I Helt perfekt spiller Thomas Giertsen en forvrengt versjon av seg selv – en suksessrik komiker i 40-årene som bor i en villa på Blindern med skuespillersamboer (Ine Jansen) og en hel rekke tvangstanker, uvaner og nevroser. Vi følger ”Thomas” gjennom en rekke situasjoner i hverdagen hvor vi opplever at han mislykkes på de pinligste måter. Et besøk på ”dirty talk”-kurs fører for eksempel til spontant samleie på kjøkkenbordet som ender med at ”Thomas” ejakulerer på bursdagsgaven til en åtteåring. Den samme åtteåringen klarer han også senere å brekke armen på i løpet av bursdagsfeiringen (episode 2). I tillegg får vi oppleve hvordan det er å røyke hasj mens man sliter med hemoroider – i Drammen (episode 4).

Mockumentary

Estetikken i dette formatet er dominert av ”mockumentary”-stilen der et dokumentarisk kamera spiller inn galskapen ”som den skjer”, med hektiske panoreringer og frenetisk zooming. Mye av humoren ligger i den pinlige stillheten. I pausene som varer altfor lenge og som vanligvis klippes bort. Den naturlige dialogen bygger opp under illusjonen av at det vi ser er autentisk og ekte. Nå er det også slik at Giertsen og hans crew jobbet med en ubearbeidet handlingsskisse, ingen skrevne dialoger. Nesten alt er improvisert.

Ved å bygge opp hele serien rundt personen og komikeren Thomas Giertsen, føyer Giertsen seg inn i en lang tradisjon innen sitcom-sjangeren; fra Tony Hancock (Hancock’s Half Hour) og John Cleese (Fawlty Towers) via Gary Shandling (The Larry Sanders Show) og Jerry Seinfeld (Seinfeld) til Louie CK (Louie) og, selvfølgelig, Larry David (Curb Your Enthusiasm).

Leken med Giertsens offentlige person – ”Har Thomas faktisk laget en serie om seg selv? Og kommer han egentlig særlig godt ut av dette?”, spør TVNorge på sin webside – har først og fremst stor markedsføringsverdi. Den fremste dynamikken ligger i gode skuespillerprestasjoner, både av Giertsen, som håndterer sin karakters nevroser og uvaner med en subtil fremtoning, og av Ine Jansen, som på en suveren måte klarer å balansere den ofte utakknemlige oppgaven å være ”the straight person” overfor den smågale hovedrolleinnehaveren.

Det som på sin side kan virke irriterende, er den påfallende kopieringen av Curb Your Enthusiasm-konseptet. Å adaptere suksessrike tv-formater til de lokale tv-markedene er både vanlig og akseptert praksis i bransjen. Men hvorfor produsentene i dette tilfellet valgte å kopiere hele Curb-pakken, forblir et mysterium – den nesten identiske tubabaserte vignettmusikken er det mest påfallende i så måte.

Troverdighet i situasjonene

Helt perfekt er minst perfekt når det gjelder troverdigheten i den situasjonen som er utgangspunkt for handlingen: Når vi ser ”Thomas Giertsen” tape et kortspill i begynnelsen av episode 6, og bli tvunget til å drikke 5 liter vann rett før han drar på kunstutstilling, vet vi at hans voksende trang til å late vannet vil dominere handlingen i de kommende scenene.

Når han da endelig, på en like forutsigbar måte, forveksler en kunstinstallasjon med et pissoar, går humorens premiss skikkelig på trynet fordi det pinlige i situasjonen ikke er overbevisende. Selve utgangspunktet for den kommende pinlige situasjonen virker for konstruert, noe som resulterer i at tv-seerne plutselig blir altfor bevisst manusforfatternes jobb og hele ”making of”-prosessen.

Helt perfekt fungerer best når vi som publikum kan kjenne oss igjen i situasjonene og når formatet våger å dissekere angsten og ubehaget i parforhold eller i sosial samhandling. Som nyansene i fremstillingen av Thomas sine svakheter når han forsøker å krydre sitt sexliv ved å invitere Ine til en natt på hotell (episode 6); eller den pinlige stillheten ved middagsbordet som oppstår når han ikke må forstyrre bæsjeprosedyren til venneparets sønn (episode 5) – begge er høydepunkter fra den første sesongen.

De første pinlighetene

Det finnes vellykkede forsøk på pinlighetshumor her til lands der man som seer blir flau samtidig som man har det morsomt. Linn Skåbers Hjerte til hjerte (NRK 2007, 2010) opererer innenfor det samme formatet, men fokuserer på pinlighet som et resultat av totalt fravær av sosial empati og innlevelsesevne. Linn Skåbers alter ego er et medmenneskelig mareritt uten sosiale antenner, full av egoistisk og selvnytende ondskap. Skåber leker her med vårt konfliktskye samfunns manglende evne til å håndtere en motbydelig og stadig mer oppmerksomhetssøkende sosial terrorist som, for å toppe det hele, i tillegg er kvinne. Hennes versjon av ”den uregjerlige kvinnen” (nærmest en sjangerkonvensjon i sitcom-universet), er ikke bare smart laget, med et godt øye for detaljer, men også gjennomført med en briljant og overbevisende skuespillerprestasjon. Like imponerende er det autentiske skuespillet til Skåbers ynkelige assistent Evelyn, spilt av Kristin Tonjer.

Hvorfor ler vi?

Hvorfor ler vi av pinlighetshumoren på tv? Først og fremst fordi den utspiller seg akkurat der, på tv. Det er ikke vi som befinner oss i den flaue situasjonen, men noen andre. Pinlighetshumor er knyttet til skadefryd og er forsøkt forklart med flere ”humorteorier”. For eksempel ”overlegenhetsteorien”, utviklet så tidlig som av Platon, som forfekter at humor nesten alltid er relatert til sosialt hierarki og det faktum at vi gjerne ler av folk som er plassert lavere eller høyere enn oss på den sosiale rangstigen. Her blir humoren brukt som et redskap for å utøve sosial makt. I tillegg til denne teorien kan blant annet Sigmund Freuds tilnærming, den såkalte ”ventilteorien”, hjelpe oss med å forklare hvorfor vi synes det å se på noe pinlig kan være frigjørende. Denne teorien hevder at komedie og latter oppfyller en vital rolle fordi den tillater undertrykte tanker å bli håndtert i et sosialt akseptert forum.

Følgelig ler vi av jøden Larry Davids redsel for å spise på en palestinsk restaurant (Curb Your Enthusiasm, sesong 8, episode 3), men vi ler også samtidig av vår egen angst og redsel for tabuene tilknyttet dette. Pinlighetshumor fungerer bare når vår empati for de som er involvert er mest mulig frakoblet. Dette er ikke akkurat noen uskyldig form for humor. Seeren må aktivere sin indre ”ondskapsknapp” for at denne dynamikken i det hele tatt skal virke. Det handler definitivt ikke om ”easy viewing” og fungerer ikke for alle.

Nylige studier utført av humorpsykologer har analysert ulike samfunn med det for øyet å finne ut hvor man kan finne den høyeste toleransegrensen for skam og pinlighet. Danmark viste seg å være mest tolerant. Da er det kanskje ikke så rart at Frank og Caspers eskapader i den danske sitcomen Klovn er spesielt ville og utagerende. I løpet av 6 sesonger og en kinofilm, har denne serien flyttet grenser for pinlighetshumor, med et åpenbart fokus på sex-relaterte katastrofer, slik som da Frank, ved et uhell, gir sin svigermor et ”perlekjede”.

Moderne sitcom

Pinlighetshumor har spilt en sentral rolle i forskjellige komedieformater på tv. Fra Steve Coogans  I’m Alan Partridge (BBC, 1997-2002) og de falske intervjuene på The Ali G Show (Channel 4, 2000-2004) til point of view-kameraet i  Peep Show (Channel 4, 2003-) og latex-orgiene i Little Britain (BBC, 2003-2006). Uansett ser den ut til å fungere best i ”mockumentary”-format, uten klassiske sjangerinnslag som latterboks. Serier som The Office (BBC, 2001) etablerte nye stilistiske retningslinjer for moderne sitcoms. ”Mockumentary-stilen” har også nådd den amerikanske sitcomen med suksessversjonen av The Office- An American Workplace (NBC, 2005-). Serier som Arrested Development (Fox 2003-2006), 30 Rock (NBC, 2006-) og Community (2009-) har en lignende ”autentisk” og ”pinlig” tone og skiller seg tydelig fra mer tradisjonelle amerikanske sitcoms som The Cosby Show (NBC, 1984-1992), Seinfeld (NBC, 1989-1998) og Friends (NBC, 1994-2004).

En sammenligning av den britiske og den amerikanske versjonen av The Office avslører også hvordan ulike typer av pinlighetshumor kan tilpasses regionale forutsetninger og sosio-kulturelle betingelser. Det er langt mellom den britiske sjefen David Brent (Ricky Gervais) som gir sin resepsjonist sparken ”på tull” og amerikanske Michael Scotts ( Steve Carell) tårevåte farvel i sesong syv. Langt, men likevel kort.

Som alle former for humor og komedie er pinlighetshumoren heller ikke et statisk fenomen. I de siste årene kan det se ut som om et paradigmeskifte har funnet sted i amerikansk sitcom. Gode eksempler på dette er Louie CK, som i sin vidunderlige og prisbelønte sitcom Louie (Fox 2010) – og det nye stjerneskuddet på komikerhimmelen, Lena Dunham i Girls (HBO 2012 ) – tør å vise seg frem i de mest pinlige situasjoner, men som allikevel klarer å uttrykke både medmenneskelig varme og selvironi. Her hjelper humoren oss til å se på våre egne mangler og får oss i alle fall til å le bort en del av smertene i vår moderne tilværelse.

Det norske samfunnet med dets nasjonale stereotyper burde være en fruktbar lekeplass for alle mulige former for pinlighetshumor, og vi vil gjerne se mer av det på tv. TV Norge har produsert 4 sesonger av Helt perfekt, og Giertsen og co har litt å gå på. Kanskje vil serien klare å ta steget ut av skyggen til sitt alltid tilstedeværende forbilde? Og vær så snill å droppe tubaen.

Kai Hanno Schwind er forfatter, medieviter og humorforsker.