Fett. Eller fettfattig. Det er spørsmålet. Det er et av de store diskusjonsemnene når historiefortellere diskuterer sin teknikk. Og det er det store temaet i den danske manuskriptforfatter og regissør Tobias Lindholms film Kapringen.

Uansett at de to hovedpersonene i Kapringen befinner seg i sine livs største kriser, blir deres følelsesliv aldri skåret ut i papp, forstørret eller slått i hodet på publikum. Det er ingen heftige gråteanfall. Ingen glass eller tallerkener som blir smadret i raseri. Ingen lange samtaler over et barskap som blir tømt. Ingen dramatiske metaforer for de emosjonelle verdenskriger som måtte utkjempe seg i hovedpersonene.

Naturligvis kan man diskutere hva som er overflødig og viktig i en historie. Det er et av alle dramatikeres yndlingsemner, og tommelfingerregelen sier at de som henvender seg bredt og folkelig sjelden snakker om å «skjære i det overflødige», mens de som forsøker å skape seriøs Kunst ofte kan snakke i dagevis om alt det himmelropende likegyldige fett de har eliminert med kaldt blod.

34-årige Tobias Lindholm er ikke typen på en seriøs kunstner som mener å ha gjenoppfunnet filmspråket. Langt i fra. Med sin tyggegummityggende gutteaktighet og sitt halvlange, tilbakestrøkne hår ligner han mer en handelsskoleelev som er klar til å hive solbrillene opp av skjortelommen og stikke på stranden på årets første sommerdag. Her er ingen store kunstneriske armbevegelser, snarere et ydmykt ønske om å finne inn til selve fortellerhåndverkets kjerne. Han erklærer seg som fan av Pretty Woman, som han aldri selv ville kunne finne ut av å skrive. Og han understreker at han er stolt av å ha vært medforfatter på den framgangsrike danske tv-serien Borgen.

Akvariet Borgen

Lindholm har vært medforfatter på 20 episoder av DRs dramaserie Borgen, som har blitt meget positivt mottatt både hjemme og ute – med en foreløpig kulminasjon  under britiske BAFTA-prisutdelingen i mai ifjor, der den ble kåret til beste internasjonale tv-serie. Borgen handler om det politiske spill om makten i dagens Danmark og om de personlige omkostninger og konsekvenser spillet har for de involverte parter, både på og bak den politiske scenen.

– At vår «lille» tv-serie om noe så lokalt som det danske folkestyret har funnet et publikum over hele verden må jo være et bevis på at vi har lykkes i å fortelle en god historie, sier Lindholm. Om forskjellen på å skrive for tv og film sier han:

– Tv-serier og film er to vidt forskjellige måter å fortelle historier på. En film er, litt forenklet sagt, en rollefigurs reise fra et punkt til et annet. En bevegelse. Fra ulykkelig til lykkelig. Fra ensom til nyforelsket. Fra levende til død. I tv-serien er personene derimot fanget i en arena. I et slags akvarium, hvor vi episode etter episode forsøker å kikke inn på dem fra nye vinkler og fortelle om det vi ser. Igjen og igjen. Nye utviklinger. Tilbakeskritt. Konflikter. Og så kan vi tillate oss å etterlate mye større spørsmålstegn hos publikum. For man kan alltid besvare det hele i neste episode. Eller neste der igjen.

Skylder Vinterberg

Tobias Lindholms karakteristisk ydmyke holdning gjelder også hans samarbeid med Thomas Vinterberg. De har skrevet to filmer sammen, Submarino og Jakten. Sett med journalistbriller, som elsker enkle svar, ser det ut som om Lindholm har revitalisert Vinterberg. Med Lindholm som sparringpartner blev Submarino invitert med i konkurransen ved festivalen i Berlin i 2010 og vandt Nordisk Råds filmpris med en fremhevelse av filmens sterke manus. Vinterberg var også i Cannes med Jagten, som ga Mads Mikkelsen prisen som Beste mannlige skuespiller. Men Tobias Lindholm mener snarere at det er ham som skylder Thomas Vinterberg noe.

