Kompensasjon for privatkopiering er en del av et marked der teknologiselskapene tjener mer enn 1 trillion Euro. I dag utgjør rettighetshavernes andel av dette lusne 0,06 prosent. Særlig i Norge bør rettighetshaverne protestere, mener Elisabeth Sjaastad i sin rapport fra Brüssel.
I enhver debatt om opphavsrett i Brussel synes det alltid å være en rørende enighet om at lovgivningen må være rettferdig og balansert, og at kunstnere skal få rimelig betalt for sin skapende virksomhet. Men selv dette grunnleggende prinsippet blir satt på prøve når det kommer til stykket.
En av de mest konkrete eksemplene er den pågående striden om privatkopieringsvederlag i form av avgift på brunevarer (den gode gamle kassettavgiften), som også inkluderer flere saker som nå prøves for EU-domstolen.
Kompensasjon for privatkopiering er enormt viktig for kulturbransjen. I 2010 alene, var det samlede beløpet som ble innbetalt i EU 4,8 milliarder. Og disse pengene bidrar til å finansiere fremtidig skapende arbeid – og til å betale husleien.
Den siste utviklingen i denne saken kom for noen få uker siden, da mekler António Vitorino endelig leverte sine anbefalinger til kommissæren for det indre marked Michel Barnier, seks måneder forsinket.
Målet med meklingen var ifølge EU-kommisjonen, «å identifisere måter å takle avvikene som kjennetegner de ulike nasjonale systemene, samt å vurdere funksjonen og omfanget av privatkopiering i dagens digitale samfunn. Resultatet av meklingen vil bli brukt til å gi anbefalinger for lovgivende tiltak på EU-nivå «.
Det var direktiv 29/2001/EC om opphavsrett og relaterte rettigheter i informasjonssamfunnet (på Brussel sjargong kjent som bare INFOSOC) som introduserte prinsippet om at medlemslandene kan tillate privatpersoner å lage kopier av opphavsrettsbeskyttet lyd, visuelle og audiovisuelle verk for privat bruk, uten å be om tillatelse fra rettighetshaverne, under den generelle forutsetning av at rettighetshavere får en «rimelig kompensasjon» for slik bruk av sine verk.
Den europeiske ”kassettavgiften” ble innført på 1960- og 70-tallet. Tyskland var det første landet som inkluderte apparater i avgiften i 1965. INFOSOC direktivet hadde kun som formål å harmonisere unntaket for privatkopiering med et krav om at rimelig kompensasjon må betales.
Og hvorfor det?
Utviklingen av teknologi som muliggjorde privatkopiering etablerte samtidig et nytt marked for utnyttelse av beskyttede verker. Dette utstyret er en nødvendig forutsetning for at folk skal kunne lage private kopier. De som i størst grad nyter godt av dette markedet er produsentene av opptaksutstyr og blanke medier (selv om de siste nå opplever en kraftig nedgang). Avgifter på apparater og lagringsmedier gir skaperne sin rettmessige andel av dette markedet.
Og for et lukrativt marked det har vist seg å være! De multinasjonale teknologiselskapene kan skryte av samlede inntekter på mer enn 1 trillion euro. Følgende spørsmål melder seg da: Hvilken andel er en rettferdig kompensasjon til de som har skapt verkene som kopieres? I dag utgjør den lusne 0,06%.
I en høring i Europaparlamentet i juni i fjor – midt i meklingen – beskrev Panasonics direktør for europeiske og internasjonale spørsmål, Chris Ffinch, avgiftssystemet som ”plagsomt” for elektronikkbransjen. Han la sogar frem en à la carte meny med alternative måter å kompensere rettighetshavere: lisensavtaler, flere offentlig finansierte alternativer som bevilgning over statsbudsjettet, øke kringkastingsavgiften, bruke forskning og utviklingsmidler (R&D), øremerkede pengespill, eller EU-midler. Med andre ord, alle andre enn Panasonic – et verdensomspennende børsnotert selskap med en omsetning på 63 billioner euro – skal betale. Det er virkelig en «idea for life»*.
Av alle disse forslagene – som synes helt ute av kontakt med virkeligheten i disse økonomiske krisetider – er det å fjerne avgiften og heller bevilge midler til kompensasjon over statsbudsjettet den verste. I de to landene som har gjort dette, har det vist seg å være en skikkelig dårlig deal for skaperne.
Norge, var det første landet som avskaffet kassettavgiften den 1. desember 2000. Den ble erstattet med en todelt kompensasjonsordning: Fond for Lyd og Bilde på 34 millioner kroner, og en individuell kompensasjon basert på statistisk dokumentert bruk.
