spiller hovedrollen i Ozons Jeune & Jolie.
Marine Vacth spiller hovedrollen i Ozons Jeune & Jolie.

Cohen-brødrene og Kore-Eda

Andre regissører med tendens til ujevnhet, eller i det minste stor variasjon i karrieren, er brødrene Ethan og Joel Coen. Desto mer gledelige er meldingene om trampeklapp på første pressevisning av Inside Llewyn Davis, et musikalsk drama fra folk music-miljøet i New Yorks Greenwich Village på begynnelsen av 1960-tallet.

Det var herfra Bob Dylan kom da han slo igjennom, og enkelte tolker filmen som et delvis humoristisk pek til ham, selv om den egentlig er basert på selvbiografien en mindre framgangsrik artist, mannen med det på norsk problematisk klingende navnet Dave Van Ronk. Selv har jeg ikke fått sett Inside Llewyn Davis ennå, men hvis ryktene stemmer kan den ha prisvinnersjanser.

Oscar Isaac spås et stort gjennombrudd i rollen som Llewyn Davis.
Oscar Isaac spås et stort gjennombrudd i rollen som Llewyn Davis.

En annen favoritt er Som far, så sønn (originaltittel: Soshite chichi ni naru, på engelsk: Like Father, Like Son) av den japanske auteuren Hirokazu Kore-Eda. I Norge har flere av hans filmer gått på kino, blant annet Still Walking (2008) som ble tildelt en pris under Film fra Sør i 2009, da filmskaperen var i Oslo som æresgjest. Årets film tar et utgangspunkt i enhver forelders mareritt: To babyer er blitt forbyttet ved fødselen, men familiene får ikke vite noe før etter seks år. Skal de bytte tilbake igjen, slik sykehuset foreslår? Hvor viktig er blod og fysisk likhet? Og hva føler barna? Hvor trygge eller utrygge er de på foreldrenes kjærlighet? Går det overhodet an å få til en lykkelig utgang på en slik situasjon som denne?

Temaet kan lyde som en intrige fra en såpeopera, men Kore-Eda legger ut historien så nyansert og med forsiktig ettertrykk at den aldri blir platt eller forutsigbar. Etter pressekonferansen tippet mange journalister at juryformann Steven Spielberg vil like denne filmen, både på grunn av far/sønn-temaet og den relativt lykkelige slutten.

Som far, så sønn.
Som far, så sønn.

Asghar Farhadi: Fortiden

Den største favoritten så langt iranske Asghar Farhadi, som har lagt det familiedrama med rikt persongalleri, kalt Fortiden (originaltittel: Le passé). Regissøren har også tidligere lagd glimrende kammerspill om kjærlighet, sorg og omsorg, skilsmisse og nære relasjoner, og hans forrige film Nader og Simin – et brudd (2011) vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film, samt Gullbjørnen i Berlin.

Denne gangen benytter han for første gang fransk som talespråk, og greier heldigvis den vanskelige overgangen fra morsmål til fremmedspråk med glans, noe som ikke blir mindre imponerende av at han selv visstnok ikke kan fransk, men måtte kommunisere med de fleste skuespillerne gjennom tolk. Ifølge hovedrolleinnehaver Bérénice Bajo var det aldri noe problem.

– Prøvene varte i et par måneder før vi begynte å filmen, og etter noen uker ble tolkens stemme Asghars stemme for oss, sier Bajo.

Opprinnelig skulle Marion Cotillard ha spilt den kvinnelige hovedrollen, noe som ifjor fikk Scanbox til å sikre seg rettighetene til norsk visning bare på basis av manus, men dessverre trakk de seg samtidig med Cotillard, slik at filmen nå ikke har norsk distributør. Det er synd, for Bérénice Bajo er slett ingen dårlig erstatning. Hun og Farhadi ble kjent da de begge var i USA for å promotere hver sin film, henholdsvis Nader og Simin og The Artist, hvor hun spilte den kvinnelige hovedrollen (med regi av ektemannen Michel Hazanavicius).

The Past (2013) handler om en utvidet familie med mine og dine barn hvor fortida kaster skygger over forholdet mellom flere av familiemedlemmene. Historien begynner når Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake til Paris fra Teheran etter å ha vært separert fra kona Marie i fire år. Marie (Bérénice Bajo) har bedt ham signere skilsmissepapirene, fordi hun vil gifte seg med Samir (Tahar Rahim, kjent fra Jacques Audiards Profeten). Det hele kompliseres av at gamle følelser kommer opp, men enda mer av Maries opprørske datter Lucie (spilt av Pauline Burlet som spilte 10-årige Edith Piaf i La vie en rose). Lucie er kritisk til morens nye forhold, men motivene er dypere enn barnslig sjalusi.

LE-PASSE-2

Ikke overraskende rulles nye og gamle hemmeligheter opp, og det er nesten utrolig hvor mange vendinger denne intrigen rekker å ta, en kvalitet som også har vært tydelig i Farhadis tidligere filmer. Ulempen er at manus kan virke konstruert, siden det nesten er altfor godt skrudd sammen. De moralske dilemmaene er en Ibsen verdig, og Farhadi har siden tidlig i karrieren hatt nettopp Ibsen som et forbilde. Sammenliknet med Nader og Simin virker The Past likevel mer filmatisk enn teatralsk, kanskje fordi Farhadi her i større grad benytter locations og utendørsscener. På pressekonferansen forklarte han det slik:

– Da historien kom til meg visste jeg straks at den måtte foregå utlandet. Paris passet bra fordi det er en by som ånder av fortid. Samtidig ville jeg ikke vise turistenes Paris, derfor måtte jeg finne et sted utenfor sentrum. Jeg valgte et hus som lå nær jernbanen, fordi jeg forbinder skinneganger med tidas gang, med fortid og hukommelse.

Han ble også spurt hvorfor parforhold og familie er så sentralt i filmene hans.

– Familien er for meg et mikrokosmos hvor jeg kan si alt jeg vil om det å være menneske. Den har folk i alle aldre og ulike roller. Jeg tror ikke jeg har uttømt temaet relasjoner og familie ennå. Langt ifra, sier Farhadi.

Denne filmen bør garantert dukke opp på norske kinoer etterhvert, så det er bare å glede seg. I mellomtida er den en sterk kandidat til årets Gullpalme i Cannes.

Oppdatering, 20. mai kl 22: Noen timer etter at denne saken var publisert ble det klart at Arthaus har kjøpt inn Asghar Farhadis The Past for distribusjon i Norge. Vi gratulerer, og håper det ikke varer lenge før den dukker opp på norske kinoer!

Asghar Farhadi.
Asghar Farhadi.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY