Vi er gode – men ikke gode nok

Vi er gode – men ikke gode nok

Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet, mener filmfotograf John Christian Rosenlund. Her lanserer han sine løsninger på hvordan Norge kan bygge en filmindustri og vinne en Oscar.

Det er lett å være optimistisk på vegne av norsk film for tiden. Tommy Wirkola har suksess i Hollywood, Morten Tyldum og Hodejegerne selger kinoseter så det hviner i utlandet. Roar Uthaug sin actionfilm Flukt har allerede tjent inn halvparten av sine utgifter lenge før filmen har premiere. Til å være et lite land produserer vi imponerende mange filmer på høyt nivå. 

Vi er gode – men vi er ikke gode nok. 

Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet; Den Norske filmskolen, Filmparken på Jar, NRK Drama og mangel på insitamentordninger. Det er fire grunner til at vi ikke vil vinne en Emmy – eller som Yngve Sæther skriver i sin gode kronikk i Aftenposten den 19.januar – vinne en Gullpalme i Cannes. 

Ok, tenker du – hva har dette til felles – og er dette ikke bare å prate om snøen som falt i fjor? Og jo – det er der det hele begynner – snøen som falt så eventyrlig elegant når de olympiske lekene åpnet på Lillehammer i 1994.  

1) Den Norske Filmskolen

Filmskolen er kanskje det viktigste grunnlaget for vår fremtidige kompetanse og talentutvikling innen filmfaget. 

Norge var på nittitallet et av de få landene (utenom Albania) som fremdeles ikke hadde en nasjonal filmskole. Bransjen hadde til da kjempet for filmskole i mange lange år.  Da det endelig skulle bli en filmskole, ble det hele snudd til en lokaliseringsdebatt der gjenbruk av mediehuset fra de olympiske lekene var hovedargumentet. 

Vi visste at vi aldri ville kunne tiltrekke optimale lærekrefter til å bo i Lillehammer, eller å ha tid til å gjesteforelese. En filmskole har et ufravikelig behov for å til en hver tid  være en del av dansen, arkitekturen, teateret, designermiljøer, billedkunstnere, stillfotografer og ikke minst – det profesjonelle filmfagmiljøet. I Norge finnes dette miljøet kun i Oslo. Men det kom til et punkt der vi alle var redd for at det i det hele tatt ikke skulle bli noe av filmskolen. 

Risen bak speilet var tydelig. Hold kjeft og si takk. Politikerne vant og filmskolen ble lagt til Lillehammer. 

Løsningen:

Det er ingen tvil om at filmskolen på Lillehammer har presset sitronen til det ytterste og holder i dag et imponerende høyt nivå. Det er samtidig trist at en stor del av skolens begrensede budsjett går med til dietter, hotellutgifter og transport til og fra Oslo.  Dette stemmer ikke overens med det man lærer på skolen – at pengene skal synes på lerretet.  Skolen vil med slike store begrensninger aldri bli noe mer enn nesten så bra som det beste i utlandet.  Skolen vil aldri oppnå optimal effekt før den får kontinuerlig tilgang til frisk blod fra den skapende internasjonale omverden, og før den flyttes til Oslo. 

2) Filmparken på Jar

Filmparken på Jar er Norges eneste komplette filmpark. Studio A og Studio B er i grove trekk ikke pusset opp siden de ble bygget i 1935. Filmparken er en torn i øyet for det lokale boligområdet, og det er ikke lov å bygge flere studioer på Jar. Vi vet at dagene er talte for Filmparken på Jar. Kontrakten med staten går ut om knappe ti år. Å miste filmparken på Jar vil i praksis si at Norge ikke lenger vil ha et eneste profesjonelt studio for å bygge dekorer og gjøre filmopptak. 