Hver måned blir 2422 personer intervjuet om deres (lovlige og ulovlige) kopiering. Resultatene er proporsjonalt vektet mot befolkningen (5 millioner) og tallene er representative for befolkningen over 15 år. Den totale kommersielle verdien av privat kopiering for året 2010 var 2 milliarder i Norge.
I statsbudsjettet for 2013 har regjeringen bevilget en kompensasjon på 43,8 millioner. Altså bare ca. 2,2% av den faktiske verdien av den dokumenterte kopieringen (i 2010). Dette utgjør 8,71 kr per innbygger, hvilket er elendig i forhold til Frankrike der avgiften tilsvarer 22,26 kr per innbygger. Norske rettighetshavere burde protestere høylytt!
Den norske løsningen er altså langt fra tilfredsstillende, og bør ikke være et eksempel til etterfølgelse.
Dessverre gjorde Spania nettopp det i 2012, og resultatet er enda verre: et dramatisk fall fra 856 millioner kr i innkrevde avgifter i 2011 til bare 37 millioner avsatt i statsbudsjettet for 2012. Hvis Spania skulle hatt samme kompensasjon som Norge i forhold til befolkningen (46 millioner) burde bevilgningen vært ca. 400 millioner. Det ville likevel vært en halvering av inntektene til bransjen. Og utsalgsprisen på utstyr som ikke lenger er avgiftsbelagt har ikke gått ned en eneste krone. Dette er altså en ren gavepakke til utstyrsprodusentene – som ikke engang kommer forbrukerne til gode.
Da Nederland vurderte å kutte ut sin avgift i 2011, uttalte kommissær Barnier at dersom et medlemsland avskaffer avgiftssystemet, må det utarbeides en alternativ ordning for å sikre at rettighetshaverne får sin rettmessige kompensasjon.
Den nederlandske regjeringen har siden den gang gjort en prisverdig helomvending og introduserte nye avgifter på harddisker, smarttelefoner, nettbrett og MP3-spillere fra 1. januar 2013.
Hewlett-Packard, Acer, Dell og Imation svarte med å saksøke den nederlandske regjeringen, og hevder at de i 2013 alene vil påføres tap på «flere titalls millioner». Så mye for å være varme tilhengere av å betale kunstnere… fagre ord fra deres dresskledde lobbyister i Brussel er tydeligvis ikke mye verdt.
I en av anbefalingene til mekler Vitorino avviser han at de alternativene som hittil er fremsatt rettferdiggjør «utfasing» av utstyrsavgiften. Videre, uttaler han at båndet mellom de som nyter godt av lovlig privatkopiering (forbrukerne) og de som i dag står ansvarlige for å finansiere rettighetshavernes kompensasjon (utstyrsprodusentene) «ikke bør bli brutt.»
I lys av den storstilte kampanjen for å bli kvitt avgiften som Digital Europe, utstyrsprodusentenes lobbyorganisasjon i Brussel, nå har igangsatt, så er det krystallklart at deres ærlige svar på spørsmålet om hvor mye av den trillionen euro det er rimelig å la tilfalle kunstnerne: ikke et rødt øre.
Hvis EU-kommisjonen gir etter for deres politiske press vil resultatet være at mens kopiering til privat bruk – lovlig og ulovlig – er økende, og de multinasjonale selskapenes fortjeneste vokser, vil kunstnerne nok en gang tape.
Et ikke usannsynlig utfall, for i disse dager gir det å være tilhenger av «disruptiv» teknologi kredibilitet, ikke minst for politikere som dermed fremstår som moderne og fremsynte.
Dette er ikke noe nytt, selvfølgelig. I 1927 skrev historikeren Charles A. Beard i «Tid, teknologi og den kreative ånd i statsvitenskap»:
«Teknologi marsjerer i syvmilsstøvler fra den ene hensynsløse, revolusjonerende erobringen til den andre, river ned gamle fabrikker og industri, og flerrer opp nye prosesser med skremmende hastighet.»
Men hvis, som vi jo håper, EU kommisjonen fastholder at det faktisk er rett og rimelig at ”Sharp minds, Sharp products” også yter kompensasjon til våre ”skarpe hjerner”*, ville det faktisk gjøre det mulig for kunstnerne å følge oppfordringen i et av de andre av teknologiselskapenes slagord: Go create!*
* Panasonics slagord: «Ideas for life»
* Sharps slagord: «Sharp minds, Sharp products»
* Sonys slagord: «Go create»
Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu
Du kan lese hennes tidligere innlegg her:
Kompensasjon for privatkopiering er en del av et marked der teknologiselskapene tjener mer enn 1 trillion Euro. I dag utgjør rettighetshavernes andel av dette lusne 0,06 prosent. Særlig i Norge bør rettighetshaverne protestere, mener Elisabeth Sjaastad i sin rapport fra Brüssel.
I enhver debatt om opphavsrett i Brussel synes det alltid å være en rørende enighet om at lovgivningen må være rettferdig og balansert, og at kunstnere skal få rimelig betalt for sin skapende virksomhet. Men selv dette grunnleggende prinsippet blir satt på prøve når det kommer til stykket.
En av de mest konkrete eksemplene er den pågående striden om privatkopieringsvederlag i form av avgift på brunevarer (den gode gamle kassettavgiften), som også inkluderer flere saker som nå prøves for EU-domstolen.
Kompensasjon for privatkopiering er enormt viktig for kulturbransjen. I 2010 alene, var det samlede beløpet som ble innbetalt i EU 4,8 milliarder. Og disse pengene bidrar til å finansiere fremtidig skapende arbeid – og til å betale husleien.
Den siste utviklingen i denne saken kom for noen få uker siden, da mekler António Vitorino endelig leverte sine anbefalinger til kommissæren for det indre marked Michel Barnier, seks måneder forsinket.
Målet med meklingen var ifølge EU-kommisjonen, «å identifisere måter å takle avvikene som kjennetegner de ulike nasjonale systemene, samt å vurdere funksjonen og omfanget av privatkopiering i dagens digitale samfunn. Resultatet av meklingen vil bli brukt til å gi anbefalinger for lovgivende tiltak på EU-nivå «.
Det var direktiv 29/2001/EC om opphavsrett og relaterte rettigheter i informasjonssamfunnet (på Brussel sjargong kjent som bare INFOSOC) som introduserte prinsippet om at medlemslandene kan tillate privatpersoner å lage kopier av opphavsrettsbeskyttet lyd, visuelle og audiovisuelle verk for privat bruk, uten å be om tillatelse fra rettighetshaverne, under den generelle forutsetning av at rettighetshavere får en «rimelig kompensasjon» for slik bruk av sine verk.
Den europeiske ”kassettavgiften” ble innført på 1960- og 70-tallet. Tyskland var det første landet som inkluderte apparater i avgiften i 1965. INFOSOC direktivet hadde kun som formål å harmonisere unntaket for privatkopiering med et krav om at rimelig kompensasjon må betales.
Og hvorfor det?
Utviklingen av teknologi som muliggjorde privatkopiering etablerte samtidig et nytt marked for utnyttelse av beskyttede verker. Dette utstyret er en nødvendig forutsetning for at folk skal kunne lage private kopier. De som i størst grad nyter godt av dette markedet er produsentene av opptaksutstyr og blanke medier (selv om de siste nå opplever en kraftig nedgang). Avgifter på apparater og lagringsmedier gir skaperne sin rettmessige andel av dette markedet.
Og for et lukrativt marked det har vist seg å være! De multinasjonale teknologiselskapene kan skryte av samlede inntekter på mer enn 1 trillion euro. Følgende spørsmål melder seg da: Hvilken andel er en rettferdig kompensasjon til de som har skapt verkene som kopieres? I dag utgjør den lusne 0,06%.
I en høring i Europaparlamentet i juni i fjor – midt i meklingen – beskrev Panasonics direktør for europeiske og internasjonale spørsmål, Chris Ffinch, avgiftssystemet som ”plagsomt” for elektronikkbransjen. Han la sogar frem en à la carte meny med alternative måter å kompensere rettighetshavere: lisensavtaler, flere offentlig finansierte alternativer som bevilgning over statsbudsjettet, øke kringkastingsavgiften, bruke forskning og utviklingsmidler (R&D), øremerkede pengespill, eller EU-midler. Med andre ord, alle andre enn Panasonic – et verdensomspennende børsnotert selskap med en omsetning på 63 billioner euro – skal betale. Det er virkelig en «idea for life»*.
Av alle disse forslagene – som synes helt ute av kontakt med virkeligheten i disse økonomiske krisetider – er det å fjerne avgiften og heller bevilge midler til kompensasjon over statsbudsjettet den verste. I de to landene som har gjort dette, har det vist seg å være en skikkelig dårlig deal for skaperne.
Norge, var det første landet som avskaffet kassettavgiften den 1. desember 2000. Den ble erstattet med en todelt kompensasjonsordning: Fond for Lyd og Bilde på 34 millioner kroner, og en individuell kompensasjon basert på statistisk dokumentert bruk.
Hver måned blir 2422 personer intervjuet om deres (lovlige og ulovlige) kopiering. Resultatene er proporsjonalt vektet mot befolkningen (5 millioner) og tallene er representative for befolkningen over 15 år. Den totale kommersielle verdien av privat kopiering for året 2010 var 2 milliarder i Norge.
I statsbudsjettet for 2013 har regjeringen bevilget en kompensasjon på 43,8 millioner. Altså bare ca. 2,2% av den faktiske verdien av den dokumenterte kopieringen (i 2010). Dette utgjør 8,71 kr per innbygger, hvilket er elendig i forhold til Frankrike der avgiften tilsvarer 22,26 kr per innbygger. Norske rettighetshavere burde protestere høylytt!
Den norske løsningen er altså langt fra tilfredsstillende, og bør ikke være et eksempel til etterfølgelse.
Dessverre gjorde Spania nettopp det i 2012, og resultatet er enda verre: et dramatisk fall fra 856 millioner kr i innkrevde avgifter i 2011 til bare 37 millioner avsatt i statsbudsjettet for 2012. Hvis Spania skulle hatt samme kompensasjon som Norge i forhold til befolkningen (46 millioner) burde bevilgningen vært ca. 400 millioner. Det ville likevel vært en halvering av inntektene til bransjen. Og utsalgsprisen på utstyr som ikke lenger er avgiftsbelagt har ikke gått ned en eneste krone. Dette er altså en ren gavepakke til utstyrsprodusentene – som ikke engang kommer forbrukerne til gode.
Da Nederland vurderte å kutte ut sin avgift i 2011, uttalte kommissær Barnier at dersom et medlemsland avskaffer avgiftssystemet, må det utarbeides en alternativ ordning for å sikre at rettighetshaverne får sin rettmessige kompensasjon.
Den nederlandske regjeringen har siden den gang gjort en prisverdig helomvending og introduserte nye avgifter på harddisker, smarttelefoner, nettbrett og MP3-spillere fra 1. januar 2013.
Hewlett-Packard, Acer, Dell og Imation svarte med å saksøke den nederlandske regjeringen, og hevder at de i 2013 alene vil påføres tap på «flere titalls millioner». Så mye for å være varme tilhengere av å betale kunstnere… fagre ord fra deres dresskledde lobbyister i Brussel er tydeligvis ikke mye verdt.
I en av anbefalingene til mekler Vitorino avviser han at de alternativene som hittil er fremsatt rettferdiggjør «utfasing» av utstyrsavgiften. Videre, uttaler han at båndet mellom de som nyter godt av lovlig privatkopiering (forbrukerne) og de som i dag står ansvarlige for å finansiere rettighetshavernes kompensasjon (utstyrsprodusentene) «ikke bør bli brutt.»
I lys av den storstilte kampanjen for å bli kvitt avgiften som Digital Europe, utstyrsprodusentenes lobbyorganisasjon i Brussel, nå har igangsatt, så er det krystallklart at deres ærlige svar på spørsmålet om hvor mye av den trillionen euro det er rimelig å la tilfalle kunstnerne: ikke et rødt øre.
Hvis EU-kommisjonen gir etter for deres politiske press vil resultatet være at mens kopiering til privat bruk – lovlig og ulovlig – er økende, og de multinasjonale selskapenes fortjeneste vokser, vil kunstnerne nok en gang tape.
Et ikke usannsynlig utfall, for i disse dager gir det å være tilhenger av «disruptiv» teknologi kredibilitet, ikke minst for politikere som dermed fremstår som moderne og fremsynte.
Dette er ikke noe nytt, selvfølgelig. I 1927 skrev historikeren Charles A. Beard i «Tid, teknologi og den kreative ånd i statsvitenskap»:
«Teknologi marsjerer i syvmilsstøvler fra den ene hensynsløse, revolusjonerende erobringen til den andre, river ned gamle fabrikker og industri, og flerrer opp nye prosesser med skremmende hastighet.»
Men hvis, som vi jo håper, EU kommisjonen fastholder at det faktisk er rett og rimelig at ”Sharp minds, Sharp products” også yter kompensasjon til våre ”skarpe hjerner”*, ville det faktisk gjøre det mulig for kunstnerne å følge oppfordringen i et av de andre av teknologiselskapenes slagord: Go create!*
* Panasonics slagord: «Ideas for life»
* Sharps slagord: «Sharp minds, Sharp products»
* Sonys slagord: «Go create»
Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu
Du kan lese hennes tidligere innlegg her:
Legg igjen en kommentar