– Det er mer rimelig å si at det er Thomas som har pustet liv i min lille karriere, som ikke engang var født da jeg møtte ham. Han var modig nok til å spørre om jeg ville være med å skrive Submarino – før jeg var ferdig på filmskolen. Mer enn noe annet tror jeg at Thomas har gitt meg motet til å gjennomføre mine ideer konsekvent og brutalt.

Ettersom Vinterberg nevnte Tobias Lindholm i første linje i sin gledesstrålende pressemelding  da Jakten ble tatt ut til konkurransen i Cannes i april i fjor, ser respekten ut til å være gjensidig. Men det er forskjell på de to som historiefortellere, slår Lindholm fast.

– Thomas kan slippe unna med ting jeg aldri ville kunne slippe unna med. Han finner på situasjoner som jeg med det samme ville ha slått ihjel i manusfasen. Han er mye bedre til å puste liv i allting. Derfor er min oppgave ofte å rydde litt opp og avlevere noe som er litt for tørt, og så fyller Thomas på – og deretter skreller jeg av igjen.

Reality Rules!

Nettopp bortskrelling av forteller-fettlagene er nøkkelordet for Lindholms debutfilm R, laget i samarbeid med Michael Noer i 2010, og hans kommende film Kapringen. Allerede i forbindelse med R snakket Lindholm og Noer om spillereglene Reality Rules, som handler om å følge virkelighetens i stedet for dramaturgiens logikk. Det ble utgangspunktet for en klaustrofobisk film om en ung mann, som havner i fengsel – uten at vi vet hvorfor – og som straks blir en del av de interne maktkampene der. Hele filmen ble spilt inn i et fengsel, med virkelige fangevoktere og tidligere fanger i en stor del av rollene.

Kapringen er skapt ut fra samme premisser. Filmen er spilt inn i det Indiske Hav, på et skip som tidligere har blitt kapret, og på rollelisten finner vi en ekspert i håndtering av kapringssituasjoner, som spiller seg selv. Resultatet er en film som knapt føles som en historiefortelling, men snarere som om noen tilfeldigvis har filmet virkelige hendelser mens de fant sted.

– Det er jeg glad for at du sier, utbryter Lindholm. – Det er jeg meget, meget glad for. Derfor heter den også bare Kapringen, og ikke for eksempel «Somaliske pirater».

Filmen følger to menn: en skipskokk (Pilou Asbæk), som er på vei hjem til kone og barn når fraktskipet MV Rozen blir kapret utenfor Somalias kyst, og direktøren for rederiet (Søren Malling), som insisterer på selv å forhandle med piratene. I løpet av de månedene der rederiet og piratene forsøker å myke hverandre opp, mens syv sjømenn blir holdt som gisler, forandrer de to mennene seg. Hvordan og hvor mye må publikum vurdere. Det er en av Tobias Lindholms viktigste poenger som historieforteller.

Publikum skal selv fylle ut hullene

– Det er en tendens i amerikansk og europeisk film til at rollefigurer blir svært utpenslede – så utpenslede at jeg blir fullstendig likeglad overfor dem. Hvis jeg forteller deg at jeg har sett en ku, fremkaller du straks en ku du selv har sett på din netthinne. Men hvis jeg begynner å fortelle deg detaljert om min ku blir du altfor fokusert på om du nå har forstått min ku riktig, i stedet for å holde fast ved den kuen du kjenner. Det er slik jeg ser på de rollefigurene vi bygger opp her. Jeg synes det er spennende å se hvor lite vi egentlig kan fortelle og samtidig gi et fyllestgjørende bilde. Hvor mye har vi egentlig bruk for å vite om hverandre for å forstå hverandre?

Den mest usedvanlige av de to «kuene» i Kapringen er skipsrederen, som får sitt selvbilde utfordret når han tar beslutningen om selv å forhandle med piratene. Is-i-magen-fasaden sprekker, men uten de sedvanlige dramaturgiske triks. Det er ingen forklarende flashbacks til barndommen, ingen hentydninger til en dominerende far, ingen antydninger av den obligatoriske mangel på moral, som rikfolk ofte er utstyrt med på film. Lindholm har det ikke travelt med å forklare sin «ku», og som publikum kan vi fylle ut hullene som det passer os.

– Jeg hadde lyst til å bevege meg bort fra den tv-dramatiske måten der man snart skal hjem til et ekteskap eller skal forholde seg til barna eller andre ting som kan avspeile hva rollefiguren føler. Det er klart at det er behov for tydelige følelser når vi lager en tv-serie som Borgen, som skal treffe meget bredt en søndag kveld, der seerne kan zappe til alle mulige steder. Men jeg er ikke ute etter å score billige poeng ved å vise opplagte følelser. Jeg synes ikke at folk skal gråte på film. Jeg synes det er publikum som skal gråte.

Hvis tittelen Kapringen gir assosiasjoner til den type 1980- og 90-tallsfilmer hvor Steven Seagal eller Jean Claude van Damme kravlet ombord på et kapret fraktskip og gjorde kort prosess med 20-30 pirater, er dette sterkt misvisende. Det blir ivrig viftet med automatiske skytevåpen, men det er den emosjonelle handlingen som driver filmen fremover, for eksempel den psykiske forandring hos skipskokken når han får piratenes pistolmunninger stukket i tinningen.

– Det er viktig for meg at kapringen er så tett på virkeligheten som mulig. De somaliske piratene er omspunnet av myter og fordommer av alle mulige slag. Det er myten om at de nærmest er Robin Hood’er, fordi de er noen stakkars fiskere, hvis fisk blir fanget av store europeiske trålere. Det er myten om at skipsredere er noen grådige svin, som er likeglade med deres sjømenn. Det er myten om at sjømennene egentlig har det meget godt, og myten om at de blir tvunget til å spise sin egen avføring. Disse ryktene og fordommene var interessante å skrelle bort.

Jeg kan ikke begripe hele verden

Dermed tenker Lindholm annerledes enn populære regissører som Alejandro Gonzalez Iñarritu (Babel og Biutiful) og Susanne Bier (Brødre og Hevnen), som sannsynligvis ville ha grepet muligheten til å konstruere en film med pondus til å bære verden på sine skuldre.

– Jeg kan ikke begripe hele verden, og jeg kan ikke lage en fremstilling av verdens sanne tilstand, for jeg tror ikke den finnes. Men jeg tror det finnes riktige mennesker, og hvis jeg har laget en film som tilnærmelsesvis føles som om den beskriver ekte mennesker i en ekte situasjon har jeg nådd langt.

– Virkeligheten er jo at piratene ikke lenger er fattige fiskere. Det er også russiske mafiapenger i dette kapringssystemet. Piratene er lykkeriddere akkurat som i Det Ville Vesten. Det er masser av sprit og prostitusjon i de gamle fiskerbyene. Når en ung mann har prøvd lykken én gang og har skutt gullfuglen, kan han kjøpe unge gutter for ti dollar til å seile ut og kapre skip for ham. Jeg tror ikke at det er noen somaliere som synes dette her er en god idé, men det seiler store kjøleskap rundt der ute, så jeg kan da godt forstå at de sultne guttene vil ut og ha fatt i dem. Men hvorfor er det ingen i det internasjonale samfunn som gjør noe? Det er så vanvittig komplekst!

Kapringen har premiere på norske kinoer i dag. Borgen er inne i sin tredje sesong på NRK.

Denne artikkelen ble publisert i en engelsk versjon i Det Danske Filminstitutts festivalmagasin, FILM#75.

Om Tobias Lindholm:

Født i Danmark i 1977. Utdannet fra Filmskolen i 2007 (manus). Har skrevet flere episoder av DRs tv-serie Sommer og senest vært medforfatter på 20 episoder av dramaserien Borgen, som vant Beste internasjonale tv-serie ved BAFTA-prisutdelingen i London i mai ifjor. Lindholm er medforfatter, sammen med regissør Thomas Vinterberg, på Jakten, som vant prisen for Beste mannlige skuespiller (Mads Mikkelsen) og den Økumeniske Jurys pris i Cannes, og Submarino (2010), basert på Jonas T. Bengtssons roman av samme navn. Filmen deltok i konkurransen i Berlin og vant Nordisk Råds filmpris, en pris som ble ledsaget av en fremhevelse av filmens manus. Lindholm fikk sin regidebut, sammen med Michael Noer, med R, som vandt en Bodil for Beste film i 2011. Kapringen er Lindholms andre spillefilm.