Hver by i Norge med respekt for seg selv har et nytt kulturhus. Vi har fått et glitrende operahus, vi har et tilsvarende vakkert Nationaltheater og et imponerende moderne Det Norske Teatret. De har som felles mål å fremme norsk scenekunst.  Det er bred politisk enighet om at dette er nødvendig for vår nasjonale kultur og identitet. Men for filmbransjen stiller dette seg annerledes: Vi har i løpet av de senere årene vært nære på å miste vår eneste profesjonelle filmpark. Jeg opplever en manglende politisk visjon for hva en filmpark er og kan være for filmkulturen. Og ikke minst hva en filmpark kan bety for den samlede nasjonale filmindustrien. 

Skal man bygge båt trenger man et verft. Uten et ordentlig verft begrenser det hele seg til robåter og vakre små prammer. 

Vi trenger et signaltårn, vi trenger et verft som kan bygge de store båtene som tåler verdenshavene. Vi trenger industrikompetanse. Som vi trenger en opera med tilhørende snekkerverksteder og malersaler så trenger vi en moderne filmpark. 

Løsningen:

Tiden er inne for å selge Jar og flytte det hele til et bedre egnet område med muligheter for ekspansjon og fremtidsvisjoner. En fremtidig filmpark må ligge slik til som Jar var lokalisert på 30-tallet; et stille og større naturområde med kort kjøretid fra Oslo sentrum. En moderne filmpark må kunne huse alt fra norske spillefilmer, TV-show, TV-drama, data-relaterte bedrifter og filmskole, til store internasjonale Hollywood-produksjoner.

Mens filmparkene i utlandet lar sine gatescener og miljøer stå til bruk for nye produksjoner, har vi i Norge måtte bygge opp for så å rive ned på grunn av begrensede tilgjengelig areal på Jar. En ny filmpark må kunne tilby gater og miljøer som vil stå for evigheten og dermed også redusere produksjonskostnadene vesentlig for kommende filmer. 

Det er først når en filmpark er stor nok til å takle flere prosjekter samtidig at den positive synergieffekten inntrer. En moderne filmpark vil selvfølgelig også kunne brukes til opplevelsesturer for publikum, og utleie av studio til konferanser og som utstillingslokaler. Slik kan det aldri bli på Jar med sitt begrensede område og restriksjoner ovenfor nabomiljøet.

Filmbransjen og teknologiske nyvinninger har alltid gått hånd i hånd. Når filmregissøren møter IT gründeren møter programmereren møter billedkunstneren i den felles kantina så gir det rom for at noe nyskapende kan oppstå. 

Som eksempel ble den digitale revolusjonen i Silicon Valley i California synliggjort gjennom filmstudioene i Hollywood. Da grunnleggeren av Apple, Steve Jobs fikk sparken i sitt eget selskap, brukte han sin unike digitale kompetanse og bygde opp Pixar til å bli et av verdens mest suksessrike filmselskaper. Høyteknologi parret med film er et kraftfullt instrument. 

En fremtidsrettet filmpark der filmkunst, innovasjon, og høyteknologi går hånd i hånd er en forutsetning for å bygge en norsk filmindustri som er like god, men aller helst bedre enn det som finnes i utlandet. 

3) NRK Drama

Vi er nå endelig kommet dit hen at en spillefilmproduksjon ikke lenger skiller seg nevneverdig fra en TV dramaproduksjon. Både teknisk og innholdsmessig er kravet til kvalitet det samme. 

Og kvaliteten begynner med menneskene. Dramaproduksjonsbransjen – og da snakker jeg om verdens filmbransje – er bygget opp omkring freelancere.  Det hele er et beinhardt system der kun den sterkeste overlever. En bransje som drømmer om å motta Oscar og seile på de syv verdenshav må starte med menneskene, unik kompetanse i alle ledd. Slikt er umulig å oppnå internt i en enkel bedrift – selv om den er stor og heter NRK. 

Det er ikke mulig å dele film- og TV-produksjon opp i to leire og tro at vi skal kjøre to separate løp. En samlet norsk filmbransje vil bli enda flinkere, ha større mulighet til å oppnå mål om internasjonal appell og bli en sunn filmindustri kun når vi kobler TV-drama med filmproduksjon og lar dette få et felles mål. 

Løsningen:

NRK Drama – hvorfor ikke konsentrere dere om å bli verdens beste i å utvikle manus, men stoppe der? Gjør som de fleste andre land vi liker å sammenligne oss med; sett ut selve produksjonen til den freelancebaserte filmbransjen.  Dere vil da ha full kontroll over hva som skal produseres, men selve produksjonen blir satt bort tilde som kun overlever hvis de leverer kvalitet. 

Det er først når de unike, de håndplukkede, de som er bedre enn de beste i utlandet fyller filmstaben, at det vil skje noe med den norske TV-dramaproduksjonen. Filmbransjen får med en slik løsning ta del i den samlede TV-drama produksjonen, øke sitt produksjonsvolum flere ganger og dermed også komme et skritt nærme det å bli en seriøs filmindustri. 

4) Insitamenter (noe som stimulerer til handling)

Under fagkonferansen om filmturisme på Lillehammer i februar 2012 kom det frem at det var en 3 prosent økning i turisme til Sverige grunnet Millennium-filmene. Oversatt til markedsverdi betyr en økning på 3 prosent 930 millioner svenske kroner! New Zealand har opplevd en 17 prosent økning i turismen i kjølvannet av Ringenes Herre-filmene. Vi har ved flere anledninger prøvd å få utenlandske filmer til å velge Norge som opptakssted, men det har med få unntak ikke skjedd. Samtidig opplever vi flere norske filmer som helt eller delvis lages i utlandet. Vår hjemlige filmindustri skrumper sakte men sikkert inn, og vil med en slik utvikling til slutt forsvinne. Vinneren er regissørene og fotografene, vi som får lov å bli med på lasset til utlandet. Taperne er den norske filmindustrien. 

Løsningen:

Det hele koker ned til et ord – insitament. Norge er i utgangspunktet et høykostland. Å tro at den storslåtte naturen er nok i seg selv holder dessverre ikke. Da reiser man heller til New Zealand som ligner til forbløffelse på Norge, men som er tilrettelagt for gode rabatter og støtteordninger for internasjonal filmproduksjon. Enda enklere er å dra til Irland, der filmbransjen går så det griner (jo det er ikke skrivefeil i disse irske bankkrisetider) Både Game of Thrones, The Tudors og  Camelot er alle gjort i Irland.

Mange her på berget arbeidet for at den store vikingfilmserien Vikings til The History Channel skulle bli lagt til Norge. Men grunnet bedre tekniske og økonomiske vilkår ble prosjektet for kort tid tilbake lagt til Irland og den nybygde filmparken Ashford Studios.

I skrivende stund så har Vikings lagt belegg på hele parken og store deler av den Irske filmindustrien er i arbeid på dette gigantprosjektet – som egentlig ønsket å filme i Norge. 

Hvis vi ønsker å skumme fløten av de store inntektene som genereres ved en internasjonal filminnspilling, hvis vi ønsker å gjøre norske filmer i Norge og ønsker å være en del av det internasjonale filmmiljøet, så kommer vi ikke utenom at vi må etablere like gode eller aller helst bedre insitamentordninger enn de vi finner i utlandet. 

1+2+3+4= bærekraftig norsk filmindustri

Vi må tørre å trekke noen store linjer mellom alle deler av vår samlede dramaproduksjon. Vi må se filmskolen, filmparken, NRK Drama og støtteordninger under et og samme tak. Vi må våge å ha visjoner. Vi må riste av oss 70-tallets ide om at filmkunst ikke kan parres med industri, og at NRK TV-drama er en hellig ku. Vi må innse at stor filmkunst nå er en salig blanding av avantgarde kunst, innovasjon og solide kunnskaper om industri og bedriftsledelse.  Vi må tørre å stille oss de store spørsmålene om hvor vi vil med vår dramaproduksjon fra nå og 20 år frem i tid – selv om det vil si at vi vil tråkke noen på tærne og miste noen venner på veien. 

John Christian Rosenlund er Filmfotograf.  Har fotografert 25 spillefilmer i Norge og utlandet, en rekke større TV drama og mer enn 800 reklamefilmer. Han har bl. annet mottatt Emmyprisen, Kodakprisen, Gullklapperen og Aamot statuetten. 

John Christian er også Gründer, oppfinner og var initiativtageren bak det franske Softlights, Drylab (nå Storyline Studios) og utvikler på fritiden høyteknologisk soft-og hardware for filmindustrien. 

John Christian er akkurat ferdig med det fotografiske ansvaret for den store TV serien Halvbroren og er for tiden i forarbeid med Erik Poppe sin nye spillefilm.

Les mer om produksjoner i Irland

5 kommentarer til Vi er gode – men ikke gode nok

  1. Her var det mange gode tanker som kunne gjort mye med norsk film om de hadde blitt realisert.

    Om de ville bringe inn de gjeveste prisene er ikke godt å si. Jeg tror nemlig ikke tekniske og politiske endringer i systemet vil skape bedre filmer. Bransjen ville bli mer solid og filmarbeidere kunne få mer kontinuitet. Ville det bringe inn priser fra de virkelig tunge festivalene. Kanskje…

    Jeg tror det første produsenter, regissører og manusforfatter i dette landet trenger er en bevissthetsendring i forhold til hva slags prosjekter det skal satses på. Norske filmskapere elsker å kopiere ting de har sett før uten å tilføre stort annet enn et lavere budsjett. Jeg er rimelig sikker på at dette er noe av grunnen til at filmene blir bra, men ikke bra nok. Kopier er gjennomskuelige og et lite prisverdig medium. La meg komme med noen få eksempler:

    Nord = The Straight Story. Naboer = Lost Highway(første akten). Buddy = Reality Bites. Listen er lang.

    For tiden er det krim som gjelder. En sjanger svenskene har utforsket i flere år. Kun de siste årene har Norge prøvd seg på sjangeren med blant annet Varg Veum. Til tross for noe greie forsøk forblir Bergens superdetektiv med oslodialekt et stusselig alternativ til eksempelvis svenske Wallander.

    Hodejegerne er et langt mer vellykket som film, men den gjør ikke stort for å bringe en norsk vri til sjangeren. Hovedkarakteren heter til og med Roger Brown. Det er vel trygt å si at det noe svært lite norsk over akkurat det.

    Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Jo Nesbø er populær i USA. Slik blir det penger av. Priser blir det mindre av.

    Hva er det egentlig man vil i Norge med er vel egentlig det viktigste spørsmålet som skal stilles…

  2. Espen, jeg er veldig enig med deg. Det gjelder å være i forkant av trendene, ikke bare hive seg på flere år etterpå. Jeg vet ikke om noen trend som har begynt i Norge. Til og med Fleksnes og Himmelblå var jo Britisk.

    Vi får lete litt i vår egen tradisjon og se om vi finner noe man kan hente frem. Hva med en film av Jonas Fjeld karakteren, kanskje en animert film basert på Steffen Kvernelands tegneserie figur? Vi har enda ingen Vikingfilmer, og nå har jo History Channel til og med stjålet dette fra oss.

    Jeg kan se for meg en (live action) filmversjon av Ingeniør Knut Berg, den norske tegneserien fra 1940-tallet. (noe som ligner på Sky captain and the world of tomorrow)

    Så har vi jo Sagaen om Isfolket, som jeg ikke har lest. Kunne ha blitt noe spesielt. Jeg vet at Holberg skrev «Nils Klims reise til den underjordiske verden», nordens første scifi roman satt i Bergen. Det kunne blitt en historisk film i Terry Gilliam stil, selv om danskene allerede har laget en TV serie av den på 1980-tallet.

    Eller så kunne vi gjøre som Hollywood og stjele andre lands historier. Vi kunne laget en versjon av Dr Jekyll og Mister Hyde, skiftet navn på karakterene og satt handlingen til NTNU (NTH) i Trondheim på femti-tallet mens debatten om lobotomi og sinnsykdom raste.

    Flåklypa er ihvertfall helnorsk. Det kan ingen ta fra oss:)
    Egentlig så er jo Fri Jimmy også ganske særnorsk. Den kunne aldri vært laget av Disney.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Vi er gode – men ikke gode nok

Vi er gode – men ikke gode nok

Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet, mener filmfotograf John Christian Rosenlund. Her lanserer han sine løsninger på hvordan Norge kan bygge en filmindustri og vinne en Oscar.

Det er lett å være optimistisk på vegne av norsk film for tiden. Tommy Wirkola har suksess i Hollywood, Morten Tyldum og Hodejegerne selger kinoseter så det hviner i utlandet. Roar Uthaug sin actionfilm Flukt har allerede tjent inn halvparten av sine utgifter lenge før filmen har premiere. Til å være et lite land produserer vi imponerende mange filmer på høyt nivå. 

Vi er gode – men vi er ikke gode nok. 

Det er fire grunner til at vi ikke vil oppnå annet en nesten like godt som det beste i utlandet; Den Norske filmskolen, Filmparken på Jar, NRK Drama og mangel på insitamentordninger. Det er fire grunner til at vi ikke vil vinne en Emmy – eller som Yngve Sæther skriver i sin gode kronikk i Aftenposten den 19.januar – vinne en Gullpalme i Cannes. 

Ok, tenker du – hva har dette til felles – og er dette ikke bare å prate om snøen som falt i fjor? Og jo – det er der det hele begynner – snøen som falt så eventyrlig elegant når de olympiske lekene åpnet på Lillehammer i 1994.  

1) Den Norske Filmskolen

Filmskolen er kanskje det viktigste grunnlaget for vår fremtidige kompetanse og talentutvikling innen filmfaget. 

Norge var på nittitallet et av de få landene (utenom Albania) som fremdeles ikke hadde en nasjonal filmskole. Bransjen hadde til da kjempet for filmskole i mange lange år.  Da det endelig skulle bli en filmskole, ble det hele snudd til en lokaliseringsdebatt der gjenbruk av mediehuset fra de olympiske lekene var hovedargumentet. 

Vi visste at vi aldri ville kunne tiltrekke optimale lærekrefter til å bo i Lillehammer, eller å ha tid til å gjesteforelese. En filmskole har et ufravikelig behov for å til en hver tid  være en del av dansen, arkitekturen, teateret, designermiljøer, billedkunstnere, stillfotografer og ikke minst – det profesjonelle filmfagmiljøet. I Norge finnes dette miljøet kun i Oslo. Men det kom til et punkt der vi alle var redd for at det i det hele tatt ikke skulle bli noe av filmskolen. 

Risen bak speilet var tydelig. Hold kjeft og si takk. Politikerne vant og filmskolen ble lagt til Lillehammer. 

Løsningen:

Det er ingen tvil om at filmskolen på Lillehammer har presset sitronen til det ytterste og holder i dag et imponerende høyt nivå. Det er samtidig trist at en stor del av skolens begrensede budsjett går med til dietter, hotellutgifter og transport til og fra Oslo.  Dette stemmer ikke overens med det man lærer på skolen – at pengene skal synes på lerretet.  Skolen vil med slike store begrensninger aldri bli noe mer enn nesten så bra som det beste i utlandet.  Skolen vil aldri oppnå optimal effekt før den får kontinuerlig tilgang til frisk blod fra den skapende internasjonale omverden, og før den flyttes til Oslo. 

2) Filmparken på Jar

Filmparken på Jar er Norges eneste komplette filmpark. Studio A og Studio B er i grove trekk ikke pusset opp siden de ble bygget i 1935. Filmparken er en torn i øyet for det lokale boligområdet, og det er ikke lov å bygge flere studioer på Jar. Vi vet at dagene er talte for Filmparken på Jar. Kontrakten med staten går ut om knappe ti år. Å miste filmparken på Jar vil i praksis si at Norge ikke lenger vil ha et eneste profesjonelt studio for å bygge dekorer og gjøre filmopptak. 

Hver by i Norge med respekt for seg selv har et nytt kulturhus. Vi har fått et glitrende operahus, vi har et tilsvarende vakkert Nationaltheater og et imponerende moderne Det Norske Teatret. De har som felles mål å fremme norsk scenekunst.  Det er bred politisk enighet om at dette er nødvendig for vår nasjonale kultur og identitet. Men for filmbransjen stiller dette seg annerledes: Vi har i løpet av de senere årene vært nære på å miste vår eneste profesjonelle filmpark. Jeg opplever en manglende politisk visjon for hva en filmpark er og kan være for filmkulturen. Og ikke minst hva en filmpark kan bety for den samlede nasjonale filmindustrien. 

Skal man bygge båt trenger man et verft. Uten et ordentlig verft begrenser det hele seg til robåter og vakre små prammer. 

Vi trenger et signaltårn, vi trenger et verft som kan bygge de store båtene som tåler verdenshavene. Vi trenger industrikompetanse. Som vi trenger en opera med tilhørende snekkerverksteder og malersaler så trenger vi en moderne filmpark. 

Løsningen:

Tiden er inne for å selge Jar og flytte det hele til et bedre egnet område med muligheter for ekspansjon og fremtidsvisjoner. En fremtidig filmpark må ligge slik til som Jar var lokalisert på 30-tallet; et stille og større naturområde med kort kjøretid fra Oslo sentrum. En moderne filmpark må kunne huse alt fra norske spillefilmer, TV-show, TV-drama, data-relaterte bedrifter og filmskole, til store internasjonale Hollywood-produksjoner.

Mens filmparkene i utlandet lar sine gatescener og miljøer stå til bruk for nye produksjoner, har vi i Norge måtte bygge opp for så å rive ned på grunn av begrensede tilgjengelig areal på Jar. En ny filmpark må kunne tilby gater og miljøer som vil stå for evigheten og dermed også redusere produksjonskostnadene vesentlig for kommende filmer. 

Det er først når en filmpark er stor nok til å takle flere prosjekter samtidig at den positive synergieffekten inntrer. En moderne filmpark vil selvfølgelig også kunne brukes til opplevelsesturer for publikum, og utleie av studio til konferanser og som utstillingslokaler. Slik kan det aldri bli på Jar med sitt begrensede område og restriksjoner ovenfor nabomiljøet.

Filmbransjen og teknologiske nyvinninger har alltid gått hånd i hånd. Når filmregissøren møter IT gründeren møter programmereren møter billedkunstneren i den felles kantina så gir det rom for at noe nyskapende kan oppstå. 

Som eksempel ble den digitale revolusjonen i Silicon Valley i California synliggjort gjennom filmstudioene i Hollywood. Da grunnleggeren av Apple, Steve Jobs fikk sparken i sitt eget selskap, brukte han sin unike digitale kompetanse og bygde opp Pixar til å bli et av verdens mest suksessrike filmselskaper. Høyteknologi parret med film er et kraftfullt instrument. 

En fremtidsrettet filmpark der filmkunst, innovasjon, og høyteknologi går hånd i hånd er en forutsetning for å bygge en norsk filmindustri som er like god, men aller helst bedre enn det som finnes i utlandet. 

3) NRK Drama

Vi er nå endelig kommet dit hen at en spillefilmproduksjon ikke lenger skiller seg nevneverdig fra en TV dramaproduksjon. Både teknisk og innholdsmessig er kravet til kvalitet det samme. 

Og kvaliteten begynner med menneskene. Dramaproduksjonsbransjen – og da snakker jeg om verdens filmbransje – er bygget opp omkring freelancere.  Det hele er et beinhardt system der kun den sterkeste overlever. En bransje som drømmer om å motta Oscar og seile på de syv verdenshav må starte med menneskene, unik kompetanse i alle ledd. Slikt er umulig å oppnå internt i en enkel bedrift – selv om den er stor og heter NRK. 

Det er ikke mulig å dele film- og TV-produksjon opp i to leire og tro at vi skal kjøre to separate løp. En samlet norsk filmbransje vil bli enda flinkere, ha større mulighet til å oppnå mål om internasjonal appell og bli en sunn filmindustri kun når vi kobler TV-drama med filmproduksjon og lar dette få et felles mål. 

Løsningen:

NRK Drama – hvorfor ikke konsentrere dere om å bli verdens beste i å utvikle manus, men stoppe der? Gjør som de fleste andre land vi liker å sammenligne oss med; sett ut selve produksjonen til den freelancebaserte filmbransjen.  Dere vil da ha full kontroll over hva som skal produseres, men selve produksjonen blir satt bort tilde som kun overlever hvis de leverer kvalitet. 

Det er først når de unike, de håndplukkede, de som er bedre enn de beste i utlandet fyller filmstaben, at det vil skje noe med den norske TV-dramaproduksjonen. Filmbransjen får med en slik løsning ta del i den samlede TV-drama produksjonen, øke sitt produksjonsvolum flere ganger og dermed også komme et skritt nærme det å bli en seriøs filmindustri. 

4) Insitamenter (noe som stimulerer til handling)

Under fagkonferansen om filmturisme på Lillehammer i februar 2012 kom det frem at det var en 3 prosent økning i turisme til Sverige grunnet Millennium-filmene. Oversatt til markedsverdi betyr en økning på 3 prosent 930 millioner svenske kroner! New Zealand har opplevd en 17 prosent økning i turismen i kjølvannet av Ringenes Herre-filmene. Vi har ved flere anledninger prøvd å få utenlandske filmer til å velge Norge som opptakssted, men det har med få unntak ikke skjedd. Samtidig opplever vi flere norske filmer som helt eller delvis lages i utlandet. Vår hjemlige filmindustri skrumper sakte men sikkert inn, og vil med en slik utvikling til slutt forsvinne. Vinneren er regissørene og fotografene, vi som får lov å bli med på lasset til utlandet. Taperne er den norske filmindustrien. 

Løsningen:

Det hele koker ned til et ord – insitament. Norge er i utgangspunktet et høykostland. Å tro at den storslåtte naturen er nok i seg selv holder dessverre ikke. Da reiser man heller til New Zealand som ligner til forbløffelse på Norge, men som er tilrettelagt for gode rabatter og støtteordninger for internasjonal filmproduksjon. Enda enklere er å dra til Irland, der filmbransjen går så det griner (jo det er ikke skrivefeil i disse irske bankkrisetider) Både Game of Thrones, The Tudors og  Camelot er alle gjort i Irland.

Mange her på berget arbeidet for at den store vikingfilmserien Vikings til The History Channel skulle bli lagt til Norge. Men grunnet bedre tekniske og økonomiske vilkår ble prosjektet for kort tid tilbake lagt til Irland og den nybygde filmparken Ashford Studios.

I skrivende stund så har Vikings lagt belegg på hele parken og store deler av den Irske filmindustrien er i arbeid på dette gigantprosjektet – som egentlig ønsket å filme i Norge. 

Hvis vi ønsker å skumme fløten av de store inntektene som genereres ved en internasjonal filminnspilling, hvis vi ønsker å gjøre norske filmer i Norge og ønsker å være en del av det internasjonale filmmiljøet, så kommer vi ikke utenom at vi må etablere like gode eller aller helst bedre insitamentordninger enn de vi finner i utlandet. 

1+2+3+4= bærekraftig norsk filmindustri

Vi må tørre å trekke noen store linjer mellom alle deler av vår samlede dramaproduksjon. Vi må se filmskolen, filmparken, NRK Drama og støtteordninger under et og samme tak. Vi må våge å ha visjoner. Vi må riste av oss 70-tallets ide om at filmkunst ikke kan parres med industri, og at NRK TV-drama er en hellig ku. Vi må innse at stor filmkunst nå er en salig blanding av avantgarde kunst, innovasjon og solide kunnskaper om industri og bedriftsledelse.  Vi må tørre å stille oss de store spørsmålene om hvor vi vil med vår dramaproduksjon fra nå og 20 år frem i tid – selv om det vil si at vi vil tråkke noen på tærne og miste noen venner på veien. 

John Christian Rosenlund er Filmfotograf.  Har fotografert 25 spillefilmer i Norge og utlandet, en rekke større TV drama og mer enn 800 reklamefilmer. Han har bl. annet mottatt Emmyprisen, Kodakprisen, Gullklapperen og Aamot statuetten. 

John Christian er også Gründer, oppfinner og var initiativtageren bak det franske Softlights, Drylab (nå Storyline Studios) og utvikler på fritiden høyteknologisk soft-og hardware for filmindustrien. 

John Christian er akkurat ferdig med det fotografiske ansvaret for den store TV serien Halvbroren og er for tiden i forarbeid med Erik Poppe sin nye spillefilm.

Les mer om produksjoner i Irland

5 Responses to Vi er gode – men ikke gode nok

  1. Her var det mange gode tanker som kunne gjort mye med norsk film om de hadde blitt realisert.

    Om de ville bringe inn de gjeveste prisene er ikke godt å si. Jeg tror nemlig ikke tekniske og politiske endringer i systemet vil skape bedre filmer. Bransjen ville bli mer solid og filmarbeidere kunne få mer kontinuitet. Ville det bringe inn priser fra de virkelig tunge festivalene. Kanskje…

    Jeg tror det første produsenter, regissører og manusforfatter i dette landet trenger er en bevissthetsendring i forhold til hva slags prosjekter det skal satses på. Norske filmskapere elsker å kopiere ting de har sett før uten å tilføre stort annet enn et lavere budsjett. Jeg er rimelig sikker på at dette er noe av grunnen til at filmene blir bra, men ikke bra nok. Kopier er gjennomskuelige og et lite prisverdig medium. La meg komme med noen få eksempler:

    Nord = The Straight Story. Naboer = Lost Highway(første akten). Buddy = Reality Bites. Listen er lang.

    For tiden er det krim som gjelder. En sjanger svenskene har utforsket i flere år. Kun de siste årene har Norge prøvd seg på sjangeren med blant annet Varg Veum. Til tross for noe greie forsøk forblir Bergens superdetektiv med oslodialekt et stusselig alternativ til eksempelvis svenske Wallander.

    Hodejegerne er et langt mer vellykket som film, men den gjør ikke stort for å bringe en norsk vri til sjangeren. Hovedkarakteren heter til og med Roger Brown. Det er vel trygt å si at det noe svært lite norsk over akkurat det.

    Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Jo Nesbø er populær i USA. Slik blir det penger av. Priser blir det mindre av.

    Hva er det egentlig man vil i Norge med er vel egentlig det viktigste spørsmålet som skal stilles…

  2. Espen, jeg er veldig enig med deg. Det gjelder å være i forkant av trendene, ikke bare hive seg på flere år etterpå. Jeg vet ikke om noen trend som har begynt i Norge. Til og med Fleksnes og Himmelblå var jo Britisk.

    Vi får lete litt i vår egen tradisjon og se om vi finner noe man kan hente frem. Hva med en film av Jonas Fjeld karakteren, kanskje en animert film basert på Steffen Kvernelands tegneserie figur? Vi har enda ingen Vikingfilmer, og nå har jo History Channel til og med stjålet dette fra oss.

    Jeg kan se for meg en (live action) filmversjon av Ingeniør Knut Berg, den norske tegneserien fra 1940-tallet. (noe som ligner på Sky captain and the world of tomorrow)

    Så har vi jo Sagaen om Isfolket, som jeg ikke har lest. Kunne ha blitt noe spesielt. Jeg vet at Holberg skrev «Nils Klims reise til den underjordiske verden», nordens første scifi roman satt i Bergen. Det kunne blitt en historisk film i Terry Gilliam stil, selv om danskene allerede har laget en TV serie av den på 1980-tallet.

    Eller så kunne vi gjøre som Hollywood og stjele andre lands historier. Vi kunne laget en versjon av Dr Jekyll og Mister Hyde, skiftet navn på karakterene og satt handlingen til NTNU (NTH) i Trondheim på femti-tallet mens debatten om lobotomi og sinnsykdom raste.

    Flåklypa er ihvertfall helnorsk. Det kan ingen ta fra oss:)
    Egentlig så er jo Fri Jimmy også ganske særnorsk. Den kunne aldri vært laget av Disney.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY